Kommentar: Valg i ”verdens beste land”

Av J.K. Baltzersen

Åpne oppFor ca. en måned siden var det valg her i Jantelandet. Ifølge
Aftenposten
manglet høyresiden kun 4158 stemmer på å forhindre en rødgrønn
maktovertagelse. Nå skal det vel åpnes opp – ihvertfall hvis vi skal tro en av
Arbeiderpartiets reklamekampanjer. Det er kanskje bra de ikke gikk til valg på
å åpne ned? Til Halvorsens smil og løfte om kindergulagsplass – også kalt
”barnehaveplass” hvis noen skulle være i tvil – til alle kan man jo si at det
ville vært flott om Halvorsen fikk kindergulagsplass – ikke til noe avkom, men
til seg selv.

Hver gang opposisjonen fortalte om den voldsomme
høyredreining som er foregått i dette landet siden forrige gang velgerne
vandret i flokk til stemmeurnene, fikk man lyst til spørre om
opposisjonsrepresentantene kunne fortelle litt mere om sitt opphold på månen.
Likeledes kunne man være fristet til å riste litt i høyrefolkene som i løpet av
fire år har fortalt om hvor bra det er gått.

Skuffelsene har ikke latt vente på seg, hvilket tyder på at
Einar Førdes påstand om at ”vi alle er sosialdemokrater” dessverre har belegg.
Denne skribent vil imidlertid skyte inn at han ikke var bosatt på norsk jord på
tidspunktet Førde sa dette, men i et mye mere behagelig klima såvidt over på
den sydlige halvkule. Valgfrihet er et av det ”konservative” partiets store
kampsaker. Dét innebærer dessverre at på områder der man tidligere kunne velge
privat, kan man idag velge ”privat.” For å ta et eksempel som kanskje bedre enn
de fleste andre illustrerer ”fra vugge til grav”-staten kan vi se på vordende
mødres valg av leger. Høyre har ved en anledning stolt uttalt at partiet har
sikret valgfrihet ved at mødre som ”velger privat” også får dette betalt av det
offentlige. Var det noen som sa at det ”konservative” partiet motarbeider ”fra
vugge til grav”-staten?

Professor Victor Norman holdt, da han var statsråd, et foredrag i Den Polytekniske
Forening
. I den påfølgende debatt sa han at han på ingen måte var
interessert i å redusere Staten. Målet var effektivisering og modernisering.
Den samme statsråd Norman holdt en tale for Høyres
Landsmøte
i Samfundssalen i Oslo i 2002, hvor man
nærmest kunne få inntrykk av kindergulagsplasser for kvinnelige studerende var
det viktigste for statsråden. Og noen påstår at de 4 siste år har vært et
prosjekt for å gjøre ende på forsørgerstaten? Om de bare hadde rett! Ved det
samme landsmøtet rådet en optimistisk stemning om at forandringens vind var
over landet. På stemningen skulle man nesten tro at det var dugnad på gang for
å frakte sosialdemokratiet til sin fortjente plass på historiens skraphaug, men
dessverre er det nok mere nærliggende å spørre om hvilken planet optimistene
befant seg på.

Statsråder er ikke sjelden kost i den gamle ærverdige Polytekniske Forening, og finansminister
Per-Kristian Foss har vært i foreningen mere enn én gang. Den 8. desember 2003 foredro han om pensjonsreformen.
Vi måtte tenke på den norske likhetstankegang i utformingen av
pensjonssystemet, og ansvar for egne feil slår ikke an i dette landet, var
tonen. Den påfølgende vår
var finansministeren i samme forening, hvor han da kunne fortelle at oljen var
folkets felles eiendom.

Når statsråder melder forfall, er det gjerne statssekretæren
som må stille isteden. Dette var tilfelle for Kristin Clemets vedkommende den
samme våren, og statssekretær
Bjørn Haugstad stilte
. Som politikere ofte gjør, henviste han til at Norge
var verdens beste land – eller ihvertfall at FN mente det, en påstand som tidligere har vært
tatt opp på disse sider. I tillegg kunne han fortelle at hvis de sydeuropeiske land
bare gjorde som Norge, nemlig å gjennomføre ”en god familiepolitikk” var
nærmest alle deres sorger slukket. Hele verden i kindergulag
eller på offentlig betalte foreldrepermisjoner? Takk! Er det fortsatt noen som
tror at vi har hatt 4 år uten sosialdemokratisk regjering?

Siv JensenVictor Normans efterfølger i statsrådsstolen, hr. Morten
Andreas Meyer, var i et møte i regi av First
Tuesday
i løpet av sin statsrådskarrière. I det
møtet fikk Paul Chaffey liret av seg at en forsørgerstat – eller for å bruke
Chaffeys eget ord, en ”velferdsstat” – var en naturlig del av det å være et
rikt land. Ja ja. Chaffey har nå en gang bakgrunn fra en gjeng av bekjennende
sosialister. Meyer, derimot, skal være noe annet. Det som imidlertid denne
skribent husker best fra det statsråden sa i det møtet, er hans eksempel fra
Hamar kommune. Meyer kunne fortelle om sin pleietrengende mor, og hun måtte
selv betale for å gå på diverse kulturelle arrangementer, men ledsager betalte
visst kommunen for. Problemet var bare at det var en så vanskelig prosess med å
få disse pengene fra kommunen. Problemet var ikke at Meyer hadde så dårlig råd.
Nei, det var så vanskelig å få tak i de pengene som han hadde ”krav” på. Vil
det noen gang skje at en ”borgerlig” regjering ruller tilbake ”velferdsstaten?”

Nå var det valget dette egentlig skulle handle om. Det skulle først og fremst handle om den 12. september – folkeflertallstyranniets store festdag, som selvfølgelig innebærer at det flagges fra alle offentlige bygninger. Omtrent det eneste som manglet var at vi alle gikk ned på kne for guden Demos.

Denne skribent fikk såvidt med seg en politisk pub på Fru Burum torsdag før
valgdagen. Der kunne man høre Oslos byrådsformann fortelle om kontantstøtten at
han var imot å avskaffe et ”velferdsgode” når det først er innført. Ting tyder
på at Einar Førde hadde rett.

Kanhende endel hjemmesittere angrer på at de ikke gikk til
urnene. Kanskje det til og med dreier seg om mere enn 4158 velgere, som – hvis
vi skal tro Aftenposten – ville gjort at det gikk den sittende regjeringens
vei. Gikk det slik, ville vi sannsynligvis fått litt mindre skatt. Nå får vi
litt mere skatt isteden.

Denne skribent vurderte faktisk å la være å stemme. Lysten
til å gå til valglokalet og dermed gi et lite bidrag til den oppblåste
ubegrensede Statens legitimitet var ikke stor. Nå har skribenten vært med å
velge ”våre” ledere, og da er det jo ”greit” at de ilegger den skatt som de
finner for godt, for vi har jo valgt dem. Sådan er demokratiet.

Denne skribent kan forstå dem som ikke vil bidra til slik
legitimitet, men en slik stemme er like lite synlig – om ikke enda mindre
synlig – enn en stemme lagt i en stemmeurne. Og hva skal strategien være? At
med mindre enn 50 prosent i oppslutning om valgene har ikke systemet
legitimitet? Beklager, men da er man like fullt med på de demokratiske
premisser. Man godtar da like fullt folkeflertallets rett til å gjøre slik det
finner for godt. Og hvor ofte hører man ikke at hjemmesitterne er dem som ikke bryr
seg?

I et kafémøte ble
det tatt opp nettopp dette med forskjellen mellom de aktive motstandere og de
giddeløse blant hjemmesitterne. I dette møtet ble det påpekt at man ikke vet
hvor stor andel av hjemmesitterne som tilhører den ene eller den andre gruppen.
På tross av den oppmerksomhet som dette spørsmålet fikk klarte altså Norman å
komme trekkende med et forslag om å ”svarteliste” alle hjemmesittere i den
hensikt å gi dem ”meningsforbud” om politiske spørsmål frem til neste valg for
å få opp stemmeprosenten. Andre – også fagfolk som burde kjenne til ”lei av å
velge mellom det minste av to onder”-gruppen og andre grupper som anser sin
manglende stemmegivning som en aktiv protest – er også ofte snare med å slå
alle hjemmesittere over én kam som giddeløse.

Erna SolbergProfessor Norman ga også i nevnte kafémøte noen tanker om
EU-avstemningene i Nederland og Frankrike. I sin analyse avviste han blankt
motstand mot den nye konstitusjonen som sådan som en mulighet, for ”grunnloven
innebærer ikke noe nytt.” Det er omtrent som å si at dersom vi i Norge skulle
ha en folkeavstemning om å grunnlovsfeste ”velferdsstaten” kunne ikke stemmer
mot være stemmer mot ”velferdsstaten” for den har vi jo hatt i flere årtier.
Denne slags arroganse er nok ikke Norman alene om. En møtedeltager med fransk
aksent var faktisk ganske rask med å påpeke at hun var hjemme i Frankrike i
forkant av avstemningen, og at det da var umulig å få tak i litteratur om
EU-grunnloven, for materialet var utsolgt. Når dette er sagt, er ikke denne
skribent sikker på at påstanden om at den nye EU-konstitusjonen ikke innebærer
realitetsendringer medfører hundre prosent riktighet.

Blant Høyres ”fotsoldater” har man sett eksempler på syting
over partiets ”manglende sosiale hensyn.” Holdningen er vel at Høyre må være
enda mere sosialdemokratisk. Man må ta hensyn til den norske kulturen med ”å ta
vare på hverandre.” Denne skribent kan kanskje til nød være unnskyldt at han
ikke ønsker å forsørge hele nasjonen som om det var hans familie? Har vi en
forsørgerstatskultur med dype røtter? Det er mulig dét,
men man kan nok være ganske sikker på at hvis man hentet høyrefolk med en
tidsmaskin fra cirka hundre år siden ville disse høyrefolkene kalt dagens
”konservative” – ihvertfall de fleste av dem – for halvkommunister i beste
fall.

Når selv Høyres egne ”fotsoldater” faller for
reklamekampanjen med stengte eller manglende vedlikeholdte
”velferdsinstitusjoner,” vitner det om hvor effektiv opposisjonen i valgkampen
har vært med å male et bilde av den ”borgerlige” regjering som en raserer av
”velferdsstaten.” Men, akk, dette bildet er falskt. I valgkamp spiller
sannheten liten rolle. Retorikk, demagogi og effektive reklamekampanjer betyr
alt. Sådan er demokratiet.

Ifølge en
undersøkelse
utført av Bergens Tidende lever 35,25 prosent av alle nordmenn
over 16 år hovedsakelig av trygdeydelser. Saken ble
blant annet fulgt opp av Aftenbladet
og Dagbladet.
Dagbladet hadde tidlig ifjor en sak om ansatte
i det offentlig og trygdemottagere
. Ifølge Dagbladet var 31 prosent av
yrkesbefolkningen ansatt i offentlig sektor ved inngangen til 2003. Medregnet
utskilte offentlige selskaper – også ifølge Dagbladet – var prosenttallet 38,
og når da – ifølge samme avis – 12,5 prosent var uføretrydgdet,
har vi altså mere enn halvparten av yrkesbefolkningen på offentlig levebrød.
Professor Lars Erik Borge mente – også ifølge Dagbladet – at både
mindretallsregjeringer og ”såkalt sosialistisk eller sosialdemokratisk styre”
gir vekst i kommunal sektor. Var det noen som sa at stortingsvalget ikke dreiet
seg om pest eller kolera?

Når påstanden om at FN har sagt at Norge er verdens beste
land å bo i, noe som i aller beste fall er en halvsannhet, blir fremført, er
det fristende å svare med at Norge må være verdens beste land for
trygdemottagere og offentlig ansatte. Danmark er kanskje en god konkurrent i og
med at halve Danmark ifølge Dagbladet
lever av statskassen. Dog er Norge det europeiske land hvor man får mest offentlig
støtte ifølge det europeiske statistikkbyrå Eurostat – denne gangen ifølge
Aftenbladet
. Er det noen som er i tvil om at forsørgerstat er en rimelig betegnelse på Norge?

Når alle stemmene var tellet opp, var Cirkus Soria Moria i
gang. Denne skribent har hverken orket eller hatt tid til å følge med på dette
cirkuset, men påminnelsen sendt som uadressert post av konferansesenteret, hadde
han lyst til å sende i retur. Når den ikke ble det, var det på grunn av at tiden et slikt
tiltak ville tatt ikke var verdt det. Konferansesenteret har nok imidlertid
skaffet seg en livslang ikke-kunde som følge av påminnelsen. Det er kanskje en
fattig trøst at mens det rødgrønne alternativ er ille, var ikke den
”borgerlige” regjering så mye mindre ille.

Jens StoltenbergNår alle stemmene var tellet opp, viste det seg også at partiene
som utgjorde den sittende regjerings reelle parlamentariske grunnlag, hadde
fått flere stemmer enn partiene med stortingsmandater som ville utgjøre det
parlamentariske grunnlag for en rødgrønn regjering. Hvem husker ikke
venstresidens kritikk av presidentvalget i USA i år 2000? Da manglet
presidenten legitimitet fordi flere hadde stemt på Albert Gore enn på ham.
Valgmannskollegiet var en håpløst foreldet institusjon. Forklaringer om at det
i USA er delstatene som velger president ville ikke bite på kritikerne.

Nå har det vært valg i enhetsstaten Norge, som ikke har hatt
noe som ligner på føderalisme ihvertfall siden eneveldet ble innført –
i og med føydalismens avskaffelse – i 1660, og fra dem
som kritiserte det amerikanske presidentvalget i 2000 har det vært en
bemerkelsesverdig stillhet. Denne skribenten er ikke blant de største
tilhengere av prinsippet ”én mann én stemme.” En ordning med at man får
stemmerett i forhold til hvor mye man betaler i skatt – eventuelt hvor mye man
netto betaler til statskassen – virker mere tiltrekkende, og med et slikt
prinsipp ville man kanskje unngått det kjøp av stemmer for andres penger som
foregår. Kjøp av stemmer er forøvrig forbudt for alle andre enn politikere. Et
annet aktuelt prinsipp kunne være stemmerett kun for dem som er netto
skattebetalere uten å ha vektede stemmer. Sett i lys av hvor mange som lever på
statskassen er dette kanskje mere aktuelt enn noen gang i nyere tid. Hvor
realistisk det er å få et slikt system innført er imidlertid en annen sak.

Man kunne diskutere det amerikanske valgmannskollegiet –
herunder at det er en redusert levning fra tiden før det amerikanske massedemokratiet,
noe som ikke nødvendigvis er negativt – og ”én mann én stemme”-prinsippet, men
dette skal vi la ligge i denne omgang. Poenget her er at vi har folk som tror
på de demokratiske prinsipper om at folkeflertallets vilje skal skje fyldest,
og at hver stemme skal telle likt. Disse hevder disse prinsippene overfor et
fremmed land – i dette tilfellet Amerikas Forente Stater – og de synes at når
vårt eget valgsystem gir det samme utslag, er det helt greit.

Det ble ymtet frempå for snart 5 år siden at Bush-valgmenn
kunne komme til å stemme på Gore for å fullbyrde det amerikanske folks ønske.
Det var få avvik da valgmennene stemte, og det var i Gores leir at det slo
sprekker. I Washington, D.C. var det noen som avvek på prinsipielt grunnlag i
stemmegivningen fordi den føderale hovedstad ikke har representasjon i
Kongressen. Her har vi også et eksempel – et internt amerikansk sådant – på noen
som ikke har skjønt det føderale amerikanske system. Skjønt, det samme kan sies
om dem som ga den føderale hovedstad representasjon i valgmannskollegiet
tidsnok til at hovedstaden kunne være med på valget av Kennedy. I USA er det
ikke direkte valg på president. I Norge er det ikke direkte valg på regjering.
Kanskje politikerne med kritikk av det amerikanske valget i 2000 kunne gi Hans
Majestet Kongen det råd å utnevne en ”borgerlig” regjering? Dette ville være i
strid med sædvane i norsk statsskikk, men det ville være helt parallelt til at
Bush-valgmenn skulle stemme på Gore for at ”det amerikanske folks vilje skulle
fullbyrdes.”

Noe slikt råd kommer neppe. Sannsynligheten
er langt større for at vi snart får se det første eksempel i historien på Det
norske Arbeiderpartis deltagelse i en koalisjonsregjering.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør.

Share
This entry was posted in Kommentar, Politikk. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

One Comment

  1. J.E.Boge
    Posted 9 October, 2005 at 9:49 pm | Permalink

    Herr J.K Baltzersen

    Det var en fryd å lese din analyse av det norske demokratiet. La meg få komme med et sitat av Aristoteles i denne sammenhengen:

    “Tyranny is the rule of one man to the advantage of the ruler, oligarchy to the advantage of the rich, democracy to the advantage of the poor. Whether the few or the many rule is accidental to oligarchy and democracy — the rich are few everywhere, the poor many. The real difference between democracy and oligarchy is poverty and wealth.”

    —Aristotle, Politics (1279b6-40)

    Da vi ikke har et føderalt alternativ i valgsystemet vårt, og jeg hverken forestrekker pest eller kolera, stemte jeg ikke ved valget. Din brilliante kommentar var følgelig et etterlengtet innspill i denne debatten.

    Derfor,
    i all ærbødighet,
    takk

    J.E Boge