Jan 16th, 2012 | Økonomi | No Comments
Av: Hans Jørgen Lysglimt
Vi har lansert Glimt Kalender, et Farmannd-prosjekt.
Glimt Kalenderen skal liste opp “alt” av faglig relevante events som skjer i Oslo, i en enkel søkbar kalender.
Alt av frokostmøter, seminarer, messer, konferanser, forelesninger, kurs, foredrag, presentasjoner, samlinger – alt som skjer av events med en viss generell relevans skal listes i kalenderen.
Du kan se alt som skjer i dag, i morgen eller når som helst frem i tid.
Du kan lage ditt eget skreddersydde søk for å finne akuratt den type events du leter etter.
Jeg har selv brukt kalenderen aktivt nå et par måneders tid, i test perioden – og jeg finner nå mange gode events jeg ellers ikke ville fått med meg. For meg er Oslo blitt en mer spennende by å bo i med denne kalenderen.
Vi har satt fire researchere på Filippinene til å gå gjennom mer en 600 kilder til events i Oslo med jevne mellomrom. De lister så opp alt de finner av gode relevante events.
På sikt vil vi legge annonser på kalenderen, og vår ambisjon er å lage kalendere for flere byer etterhvert.
Vi setter pris på hjelp med å lage kalenderen ennå bedre, send gjerne tips til gode events eller rettelser til events som er listet: Send til osloglimt at glimt com.
Setter pris på all feedback vi kan få.
Setter også stor pris på all spredning av kalenderen, linker osv, vi trenger mye trafikk på den for at prosjektet skal holde i lengden. “Like” “Comment” “Share”.
Enjoy!
Glimt Kalender
http://www.glimt.com/
Dec 24th, 2011 | Økonomi | Comments Off
Vi ønsker alle våre lesere en riktig god jul!
Wishing all our readers a very Merry Christmas!
Dec 21st, 2011 | Økonomi | Comments Off
Odd Gunnar Skagestad:
Nederlaget – og de dårlige taperne
Nå som monsterprosjektet Lambda endelig er gravlagt, står taperne – anført av Aftenposten – frem med sine furtne og angstbiterske kommentarer, bitre beskyldninger, uetterrettelige påstander og mytespredning.
Symptomatisk er kulturredaktør Åmås’ artikkel “Verdensarv som vakler” 15. ds., hvor han lar skjellsordene hagle. At han bruker uttrykket “vinglepartiene SV og Frp” virker bare dumt: SV har i denne saken opptrådt konsekvent og rettlinjet, og hva Frp angår tjener det partiet til ære at det forstod poenget med Fjellvettregel nr.8: “Vend i tide – det er ingen skam å snu!” Mer alvorlig er Åmås’ beskyldninger mot Carl I. Hagen for dennes angivelige “primitive kulturhat”, samt for å være motivert av “ren uærlighet”.
Taperne synes ellers å være påfallende opptatt av å spre og sementere myten om Lambda-prosjektets angivelige “politiske forankring”. Dette er et hovedtema i Åmås’ artikkel såvel som i tidligere byrådsleder Erling Laes kronikk “Munch, myter og muligheter” i samme utgave av avisen. Begge viser til at Oslos folkevalgte to ganger, i 2008 og i 2009, støttet prosjektet. Åmås koster sogar på seg det triumferende retoriske spørsmålet “Hvem sa at Lambda er “uten forankring”?”
At Lambda har manglet politisk forankring er det mange av oss som har sagt. Hele Bjørvika/Lambda-prosessen foregikk i strid med to grunnleggende forutsetninger, hhv. bystyrets vedtak fra 2005 om at Munchmuséet skulle forbli på Tøyen, samt reguleringsplanen for Bjørvika. Det bystyret som i 2008 og 2009 lot seg forlede til å hoppe på daværende byrådsleder Lae og daværende kulturminister Giskes famøse og kupp-artede “kulturkabal” av 28. mai 2008, gjorde det uten politisk mandat. Det var et bystyre valgt i 2007, da spørsmålet om omgjøring av det tidligere vedtak om Munchmuseets lokalisering ikke stod på programmet, og som byens velgere ikke var bedt om å ta stilling til.
Det var denne forankringen som Lae & Co. glemte å få med seg i sin iver etter å få Munch plassert i en 14-etasjers gapestokk i Bjørvika. Ved at Frp snudde i tide, ble skandalen unngått. Og det bør vi alle være glad for – også Aftenposten og Oslo Høyre, når skuffelsen over nederlaget kommer litt på avstand.
Dec 8th, 2011 | Økonomi | Comments Off
Av: Odd Gunnar Skagestad
Siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning (nr.04/2011) bringer en interessant artikkel av Gunnar S. Aakvaag: ”Fra likhet og brorskap til frihet – Et forsvar for frihet som tema for empirisk samfunnsvitenskap”. Selve artikkelen er i seg selv langt fra ”empirisk”, men i høyeste grad teoretisk – gjennomsyret av avanserte filosofiske forståelsesrammer og spekket med sprenglærde epistemologiske begreper og uttrykk. Artikkelens bakenforliggende problemstilling og utgangspunkt bør imidlertid interessere en bredere målgruppe, ikke minst dem blant oss som har et liberalistisk perspektiv på samfunnsforskningen.
Aakvaag opplyser innledningsvis at målet for hans artikkel er å stimulere til flere samfunnsvitenskapelige studier av frihet. Han fremholder videre at dette er viktig fordi frihet i overraskende liten grad har vært gjort til eksplisitt tema for empirisk samfunnsforskning.
Dette er en observasjon som deles av undertegnede, idet jeg samtidig gjerne vil erklære min fulle støtte til forfatterens mål om å stimulere til flere samfunnsvitenskapelige studier av frihet.
Aakvaags artikkel har et defensivt, for ikke å si et lett apologetisk tilslag: I artikkeltitelen er forsvar et nøkkelord, og forfatteren setter seg fore å imøtegå en frihetsskeptiker (det være seg av filosofisk eller samfunnsvitenskapelig orientering) som enten hevder at friheten ikke eksisterer eller at den oppfører seg på en måte som gjør den uegnet til å studeres empirisk.
Aakvaags behov for å markere et slikt utgangspunkt sier adskillig om den berøringsangst som frihetsbegrepet har vært omfattet med blant våre hjemlige samfunnsforskningsmiljøer. Frihet som metafysisk størrelse har riktignok blitt drøftet med en viss frimodighet i annen kontekst eller innen andre fagdisipliner (politisk teori, idéhistorie m.m.), men frihet som tema for empirisk samfunnsvitenskap har vært nærmest et tabu-emne, - noe som man helst ikke har villet ta fatt i.
I forbindelse med den debatt som Aakvaags artikkel forhåpentligvis vil anspore til, tør det være av særlig interesse å minne om det initiativ som i sin tid ble tatt av forretningsbladet Farmands mangeårige redaktør og eier, dr. philos. Trygve J.B. Hoff, for nettopp å stimulere til empiriske studier av frihetsbegrepet. Hoff kjøpte Farmand i 1935 og fastslo i sin programerklæring at: ”Vi ser ikke kun denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten”. Under Hoffs redaksjonelle regime ble Farmand et kamporgan mot så vel nazisme som kommunisme, og Farmand ble som den første norske publikasjon stanset ”für immer!” av okkupasjonsmyndighetene etter det tyske overfallet 9. april 1940. Innen norsk samfunnsdebatt var Hoff (1895-1982) i en årrekke en av de fremste talsmenn for liberalisme og markedsøkonomi. I sin doktoravhandling (1938) Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund tok Hoff opp spørsmålet om hvordan effektiv ressursbruk kan være mulig i et kommandoøkonomisk system med fravær av frie markeder med ordinær prisdannelse. Økonomisk frihet var likeledes et sentralt tema i hans bok Fred og Fremtid. Liberokratiets vei, som utkom i 1945 (skrevet under Hoffs fangeopphold på Grini under krigen).
Dette faglige og sterkt personlige engasjementet var bakgrunnen for opprettelsen – ved gavebrev av 8. februar 1951 til Universitetet i Oslo fra A/S Farmand og Trygve J.B. Hoff – av Hoff-Farmand-legatet for studier av næringslivets frihet. I legatets statutter (§ 2) ble legatets formål beskrevet som følger:
”Legatets formål er å fremme studier angående det offentliges forhold til næringslivet. Under ellers like vilkår skal de søkere ha fortrinnet som vil studere spørsmålet om den eventuelle sammenheng mellom næringslivets frihet og andre sentrale former for frihet”.
De etterfølgende fem avsnitt av § 2 inneholdt nærmere definisjoner på relevante former for frihet, – definisjoner som det kan være nyttig å ta med seg i en dagligdags forståelse såvel som i en akademisk diskusjon:
”Da definisjoner av næringslivets frihet – og også andre former for frihet – skifter, skal angis hva her forståes ved frihet for å unngå unødige diskusjoner og mulige feilfortolkninger.
Med ”næringslivets frihet” forståes her fritt valg av yrke og arbeidssted, fri adgang til å starte forretninger, kjøpefrihet, investeringsfrihet og fri adgang til å erverve utenlandsk valuta.
Med ”sentrale formr for frihet” forståes her friheter som ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet, forskningsfrihet, adgang til kunstnerisk utfoldelse, religionsfrihet og fri adgang til å starte foreninger.
Også ”næringslivets frihet” og hva derunder hører er sentrale former for frihet, men det er den eventuelle sammenheng mellom disse to grupper som er undersøkelsesobjektet.
Atlanter-charterets ”frihet fra nød og frykt” er muligens forutsetninger for frihet, men i chartret brukes ordet ”frihet” i betydning av mangel og denne ”frihet” ligger følgelig utenfor rammen av disse undersøkelser.”
Ifølge statuttenes § 3 skulle legatet ha et styre på 3 medlemmer, hvorav ett skulle oppnevnes av Universitetet i Oslo, ett av giveren og ett av Den norske bankforening. Legatets kapital skulle forvaltes av Universitetets kvestor etter de regler som til enhver tid gjelder for Universitetets legater.
Statuttene fastslo videre (§ 4) blant annet at Det akademiske kollegium skulle dele ut (i samsvar med legatstyrets innstilling) stipendier på inntil kr. 20.000,-. Det fremgikk her at stipendiene skulle brukes til opphold i utlandet for å studere de emner som ble angitt i § 2, samt at stipendiatene skulle ha plikt til å sende inn en rapport om graden av fritt næringsliv og fritt åndsliv i det land hvor han eller hun hadde oppholdt seg.
Den kunnskapen som i dag finnes om Hoff-Farmand-legatet og hva dette initiativet avstedkom, er påfallende sparsom og ytterst fragmentarisk. Ved søk på ”Hoff-Farmand-legatet” i Universitetsforlagets Legathåndbokens database fremkommer kun at ”ingen resultater ble funnet”. Det virker sannsynlig at legatet er opphørt/nedlagt, men ikke kjent fra hvilket tidspunkt så kan ha skjedd. Opplysninger om mottagere av legatets reisestipend samt over de rapporter som stipendiatene måtte ha sendt inn, eksisterer formodentlig i Universitetets arkiver. Undertegnede er imidlertid ikke kjent med at det noe sted finnes en samlet oversikt over slike stipendmottagere og de rapporter som de eventuelt har levert.
Min egen interesse for saken henger sammen med at jeg selv ble tildelt dette stipendiet i 1972. Sammen med reisestipend fra Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala ble dette brukt til et studieopphold i Cape Town 1972-73, som avstedkom rapporten Syd-Afrika: En studie av sentrale frihetsdimensjoner i lys av økonomisk og politisk ulikebehandling. Legatstyret bestod på dette tidspunkt av Trygve J.B. Hoff selv, samt banksjef Sven Viig og professor dr. oecon Preben Munthe – sistnevnte nyoppnevnt av Universitetet for å etterfølge direktør Gunnar Jahn. Stipendiet var nå øket til kr. 30.000,- , dvs. at legatets kapital åpenbart hadde fått påfyll siden opprettelsen.
Blant tidligere mottagere av Hoff-Farmand-legatets reisestipend kan spesielt nevnes Axel Dammann, som etter sitt studieopphold i England i 1960 leverte rapporten Frihet og statsmakt: Britisk politikk i 1950-årene. Av øvrige stipendmottagere har undertegnede kun kjennskap til to, som begge senere har gjort seg bemerket som profilerte fagpersoner og samfunnsdebattanter. Disse er henholdsvis den senere førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (Økonomisk institutt) og SV-politiker Hilde Bojer (ca. 1970) og den senere professor i petroleumsøkonomi og rektor ved Handelshøyskolen BI Øystein Noreng (1975).
Hoff-Farmand-legatet ble ingen stor suksess, sett ut i fra de forventninger som giveren må ha hatt til å fremme videre empirisk forskning langs de linjer som hans egne arbeider hadde lagt opp til. Hoff gav da også ved flere anledninger uttrykk for skuffelse over det magre utbyttet i så måte, herunder mer spesielt det forhold at Bojer angivelig ikke hadde levert slik rapport som statuttene forutsatte.
I tilbakeblikk må imidlertid Hoffs initiativ betraktes som et velment og konstruktivt forsøk på nettopp å stimulere til flere samfunnsvitenskapelige studier av frihet. Kan hende burde Gunnar C. Aakvaag eller andre prosjektsultne forskere oppmuntres til å grave frem de rapportene som Hoff-Farmand-legatet i sin tid avstedkom, for å se om det her kan ligge brukbart råmateriale for slike empiriske studier som Aakvaag etterlyser?
Og kanskje ville vi da samtidig kunne få svar på spørsmålet om hva som skjedde med Hoff-Farmand-legatet?
Oct 14th, 2011 | Økonomi | Comments Off
Av: Aksel Fridstrøm, for Minerva
Eurosamarbeidet er inne i tolvte time, og for å komme ut av krisen må valutaunionen enten ytterligere integreres eller brytes opp. En oppbrytning av samarbeidet vil være svært smertefullt for samtlige av medlemmene, men på lengre sikt kan dette likevel være å fortrekke.
Et Europa som på den internasjonale arena kunne utfordre det amerikanske verdenshegemoniet har alltid ligget bak ønsket om en felles europeisk valuta. Helt siden Bretton Woods har dollarens stilling i verdensøkonomien vært gjenstand for misunnelse fra europeiske statsledere, og gjennom et tilsvarende europeisk valutasamarbeid var målet å gjenreise kontinentet som en økonomisk supermakt.
Før finanskrisen var det mulig å hevde at europeerne var på rett vei. Siden introduksjonen av valutaen i 1999 og frem til 2008 økte bruken av euro som reservevaluta på bekostning av både dollar og yen. Ved første øyekast så euroen ut til å være en suksess. Under overflaten var likevel alt langt fra perfekt. Den europeiske fellesvalutaen var satt sammen med utgangspunkt i politiske målsetninger der hensynet til velfungerende monetære spilleregler var tilsidesatt. Nå er virkeligheten i ferd med å innhente euroen.
Store ubalanser
Finanskrisen synliggjorde store ubalanser i det europeiske valutasamarbeidet. De landene som ble hardest rammet – først og fremst Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania, de såkalte PIIGS-landene i den europeiske periferien – hadde gjennom å innføre euroen påført seg selv spilleregler som umulig kunne passe til de nasjonale forhold. For selv om en nasjonal valuta er langt fra noen garanti mot økonomiske svingninger, vil man som medlem i en valutaunion miste mange virkemidler som kan bidra til å håndtere og forebygge konjunktursvingninger. Mest åpenbart mister man muligheten til raskt å styrke sin konkurranseevne gjennom en devaluering. Man kan heller ikke lenger håndtere midlertidige likviditetsproblemer ved å trykke opp penger.
Les hele artikkelen: http://www.minervanett.no/2011/10/14/exit-euro/
Sep 19th, 2011 | Kultur | Comments Off
Edvard Munch, Bjørvika, Lambda, Fremskrittspartiet – og Fjellvettregel nr.8
Den ulykksalige planen om å flytte Munchmuséet til Bjørvika – og ikke minst det håpløse Lambda-konseptet – synes nå å kunne skrinlegges for godt. Dette har åpenbart falt Aftenposten tungt for brystet. Ikke minst blir Oslo Fremskrittspartis rolle i saken gjenstand for bitre utfall. Etter tidligere å ha latt seg bondefange av byrådspartneren Høyres vidløftige Munch-visjoner, tok Oslo Frp til slutt til vettet og satte foten ned. Det er det mange av oss som hilser velkommen, men ikke Aftenposten, som i sin skuffelse går langt over streken i sine angrep på Frp.
Når således avisens kulturjournalist Lotte Sandberg 7. ds. skriver om Frps såkalte “utspill” (hvorfor dette malplasserte fotballuttrykket?) at “Kuvendingen fremstår som et desperat forsøk på å fiske i rørt vann, fra et kulturfiendtlig parti som ikke treffer på meningsmålingene”, er det ikke bare direkte ufint – det er også rett og slett for dumt. Det må kunne gå an å akseptere at denne saken faktisk dreier seg om noe annet – og det har den gjort helt siden bystyret i november 2005 besluttet at Munchmuséet skulle forbli på Tøyen. Helt siden dengang er det Høyre som har gått i bresjen for å undergrave dette vedtaket og få gjennomført et flytteprosjekt som aldri har vært liv laga.
Men avisen følger opp i aftenutgaven 8. ds., med en lederartikkel med overskrift “Vinglete samarbeidspartner”. Her brukes uttrykk som “uryddig”, “tvil om partiets troverdighet” og det retoriske spørsmålet “Må Høyre vurdere å kreve garantier for at Fremskrittspartiets bystyregruppe kan stå fast på det de er enige om, uten at fylkespartiet overprøver dem?”
Det tjener Oslo Fremskrittsparti til ære at partiet har vist at man også i politikken kan følge Fjellvettregel nr.8 – “Vend i tide, det er ingen skam å snu”. Partiet kom sent, men godt.
Med hensyn til hva som skal skje videre, har Frp nå kunngjort at partiet vil gå inn for å plassere Munchmuséet i Nasjonalgalleriet. Ap, SV og Rødt har allerede forlengst annonsert (og argumentert konsekvent for) at Munchmuséet forblir på Tøyen, hvor det om nødvendig kan utvides så mye som måtte være ønskelig. Dette ville – isolert sett – være den beste løsningen. Men vi er ikke i den – isolert sett – lykkelige situasjon at den beste løsningen også er den optimale. Her må vi dessverre også forholde oss til det faktum at regjeringen har besluttet å tvangsflytte Nasjonalgalleriet til Vestbanen, som ledd i etableringen av fusjonsmonsteret “Nasjonalmuséet for kunst, arkitektur og design”. Dermed blir Nasjonalgalleriet – en av hovedstadens få historiske praktbygninger – stående tom, uten at myndighetene synes å ha begrep om hva den skal brukes til. Dersom vi kan forhindre denne raseringen og vandaliseringen av vårt urbane kulturlandskap ved å la Munch flytte inn i Nasjonalgalleriet, ville iallfall noe av skaden avbøtes.
Man kan ha ulike oppfatninger om idéen om et nytt Munchmuseum i Nasjonalgalleriet. Men noe kulturfiendtlig forslag er det ikke.
Sep 8th, 2011 | Økonomi | Comments Off
Av Odd Gunnar Skagestad
8 september 2011
En guru ser tilbake
Et celebert besøk
Aftenposten (morgennr.) brakte 6. ds. et digert førstesideoppslag samt en større reportasje/intervju i anledning av at Noam Chomsky besøker Kongeriket. For godt mål fulgte avisens aftenutgave opp med et tosiders oppslag med omtale av begivenheten. Noam Chomsky er ingen hvemsomhelst. Avisen kan fortelle at han er verdens viktigste intellektuelle, en opplysning som de færreste vil ta til motmæle mot. Når en påstand gjentas tilstrekkelig ofte, og i tilstrekkelig mange sammenhenger, vil den etterhvert anta en egendynamikk: Den vil kunne gjentas med et stadig sterkere skinn av troverdighet, og fremstå ikke bare som en sannhet, men som en selvfølgelighet. Slik skapes det fenoménet som den franske sosiologen Bourdieu kaller ”doxa” – et begrep som betyr oppfatninger og forestillinger som tas for gitt og som det derfor ikke stilles spørsmål ved.
På sporet av den tapte tid
La oss likevel prøve: Hva er det ved Chomsky som har gjort ham til ”verdens viktigste intellektuelle”? Aftenpostens oppslag gir få holdepunkter i så måte – ut over at New York Times og the Observer påberopes som sannhetsvitner. Ved graving i Noam Chomskys fortid kommer riktignok enkelte interessante forhold for en dag, men da må vi gå et godt stykke bakover – for eksempel til ca. 1970. Etter å ha utgitt boken ”The Sound Pattern of English” i 1968 hadde Chomsky skaffet seg et navn som en av verdens fremste lingvister, samtidig som han også hadde begynt å gjøre seg bemerket som samfunnskritiker. Med denne kombinasjonen av faglig tyngde og politisk aktivisme kunne han fremstå på stadig flere arenaer som filosof, med Bertrand Russell som uttalt forbilde. Hans arenaer var de amerikanske universiteter og landets ”intellectual community”, og objektet for aktivismen var først og fremst Vietnam-krigen – et tema som den gang fullstendig dominerte den politiske diskurs og samfunnsdebatten forøvrig.
Chomskys mest utbredte politiske bok ”American Power and the New Mandarin” (1969) kom i norsk oversettelse (”De nye mandariner”) på Pax forlag i 1970. Bokens to hovedtemaer var kritikken av det liberale, behavioristiske ekspertveldet i sin alminnelighet, og kritikken av de intellektuelles delaktighet i Vietnam-krigen i særdeleshet. Begge deler utpreget ”tidsriktige” debatt-temaer, men – skulle man tro – på ingen måte oppsiktsvekkende saker. Ikke desto mindre skulle boken bli en avgjørende forutsetning for at Chomsky etter få år skulle vinne almen anerkjennelse som ”uomtvistelig en av nutidens betydeligste tenkere”, – for å gjengi en formulering benyttet av idéhistorikeren Peter Skagestad i Aftenpostens kronikk ”Noam Chomskys ’nye mandariner’ ” 13. september 1974.
Den intellektuelle merkevarebyggeren
Nøkkelen til forståelse av Chomskys innflytelse – en innflytelse som nå har vedvart uforminsket i over 40 år – ligger i hans evne til synergieffektiv bygging av seg selv som merkevare: Evnen til å skaffe seg oppmerksomhet ved å utnytte anerkjent status på ett felt til å skape seg en tilsvarende høy profil, med tilhørende autoritet, på andre områder. Fordi Chomsky hadde etablert seg som en genial banebryter innen et høyt spesialisert fagområde (empirisk språkvitenskap), kunne han få desto større oppmerksomhet og fremtre med desto større autoritet når han uttalte seg om emner av almen sosial og politisk interesse.
Siden Vietnam-krigen stod (og fortsatt står) så sentralt både som som tematisk objekt for Chomskys politiske engasjement og som analyse-kasus i hans filosofiske utlegninger, er det av interesse å se på hans forståelse av hvilke årsakssammenhenger som han mente (og mener) lå til grunn for at denne krigen kunne inntreffe, og få det forløp som den fikk. Ifølge Chomsky skyldtes krigen behavioristenes ekspertvelde: Maktutfoldelsen hos en ny klasse samfunnsvitenskapelige eksperter – ”de nye mandariner”. Denne klassen hadde skaffet seg makt og prestisje i det moderne samfunn ved å gjøre fordring på en vitenskapelig ekspertise som var begrunnet ved en behavioristisk oppfatning av samfunnsvitenskapene. I denne forståelsen baserte Chomsky seg på en konspirasjonsteori om at krigen ble iverksatt og opprettholdt av ”de nye mandarinene”, som i Chomskys forklaringsunivers mer konkret betydde presidentene Kennedys og Johnsons liberale intellektuelle rådgivere. Deres motiv skulle være å verne om deres egen maktposisjon, som de identifiserte med den amerikanske stats maktposisjon.
Rikssynser og global guru
Eenhver forklaringsmodell som bygger på en konspirasjonsteori vil erfaringsmessig lyde suspekt i de fleste akademikeres ører. Chomskys betraktninger er likevel ikke helt uten hold i virkeligheten. Som fullstendig forklaring har teorien likevel åpenbare begrensninger, både ut i fra empiriske betraktninger og epistemologiske hensyn. Og som Peter Skagestad fremholdt i ovensiterte Aftenposten-kronikk: Vietnam-krigen ble utvilsomt utklekket av en gruppe liberale Harvard-professorer i Kennedys og Johnsons hjernetruster. Disse kan ikke frakjennes sitt moralske og historiske ansvar. Men det amerikanske folk kjempet ikke i Vietnam fordi det behaget ekspertene; de kjempet fordi de anså det som USAs plikt å forvare svake nasjoner fra aggresjon. (At Vietnam-politikken i ettertidens klare blikk fremstår som et enormt feilgrep og en av samtidens største tragedier, er en annen sak).
Gjennom kombinasjonen av faglig ekspertstatus og høyprofilert politisk engasjement, skaffet Chomsky seg en posisjon som amerikansk rikssynser med globalt nedslagsfelt. Som barn av sin tid – selve blomstringstiden for populærintellektualismen – ble han prototypen på en tidsriktig guru, akademikeren som aktivt akslet utfordringen med å forme sin samtid og dens selvforståelse.
Tilbake til fremtiden
Men dette var altså Vietnam-krigen – og 40 år er gått siden den gang. Hvordan kan det ha seg at han fortsatt idag feires og hyldes av opinionsdannere verden over, med våre egen Aftenposten i spissen, som ”verdens viktigste intellektuelle”? Hva har Noam Chomsky gjort opp gjennom alle disse årene? Chomsky har – nærsagt selvsagt – ikke ligget på latsiden. Hans bibliografi – bøker og artikler frem til vår egen tid – omfatter et imponerende antall spenstige titler, innen lingvistikk såvel som politikk, med et anarkistisk orientert samfunnskritisk anslag. Her gjentar Chomsky sine velkjente ”alternative tolkninger” av tidens skiftende trend-anliggender, hvor gjennomgangsmelodien er hva som er galt med det amerikanske samfunnet – og hva som er galt med alle de andres virkelighetsoppfatninger. Som selverklært ”ekstremt venstrevridd” har han arrogant kunnet avvise det meste av analysene fra den øvrige venstresiden – det være seg ”the Old Left” (1930-tallets kommunister og sovjet-sympatisører) eller ”the New Left” (1960-tallets ”frihetlige sosialister”). På sine gamle dager har Chomsky gjenoppdaget at USA støttet militærkuppet i Chile 11. september 1973, og han har med bred penn beskrevet sitt eget hjemland som ”verdens største terroriststat”. Samfunnskritikk av det slag som Chomsky fremfører, er imidlertid ingen mangelvare i dagens USA, – ei heller i “Vesten” forøvrig.
Det synes derfor betimelig å spørre hvor mye av Chomskys tankegods som kan kalles nytt, originalt, innovativt eller epokegjørende. På hvilken måte gjør hans innflytelse egentlig seg gjeldende i 2011 – ut over at hans navn påkalles og siteres på en måte som bringer tanken hen på rituelle besvergelser?
Den Chomsky som vi møter i Aftenpostens reportasje/intervju fremstår som en ivrig og fortsatt høyst oppegående formidler av gamle perspektiver og tanker, – en samfunnsdebattant som intellektuelt har gått på autopilot gjennom fire decennier. På intervjuerens spørsmål om hva som er den største feilen han måtte ha gjort, er svaret at han ikke har gjort nok. Slik taler en retthaversk 83-åring som har intet glemt og intet lært.
Aug 11th, 2011 | Økonomi | Comments Off
Aug 11th, 2011 | Økonomi | Comments Off
Aug 11th, 2011 | Økonomi | Comments Off
