www.farmann.no
Farmann kronikk:
1905-syndromet: Når myter blir fakta
(Tvilsomt munnhell av blandet opprinnelse)
Er vi et historieløst
folkeferd? Ikke hvis vi skal dømme etter
omfanget av mediadekningen i forbindelse med at det i
år er 100 år siden unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Hundreårsbølgen skyller over oss – aviser og
tidsskrifter, radio og fjernsyn, samt en flom av bokutgivelser som forteller oss
om hvor viktig det var med 1905.
Publikasjoner, forestillinger og happenings som minner oss om hvor
viktig det er at det nettopp i år er 100 år siden den store begivenheten. Våre øvrigheter har stilt seg i spissen for jippo’et ved å etablere en egen stiftelse – ”Hundreårsmarkeringen-Norge 2005” – som med heftig bruk av
skattebetalernes penger skulle gni budskapet inn. Og dét har de klart: Litt vel heftig, kanskje – allerede i mars
ble det offentlig kjent at stiftelsen var konkurs og at styret hadde trukket
seg etter å ha brukt opp både de 150 millionene som de hadde og ytterligere 27
millioner kroner som de ikke hadde.
Dette var vel å merke bare begynnelsen.
Hvor mye festkomitéen i skrivende stund har
rukket å svi av, vites ikke, men det forlyder fra nøkternt og vanligvis
velinformert hold at budsjettsprekken vil komme opp i minst 50 millioner. Et imponerende stykke negativ verdiskapning,
eller et klassisk mørkt hull, for å
holde oss til den astronomiske terminologi.
Uansett – feiringen er forlengst igang og skal
holde frem ut året. En feiring som så å
si programmessig er preget av det særnorske tvisyn: Noen kaller det et jubiléum, andre insisterer på å
bruke ordet markering (angivelig for
ikke å såre svenskene – tro det eller ei).
Akkurat hva det er som skal feires,
kan likevel synes litt diffust: ”Hundreårsmarkeringen-Norge 2005” har som sitt motto valgt formuleringen ”Verdensborger i forvandling”, - hva nå i huleste dét
skal bety. Det er så man nesten må si
seg enig med nestleder Trond Giske i Stortingets kulturkomité når han kaller
det hele ”et opplegg som fortoner seg som
en nasjonal øvelse i selvpining”.
Historieløse, vi nei? Men om
vi ser på de fortellingene som formidles i media om hva som ”egentlig” skjedde
i 1905, er det åpenbart at her dominerer mytene på bekostning av faktisk
kunnskap. For bare å nevne noen av de
mest profilerte gjengangerne:
·
At Norge frigjorde seg fra Sverige og vant sin
selvstendighet. Her henger det igjen massevis av nasjonal underlegenhetsfølelse, -
gammelt grums med røtter tilbake til dansketiden (”firehundreårsnatten”) og
ydmykelsen fra Kiel-freden i 1814, da Norge rett og slett ble avstått til Sverige. Under unionsstridighetene fra 1890-tallet og
frem til 1905 ble dette forsmedelige og følelsestunge tankegodset utnyttet rått
i argumentasjonen som terpet på det nedverdigende i at Norge ”var underlagt
Sverige”. Hvilket faktisk ikke var tilfelle: Grunnlaget
for unionen var ikke Kiel-freden, men Riksakten
av 6. august 1815. Dette var et
dokument som ned til hver minste detalj fastslo de to statenes fullstendige
jevnbyrdighet, likestilling og selvstendighet.
At Norge i unionstiden var underlagt Sverige, er rett og slett
feil. At enkelte på svensk side gjerne
hadde ønsket at det var slik – og at
en håndfull nasjonalistiske nordmenn undertiden følte at det var slik – får være så sin sak. Det rokker ikke ved det faktum at Norge i
unionstiden hadde full selvstendighet i forholdet til vår østlige nabo, og ikke
på noe område var underlagt Sverige. De
to land hadde felles statsoverhode – det var en ren personalunion. Fordi
utenriksvesenet (diplomati- og konsulatvesen) i pakt med den tids tradisjon
sorterte direkte under kongen, hadde man også en felles utenrikstjeneste. Dette var de to landenes eneste
fellesinstitusjon – derfor var det heller ingen tilfeldighet at det nettopp var
konsulatsaken som skulle bli benyttet
for å få istand unionsoppløsningen (noen annen
brukbar sak fantes egentlig ikke). I
agitasjonen for å få istand unionsoppløsningen var
det derfor om å gjøre å dyrke frem forestillingen om Norge som den underlegne
part i unionen, -
en union som i virkeligheten var et arrangement mellom to likestilte og
selvstendige parter. Men om denne
nasjonale ynkeliggjøringen kunne tjene klare strategiske og taktiske formål dengang, skulle det knapt være nødvendig å holde denne
myten i live idag – hundre år etter. Derfor – med all respekt for de prestasjonene
som Christian Michelsen & Co. utførte i 1905 – så er det fortsatt 17. mai
1814 som er selve merkedagen for Norges frihet og selvstendighet.
·
At de to lands felles utenrikstjeneste var
underlagt Sverige. Når nettopp konsulatsaken – det norske kravet
om en separat konsulattjeneste – skulle bli benyttet for å få istand unionsoppløsningen, måtte kravet begrunnes på en
måte som kunne godtgjøre at den ordningen som eksisterte var utilfredsstillende
for Norge. Siden utenriksvesenet var de
to rikenes eneste fellesinstitusjon (i tillegg til selve statsoverhodet), ble
det derfor maktpåliggende å fremstille den felles utenrikstjenesten som svensk-dominert. I
hvilken grad dette var tilfelle, kunne – og kan – sikkert diskuteres. Som den største (i folketall og økonomisk
tyngde) av de to unionspartene, kunne Sverige rimeligvis øve en større
innflytelse enn Norge på den felles utenrikspolitikk, men dette behøvde ikke
alltid å være tilfelle. Dessuten hadde
man en personellmessig integrert utenrikstjeneste, hvor det ikke foregikk noen
systematisk diskriminering av norske tjenestemenn til fordel for svenske. Men i den grad Sverige hadde en større
innflytelse enn Norge på utenrikspolitikken, var dette ikke – i motsetning til hva mange later til å tro - nedfelt i noen formell bestemmelse eller avtale. En ellers såvidt
kunnskapsrik kommentator som Per Egil Hegge bommer
således stygt når han i særbilaget ”Dramaet 1905” til
tidsskriftet Levende Historie (nr. 1 – 2005) skriver at ”I Riksakten av 1815 – dokumentet der
unionen mellom Norge og Sverige ble formalisert – var det nedfelt at det var
det svenske utenriksdepartementet som skulle forvalte utenrikstjenesten for de
to landene”. Dette er feil – noe
slikt står overhodet ikke å lese i Riksakten.
Det avsnittet av Riksakten som omhandler utenrikske anliggender – nemlig
§ 7, fra 6. til 10. ledd – inneholder tvertimot
formuleringer som i omhyggelig detalj fastslår de to parters fullstendige
likestilling i håndteringen av utenrikssaker.
·
At unionsoppløsningen fant sted ved Stortingets
beslutning 7. juni 1905. Vi feirer 7. juni som selve dagen for
unionsoppløsningen. Kjekt nok, for det var
med sitt spenstig formulerte vedtak i konsulatsaken at Stortinget (i noen
bisetninger!) ”konstaterte” at kongen ikke hadde klart å få på plass en
regjering, og at han derfor hadde opphørt å fungere som norsk konge - så å si
avsatt seg selv - og at unionen derfor var opphørt. Temmelig uortodokst, - ja rent ut genialt,
syntes mange, dengang og nå. I Sverige var holdningen heller at dette var
en litt for bråkjekk uhøflighet. Selv
blant svensker som sympatiserte med Norge og som var enig i at unionen burde
oppløses, mente man at dette burde gå ordentlig for seg, - ”lagom”,
som man sier på svensk (et tilsvarende uttrykk finnes – betegnende nok – ikke
på norsk). Tross alt var unionen basert
på en avtale – Riksakten av 1815 - mellom to
parter, og dersom denne skulle bringes til opphør, måtte begge parter
medvirke. Da man fikk summet seg etter
7. juni-viraken, viste det seg at man måtte ta flere
grep før saken var i havn:
Først en folkeavstemning som stadfestet Stortingets vedtak,
dernest forhandlingene som førte til Karlstadforliket,
og så – endelig - kong Oscar IIs abdikasjon 27.
oktober 1905. Dermed – men først da –
var unionsoppløsningen et fullbyrdet faktum.
Stortingsvedtaket 7. juni var viktig nok – som en hensiktserklæring og
som et oppsigelsesvarsel - men var likevel kun et første (om enn avgjørende)
skritt i den prosessen som ledet til at unionen ble oppløst, formelt og
reelt.
·
At folkeavstemningen 12.-13. november 1905 gjaldt
Rikets statsform – kongedømme vs. republikk. En av våre mest hårdnakkede og
seiglivede nasjonale myter, er forestillingen om at folkeavstemningen i
november 1905 gjaldt Rikets statsform.
Den gjengse oppfatningen, slik som vi i snart hundre år er blitt lært
gjennom allskens populærhistoriske fremstillinger, er
den som blir formulert på følgende vis på nettstedet for den offisielle jubiléumsorganisasjonen ”Hundreårsmarkeringen-Norge
2005”: ”12.-13. november: Folkeavstemning
gir 259 563 for monarki og 69 264 for republikk”. Dette er ikke korrekt. Folkeavstemningens tema var hvorvidt man var
enig i forslaget om å tilby prins Carl av Danmark å bli konge i Norge. Dette fordi prinsen hadde stilt krav om det
norske folks forhåndsgodkjennelse som vilkår for sitt kandidatur. Men her drev man hemmelig diplomati, og dette
var noe som regjeringen ikke kunne gå offentlig ut med uten å sette prins Carl
i forlegenhet. Spørsmålet om statsform –
monarki eller republikk – var faktisk overhodet ikke berørt i det spørsmål som
velgerne fikk seg forelagt. At mange av
de toneangivende politiske aktører dengang fant det
opportunt å foreta en taktisk overfortolkning av situasjonen, og fremstille det
som om avstemningen ”egentlig” gjaldt
spørsmålet om statsform, er en sak for seg.
Dette kunne skje fordi folkeavstemningen fant sted uten at elektoratet –
folket, og endog Stortinget selv – var fullt ut informert om premissene for
avstemningen. Om vi nå, hundre år
senere, ser oss tjent med å kjøpe denne myten, er likevel mer besynderlig ...
Myter kan leve lenge i
lærebøker, leksika og oppslagsverker, men blir ikke sannere av den grunn. At unionen ble oppløst i 1905 var greit nok: Det var et
upopulært arrangement som hadde utspilt sin rolle. Likeledes bra at det gikk fredelig for seg –
utvilsomt den mest fornuftige løsning.
Så får vi heller ta med oss at det er så som så med dagens kunnskapsnivå
om 1905-dramaets ulike elementer. Feire kan vi jo uansett, - alene eller i godt lag, enten vi nå
kaller det et jubiléum
eller en markering. Men ytterligere offentlige bevilgninger til
stiftelsen ”Hundreårsmarkeringen-Norge 2005” bør
kanskje unngås?
Odd Gunnar Skagestad
Juni 2005
www.farmann.no