« Menneskehetens endelikt? | Main | Bokanmeldelse: The abolition of Antitrust »

Kommentar: Valg i ”verdens beste land”

Av J.K. Baltzersen

Åpne oppFor ca. en måned siden var det valg her i Jantelandet. Ifølge Aftenposten manglet høyresiden kun 4158 stemmer på å forhindre en rødgrønn maktovertagelse. Nå skal det vel åpnes opp – ihvertfall hvis vi skal tro en av Arbeiderpartiets reklamekampanjer. Det er kanskje bra de ikke gikk til valg på å åpne ned? Til Halvorsens smil og løfte om kindergulagsplass – også kalt ”barnehaveplass” hvis noen skulle være i tvil – til alle kan man jo si at det ville vært flott om Halvorsen fikk kindergulagsplass – ikke til noe avkom, men til seg selv.

Hver gang opposisjonen fortalte om den voldsomme høyredreining som er foregått i dette landet siden forrige gang velgerne vandret i flokk til stemmeurnene, fikk man lyst til spørre om opposisjonsrepresentantene kunne fortelle litt mere om sitt opphold på månen. Likeledes kunne man være fristet til å riste litt i høyrefolkene som i løpet av fire år har fortalt om hvor bra det er gått.

Skuffelsene har ikke latt vente på seg, hvilket tyder på at Einar Førdes påstand om at ”vi alle er sosialdemokrater” dessverre har belegg. Denne skribent vil imidlertid skyte inn at han ikke var bosatt på norsk jord på tidspunktet Førde sa dette, men i et mye mere behagelig klima såvidt over på den sydlige halvkule. Valgfrihet er et av det ”konservative” partiets store kampsaker. Dét innebærer dessverre at på områder der man tidligere kunne velge privat, kan man idag velge ”privat.” For å ta et eksempel som kanskje bedre enn de fleste andre illustrerer ”fra vugge til grav”-staten kan vi se på vordende mødres valg av leger. Høyre har ved en anledning stolt uttalt at partiet har sikret valgfrihet ved at mødre som ”velger privat” også får dette betalt av det offentlige. Var det noen som sa at det ”konservative” partiet motarbeider ”fra vugge til grav”-staten?

Professor Victor Norman holdt, da han var statsråd, et foredrag i Den Polytekniske Forening. I den påfølgende debatt sa han at han på ingen måte var interessert i å redusere Staten. Målet var effektivisering og modernisering. Den samme statsråd Norman holdt en tale for Høyres Landsmøte i Samfundssalen i Oslo i 2002, hvor man nærmest kunne få inntrykk av kindergulagsplasser for kvinnelige studerende var det viktigste for statsråden. Og noen påstår at de 4 siste år har vært et prosjekt for å gjøre ende på forsørgerstaten? Om de bare hadde rett! Ved det samme landsmøtet rådet en optimistisk stemning om at forandringens vind var over landet. På stemningen skulle man nesten tro at det var dugnad på gang for å frakte sosialdemokratiet til sin fortjente plass på historiens skraphaug, men dessverre er det nok mere nærliggende å spørre om hvilken planet optimistene befant seg på.

Statsråder er ikke sjelden kost i den gamle ærverdige Polytekniske Forening, og finansminister Per-Kristian Foss har vært i foreningen mere enn én gang. Den 8. desember 2003 foredro han om pensjonsreformen. Vi måtte tenke på den norske likhetstankegang i utformingen av pensjonssystemet, og ansvar for egne feil slår ikke an i dette landet, var tonen. Den påfølgende vår var finansministeren i samme forening, hvor han da kunne fortelle at oljen var folkets felles eiendom.

Når statsråder melder forfall, er det gjerne statssekretæren som må stille isteden. Dette var tilfelle for Kristin Clemets vedkommende den samme våren, og statssekretær Bjørn Haugstad stilte. Som politikere ofte gjør, henviste han til at Norge var verdens beste land – eller ihvertfall at FN mente det, en påstand som tidligere har vært tatt opp på disse sider. I tillegg kunne han fortelle at hvis de sydeuropeiske land bare gjorde som Norge, nemlig å gjennomføre ”en god familiepolitikk” var nærmest alle deres sorger slukket. Hele verden i kindergulag eller på offentlig betalte foreldrepermisjoner? Takk! Er det fortsatt noen som tror at vi har hatt 4 år uten sosialdemokratisk regjering?

Siv JensenVictor Normans efterfølger i statsrådsstolen, hr. Morten Andreas Meyer, var i et møte i regi av First Tuesday i løpet av sin statsrådskarrière. I det møtet fikk Paul Chaffey liret av seg at en forsørgerstat – eller for å bruke Chaffeys eget ord, en ”velferdsstat” – var en naturlig del av det å være et rikt land. Ja ja. Chaffey har nå en gang bakgrunn fra en gjeng av bekjennende sosialister. Meyer, derimot, skal være noe annet. Det som imidlertid denne skribent husker best fra det statsråden sa i det møtet, er hans eksempel fra Hamar kommune. Meyer kunne fortelle om sin pleietrengende mor, og hun måtte selv betale for å gå på diverse kulturelle arrangementer, men ledsager betalte visst kommunen for. Problemet var bare at det var en så vanskelig prosess med å få disse pengene fra kommunen. Problemet var ikke at Meyer hadde så dårlig råd. Nei, det var så vanskelig å få tak i de pengene som han hadde ”krav” på. Vil det noen gang skje at en ”borgerlig” regjering ruller tilbake ”velferdsstaten?”

Nå var det valget dette egentlig skulle handle om. Det skulle først og fremst handle om den 12. september – folkeflertallstyranniets store festdag, som selvfølgelig innebærer at det flagges fra alle offentlige bygninger. Omtrent det eneste som manglet var at vi alle gikk ned på kne for guden Demos.

Denne skribent fikk såvidt med seg en politisk pub på Fru Burum torsdag før valgdagen. Der kunne man høre Oslos byrådsformann fortelle om kontantstøtten at han var imot å avskaffe et ”velferdsgode” når det først er innført. Ting tyder på at Einar Førde hadde rett.

Kanhende endel hjemmesittere angrer på at de ikke gikk til urnene. Kanskje det til og med dreier seg om mere enn 4158 velgere, som – hvis vi skal tro Aftenposten – ville gjort at det gikk den sittende regjeringens vei. Gikk det slik, ville vi sannsynligvis fått litt mindre skatt. Nå får vi litt mere skatt isteden.

Denne skribent vurderte faktisk å la være å stemme. Lysten til å gå til valglokalet og dermed gi et lite bidrag til den oppblåste ubegrensede Statens legitimitet var ikke stor. Nå har skribenten vært med å velge ”våre” ledere, og da er det jo ”greit” at de ilegger den skatt som de finner for godt, for vi har jo valgt dem. Sådan er demokratiet.

Denne skribent kan forstå dem som ikke vil bidra til slik legitimitet, men en slik stemme er like lite synlig – om ikke enda mindre synlig – enn en stemme lagt i en stemmeurne. Og hva skal strategien være? At med mindre enn 50 prosent i oppslutning om valgene har ikke systemet legitimitet? Beklager, men da er man like fullt med på de demokratiske premisser. Man godtar da like fullt folkeflertallets rett til å gjøre slik det finner for godt. Og hvor ofte hører man ikke at hjemmesitterne er dem som ikke bryr seg?

I et kafémøte ble det tatt opp nettopp dette med forskjellen mellom de aktive motstandere og de giddeløse blant hjemmesitterne. I dette møtet ble det påpekt at man ikke vet hvor stor andel av hjemmesitterne som tilhører den ene eller den andre gruppen. På tross av den oppmerksomhet som dette spørsmålet fikk klarte altså Norman å komme trekkende med et forslag om å ”svarteliste” alle hjemmesittere i den hensikt å gi dem ”meningsforbud” om politiske spørsmål frem til neste valg for å få opp stemmeprosenten. Andre – også fagfolk som burde kjenne til ”lei av å velge mellom det minste av to onder”-gruppen og andre grupper som anser sin manglende stemmegivning som en aktiv protest – er også ofte snare med å slå alle hjemmesittere over én kam som giddeløse.

Erna SolbergProfessor Norman ga også i nevnte kafémøte noen tanker om EU-avstemningene i Nederland og Frankrike. I sin analyse avviste han blankt motstand mot den nye konstitusjonen som sådan som en mulighet, for ”grunnloven innebærer ikke noe nytt.” Det er omtrent som å si at dersom vi i Norge skulle ha en folkeavstemning om å grunnlovsfeste ”velferdsstaten” kunne ikke stemmer mot være stemmer mot ”velferdsstaten” for den har vi jo hatt i flere årtier. Denne slags arroganse er nok ikke Norman alene om. En møtedeltager med fransk aksent var faktisk ganske rask med å påpeke at hun var hjemme i Frankrike i forkant av avstemningen, og at det da var umulig å få tak i litteratur om EU-grunnloven, for materialet var utsolgt. Når dette er sagt, er ikke denne skribent sikker på at påstanden om at den nye EU-konstitusjonen ikke innebærer realitetsendringer medfører hundre prosent riktighet.

Blant Høyres ”fotsoldater” har man sett eksempler på syting over partiets ”manglende sosiale hensyn.” Holdningen er vel at Høyre må være enda mere sosialdemokratisk. Man må ta hensyn til den norske kulturen med ”å ta vare på hverandre.” Denne skribent kan kanskje til nød være unnskyldt at han ikke ønsker å forsørge hele nasjonen som om det var hans familie? Har vi en forsørgerstatskultur med dype røtter? Det er mulig dét, men man kan nok være ganske sikker på at hvis man hentet høyrefolk med en tidsmaskin fra cirka hundre år siden ville disse høyrefolkene kalt dagens ”konservative” – ihvertfall de fleste av dem – for halvkommunister i beste fall.

Når selv Høyres egne ”fotsoldater” faller for reklamekampanjen med stengte eller manglende vedlikeholdte ”velferdsinstitusjoner,” vitner det om hvor effektiv opposisjonen i valgkampen har vært med å male et bilde av den ”borgerlige” regjering som en raserer av ”velferdsstaten.” Men, akk, dette bildet er falskt. I valgkamp spiller sannheten liten rolle. Retorikk, demagogi og effektive reklamekampanjer betyr alt. Sådan er demokratiet.

Ifølge en undersøkelse utført av Bergens Tidende lever 35,25 prosent av alle nordmenn over 16 år hovedsakelig av trygdeydelser. Saken ble blant annet fulgt opp av Aftenbladet og Dagbladet. Dagbladet hadde tidlig ifjor en sak om ansatte i det offentlig og trygdemottagere. Ifølge Dagbladet var 31 prosent av yrkesbefolkningen ansatt i offentlig sektor ved inngangen til 2003. Medregnet utskilte offentlige selskaper – også ifølge Dagbladet – var prosenttallet 38, og når da – ifølge samme avis – 12,5 prosent var uføretrydgdet, har vi altså mere enn halvparten av yrkesbefolkningen på offentlig levebrød. Professor Lars Erik Borge mente – også ifølge Dagbladet – at både mindretallsregjeringer og ”såkalt sosialistisk eller sosialdemokratisk styre” gir vekst i kommunal sektor. Var det noen som sa at stortingsvalget ikke dreiet seg om pest eller kolera?

Når påstanden om at FN har sagt at Norge er verdens beste land å bo i, noe som i aller beste fall er en halvsannhet, blir fremført, er det fristende å svare med at Norge må være verdens beste land for trygdemottagere og offentlig ansatte. Danmark er kanskje en god konkurrent i og med at halve Danmark ifølge Dagbladet lever av statskassen. Dog er Norge det europeiske land hvor man får mest offentlig støtte ifølge det europeiske statistikkbyrå Eurostat – denne gangen ifølge Aftenbladet. Er det noen som er i tvil om at forsørgerstat er en rimelig betegnelse på Norge?

Når alle stemmene var tellet opp, var Cirkus Soria Moria i gang. Denne skribent har hverken orket eller hatt tid til å følge med på dette cirkuset, men påminnelsen sendt som uadressert post av konferansesenteret, hadde han lyst til å sende i retur. Når den ikke ble det, var det på grunn av at tiden et slikt tiltak ville tatt ikke var verdt det. Konferansesenteret har nok imidlertid skaffet seg en livslang ikke-kunde som følge av påminnelsen. Det er kanskje en fattig trøst at mens det rødgrønne alternativ er ille, var ikke den ”borgerlige” regjering så mye mindre ille.

Jens StoltenbergNår alle stemmene var tellet opp, viste det seg også at partiene som utgjorde den sittende regjerings reelle parlamentariske grunnlag, hadde fått flere stemmer enn partiene med stortingsmandater som ville utgjøre det parlamentariske grunnlag for en rødgrønn regjering. Hvem husker ikke venstresidens kritikk av presidentvalget i USA i år 2000? Da manglet presidenten legitimitet fordi flere hadde stemt på Albert Gore enn på ham. Valgmannskollegiet var en håpløst foreldet institusjon. Forklaringer om at det i USA er delstatene som velger president ville ikke bite på kritikerne.

Nå har det vært valg i enhetsstaten Norge, som ikke har hatt noe som ligner på føderalisme ihvertfall siden eneveldet ble innført – i og med føydalismens avskaffelse – i 1660, og fra dem som kritiserte det amerikanske presidentvalget i 2000 har det vært en bemerkelsesverdig stillhet. Denne skribenten er ikke blant de største tilhengere av prinsippet ”én mann én stemme.” En ordning med at man får stemmerett i forhold til hvor mye man betaler i skatt – eventuelt hvor mye man netto betaler til statskassen – virker mere tiltrekkende, og med et slikt prinsipp ville man kanskje unngått det kjøp av stemmer for andres penger som foregår. Kjøp av stemmer er forøvrig forbudt for alle andre enn politikere. Et annet aktuelt prinsipp kunne være stemmerett kun for dem som er netto skattebetalere uten å ha vektede stemmer. Sett i lys av hvor mange som lever på statskassen er dette kanskje mere aktuelt enn noen gang i nyere tid. Hvor realistisk det er å få et slikt system innført er imidlertid en annen sak.

Man kunne diskutere det amerikanske valgmannskollegiet – herunder at det er en redusert levning fra tiden før det amerikanske massedemokratiet, noe som ikke nødvendigvis er negativt – og ”én mann én stemme”-prinsippet, men dette skal vi la ligge i denne omgang. Poenget her er at vi har folk som tror på de demokratiske prinsipper om at folkeflertallets vilje skal skje fyldest, og at hver stemme skal telle likt. Disse hevder disse prinsippene overfor et fremmed land – i dette tilfellet Amerikas Forente Stater – og de synes at når vårt eget valgsystem gir det samme utslag, er det helt greit.

Det ble ymtet frempå for snart 5 år siden at Bush-valgmenn kunne komme til å stemme på Gore for å fullbyrde det amerikanske folks ønske. Det var få avvik da valgmennene stemte, og det var i Gores leir at det slo sprekker. I Washington, D.C. var det noen som avvek på prinsipielt grunnlag i stemmegivningen fordi den føderale hovedstad ikke har representasjon i Kongressen. Her har vi også et eksempel – et internt amerikansk sådant – på noen som ikke har skjønt det føderale amerikanske system. Skjønt, det samme kan sies om dem som ga den føderale hovedstad representasjon i valgmannskollegiet tidsnok til at hovedstaden kunne være med på valget av Kennedy. I USA er det ikke direkte valg på president. I Norge er det ikke direkte valg på regjering. Kanskje politikerne med kritikk av det amerikanske valget i 2000 kunne gi Hans Majestet Kongen det råd å utnevne en ”borgerlig” regjering? Dette ville være i strid med sædvane i norsk statsskikk, men det ville være helt parallelt til at Bush-valgmenn skulle stemme på Gore for at ”det amerikanske folks vilje skulle fullbyrdes.”

Noe slikt råd kommer neppe. Sannsynligheten er langt større for at vi snart får se det første eksempel i historien på Det norske Arbeiderpartis deltagelse i en koalisjonsregjering.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør.

Comments

Herr J.K Baltzersen

Det var en fryd å lese din analyse av det norske demokratiet. La meg få komme med et sitat av Aristoteles i denne sammenhengen:

"Tyranny is the rule of one man to the advantage of the ruler, oligarchy to the advantage of the rich, democracy to the advantage of the poor. Whether the few or the many rule is accidental to oligarchy and democracy -- the rich are few everywhere, the poor many. The real difference between democracy and oligarchy is poverty and wealth."

—Aristotle, Politics (1279b6-40)

Da vi ikke har et føderalt alternativ i valgsystemet vårt, og jeg hverken forestrekker pest eller kolera, stemte jeg ikke ved valget. Din brilliante kommentar var følgelig et etterlengtet innspill i denne debatten.

Derfor,
i all ærbødighet,
takk

J.E Boge

Post a comment

(If you haven't left a comment here before, you may need to be approved by the site owner before your comment will appear. Until then, it won't appear on the entry. Thanks for waiting.)


Latest Original Farmann Articles:


Active Treads On Farmann Forum (open forum):


Secure Fast Email And Webhosting By Www.Runbox.Com
Runbox - The Leader In Premium Email And Webhosting
Runbox Premium Epost og Webhosting