" /> Farmann: November 2005 Archives

« October 2005 | Main | December 2005 »

November 30, 2005

Bush på offensiven

President George W. Bush sliter om dagen. Han opplever et fall på meningsmålingene, stadig flere mener at USA bør trekke sine styrker ut av Irak, USA har et rekordhøyt underskudd på statsbudsjettet, Republikanernes leder i Representantenes Hus Tom DeLay måtte gå av siktet for triksing med valgkampmidler, Republikanernes leder i Senatet Bill Frist er i hardt vær etter tvilsomt aksjesalg og visepresident Dick Cheneys stabssjef Lewis "Scooter" Libby måtte gå av etter avsløring av identiteten til CIA-agent Valerie Plame.

Men nå er Bush på offensiven. Han har startet på en turne der han skal selge inn sitt budskap om Irak til velgerne. Det er kun ett år igjen til de meget viktige mellomvalgene der Republikanerne har mye å forsvare. Hele Representantenes Hus er på valg. Av de 435 representantene har Republikanerne 232, Demokratene 202 og 1 er uavhengig. Av de 33 senatorene som er på valg har Republikanerne 15, Demokratene 17 og 1 er uavhengig. Av de 36 guvernørene som er på valg har Republikanerne 22 og Demokratene 14.

Altså er det mye som står på spill for presidenten og Republikanerne. Eneste trøst er at Demokratene sliter i opposisjon og ikke har en samlende leder.

Les mer på http://edition.cnn.com/2005/POLITICS/11/30/us.iraq/index.html

SV slåss for sin sjel

SV er et merkelig parti. De har endelig kommet i regjering og har nå mulighet til å få gjennomslag for sin politikk. Samtidig velger de å beholde sin revolusjære retorikk som nå slår tilbake på de selv. De demonstrerer på plenen foran Stortinget mot den regjering de er en del av og de velger en nestleder som er åpent revolusjonær og kommunist. Som Dagbladets kommentator John Olav Egeland så elegant har formulert: "Det som foregår i SV er en politisk hjemme-alene-fest. Mor og far har dratt i regjering og vorspielet er i gang."

Khodorkovskis Sibir-liv

Han var Russlands rikeste mann. Nå lever han på grøt og makaroni i iskalde Sibir.

Slik kan det gå når forretningsmenn i Russland våger å være i opposisjon til president Vladimir Putin, som mer og mer minner om en leder fra det tidligere Sovjetunionen.


Vil regjere med Fremskrittspartiet

- Jeg håper venstresiden møter en styrket borgerlig side etter neste stortingsvalg, sier Høyre-leder Erna Solberg, som ønsker åpen dør til Siv Jensen.

Fra www.aftenposten.no

Farmann kommentar: Det er på tide at Høyre, KrF og Venstre behandler Fremskrittspartiet med respekt. FrP er det nest største partiet med 22 % av stemmene bak seg og 38 stortingsrepresentanter. Hvis den sittende rød-grønne regjeringen skal utfordres ved neste stortingsvalg i 2009, må den borgerlige opposisjonen samle seg, slik de har hatt suksess med i Sverige.

November 29, 2005

SV-nestleder vil fjerne børsen Vil også ta makten fra Røkke og Spetalen

Nyvalgt nestleder i SV, Audun Lysbakken, vil fjerne Børsen og ta makten fra Kjell Inge Røkke og Øystein Stray Spetalen - for å sikre menneskehetens overlevelse.

Fra www.vg.no

Farmann kommentar: Sånn kan det gå når et regjeringsparti velger en selverklært revolusjonær (og kommunist) til nestleder. Heretter skal SV styres av to fraksjoner, en seriøs fraksjon som jobber i Regjering og Storting, og en useriøs fraksjon som styrer partikontoret og er i opposisjon til eget parti. Dette skal altså Jens slite med i 4 år fremover.

Canada's government is thrown out

Canadian Prime Minister Paul Martin's government has been ousted in a no-confidence vote.

Canada's three opposition parties united against his Liberal Party, which has been mired in a corruption scandal.

Mr Martin will seek the dissolution of parliament on Tuesday, and a date for a general election - thought likely to be 16 or 23 January.

Recent polls suggest Mr Martin's Liberals will take most votes in the election - but will not win a majority.

In parliament on Monday evening the opposition voted by 171-133 to bring down Mr Martin's government.

"This has been an historic evening," said opposition Conservative leader Stephen Harper.

"This is not just the end of a tired directionless scandal-plagued government. It's the start of a bright new future for this great country."

Mr Martin insisted his party would win the election.

He said he would visit Governor General Michaelle Jean on Tuesday to ask her to dissolve parliament, after which the election date would be announced.

His government has only been in power for 17 months, but has failed to shake off a scandal dating from a previous Liberal administration.

In the late 1990s C$100m ($85m; £50m) of public money was paid by the Liberal government to advertising agencies, for little or no work in return.

It has been alleged that Liberal officials demanded kickbacks for awarding the contracts.

Mr Martin is not implicated in the scandal, but the opposition says he has lost all moral authority.

The prime minister fought off a no-confidence motion in May by a single vote, but lost the support of the New Democrat party earlier this month following a row over private health care spending.

The New Democrats joined the Conservatives and the Bloc Quebecois in bringing the latest motion after Mr Martin rejected their ultimatum for an early election in February.

The vote will now take place a month earlier, in the depth of the bitterly cold Canadian winter, meaning the election campaign will run over the Christmas and New Year holiday period.

It will be the first winter campaign in 26 years.

Mr Martin and his government will stay in office until the election is held.

Some pundits say the campaign is likely to be bitterly fought, on the evidence of the heated rhetoric flying around in recent weeks.

In the most recent polls the Liberals score about 36%, against 31% for the Conservatives, suggesting the Liberals - in power since1993 - will have to govern with the help of opposition parties.

The Liberals say they will campaign on their economic record, having wiped out a huge budget deficit, and seen the economy boom and unemployment fall.

"We are entering this campaign with a strong balance sheet and we can be proud of it," Mr Martin said after losing the vote.

"Our economy is a strong one with the lowest rate of unemployment in Canada for the past 30 years," he said.

November 28, 2005

Lunarstorm - community fenomen

STOCKHOLM Assembled in one place, the 1.2 million active members of Lunarstorm could be the largest city in Sweden, bigger even than Stockholm.

More than 10 percent of Sweden's population is a member of the community, including more than 90 percent of the country's high school students.

But what is it? Lunarstorm is an Internet service that lets members create personal pages, upload photographs and add entries to their online diaries. The average member visits the site two times a day for a total of 25 minutes. (IHT.com)

"We are moving from the information society to the interaction society, and Lunarstorm is leading the trend," said Ola Ahlvarsson, chairman of Result, a Stockholm-based technology consulting company. "Young people here no longer accept a flow of information from above. They trust what they hear from friends on their network."

Ikke tegn i Hakon

Börsaktuella Hakon Invest är en märkvärdig skapelse i sig, och som börsföretag blir det riktigt knepigt. Det är till och med tveksamt om hakon Invest är börsfähigt. För att en utomstående investerare ska vilja gå in i bolaget krävs en rejäl rabatt, för bolagets ägarkonstruktion gör att aktien kommer att handlas till ”ständigt lågpris”. (N24.se)

Farmann kommentar: Det ville være naturlig for norske investors å tegne seg når svenske Hakon nå går på børs. En god del av verdien i selskapet kommer fra omsettning i Norge. Likevel har svenske meglerhus vert forunderlig stille mot det norske markedet. Denne analysen påpeker meget klokt at rabatten på selskapet kommer til å være stor, like greit å la være.

November 27, 2005

Cheaper Veggie Diesel May Change the Way We Drive

Japanese scientists may have found a cheaper and more efficient way to produce "biodiesel." The renewable, vegetable oil-based fuel can be used in conventional diesel engines, which are found in about 2 percent of cars currently sold in the U.S. and in about 40 percent in Europe.

The breakthrough could be just in time—industry experts say that demand for the cleaner, greener fuel is on the rise.

Any vegetable oil can become fuel, but not until its fatty acids are converted to chemical compounds known as esters. Currently the acids used to convert the fatty acids are prohibitively expensive. (National Geographic)

Farmann kommentar:
Gjennombrudd innen energi teknologi kan komme og dette kan påvirke energipriser (les olje) vesentlig. Vi tror ikke biodisel vil kunne konkurrere med olje og gass. Men siden trusselen finnes er det riktig av Norge å produsere så mye olje som mulig nå mens verden hungrer etter den.

Merkel også den første SED'er til å bli kansler

Forbundskansler Merkel Vi har tidligere rapportert om hvordan kommunistene indirekte styrer Tyskland. Sanders Research Associates bringer følgende:


Angela Merkel is not only the first woman ever to become Chancellor of Germany, she is also the first Communist. The woman who now rules supreme in Berlin joined the youth wing of the Socialist Unity Party (SED) in 1973 and remained a loyal party member until the Communist regime in the German Democratic Republic unexpectedly collapsed in 1989. Her subsequent involvement in the CDU led to a cabinet post, no less, after only six months membership.

Dessverre er kun ingressen tilgjengelig for andre enn abonnenter.

The Scotsman bringer oss også nyheten om momsøkning som et av de første tiltak fra Merkels regjering.

November 26, 2005

"Økologisk" landbruk

Hvordan skal jordbruket være?Niels Westy i Copenhagen Institute skriver at såkalt økologisk landbruk som et universelt prinsipp, vil gi et øket landbruksarealbehov tilsvarende ca. 40 % av jordens landoverflate dersom vi skal brødfø hele Jordens befolkning. Han skriver også om den såkalte rettferdige handel.

Googles opprinnelige business plan

Stanford University har fremdeles liggende ute den opprinnelige business planen for Google forfattet av Larry Page i 1998. (Stanford.edu)

November 25, 2005

Angela Merkel er Tysklands første kvinnelige forbundskansler

Tirsdag denne uken valgte Tysklands Bundestag Angela Merkel til den første kvinnelige forbundskansler. Merkel skal de neste 4 årene lede en koalisjonsregjering bestående av CDU/CSU og SPD. Oppgavene står i kø. Hun skal bygge bro til USA samtidig som forholdene til resten av EU skal styrkes, økonomien skal bygges opp igjen etter mange år med tilbakegang, 5 millioner arbeidsløse skal få jobb, sosial- og pensjonssystemet skal reformeres, man skal finne en løsning sammen med resten av EU vedrørende spørsmål som konstitusjonen, Tyrkias medlemskap og budsjett.

Det er spennende å se om storkoalisjonen kan løse disse problemene. Sist de store partiene CDU/CSU og SPD satt sammen i regjering var i perioden 1966-1969.

Merkel får med seg Franz Müntefering fra SPD som visekansler og arbeidsminister og Peer Steinbrück fra SPD som finansminister.

Nyvalg i Canada nærmere

Torsdag denne uken fremmet lederen for det konservative partiet og leder for opposisjonen Stephen Harper mistillitsforslag mot regjeringen ledet av Paul Martin fra det liberale partiet. Mistillitsforslaget skal behandles i Underhuset mandag og vil ventelig vedtas da Bloc Quebecois (som kjemper for selvstendighet for den franskspråklige provinsen Quebec) og New Democratic Party (som er et venstreorientert parti) støtter nyvalg. Årsaken til det politiske bråket i Canada som har vart hele dette året, er en korrupsjonsskandale som involverer det styrende liberale partiet og den tidligere statsminister Jean Chretien. Nåværende statsminister Martin er ikke direkte involvert i skandalen, men opposisjonen mener at det liberale partiet er diskreditert og fortjener å gå av. Martin var også finansminister under Chretien i 9 år.

Canada vil dermed oppleve en knallhard valgkamp i den forestående høytid. Nyvalg er ventet i løpet av januar.

Israel - et politisk jordskjelv

Mandag meldte statsminister Ariel Sharon seg ut av Likud, det parti han var med på å danne 1973. Årsaken var en langvarig maktkamp i partiet om håndteringen av fredsprosessen med palestinerne, spesielt tilbaketrekningen fra Gaza. Sharon har hittil fått med seg 14 av Likuds Knessetmedlemmer, samt en fra det israelske Arbeiderpartiet og en uavhengig. Det nye partiet har fått navnet Kadima (Fremover). Partiet plasseres i sentrum av israelsk politikk og vil utfordre Labor og Likud. Knesset stemte denne uken for en oppløsning og nyvalg er utskrevet til 28. mars.

Amir Peretz, som er nyvalgt leder for det israelske Arbeiderpartiet, vil satse hardt på å vinne valget og dermed overta statsministerembete fra Sharon. Labor vil i valgkampen fokusere på sosiale spørsmål.

Likud er kastet ut i en maktkamp etter at Sharon, som også var partiets leder, meldte seg ut. Tidligere statsminister og leder for Likud, Benjamin Netanyahu, forsvarsminister Shaul Mofaz og parlamentsmedlem Uzi Landau er de fremste kandidatene til å overta vervet som partileder. Ny partileder skal velges i desember. Netanyahu er en av de sterkeste kritikerne av Sharon.

Who's Afraid of Google? Everyone.

By Kevin Kelleher - Wired Magazine

It seems no one is safe: Google is doing Wi-Fi; Google is searching inside books; Google has a plan for ecommerce.

Of course, Google has always wanted to be more than a search engine. Even in the early days, its ultimate goal was extravagant: to organize the world's information. High-minded as that sounds, Google's ever-expanding agenda has put it on a collision course with nearly every company in the information technology industry: Amazon.com, Comcast, eBay, Yahoo!, even Microsoft (Wired.com)

November 24, 2005

Oil Expert To Address Theory That Peak Oil Has Arrived

Princeton University emeritus professor and renowned oil analyst Ken Deffeyes thinks that the all-time production peak for petroleum, or "peak oil," will occur on or around this Thanksgiving.

The peak oil theory predicts that the world's oil production output, like any nonrenewable resource, will eventually reach an all-time high and afterward gradually decline. Although it will be impossible to tell precisely when the peak occurs until it has already occurred and the world is in a definite production decrease, many experts are already predicting that the moment will happen in a few short years.

Deffeyes is one of the more pessimistic of the prognosticators. If he is correct, the global oil peak will just have occurred when he presents his Caltech lecture on December 1. Afterward, the commodity will become more and more scarce--and therefore more and more expensive and hard to obtain. The end result will be massive economic and social disruptions in a 21st-century world that has fueled itself for decades with cheap and plentiful energy. (Physorg.com)

November 23, 2005

Nå går det Veggimellom

Veggimellom i rødstrømpedepartementet Ikke skulle det gå 2 uker engang fra uttalelsen fra ”vår” utdanningsminister uten høyere utdannelse – unnskyld, kunnskapsminister, eller var det statsråd for lik fordeling av mangel på kunnskap? – om kindergulagenes fortreffelighet til det skulle gå Veggimellom over noe av det samme i et annet departement, nemlig rødstrømpedepartementet. Noen har visst våget å påstå at kindergulagene ikke er bra. Da må det vel gå Veggimellom i rødstrømpedepartementet? En naturlov?

Ingen forskning viser at kindergulagene er skadelige, heter det fra nevnte departement. Forskning? Hvem trenger forskning? Trenger vi ikke bare å gå ut på gaten og observere?

Wake up and smell the Malabar!

Veggimellom skal det ihvertfall gå når rødstrømpedepartementet iverksetter kjønnsfascismen i forhold til norske styrer for fullt!

Our Money Madness

By Llewellyn H. Rockwell, Jr. Mises.org -

We flatter ourselves, in this technological age driven by financial innovation and mind-boggling efficiencies, that we know more than any previous generation. But there is lost knowledge, among which is the knowledge of what sound money feels and looks like, what it does, who makes it and why, and how it holds its value.

So let us revisit Robert Louis Stevenson's classic story, Treasure Island, and the climactic scene where the pirates and their companions have finally found their treasure and prepare to haul it away. The narrator reports as follows: (Mises.org)

November 22, 2005

No work and no play

Why work habits are changing in Europe and the US.

In the nineteen-fifties and sixties, it was a commonplace that Americans would soon devote their lives to leisure, not work. The number of hours the average American worked had fallen by almost twenty-five per cent between 1900 and 1950, and pundits saw no reason for the trend to stop. By the end of the twentieth century, the futurist Herman Kahn prophesied in 1967, Americans would enjoy thirteen weeks of vacation and a four-day work week. The challenge, it seemed, would be figuring out what to do with all our free time. (The New Yorker)

November 21, 2005

Menneskelig varmeverk?

Ingen kjede er sterkere enn dens svakeste ledd. Det gjelder også med hensyn til årsakskjeder. Jo flere ledd, desto flere usikkerhetsfaktorer og potensielle feilkilder. Svikter ett eneste ledd i kjeden, faller hele resonnementet sammen. Svikter flere ledd, havner resonnementet hinsides enhver redningsoperasjon. Som Henrik Ibsen sa, - Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt originalest.

La oss anvende denne forståelsen på en av vår tids mest populære myter – nemlig forestillingen om den angivelig menneskeskapte globale oppvarming.

Myten – eller teorien, om man vil – består av en kjede inneholdende følgende postulater:

Menneskelig virksomhet (spesielt forbrenning av karbon) har resultert i en øket (og stadig økende) CO2 -andel av Jordens atmosfære. Denne økningen fører til en forsterket drivhus-effekt, som i sin tur har medført eller vil medføre en økning i jordatmosfærens gjennomsnittstemperatur – populært kalt ”global oppvarming”.

Dette er et postulat-knippe som vi uavlatelig bombarderes med i allehånde media og i uttalelser fra allehånde ”eksperter”. Vanligvis i sterkt forenklet form – andre ganger med påhengte (om enn underforståtte) hypoteser om hvilke kalamiteteter denne globale oppvarmingen må antas å føre til. Som for eksempel under årets stortingsvalgkamp, da enkelte politikere viste til orkanen ”Katrina”s herjinger som ”bevis” for at vi må redusere bilkjøringen ...

Fra politikeres og andre (mer eller mindre kvalifiserte) geofysiske autoriteters talerstoler gjentas til kjedsommelighet forestillingen om de menneskeskapte klimaendringer, med en salvelsesfylde som har gitt disse postulatene en egendynamikk og en selvforsterkende status av ugjendrivelig, opplest og vedtatt ”sannhet”. Som ”sannhetsbevis” henvises likeledes uavlatelig til den massive enighet som angivelig råder på autoritativt hold. Hyppig siterte kilder omfatter diverse rapporter fra FNs klimapanel (IPCC), CICERO Senter for klimaforskning og Arktisk Råds klimastudie ACIA. Her kan man blant annet få vite at den globale oppvarmingsprosessen – som vi angivelig er på full fart inn i – vil resultere i en temperaturøkning i Jordens atmosfære på mellom 1,50 og 60 Celsius innen år 2050, at økningen vil bli aller sterkest i Arktis, samt at klimaet på Jorden vil bli mer uforutsigbart – bortsett fra at det vil bli hyppigere, sterkere og mer ødeleggende stormer og andre naturkatastrofer.

Så langt det toneangivende tankegods på området.

For bedre å forstå hva det hele dreier seg om, kan det være nyttig å ta en titt på selve atmosfæren – å gi oss selv et begrep om hva den egentlig er for noe.

Jordens atmosfære består av følgende komponenter, angitt i prosentandeler:

78, 09 % Nitrogen
20, 95 % Oksygen
0, 93 % Diverse edelgasser – i hovedsak Argon
0, 03 % Karbondioksyd – også kalt CO2

(Tilsammen 100,00 %)

CO2 utgjør med andre ord 3/10000 eller tre tiendedels promille av jordatmosfæren, dvs. en forsvinnende liten andel av totalen. Denne andelen har vært tilnærmet konstant i historisk tid. Enkelte klimaforskere antar at denne andelen ahr økt med ca. 10 % i løpet av de siste 100 årene, - hvilket meget vel kan være tilfelle. Dette anslaget (som egentlig bare er en gjetning) er imidlertid beheftet med betydelige metodiske usikkerheter, og er forståelig nok vanskelig verifisérbart.
Det innebærer uansett - gitt de forsvinnende små volumene som vi her taler om – ingen signifikant endring i jordatmosfærens totale sammensetning.

Til teorien om at menneskelig virksomhet har resultert i en øket CO2-andel av atmosfæren, og at denne økningen medfører en forsterket drivhus-effekt, som i sin tur fører til en økning av jordatmosfærens gjennomsnittstemperatur, må følgende bemerkes:

• Det foreligger intet empirisk materiale (ingen måledata e.l.) som tyder på at det faktisk har funnet sted noen slik oppvarming i løpet av de siste 100 år, eller at noen slik oppvarming finner sted nå.
• Det er ikke påvist noen entydig sammenheng mellom en eventuell forsterket drivhus-effekt og en eventuell derav følgende økning i jordatmosfærens gjennomsnittstemperatur – angjeldende fysiske prosesser (hvorav drivhus-effekten er én) er mer kompliserte enn som så.
• Det er heller ikke påvist at en eventuell øket andel av CO2-innholdet i atmosfæren vil føre til noen forsterket drivhus-effekt. Drivhus-effekten er et produkt av samspillet mellom mange faktorer – prosesser såvel som substanser – og blant disse skiller ikke CO2 seg ut som en substans med radikalt annerledes – og dermed spesielt utslagsgivende – egenskaper enn atmosfærens øvrige klimagasser.
• Uansett er CO2-komponenten i jordatmosfæren så forsvinnende lite at eventuelle utslag ville være uten praktisk signifikans.
• At den eventuelle økning av CO2-innholdet i atmosfæren som antas å ha funnet sted gjennom de siste 100 år skulle skyldes menneskelig virksomhet, er ikke påvist. Men selv om dette (mot formodning) skulle være tilfelle, foreligger det ingen påvist årsakssammenheng mellom en slik antagelse og antagelsen om at det skulle foregå en såkalt ”global oppvarming”.

Til teorien om en årsakssammenheng mellom menneskelig virksomhet og en angivelig ”global oppvarming”, er således å si at vi her har å gjøre med en årsakskjede som utelukkende består av en serie ytterst svake ledd.

Det er ikke dermed sagt at teorien nødvendigvis er gal. I virkelighetens verden er alt i prinsippet mulig. Men i mangel av noen form for troverdig begrunnelse må teorien likevel sies å ha formodningen mot seg, - som juristene sier så vakkert. Og vi andre bør nøkternt kunne konstatere at teorien – inntil påviselig belegg for noe annet måtte foreligge – hører hjemme i overtroens og mytenes verden.

Jan Arild Snoen: Hvem lyver om Irak?

I en kommentarartikkel 16. november går Dagsavisens utenriksredaktør Erik Sagflaaat til frontalangrep: "President George W. Bush løy og bedro for å få sin krig i Irak". Det aller meste av Sagflaats artikkel er for øvrig kopiert fra en lederartikkel i New York Times 15. november. Artikkelen er velegnet til analyse fordi forfatteren i en og samme artikkel kommer inn på så mange aspekter av "Bush løy"-historien. Siden denne historien gjentas ofte i norsk presse, er det på sin plass å se nærmere på hvilket belegg de ulike påstandene har. (Kommentar i Journalisten på www.journalisten.no)

Unfriendly Fire

Breached

Wireless: Creating Internet of 'Things': A scary, but exciting

Miniaturization, the ubiquity of consumer electronics and the global Internet are speeding up the creation of a worldwide "network of things," where cars, phones, turnstiles - even books and clothing - know about us: who we are, where we are, what we are doing. (IHT.com)

Hakon Invest går på børs

Stein Erik Hagens livsverk Hakon Invest går på børs i Stockholm - men denne gangen eies selskapet av svenske Ica og Ica handlerene. (Di.se)

November 20, 2005

Tilbake til utgangspunktet?

Av J.K. Baltzersen

Årets UKEnavn: Origo

Annenhver høst – det vil si i oddeår – arrangerer Studentersamfundet i Trondhjem studenteruke – UKA i Trondhjem, eller bare UKA. I motsetning til hva man skulle tro når man leser diverse reportasjer fra Samfundet eller UKA, har ikke Samfundet falt for fristelsen å innføre Ivar Aasens syntetiske privatprodukt eller samnorsk i navnene ved å konvertere til byens moderne ”navn.”

UKA begynte i 1917 – frem til og med 1929 het det UKEN – og årets UKE er dermed – med pause i 1941 og 1943 – den 43. UKE. Kjernen i UKA er UKErevyen ved Studentersamfundets Interne Teater (SIT), som ga revy både i 1912, 1913 og 1915, og årets revy blir da den 46. i rekken, men altså kun den 43. UKErevy. UKA i Trondhjem er Norges største kulturfestival. Den varer i 24 dager. Denne gangen var det fra 6. til 30. oktober. Ikke bare varer UKA i 24 dager, men trondhjemsstudentenes Det Runde Hus har også sitt Det Runde Hjørne.

For uinnvidde kan det opplyses at revyen arrangeres som en del av et Samfundsmøte, som punktet kunstnerisk ved SIT – et punkt som av og til også finnes på møter utenom UKA, men da er punktet ikke så langvarig. Andre møtepunkter under UKA er ikke uvesentlige. Vi har blant annet allsang av trondhjemsstudentersangen Nu klinger, diverse taler og sang og musikk fra scenen. Punktet kritikk av møtet er også med. Dette punktet benyttes gjerne av møtedeltagere til å gå opp på landets frieste talerstol – noen lever med det misforståtte verdensbilde at denne befinner seg på Chateau Neuf i Oslo, men dét medfører altså ikke riktighet – for å fortelle hva de mener om møtet. Under UKA kommer det bare applaus, noe som også ofte forekommer under ordinære møter.

UKA åpner med avdekning av UKEnavnet, og dette samler vanligvis store folkemengder foran Samfundet. Det er knyttet stor spenning til hva navnet er. Det tradisjonelle kravet til navnet er at det skal ha ”dobbel bunn” – altså flere betydninger. Årets UKEnavn var Origo. Den offisielle forklaringen var at vi alle har samme utgangspunkt. Vi har alle hver sin ”graf,” men vi starter alle i det samme punktet, nemlig origo. Nå er vel dette med det samme utgangspunktet en tvilsom påstand, men vi skal la dette gå i denne omgang.

Harselas med omsorg for hvaler kunne man få servert under UKA, akkurat som under UKA-93, men ganske tammere enn for 12 år siden. Det var også noe om trender, men om det var noe klart spark til trendenes tyranni er noe uklart. Media, representert ved Dagbladet, ble omtalt – eller rettere sagt ”omsunget.” Noe i nærheten av det sarkastiske spark til vår tids avisoversikter som man fikk servert under UKA-03, der man under et av numrene kom frem til overskriften ”Sexvoldtatt,” var dette langtfra. En revysang iår handlet også om det å ha meninger om alt, men det var noe uklart i hvilken retning sparket gikk. Var det et spark til folk som stiller seg utenfor samfunnsdebatten? Eller var det et spark til dem som mener at enhver skal ha meninger om alt?

Revyen hadde endel morsomheter, med blant annet endel ordspill, og noe knyttet til kvinners krav til menn – med blant annet ”jeg vil ha en gresk gud som ikke trener” – men den helt store sarkasmen i forhold til aktuelle samfunnsforhold manglet nok. Ser vi en redsel for stillingstagende og politisk ukorrekthet? Det var for eksempel ingen klare spark i forbindelse med årets store norske jubileum. Det var et øyeblikk man kunne såvidt ane noe som kunne knyttes til jubileet, men det var en vag forbindelse, det var neppe mange som tenkte på jubileet i dette øyeblikket, og om revynummerets forfatter hadde tenkt på det er også høyst usikkert. Man kunne for eksempel tatt tak i hvordan jubileet har tatt av eller kommentert pengesluket på klar måte. På den annen side er det kanskje greit å gå på UKErevy uten å bli minnet om et jubileum som det minst har vært nok av ellers. At UKA sparer oss for den slags er kanskje et sunnhetstegn.

Revyens beste nummer må utvilsomt ha vært der hvor de sang om at alt var bedre før. Og der har de saktens rett. Da denne skribent ble tatt opp i linjeforeningen Sanctus Omega Broderskap, var slips istedenfor sløyfe uhørt ved denne ”immatrikuleringsfesten.” Antrekket var spesifisert som studentergalla, og det siste avgjørende steget for å bli tatt opp i linjeforeningen var å hilse på en av De 6 Store, som da selvfølgelig hadde hansker som ga ofrene strøm. Manglende sløyfe var sterkt grunnlag for å gi ekstra tøff behandling. Da denne skribent var på sin siste ”immatrikuleringsfest” fire år senere, fikk slips passere over en lav sko. Det går nedover.

I tidligere tider under UKA var det noe som het Ordensvernet. I denne skribents tid het det Vertskapet. Det er unektelig mere stil over noe som heter Ordensvernet, enn over noe som heter Vertskapet, men det skulle gå videre nedover med UKA. UKA har i helgene gallakvelder. Da er antrekket galla, men nå er det snarere ”galla.” Da denne skribent begynte i Trondhjem, var faktisk antrekket fortsatt galla, men allerede i denne skribents tid ble galla ”omdefinert” til også å inkludere smoking. I denne skribents tid gikk gjerne de mannlige medlemmer av Vertskapet rundt i snippkjoler. Iår kunne man knapt se noe slikt, om i det hele tatt, og det var langt mellom de egentlige gallaantrekk – ihvertfall på herresiden. Langt mellom smokingene var det også.

Den siste torsdagen under UKA var festkveld. Da skal det være pent antrekk, og også på dette området så det ut til å ha vært et sterkt forfall. For å være helt ærlig så ”gallakvelden” mere ut som en festkveld fra 90-tallet enn en ekte gallakveld. Skjønt, noen få hadde jo også iår fått med seg hva et gallaantrekk er, og det harry fenomen med å gå med vinterlue inne hadde vi ikke i denne skribents tid. Således kunne godt revynummeret hvor ”Nei, nei, gutt” såvidt ble spilt, ha hatt mere av ”Nei, nei, gutt.” I en trippelkonsert fikk vi blant annet se studentmannskoret Pirum efterligne DDE og studentkvinnekoret Candiss efterligne diverse harry kleskultur og ”spille” en viss ”sport” som går ut på å løpe efter en ball. Hva av dette som er å synke lavest, er vanskelig å si, men vi får håpe for korenes vedkommende at alt var ment som harselas.

Landets studenter og utdanningsinstitusjoner har vært utsatt for diverse reformer. Den siste av disse var den såkalte ”kvalitetsreformen,” hvis egentlige formål var å redusere kvaliteten på utdanningen. UKA er ihvertfall en god anledning til å observere reduksjonen i kvaliteten i studentenes klesvei. Skjønt, noen vil sikkert mene at fenomenet å vise undertøyet frem til resten av verden er en kvalitetsheving, men de om det.

Torsdagen hadde stilmessig vært et nederlag, og det ble – som antydet – bedre på ”gallakvelden” fredag, men det så ikke ut til å bli det helt til å begynne med fredag kveld. Dog lovet ikke forestillingen av ”en annerledes filmopplevelse” godt. Her så publikums antrekk stort sett ut til å være moderne studenters hverdagsantrekk, men det bedret seg utover kvelden.

”En annerledes filmopplevelse” er det dog grunn til å si noe mere om. Dette er faktisk en innovasjon som det er verdt å rope hurra for. Film brukes av og til i teater for å få frem effekter som ikke er så lette å få frem på scenen. For eksempel kan man bruke film for å illustrere en foss i fritt fall og senere lagt i rør. ”En annerledes filmopplevelse” er imidlertid noe mere. Her foregår noe av skuespillet på scenen og noe på lerret. Spesielt bør kommenteres at en scene som ble spilt på scenen, senere i stykket ble vist i en utvidet versjon på lerret for å forklare hva som var skjedd. Det er dog grunn til også her å si at alt var bedre før, men konseptet ble forsøkt for første gang under UKA-03 – for 2 år siden. Vi skal altså ikke så langt tilbake. Grunnen til at det var bedre første gangen var nemlig den utrolig gode integrasjonen av film og teater man den gang fikk til. Da kunne man se skuespillerne gå ut gjennom en dør på scenen og så komme ut den samme døren på film. En slik integrasjon kan man like.

Man kan dog savne teatersporten fra UKA-95, hvor skuespillerne måtte sette sammen stykket av setninger som publikum hadde skrevet ned på forhånd, og hvor i det ene tilfellet sluttreplikken ble ”La oss male Samfundet blått!” til stor applaus. Stort bedre sluttreplikk kan man vel neppe be om?

Det går utfor med studentertradisjoner, men UKA består, selvom stilen ikke er det den én gang var. Noe annet det har gått utfor med er studenterordener. De Sorte Faars Ridder Skab [sic], som ble stiftet lenge før ”anglo norsk ord deling” – også kalt ”sær skrivning,” ”substantivert adjektiv syke” eller ”adjektivisert substantiv syke” – var et utbredt problem, var Trondhjems svar på Det norske Studentersamfunds griseorden, som igjen ble etablert som et harselerende svar på Oscar Is etablering av Sankt Olavs Orden. Nå kan man mene hva man vil om det harselerende utgangspunkt, men studentermiljøenes ridderskap er uansett bevarings- eller gjenopplivingsverdige. De Sorte Faars Ridder Skab hadde sitt siste møte i 1968, og alle forsøk på gjenoppliving demonstrerte venstreradikaleres evne til å krype ut av ethvert hull i Trondhjem. Ridderskapet eksisterer visst i en form formelt utenfor Samfundet, men det er nok langt igjen til den fordums posisjon.

Studenterluen er en annen flott tradisjon som er forsvunnet. Nå til dags er det ikke mange andre enn studentmannskoret Pirum som bruker luen i Trondhjem. Man ser den også i bruk av mannskoret på trappen til Universitetets Aula hver 17. mai. Studenterluen er i såpass liten bruk utenfor studentersangmiljøene at en NRK-medarbeider fikk seg til å omtale en svensk studenterlue som en svensk studentersanglue. Ja, ja.

En avgangsstudent truffet på Samfundet mente at det var synd at studenterluen var blitt borte. En herremann truffet på Samfundet fikk seg til å si at studenterluen nok kommer tilbake. Denne skribent har sine tvil, men når man leser Universitas’ reportasje om at hatten er på vei tilbake som mote, kan man kanskje betvile denne tvil. Hvis Universitas har rett, kan kanskje det samme skje med studenterluen. Skjønt, når man går med hatt av og til og aller helst vil heve seg over motene, er det ikke sikkert man vil at hatter skal bli mote.

Noe annet det er gått utfor med er den politiske aktiviteten i studentermiljøene. Storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem er – for uinvidde – en rund sal, inndelt i galleri, 4 kvadranter og ”gulvet.” 1. kvadrant er også høyre kvadrant. Endel har gjort den tabbe å omtale venstre side av salen som høyre side av salen og visa versa, men salens retning er altså den samme som publikum ser i, og dette kan jo kanskje bli for mye for selvsentrerte møteledere. Styret i Samfundet gjorde til og med tidlig på 90-tallet den generaltabbe å reservere plass til Norges Konservative Studenterforbund (NKSF) i 4. – eller venstre – kvadrant. Bare den historieløse gjør slikt. Trondheim Konservative Studenterforening (TKSF) – og forsåvidt også dens forbund, NKSF – hører hjemme i 1. – altså høyre – kvadrant.

I denne skribents tid var aktiviteten også laber i forhold til det den var i enda tidligere tider – for eksempel på 70-tallet, og fra denne skribents tid kan man kanskje med rette snakke om enkeltpersoner som utgjorde ”høyreopposisjonen” – ihvertfall aktivt på Samfundsmøtene. Det som imidlertid er grov historieforfalskning er når gamle Samfundsfolk vender tilbake for å holde festtaler under UKA og bevisst gir inntrykk av at det alltid var en liten og ubetydelig ”høyreopposisjon.” En slik festtale opplevet denne skribent for 2 år siden. I denne skribents studenttid holdt Odd Einar Dørum en jubileumstale om opposisjonen i Samfundet i Trondhjem, og om hvordan maoistene ikke lyktes i å ødelegge denne institusjonen i motsetning til hvordan de fikk herje i Oslo. Hvorvidt slik sett sivilingeniørspirer holder en høyere kvalitet enn Blindern-miljøet skal vi diskret la ligge. Dørums jubileumstale ble holdt utenfor UKA, og den hadde da et mindre publikum enn nevnte historieforfalskningstaler fra tilbakevendende venstreradikalere.

Denne skribent har tidligere hørt om den ytterligere nedgangen i det politiske engasjementet på Samfundet, og en bartender under UKA ihøst kunne bekrefte tendensen.

Nå er ikke alt sort og bare sorgen. UKA produserer en god del innovasjon som det er grunn til å se positivt på. ”En annerledes filmopplevelse” er allerede nevnt. UKA pusser også opp endel på Samfundet, og det skjer endel permanente endringer. Man får fornyelse som ofte kan være sunt. Alt er imidlertid ikke noe å rope hurra for. Ombytting av dame- og herretoalettene, som fant sted for ikke så mange år siden, åpner forsåvidt kun for noen pinlige situasjoner for tilbakevendende tidligere studenter. Rundhallen, som ligger under Storsalen i Det Runde Hus, er noe ganske annet. Den heter ikke Rundhallen for ingenting, og den markante firkantede konstruksjon i dette området bør ved første anledning fjernes og en helt rund bar gjenoppføres.

UKA er en litt større bedrift, hvor studenter får prøve seg i blant annet forretningsdrift og samarbeide. Man kan starte med å bygge sitt nettverk med UKA, noe som kan vise seg å være svært viktig i den forestående lange karrière. Spetalen fortalte til Teknisk Ukeblad [hele TU-nummeret som omtaler UKA, kan lastes ned her (PDF)] at han husker fra UKA da han gikk på NTH at han sprengte banken hos kasinoet. For uinnvidde kan det opplyses at UKAs kasino kun utbetaler gevinster som varer og tjenester fra UKA.

Truls Gjestland: dekorert scenekunstner – med siden 1963 – til høyre sammen, med øvrige scenekunstnere

Teknisk Ukeblad [nummeret kan lastes ned her (PDF)] kunne også for ikke så mange uker siden bringe en reportasje om studenter, som i regi av NTNUs opplegg for gründertenkning, gikk rundt på forskerkontorer i Trondhjem for å sette forretningskonsepter på bena. I fremtiden – som det forsåvidt også har vært i fortiden – er det viktig å kombinere teknologikompetanse med forretningskompetanse. Opplegget for gründertenkning er i så måte spennende. I all den tilsynelatende innsatsen for å senke kvaliteten i høyere utdanning finnes det lyspunkter.

Det er dog fristende å si med supperevyen – en gjengivelse av gamle UKErevynumre, ofte med tidsaktuell vri – at med alt forfallet er det kanskje like greit å gå tilbake til utgangspunktet – altså origo. Kanskje ligger den doble bunn her?

UKA-05 kommer efter sigende på DVD – for dem som gikk glipp av revyen eller har behov for å se den flere ganger.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han var aktiv i Trondheim Konservative Studenterforening, som blant annet debattant i Studentersamfundet i Trondhjem, i første halvdel av forrige årti. Han har besøkt UKA i Trondhjem hver gang siden han flyttet fra Trondhjem i begynnelsen av 1996, med unntak av UKA-99 – grunnet et besøk til Macao den høsten i forkant av overføringen av overherredømmet fra Portugal til Folkerepublikken Kina. Flere av hans artikler kan leses her.

November 19, 2005

The euro area's economies are in better shape than they look

GERMANS vote against economic reform; France's young unemployed riot; and the European Central Bank (ECB) seems to be itching for an excuse to raise interest rates and strangle the euro area's feeble economic growth. For sceptics, nothing has changed: the single currency zone's economies are a miserable sight and will remain so. But if they took a careful look from another angle, they might see an altogether happier picture. (The Economist)

November 18, 2005

Jens of Sweden - en klassisk gründerhistorie

Jens of Sweden var først en kjempesuksess, men er nå konkurs. Historien om Jens of Sweden er en klassisk gründerhistorie om en gründer som rammes av det Jon Bøhmer vil kalle "gründersyken". (Di.se)

November 17, 2005

Til EFTAs forsvar

Daniel Hannan MEPDaniel Hannan MEP er foredragsholder ved tankesmien The Bruges Groups konferanse Integration Marching On førstkommende lørdag i London. Hannan vil foredra om hvordan EUs konstitusjon blir implementert på tross av avvisning i 2 folkeavstemninger. Interessant at noe som flere hevder ikke innebærer endringer, blir implementert.

I en artikkel argumenterer Hannan for at Storbritannia bør være medlem av EFTA – ikke EU. Artikkelen er sett fra et britisk ståsted, men den omtaler også EFTA-land, deriblant Norge. Hannan sier at EFTA er i nærheten av å tilby det de fleste britiske velgere alltid ville ha fra Europa, nemlig frihandel uten unødvendige reguleringer og politisk union.

Artikkelen siterer OECD-statistikk for brutto nasjonalprodukt med Norge, Sveits, Island og Liechtenstein over snittet for EU-15 og EU-25. Vi må påpeke at nordsjøolje fordelt på kun ca. 4,5 millioner innbyggere nok hjelper Norge godt. Bruken av statistikk er således ikke helt god, men dette ødelegger neppe artikkelens poeng at EFTA-landene klarer seg godt utenfor EU, og at Storbritannia kunne klart seg godt i EFTA istedenfor i EU.

Hannan tar også opp påstanden om at utenforlandene er med uten å ha innflydelse. Han tilbakeviser påstanden ved å peke på områder som EFTA-landene ikke er med i, og ved å påpeke at bestemmelsene som EØS-landene i EFTA må anta, har en tendens til å være av teknisk natur.

Les artikkelen hos The Bruges Group.

Mot sterkeste dollar på to år

Dollaren legger seg på sitt sterkeste nivå mot euro på to år , mens den norske kronen legger seg på sitt laveste nivå denne måneden. (DN.no)

November 16, 2005

The War Between the States: America’s Uncivil War

Robert E. LeeGeorge Grant, Steve Wilkins, Doug Wilson, Tom Spencer og John D. Dwyer har skrevet bok om det vi kaller den amerikanske borgerkrigen. Mange bøker finnes om denne krigen. John D. Dwyer skriver om boken, og han sier at den gir en god oversikt uten den politiske korrekthet som ofte preger beretninger om denne krigen.

Dwyers sammendrag gir inntryk av at boken er balansert. Ikke-troende vil kanskje reagere på religiøse vendinger i sammendraget. Da er det viktig å huske på at Vestens og USAs historie handler mye om kristendom, og at USA er et veldig religiøst land. Vi tror, basert på sammendraget, at alle som ikke har inngående kjennskap til den krigen vi kaller den amerikanske borgerkrigen, eller som er blitt lært at Lincoln gikk til krig for å frigi slavene og lignende, vil ha utbytte av boken.

Philip Coggan: ABN Amro launches new stock indices

ABN Amro has launched a new range of stock market indices, designed to outperform traditional benchmarks with the aid of market timing. The new indices, which will be independently calculated by Standard & Poor's, will be called the ABN Amro Alpha range.

The indices are based on the observation that investors tend to reduce risk in the approach to the end of the month or to public holidays such as Christmas. ABN Amro believes this is because traders usually have to report profits and losses at the end of these periods. They accordingly wish to "lock in" their gains. (MSNBC)

Her dør den franske sosiale modellen

Kronikk i Dagbladet 16 november, signert Torbjørn Røe Iskasen, leder Unge Høyre og Marianne Groth.

Compromise reached in Tunis on Internet control

TUNIS Representatives from the United States and nations that had sought to break up some of its control over the Internet reached an accord on Tuesday night that leaves the supervision of domain names and other technical resources unchanged. They agreed instead to an evolutionary approach to Internet management. (IHT.com)

Funcom prises til skyhøye 700 millioner kroner

Funcom børsnoteres 13 desember og priser seg til skyhøye 700 millioner kroner. (Dn.no)

Oljen på laveste nivå på 4 måneder

Oljen er nå på det laveste nivået på 4 måneder. Nordsjøolje ble handles nå for USD 55 i London. (Retuers)

November 15, 2005

Gutteklubben Grei

Cand.Polit Helle Stensbak kommenterer i Dagsavisen i dag et forskningsrseultat fra professor Øyvind Bøhren og førsteamanuensis Øyvind Strøm som viser sammenhenger mellom styregrossister, direktørmakt og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.
Hun mener resultatene vil kunne tolkes slik at man oppnår høy lønnsomhet hvis direktøren gis mye makt, hvis styrets autoritet overfor direktøren svekkes, og hvis kvinner og ansatte holdes unna.
Dette vil være en feiltolkning, og hun tror heller ikke forskerne mener dette.

Hun hevder at lederlønnskontrakter og seleksjonsmekanismer kan ha skapt systematiske skjevheter i datagrunnlaget, slik at funnene er gitt på forhånd. Hvis det stemmer, er resultatene like gjerne en advarsel mot å gi direktører stor innflytelse og styregrossister mange verv.

Måleproblematikk
Hvordan ville resultatene blitt om man kunne hensyntatt at direktørens lønn avhenger av resultattall han selv har stor innflytelse over?
Den variable del av lønnen (bonus/opsjoner) avhenger ofte av regnskapstallene, der verdivurdering av flere balanseposter har et skjønnsmessig element (vi går ikke i detalj på dette her).
Stensbak har rett i at disse tallene er noe upresise, skjønt, det er det beste man har tilgjengelig.

Hun mener også at aksjekursutviklingen er et upresist mål, selv om også aksjekursutvikling benyttes som grunnlag for bonuser.

Der må vi ta litt dissens. Aksjekursen er i prinsippet den neddiskonterte verdien av forventede fremtidige kontantstrømmer til eierne, i form av utbytte, og evt andre utbetalinger knyttet til aksjen (f.eks kapitalnedsettelse med utbetaling til eierne).
Dersom man legger til grunn en gjennomsnittsverdi for regnskapsåret for eksempel, vil ikke aksjekursen være noe dårlig kriterium, selv om kursen varierer hele tiden.

Det aller beste resultatmål ville i så fall være at eierne beregnet hvilken avkastning markedet gir på kapital investert i andre relevante, alternative investeringer, og sammenlignet aksjens utbyttestrøm med hva de alternativt kunne fått. Dette er den økonomiske (og ikke regnskapsmnessige) definisjonen på profitt,
og denne burde det kunne gå an å legge til grunn som resultatmål når direktør og styremedlemmer skal honoreres.
Dersom utbyttet på aksjene for eksempel ikke kan måle seg med utbyttene i konkurrerende eller sammenlignbare selskaper i samme sektor i økonomien, skulle det neppe være grunn til å betale ut noen bonuser.

Stensbak spør: Hva er årsaken til at vi finner "styregrossister" i de mest lønnsomme bedriftene? Er det fordi de er mer verdiskapende enn andre, eller er det fordi de søker verv i de bedriftene som er mest lønnsomme? Dvs: Hva kommer først? Høna eller egget?
Det er klart at slike spørsmål kan stilles.
Hun hevder videre at direktørenes resultat i USA vokste mer enn bedriftens resultater, og her er det vanlig at direktøren har styreplass. Kan høy direktørmakt gi høye tall, men ikke nødvendigvis høyrere lønnsomhet?
Vi må komme med den innvendig at Stensbak da må presisere hva hun legger i lønnsomhet. Dersom hun benytter det økonomiske profittbegrepet (som nevnt ovenfor, se også Dyrk Mammon-artikkelen "Bedriftsøkonomi på venstresiden" ) kan det godt være at hun har helt rett. Vi har imidlertid ingen konkrete tall å bedømme dette ut fra.

Eiermakt vs direktørmakt
Det Stensbak egentlig beskriver i sin debattartikkel er det såkalte prinsipal-agentproblemet. Agenten (direktøren og hans venner i styret, som ikke nødvendigvis er eiere) har sine preferanser og sin "agenda", og dette er "privat informasjon". Hans jobb er å makismiere verdien av eiernes (prinsipalens) invsteringer i selskapet, og eierne har dermed et incentivproblem. Hvordan skal eierne finne incentivsystemer som
på best mulig måte befordrer dette? Det problemet prinsipalen står overfor er nettopp den asymmetriske informasjonen, eller agentens private informasjon. Prinsipalen kjenner ikke denne, han kan i høyden sannsynliggjøre hva den er, og må dermed konstruere inventivsystemer som på best mulig måte tjener prinsipalens interesser.

Vi i Dyrk Mammon har lenge ment at spredt eiermakt overlater arenaen til agenten, mens konsentrert eiermakt er det beste for maksimering av eiernes sluttformue. Spredt eiermakt gir agentsiden større spillerom når det gjelder å sikre egen kontantstrøm, og når verdier trekkes ut gjennom slike kanaler går de ikke til betjening av investert kapital.
Vi tror at Helle Stensbak peker på en reell problemstilling selv om hun ikke kaller den ved sitt rette navn: Prinsipal-agentproblemet.

Aksjeutbytte
Det råder en dyptgående misforståelse om aksjeutbytte i den offentlige debatten. Aksjeutbytte er noe eierne tar ut, hvorpå bedriften "blør" (blir skadelidende),for dermed svekker de bedriftens kapitalbase. Derfor har politikerne alltid vært på jakt etter aksjeutbyttene. (Sosialister mener jo også at dette er ufortjente "arbeidsfrie" inntekter, men det lar vi ligge nå, hvor feilaktig og sneversynt dette enn er)
Vi vil da minne om at fusjoner og oppkjøp initiert av ledelsen ikke gir noen garantier for økt lønnsomhet, det kan like gjerne være det man kaller imperiebygging, noe som antas å øke ledelsens utkomme og prestisje, uten (eller bare med lite) hensyn til eiernes profitt-interesser.
Når aksjeutbytte tilbakeholdes i bedriften skaper dette nettopp kapitalbase for direktørdrevet ekspansjon, og dette tjener heller ikke nødvendigis interessen til de som fokuserer på "trygge arbeidsplasser". Men trygging av arbeidsplasser er nettopp et viktig motiv for å tilbakeholde kapitalavkastning. Man kan bare observere hva som skjer ved fusjoner, observerer man ikke sammenslåing av funksjoner og nedbemanning? Bufferkapital kan også være det "autovernet" ledelsen bruker dersom forretningsstrategien egentlig trenger oppussing. Så i stedet for å starte restrukturering med en gang, har man penger å bruke av enda en stund, mens man i værste fall håper problemet forsvinner av seg selv.

Så, dette er en misforståelse. Vi (og mange flere med oss) har det motsatte syn: Så mye som mulig av årets kapitalavkastning bør betales ut til eierne. Så må ledelsen gå på frierferd til kapitalen, ved å presentere nye prosjekter i bedriften som er så overbevisende at de lokker eierne til å reinvestere kapitalavkastningen nettopp i disse prosjektene, i stedet for å investere dem i andre prosjekter. Man ser med en gang at dette stiller vesentlig større krav til en ledelse, enn om de selv (noenlunde fritt) kan avgjøre hvor tilbakeholdt overskudd skal reinvesteres. Vi mener at den totale kapitalavkastning i samfunnet vil tjene stort på at alt utbytte pløyes tilbake til investorene. Dette vil skjerpe kravene til ledelsen, og det blir ikke fullt så enkelt å bli en "lazy fat cat" basert på tilbakeholdte midler.

Dette gjør også at vi mener konsentrert eierskap er bedre enn svært spredt eierskap (og liten eiermakt) dersom man vil trekke løsningen av prinsipal-agentproblemet i eierens favør. Vi vil primært være opptatt av at kapitaleierne har best mulig incentiver til å investere i de mest lønnsomme prosjektene, og derfor må også kapitalen kaste best mulig av seg. Det må ikke skapes kunstige hindringer for dette, f.eks. utbytteskatt.

Dette stiller den nå gjenintrosuserte utbytteskatten i et grelt lys. Utbytteskatt er direkte kontraproduktivt i en slik prosess, og dette var jo grunnen til at den ble fjernet. Utbytte er allerede beskattet en gang i og med at det ikke kan føres til skattemessig fradrag på bedriftens hånd, og alle kan observere at aksjekursen eks. utbytte faller tilsvarende utbyttets størrelse på børsen.
Så, en krone ut til aksjonær fører til en krone i verdifall på aksjen, og dermed er investor likt stilt formuesmessig! Den sosialdemokratiske (lettkjøpte) demagogien om at kapitaleierne (nærmest uberettiget) bygger opp sin formue ved å ta ut utbytte er derfor det rene tøv. Vi kommer muligens tilbake med en grundigere gjennomgang av denne problemstillingen.

Uansett: Utbytteskatt virker mot sin hensikt, med mindre hensikten er redusert produksjon og redusert velstand. Da virker den.

Dessuten, nei! Som det aller viktigste har vi det moralske aspekt: Det er investor som eier pengene, og må kunne disponere dem slik han vil. Staten som den store betvingende mastodont har intet moralsk grunnlag for å forsyne seg, det eneste grunnlaget den har er rå makt, og denne makten er ikke moralsk basert, den er kun basert på at et flertall ikke unnslår seg for å disponere verdier de selv ikke har skapt. Og spesielt: Ikke har båret den forretningsmessige risiko for å kunne skape dem. Så kan jo hver enkelt diskutere med seg selv om vi skal kalle dette tyveri eller ikke. Det kan fremmes sterke argumeter pro tyveri, eller lovbeskyttet landeveisrøveri.
En god gjennomgang av de moralfilosofiske aspekter ved eiendomsretten og dens begrunnelse finner man i Ayn Rand: "The Virtue of Selfishness". Men denne er individbasert, og det er et nokså ukjent begrep i den norske kollektivistiske, altruistiske hverdag. Mange blir nok sjokkert over at det går an å tenke slik og noen vil kanskje mumle om tvangsinnleggelse.
Les forøvrig også på Dyrk Mammon: "Er Norge kapitalistisk?"

P.A. Rønning
(Opprinnelig publisert på dyrkmammon.no )

November 14, 2005

Peter Ferdinand Drucker, Hvil i fred

Peter F. DruckerPeter F. Drucker døde fredag i sitt hjem i Claremont, California i en alder av 95.

Peter F. Drucker har bak seg et imponenerende forfatterskap innen ledelse. Amazon.com kan tilby 181 bøker på Peter F. Drucker, 151 på Peter Ferdinand Drucker og 32 på Peter Drucker.

Gary North hedrer hans minne.

Farmann hedrer også ledelsesguruens minne, og våre tanker går først og fremst til hans enke, Doris Drucker, de 4 barn og de 6 barnebarn.

November 13, 2005

Sikkert salgssignal?

Er toppen nådd? Finansavisen har i denne helgens nummere en helsides annonse for Bentley fra Land og Sjøfritid Vest. Vi minner om at Kapital hadde en helsides annonse for Bentley noen uker før krakket i 1987. Vi har ventet på neste annonse som et sikkert salgssignal...

November 12, 2005

Kindergulagene best til å oppdra barn?

statsråd Djupedal”Vår” utdanningsminister uten høyere utdannelse mener kindergulagene er best til å oppdra barn (Dagsavisen).

Kan dét være fordi barn der lærer at ”inni er vi like”?

Når var det vi sist så et barn eller en ungdom med oppdragelse – ikke bare ”oppdragelse”?

Karen De Coster har et ganske annet syn på kindergulagene enn nevnte statsråd.

Eldrebølgen og 10 000 milliarder kroner

De eldre er konsumenter uten å produsere. De yngre og produksjonsdyktige må derfor levere varer og tjenester til de eldre. Denne overføringen er nødvendig og har skjedd til alle tider og vil skje til alle tider, men rent pratisk kan dette skje på forskjellige måter.

I de tidligste tider tok familien eller gruppen vare på de eldre basert på en familiestruktur eller gruppementalitet. De gamle var en del av gruppen og ble derfor tatt varer på av de yngre, dette forplantet seg videre og gjorde at de unge med rimelig sikkerhet kunne forvente seg å bli tatt varer på av sine barn når de ble gamle. Man hadde på denne måten sosiale bånd på hverandre. De som ikke tok vare på sine eldre, ville oppleve sosiale sanksjoner, dette gjorde at folk fortsatte tradisjonen med å ta vare på de gamle.

Det er opplagt at det de eldre konsumerte i jeger- og samlesamfunnet, ikke var ”oppsparte midler”. Det var ikke slik at den gamle hadde nøtter, korn, grønnsaker og kjøtt for mange år oppspart i et hull i jorden – dette ville vært flere tonn med mat, det var ikke mulig. Den gamle var helt avhengig av at de unge skaffet nytt korn, grønnsaker og kjøtt. Dette var et ”pay as you go”-system.

”Pay as you go” er også det systemet de fleste vestlige stater benytter idag for å håndtere de eldre. De fleste land har pensjonssystemer basert på at de unge beskattes fortløpende, og de eldre får utbetalt pensjoner fortløpende. De pensjonene som utbetales, er ikke ”de samme” pengene som de eldre en gang betalte i skatt, men ”nye” penger. På samme måte forventer dagens unge at kommende generasjoner skal betale deres pensjon med ”nye” penger. Generasjonene har på denne måten krav på hverandre organisert gjennom den institusjonen vi kaller staten.

Men, "pay as you go"-systemet, blir i dag sterkt kritisert. Systemet går ikke opp når det er store demografiske forskjeller mellom aldersgruppene slik vi nå kan forvente oss med den kommende eldrebølgen. Når eldrebølgen kommer, vil byrden på de unge bli urimelig stor. Eldrebølgen i Norge vil begynne omtrent 2010-2015 og vare ut livstiden til alle dagens voksne mennesker (2050-2070).

Det fremføres derfor krav om at det må spares mye mer, slik at de eldre kan leve på sine oppsparte midler når det bli gamle og være en mindre byrde for de unge i fremtiden. Vår finansielle teorier gir oss elegante modeller som viser at konsumpsjon kan flyttes over tid gjennom sparing. Hver enkelt må spare og staten må spare i fond.

Problemet er bare at den sparingen som i teorien gjelder og fungerer for hver enkelt ikke er mulig å få til for vårt hele samfunn som helhet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å spare så mye penger som trengs for å håndtere de eldre, det må uansett gjøres på et ”pay as you go”-system.

La oss ta et ekstremt grovt og overforenklet regnestykke for å illustrere. En pensjonist i dag på 65 kan regne med å leve til 90 – det er 25 år som pensjonist. Pensjonisten skal konsumere 250 000 per år. Det er et behov på 6,25 millioner kroner. Kapitalbehovet for å få til dette ved inngangen til pensjonen blir grovt sett 5 millioner kroner om man regner med avkastning på kapitalen under tiden. Det er i dag få pensjonister som har 5 millioner egne kroner oppspart, husk at et ektepar trenger 10 millioner kroner.

Si at vi i Norge har en ”eldrebølge” på ca 1 million mennesker. For at disse skal ha oppspart kapital ved pensjon trenger vi da 5 millioner kroner ganger 1 million mennesker. Det er 5 000 000 000 000 kr eller 5 000 tusen milliarder kroner i oppsparte midler til denne spesielle generasjonen eldre som skal være pensjonister mellom 2015 og 2040.

Oljefondet i dag på 1 400 milliarder kroner og forventes å vokse til kanskje 3 000 milliarder kroner. Men oljefondet skal vare over flere generasjoner og lenge utover 2040, vi kan tillate noe bruk av oljefondet men ikke tillate at denne generasjonen eldre spiser opp hele fondet i et eneste jafs. Verdien av Statoil, Norsk Hydro og Telenor blir også småtteri med total verdi på 620 milliarder kroner – ikke heller her kan vi heller rimeligvis forvente at de eldre skal spise og drikke opp den totale verdien av disse selskapene i et 25års jafs. Det skal være noe igjen til de resterende 3,5 millioner mennesker i dette landet.

Norge er dessuten i en helt spesiell situasjon med oljefondet. Våre brødre i Sverige har ikke oljefond, men de har samme eldrebølge og dobbelt så mange mennesker og de trenger derfor grovt 10 000 milliarder kroner. De har ikke oljefond, men statsgjeld på over 1 000 milliarder kroner allerede. Tyskland med 80 millioner mennesker tør vi ikke en gang regne på. Samme situasjon gjelder de aller fleste vestlige land.

Dersom man nå tenker seg litt om innser man at det ikke er mulig å spare seg til en buffer stor nok til å dekke de utgiftene vi vil få med endrebølgen. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å spare opp så mye midler i vårt samfunn. På samme måte som det i eldre tider ikke var mulig for den gamle å spare opp nøtter, korn, grønnsaker og kjøtt (kapital) nok til å leve av de siste årene i livet er det ikke mulig for samfunnet totalt å spare opp nok kapital til å ha parat for de eldre.

Humankapital vanskelig å binde opp
Den største kapitalverdien ligger i humankapital. Menneskers evne til å arbeide i fremtiden er den største verdi i dag. Men, denne verdien er vanskelig å kapitalisere og vanskelig å binde opp. Så lenge vi har et fritt land er det ikke mulig å binde opp mennesker og kapitalisere deres arbeide gjennom å ha det som et verdipapir på børs. Det man derimot kan gjøre er å binde opp et helt folk i et skattesystem de vanskelig kan flykte fra. Det en den senere strategien alle de vestlige land nå retter seg mot.

La oss igjen gjøre et ekstremt forenklet regnestykke. La oss si at arbeidsstyrken i Norge har en produktivitet på kr 500 000 per person og at de forbruker kr 300 000 per person. Dette gir et årlig ”overskudd” på kr 200 000 kr. Om vi kapitaliserer et overskudd på kr 200 000 med 4% rente, får vi en ”verdi” på kr 5 000 000 eller 5 millioner kroner. (En årlig kontantstrøm på kr 200 000 er verdt 5 millioner kroner). Dette er den klart største ”verdien” i vårt samfunn.
I noen tilfeller er denne verdien synlig. I et konsulentselskap henger for eksempel verdien av selskapet sammen med hvor mye som blir igjen etter at alle har fått sitt og hvor lenge konsulentene kan forventes bli i selskapet. På denne måten kan vi se på verdien av den totale arbeidsstyrken i Norge som nåverdien verdien på et tenkt ”Konsulentselskapet Norges arbeidere AS”. Dette ”konsulentselskapet” er uten tvil det mest verdifulle vi har. Om vi har 2 millioner mennesker i arbeidsstyrken, blir verdien i dette eksempelet 10 000 milliarder kroner.

Disse 10 000 milliardene er den verdien de fleste av oss som er i ung arbeidsfør alder i dag arbeider for, og vi forventer vår del av disse pengene. Når vi alle samtidig byr på ny lånefinansiert bolig på Finn.no – den nye oljefolkesporten, så er det vår del av disse pengene vi står parat til å bruke. Det er disse 10 000 milliardene som gjør at de unge kjøper hytte, bil, hus i Syden og andre konsumpsjonsvarer på avbetaling. Det er disse 10 000 milliardene som gjør at vi har tro på fremtiden, at vi har håp om at fremtiden skal bli bedre en fortiden. Det er disse 10 000 milliardene som gjør at dagens unge har håp om å ”trappe litt ned”, ”bruke litt mer tid på hytta”, ”være litt mer sammen med barna”. Det er disse 10 000 milliardene som skal spares til vår egen alderdom.

Disse 10 000 milliardene representerer i stor grad de unges tro og håp på fremtiden.

Den observante leser vil se at det er en sammenheng mellom de 5 000 milliarder kroner eldrebølgen vil koste, og de 10 000 milliarder kroner de unge forventer seg.

Dette er de samme pengene. Her blir det bråk.


Hans Jørgen Lysglimt
Redaktør Farmann.no


Denne artikkel kan fritt gjengis i sin helhet med referanse til Farmann.no og gjerne en link til http://www.farmann.no.

Why Nazism Was Socialism and Why Socialism Is Totalitarian

By George Reisman
(reproduced here based on general permit)

Hitler & StalinMy purpose today is to make just two main points:


  1. To show why Nazi Germany was a socialist state, not a capitalist one.

  2. And
  3. to show why socialism, understood as an economic system based on government ownership of the means of production, positively requires a totalitarian dictatorship.

The identification of Nazi Germany as a socialist state was one of the many great contributions of Ludwig von Mises.

When one remembers that the word "Nazi" was an abbreviation for "der Nationalsozialistische Deutsche Arbeiters Partei – in English translation: the National Socialist German Workers' Party – Mises's identification might not appear all that noteworthy. For what should one expect the economic system of a country ruled by a party with
"socialist" in its name to be but socialism?

Nevertheless, apart from Mises and his readers, practically no one thinks of Nazi Germany as a socialist state. It is far more common to believe that it represented a form of capitalism, which is what the Communists and all other Marxists have claimed.

The basis of the claim that Nazi Germany was capitalist was the fact that most industries in Nazi Germany appeared to be left in private hands.

What Mises identified was that private ownership of the means of production existed in name only under the Nazis and that the actual substance of ownership of the means of production resided in the German government. For it was the German government and not the nominal private owners that exercised all of the substantive powers of ownership: it, not the nominal private owners, decided what was to be produced, in what quantity, by what methods, and to whom it was to be distributed, as well as what prices would be charged and what wages would be paid, and what dividends or other income the nominal private owners would be permitted to receive. The position of the alleged private owners, Mises showed, was reduced essentially to that of government pensioners.

De facto government ownership of the means of production, as Mises termed it, was logically implied by such fundamental collectivist principles embraced by the Nazis as that the common good comes before the private good and the individual exists as a means to the ends of the State. If the individual is a means to the ends of the State, so too, of course, is his property. Just as he is owned by the State, his property is also owned by the State.

But what specifically established de facto socialism in Nazi Germany was the introduction of price and wage controls in 1936. These were imposed in response to the inflation of the money supply carried out by the regime from the time of its coming to power in early 1933. The Nazi regime inflated the money supply as the means of financing the vast increase in government spending required by its programs of public works, subsidies, and rearmament. The price and wage controls were imposed in response to the rise in prices that began to result
from the inflation.

The effect of the combination of inflation and price and wage controls is shortages, that is, a situation in which the quantities of goods people attempt to buy exceed the quantities available for sale.

Shortages, in turn, result in economic chaos. It's not only that consumers who show up in stores early in the day are in a position to buy up all the stocks of goods and leave customers who arrive later, with nothing – a situation to which governments typically respond by imposing rationing. Shortages result in chaos throughout the economic system. They introduce randomness in the distribution of supplies between geographical areas, in the allocation of a factor of production among its different products, in the allocation of labor and capital among the different branches of the economic system.

In the face of the combination of price controls and shortages, the effect of a decrease in the supply of an item is not, as it would be in a free market, to raise its price and increase its profitability, thereby operating to stop the decrease in supply, or reverse it if it has gone too far. Price control prohibits the rise in price and thus the increase in profitability. At the same time, the shortages caused by price controls prevent increases in supply from reducing price and profitability. When there is a shortage, the effect of an increase in supply is merely a reduction in the severity of the shortage. Only when the shortage is totally eliminated does an increase in supply necessitate a decrease in price and bring about a decrease in profitability.

As a result, the combination of price controls and shortages makes possible random movements of supply without any effect on price and profitability. In this situation, the production of the most trivial and unimportant goods, even pet rocks, can be expanded at the expense of the production of the most urgently needed and important goods,
such as life-saving medicines, with no effect on the price or profitability of either good. Price controls would prevent the production of the medicines from becoming more profitable as their supply decreased, while a shortage even of pet rocks prevented their production from becoming less profitable as their supply increased.

As Mises showed, to cope with such unintended effects of its price controls, the government must either abolish the price controls or add further measures, namely, precisely the control over what is produced, in what quantity, by what methods, and to whom it is distributed, which I referred to earlier. The combination of price controls with this further set of controls constitutes the de facto socialization of the economic system. For it means that the government then exercises all of the substantive powers of ownership.

This was the socialism instituted by the Nazis. And Mises calls it socialism on the German or Nazi pattern, in contrast to the more obvious socialism of the Soviets, which he calls socialism on the Russian or Bolshevik pattern.

Of course, socialism does not end the chaos caused by the destruction of the price system. It perpetuates it. And if it is introduced without the prior existence of price controls, its effect is to inaugurate that very chaos. This is because socialism is not actually a positive economic system. It is merely the negation of capitalism and its price system. As such, the essential nature of socialism is one and the same as the economic chaos resulting from the destruction of the price system by price and wage controls. (I want to point out that Bolshevik-style socialism's imposition of a system of production quotas, with incentives everywhere to exceed the quotas, is a sure formula for universal shortages, just as exist under all around price and wage controls.)

At most, socialism merely changes the direction of the chaos. The government's control over production may make possible a greater production of some goods of special importance to itself, but it does so only at the expense of wreaking havoc throughout the rest of the economic system. This is because the government has no way of knowing the effects on the rest of the economic system of its securing the production of the goods to which it attaches special importance.

The requirements of enforcing a system of price and wage controls shed major light on the totalitarian nature of socialism – most obviously, of course, on that of the German or Nazi variant of socialism, but also on that of Soviet-style socialism as well.

We can start with the fact that the financial self-interest of sellers operating under price controls is to evade the price controls and raise their prices. Buyers otherwise unable to obtain goods are willing, indeed, eager to pay these higher prices as the means of securing the goods they want. In these circumstances, what is to stop prices from rising and a massive black market from developing?

The answer is a combination of severe penalties combined with a great likelihood of being caught and then actually suffering those penalties. Mere fines are not likely to provide much of a deterrent. They will be regarded simply as an additional business expense. If the government is serious about its price controls, it is necessary for it to impose penalties comparable to those for a major felony.

But the mere existence of such penalties is not enough. The government has to make it actually dangerous to conduct black-market transactions. It has to make people fear that in conducting such a transaction they might somehow be discovered by the police, and actually end up in jail. In order to create such fear, the government must develop an army of spies and secret informers. For example, the government must make a storekeeper and his customer fearful that if they engage in a black-market transaction, some other customer in the store will report them.

Because of the privacy and secrecy in which many black-market transactions can be conducted, the government must also make anyone contemplating a black-market transaction fearful that the other party might turn out to be a police agent trying to entrap him. The government must make people fearful even of their long-time associates, even of their friends and relatives, lest even they turn out to be informers.

And, finally, in order to obtain convictions, the government must place the decision about innocence or guilt in the case of black-market transactions in the hands of an administrative tribunal or its police agents on the spot. It cannot rely on jury trials, because it is unlikely that many juries can be found willing to bring in guilty verdicts in cases in which a man might have to go to jail for several years for the crime of selling a few pounds of meat or a
pair of shoes above the ceiling price.

In sum, therefore, the requirements merely of enforcing price-control regulations is the adoption of essential features of a totalitarian state, namely, the establishment of the category of "economic crimes," in which the peaceful pursuit of material self-interest is treated as a criminal offense, and the establishment of a totalitarian police apparatus replete with spies and informers and the power of arbitrary arrest and imprisonment.

Clearly, the enforcement of price controls requires a government similar to that of Hitler's Germany or Stalin's Russia, in which practically anyone might turn out to be a police spy and in which a secret police exists and has the power to arrest and imprison people. If the government is unwilling to go to such lengths, then, to that extent, its price controls prove unenforceable and simply break down. The black market then assumes major proportions. (Incidentally, none of this is to suggest that price controls were the cause of the reign of terror instituted by the Nazis. The Nazis began their reign of terror well before the enactment of price controls. As a result, they enacted price controls in an environment ready made for their enforcement.)

Black market activity entails the commission of further crimes. Under de facto socialism, the production and sale of goods in the black market entails the defiance of the government's regulations concerning production and distribution, as well as the defiance of its price controls. For example, the goods themselves that are sold in the black market are intended by the government to be distributed in accordance with its plan, and not in the black market. The factors of production used to produce those goods are likewise intended by the government to be used in accordance with its plan, and not for the purpose of supplying the black market.

Under a system of de jure socialism, such as existed in Soviet Russia, in which the legal code of the country openly and explicitly makes the government the owner of the means of production, all black-market activity necessarily entails the misappropriation or theft of state property. For example, the factory workers or managers in Soviet Russia who turned out products that they sold in the black market were considered as stealing the raw materials supplied by the state.

Furthermore, in any type of socialist state, Nazi or Communist, the government's economic plan is part of the supreme law of the land. We all have a good idea of how chaotic the so-called planning process of socialism is. Its further disruption by workers and managers siphoning off materials and supplies to produce for the black market,
is something which a socialist state is logically entitled to regard as an act of sabotage of its national economic plan. And sabotage is how the legal code of a socialist state does regard it. Consistent with this fact, black-market activity in a socialist country often carries the death penalty.

Now I think that a fundamental fact that explains the all-round reign of terror found under socialism is the incredible dilemma in which a socialist state places itself in relation to the masses of its citizens. On the one hand, it assumes full responsibility for the individual's economic well-being. Russian or Bolshevik-style socialism openly avows this responsibility – this is the main source of its popular appeal. On the other hand, in all of the ways one can imagine, a socialist state makes an unbelievable botch of the job. It makes the individual's life a nightmare.

Every day of his life, the citizen of a socialist state must spend time in endless waiting lines. For him, the problems Americans experienced in the gasoline shortages of the 1970s are normal; only he does not experience them in relation to gasoline – for he does not own a car and has no hope of ever owning one – but in relation to simple items of clothing, to vegetables, even to bread. Even worse he is frequently forced to work at a job that is not of his choice and which he therefore must certainly hate. (For under shortages, the government comes to decide the allocation of labor just as it does the allocation of the material factors of production.) And he lives in a condition of unbelievable overcrowding, with hardly ever a chance for privacy. (In the face of housing shortages, boarders are assigned to homes; families are compelled to share apartments. And a system of internal passports and visas is adopted to limit the severity of housing shortages in the more desirable areas of the country.) To put it mildly, a person forced to live in such conditions must seethe with resentment and hostility.

Now against whom would it be more logical for the citizens of a socialist state to direct their resentment and hostility than against that very socialist state itself? The same socialist state which has proclaimed its responsibility for their life, has promised them a life of bliss, and which in fact is responsible for giving them a life of hell. Indeed, the leaders of a socialist state live in a further dilemma, in that they daily encourage the people to believe that socialism is a perfect system whose bad results can only be the work of evil men. If that were true, who in reason could those evil men be but the rulers themselves, who have not only made life a hell, but have perverted an allegedly perfect system to do it?

It follows that the rulers of a socialist state must live in terror of the people. By the logic of their actions and their teachings, the boiling, seething resentment of the people should well up and swallow them in an orgy of bloody vengeance. The rulers sense this, even if they do not admit it openly; and thus their major concern is always to keep the lid on the citizenry.

Consequently, it is true but very inadequate merely to say such things as that socialism lacks freedom of the press and freedom of speech. Of course, it lacks these freedoms. If the government owns all the newspapers and publishing houses, if it decides for what purposes newsprint and paper are to be made available, then obviously
nothing can be printed which the government does not want printed. If it owns all the meeting halls, no public speech or lecture can be delivered which the government does not want delivered. But socialism goes far beyond the mere lack of freedom of press and speech.

A socialist government totally annihilates these freedoms. It turns the press and every public forum into a vehicle of hysterical propaganda in its own behalf, and it engages in the relentless persecution of everyone who dares to deviate by so much as an inch from its official party line.

The reason for these facts is the socialist rulers' terror of the people. To protect themselves, they must order the propaganda ministry and the secret police to work 'round the clock. The one, to constantly divert the people's attention from the responsibility of socialism, and of the rulers of socialism, for the people's misery. The other, to spirit away and silence anyone who might even remotely suggest the responsibility of socialism or its rulers – to spirit away anyone who begins to show signs of thinking for himself. It is because of the rulers' terror, and their desperate need to find scapegoats for the failures of socialism, that the press of a socialist country is always full of stories about foreign plots and sabotage, and about corruption and mismanagement on the part of subordinate officials, and why, periodically, it is necessary to unmask large-scale domestic plots and to sacrifice major officials
and entire factions in giant purges.

It is because of their terror, and their desperate need to crush every breath even of potential opposition, that the rulers of socialism do not dare to allow even purely cultural activities that are not under the control of the state. For if people so much as assemble for an art show or poetry reading that is not controlled by the state, the rulers must fear the dissemination of dangerous ideas. Any unauthorized ideas are dangerous ideas, because they can lead people to begin thinking for themselves and thus to begin thinking about the nature of socialism and its rulers. The rulers must fear the spontaneous assembly of a handful of people in a room, and use the secret police and its apparatus of spies, informers, and terror either to stop such meetings or to make sure that their content is entirely innocuous from the point of view of the state.

Socialism cannot be ruled for very long except by terror. As soon as the terror is relaxed, resentment and hostility logically begin to well up against the rulers. The stage is thus set for a revolution or civil war. In fact, in the absence of terror, or, more correctly, a sufficient degree of terror, socialism would be characterized by an endless series of revolutions and civil wars, as each new group of rulers proved as incapable of making socialism function successfully as its predecessors before it. The inescapable inference to be drawn is that the terror actually experienced in the socialist countries was not simply the work of evil men, such as Stalin, but springs from the nature of the socialist system. Stalin could come to the fore because his unusual willingness and cunning in the use of terror were the specific characteristics most required by a ruler of socialism in order to remain in power. He rose to the top by a process of socialist natural selection: the selection of the worst.

I need to anticipate a possible misunderstanding concerning my thesis that socialism is totalitarian by its nature. This concerns the allegedly socialist countries run by Social Democrats, such as Sweden and the other Scandinavian countries, which are clearly not totalitarian dictatorships.

In such cases, it is necessary to realize that along with these countries not being totalitarian, they are also not socialist. Their governing parties may espouse socialism as their philosophy and their ultimate goal, but socialism is not what they have implemented as their economic system. Their actual economic system is that of a hampered market economy, as Mises termed it. While more hampered than our own in important respects, their economic system is essentially similar to our own, in that the characteristic driving force of production and economic activity is not government decree but the initiative of private owners motivated by the prospect of private profit.

The reason that Social Democrats do not establish socialism when they come to power, is that they are unwilling to do what would be required. The establishment of socialism as an economic system requires a massive act of theft – the means of production must be seized from their owners and turned over to the state. Such seizure is virtually certain to provoke substantial resistance on the part of the owners, resistance which can be overcome only by use of massive force.

The Communists were and are willing to apply such force, as evidenced in Soviet Russia. Their character is that of armed robbers prepared to commit murder if that is what is necessary to carry out their robbery. The character of the Social Democrats in contrast is more like that of pickpockets, who may talk of pulling the big job someday, but who in fact are unwilling to do the killing that would be required, and so give up at the slightest sign of serious resistance.

As for the Nazis, they generally did not have to kill in order to seize the property of Germans other than Jews. This was because, as we have seen, they established socialism by stealth, through price controls, which served to maintain the outward guise and appearance of private ownership. The private owners were thus deprived of their
property without knowing it and thus felt no need to defend it by force.

I think I have shown that socialism – actual socialism – is totalitarian by its very nature.

* * * * *

In the United States at the present time, we do not have socialism in any form. And we do not have a dictatorship, let alone a totalitarian dictatorship.

We also do not yet have Fascism, though we are moving towards it. Among the essential elements that are still lacking are one-party rule and censorship. We still have freedom of speech and press and free elections, though both have been undermined and their continued existence cannot be guaranteed.

What we have is a hampered market economy that is growing ever more hampered by ever more government intervention, and that is characterized by a growing loss of individual freedom. The growth of the government's economic intervention is synonymous with a loss of individual freedom because it means increasingly initiating the use of physical force to make people do what they do not voluntarily choose to do or prevent them from doing what they do voluntarily choose to do.

Since the individual is the best judge of his own interests, and at least as a rule seeks to do what it is in his interest to do and to avoid doing what harms his interest, it follows that the greater the extent of government intervention, the greater the extent to which individuals are prevented from doing what benefits them and are instead compelled to do what causes them loss.

Today, in the United States, government spending, federal, state, and local, amounts to almost half of the monetary incomes of the portion of the citizenry that does not work for the government. Fifteen federal cabinet departments, and a much larger number of federal regulatory agencies, together, in most instances with counterparts at the state and local level, routinely intrude into virtually every area of the individual citizen's life. In countless ways he is taxed,
compelled, and prohibited.

The effect of such massive government interference is unemployment, rising prices, falling real wages, a need to work longer and harder, and growing economic insecurity. The further effect is growing anger and resentment.

Though the government's policy of interventionism is their logical target, the anger and resentment people feel are typically directed at businessmen and the rich instead. This is a mistake which is fueled for the most part by an ignorant and envious intellectual establishment and media.

And in conformity with this attitude, since the collapse of the stock market bubble, which was in fact created by the Federal Reserve's policy of credit expansion and then pricked by its temporary abandonment of that policy, government prosecutors have adopted what appears to be a particularly vengeful policy toward executives guilty of financial dishonesty, as though their actions were responsible for the widespread losses resulting from the collapse of the bubble. Thus the former head of a major telecommunications company was recently given a twenty-five year prison sentence. Other top executives have suffered similarly.

Even more ominously, the government's power to obtain mere criminal indictments has become equivalent to the power to destroy a firm, as occurred in the case of Arthur Andersen, the major accounting firm. The threatened use of this power was then sufficient to force major insurance brokerage firms in the United States to change their
managements to the satisfaction of New York State's Attorney General. There is no way to describe such developments other than as conviction and punishment without trial and as extortion by the government. These are major steps along a very dangerous path.

Fortunately, there is still sufficient freedom in the United States to undo all the damage that has been done. There is first of all the freedom to publicly name it and denounce it.

More fundamentally, there is the freedom to analyze and refute the ideas that underlie the destructive policies that have been adopted or that may be adopted. And that is what is critical. For the fundamental factor underlying interventionism and, of course, socialism as well, whether Nazi or Communist, is nothing but wrong ideas, above all, wrong ideas about economics and philosophy.

There is now an extensive and growing body of literature that presents sound ideas in these two vital fields. In my judgment, the two most important authors of this literature are Ludwig von Mises and Ayn Rand. An extensive knowledge of their writings is an indispensable prerequisite for success in the defense of individual freedom and the free market.

* * * * *

This institute, The Ludwig von Mises Institute, is the world's leading center for the dissemination of Mises's ideas. It presents a constant flow of analyses based on his ideas, analyses that appear in its academic journals, its books and periodicals, and in its daily website news articles that deal with the issues of the moment. It educates college and university students, and young instructors, in his ideas and the related ideas of other members of the Austrian
school of economics. It does this through the Mises Summer University, the Austrian Scholars Conferences, and a variety of seminars.

Two very major ways of fighting for freedom are to educate oneself to the point of being able to speak and write as articulately in its defense as do the scholars associated with this institute or, if one does not have the time or inclination to pursue such activity, then to financially support the Institute in its vital work to whatever extent one can.

It is possible to turn the tide. No single person can do it. But a large and growing number of intelligent people, educated in the cause of economic freedom, and speaking up and arguing in its defense whenever possible, is capable of gradually forming the attitudes of the culture and thus of the nature of its political and economic system.

You in this audience are all already involved in this great effort. I hope you will continue and intensify your commitment.


This article was delivered as a lecture at the Mises Institute's "The Economics of Fascism, Supporters Summit 2005." It is copyright © 2005, by George Reisman. Permission is hereby granted to reproduce and distribute it electronically and in print, other than as part of a book. (Email notification is requested). All other rights reserved.

George Reisman, Ph.D., is Professor of Economics (Ret.) at Pepperdine University's Graziadio School of Business and Management in Los Angeles and is the author of Capitalism: A Treatise on Economics (Ottawa, Illinois: Jameson Books, 1996), from which parts of this article were excerpted. His web site is www.capitalism.net. Contact him, see his Mises Institute Daily Article Archive.

Krisen i Frankrike

Alexis de TocquevilleMogenbladet har skrevet om opptøyene i Frankrike og mener at det dreier seg om fattigdom.

Det kan derfor være på sin plass å påpeke at Farmann tidligere har referert Henry Hazlitt, som advarte mot å ”kjøpe seg ut av revolusjoner.” Hazlitt bygget i denne sammenheng i stor grad på Alexis de Tocqueville. De Tocqueville er mest kjent for sin Démocratie en Amérique, men i denne sammenheng er hans L'ancien régime et la révolution mere aktuell.

Bloggen The Monarchist trekker frem Edmund Burke med hans refleksjoner over den franske revolusjon og Roger Scruttons oppfølging i forbindelse med de parisiske opptøyer i 1968.

Kanskje er tiden inne for å henvende seg til tenkere som de Tocqueville, Burke, Scrutton og Hazlitt istedenfor alle de moderne ”tenkere” som mener vi må ”forstå” opprørsungdommen?

Document.no må berømmes for sitt kritiske blikk på dekningen av situasjonen i Frankrike med flere saker, deriblant et forslag om at det er journalister og redaksjoner som bør gå av – ikke statsråd Sarkozy.

Den liberale stat: Et ideal

Egil BakkeEgil Bakke har nylig skrevet en rapport med denne tittel og med undertittel Den personlige frihets kår i den store styringsstaten. Rapporten er utgitt av Civita, og den ble lansert på et lunchseminar torsdag denne uken.

Rapportens sammendrag lyder:

Politiske myndigheter disponerer i Norge i dag mer enn halvparten av landets inntekter. De er landets suverent største arbeidsgiver og vår største kapitalist. De styrer landet både ved lover og bevilgninger. [Rapporten] tar for seg fire forskjellige områder der styring utøves; Det er for det første politiske tiltak for å rette opp markedsimperfeksjoner, for det andre tiltak for å skape et sosialt sikkerhetsnett, for det tredje fordelingspolitiske tiltak og endelig tiltak som har til formål å styre landet mot spesifikke mål.

Hovedformålet med utredningen er å drøfte i hvilken grad denne politiske styring begrenser den personlige frihet. Utredningens konklusjon er at styringen alt i alt har medført en betydelig frihetsinnskrenkning, selv om de enkelte styringstiltaks effekter i så måte varierer betydelig.
Utredningen drøfter også i hvilken grad styringen har ført til at de mål som var begrunnelsen for den, er blitt oppnådd. Her er konklusjonen at styringstiltakene i stor grad – nesten alltid – har sviktet, i den forstand at målene med den ikke er blitt realisert. Ofte har man oppnådd det motsatte av det man tok sikte på.
Dette er politikerne i stor grad klar over. Det stilles derfor spørsmål ved hvorfor politikerne fører en politikk som både begrenser den personlige frihet og som samtidig ikke fører til de erklærte politiske mål. Svaret må være at politikken er fordelaktig for politikerne selv.
Avslutningsvis vises det til at velgere, når de først har fått sjansen, har sluttet opp om løfter om å begrense den store styringsstat og å reetablere den liberale rettsstat.

Egil Bakke er tidligere prisdirektør – senere konkurransedirektør. Han er en aktiv samfunnsdebattant. Han har forfattet flere artikler og bøker, deriblant Hvor mye politikk tåler Norge? Han har også redigert flere bøker.

Rapporten kan anskaffes hos Civita.

November 11, 2005

The 25 Most Influential Hispanics in America

Time har presentert de 25 mektigste hispanics i USA.

Alberto Gonzales
Mel Martinez
Lionel Sosa
Antonio Gonzalez
Antonio Villaraigosa
Cristina Saralegui
Gustavo Santaolalla
Robert Rodriguez
Alisa Valdes-Rodriguez
Anthony Romero
Arturo Moreno
George Lopez
Jennifer Lopez
Jorge Perez
Mari Carmen Ramirez
Narciso Rodriguez
Aida Giachello
Bill Richardson
Jorge Ramos
Pablo Alvarado
Mario Molina
Jose Gomez
Salma Hayek
Sara Martinez Tucker
Ysrael Seinuk

Les mere hos Time.

Forhandlinger om dannelse av ny regjering i Tyskland avsluttes.

CDU/CSU og SPD er i ferd med å avslutte forhandlinger om dannelse av koalisjonsforhandlinger i Tyskland. Det er viktig med hensyn til Europas største økonomi. Det er stor spenning knyttet til forhandlingsdokumentet. Farmann vil følge utviklingen nøye.

Intervju: Hans Rausing

Intervju med Hans Rausing - legendarisk oppbygger av Tetra Pak. (Di.se)

November 10, 2005

Bill Gates memo: Brace for 'services wave'

From: Bill Gates
Sent: Sunday, October 30, 2005 9:56 PM
To: Executive Staff and Direct Reports; Distinguished Engineers
Subject: Internet Software Services

Microsoft has always had to anticipate changes in the software business and seize the opportunity to lead.

Ten years ago this December, I wrote a memo entitled The Internet Tidal Wave which described how the internet was going to forever change the landscape of computing. Our products could either prepare for the magnitude of what was to come or risk being swept away. We dedicated ourselves to innovating rapidly and lead the way much to the surprise of many industry pundits who questioned our ability to reinvent our approach of delivering software breakthroughs. (News.com)

November 09, 2005

Statsbanksjef til statsbanksjef: Bare vent!

Som statsbanksjefen sa[...]

Fred. Olsen fra talerstolen i Den Polytekniske Forening igår – 8. november.

Statsbanksjefen – for å bruke Fred. Olsens uttrykk – kunne fortelle i Den Polytekniske Forening igår kveld at den saudi-arabiske statsbanksjef besvarte den norskes – altså den førstnevnte statsbanksjefs – optimisme knyttet til forvaltningen av oljeformuen – også kalt nasjonalformuen i en kanskje noe mere kollektivistisk terminologi – tatt i betraktning at det var gått så bra hittil med "Bare vent!".

Cellphones pick up a British accent

From wireless rat-catchers to search engines, from gambling specialists to e-mail developers, British companies are leading European innovation in the mobile phone industry, taking over the center of gravity in cellular entrepreneurship from the Nordic countries, many in the industry say and a new study supports. (IHT.com)

Farmann kommentar:
Dersom det nordiske og norske forspranget på mobil teknologi nå er tapt er dette nesten tragisk. Dette har vært en tidenes mulighet, men ingen nye store rene mobilteknologi-selskaper er blitt bygget opp. En del mindre selskaper finnes, Telenor er blitt stort og en del entrepreneører har blitt rike på å selge mobil virksomhet til utlandet - men noe å bygge landet på er det ikke, noe nytt Nokia er det ikke blitt. Norge og IT bransjen kan ikke få en bedre mulighet en den vi nå har hatt - kanskje er det på tide en gang for alle å innse at Norge ikke er eller kan bli et IT-land, men at vi i den overskuelige fremtid vil være et land basert på olje, gass, kraft, fisk og kapital.

Tar ut oljerikdommen i fritid

Nordmenn tar ut oljerikdommen i øket fritid. Det kunne sentralbanksjef Svein Gjedrem fortelle til Polyteknisk Forening tirsdag denne uken. Mens våre naboland i snitt arbeider 1600 timer i året arbeider nå nordmenn i snitt 1350 timer per år.

Gjedrem kunne også fortelle at "oljefondet" eller pensjonsfondet har en forventet levetid på over 50 år. Dersom oljeprisen holder seg meget høy kan fondet kunne dekke statens pensjonsforpliktelser, men sansynligvis vil det ikke det og fra 2015 vil pensjonsforpliktelsene slå ut i vesentlig høyere skatter og avgifter.

November 08, 2005

On Election's Eve, a Final Day of Frenzy

More on Californias Special Election www.latimes.com


Voters to decide on hot issues, governors in N.J., Va.

www.usatoday.com

Virginia and New Jersey choose governors Tuesday after campaigns marked by record spending and ads that showcased Adolf Hitler and a candidate's ex-wife. California Gov. Arnold Schwarzenegger tries to revive his standing with ballot initiatives that are lagging in polls.

Virginia poses the first test of whether problems facing President Bush and Republicans will influence voters. Polls showed Democrat Tim Kaine edging past Republican Jerry Kilgore in a contest that hinges on turnout.

Bush, beset by Iraq violence and a White House indictment, has a job-approval rating in the low 40% range in largely conservative Virginia. Kilgore, a former state attorney general, skipped a Bush speech in Norfolk last month but invited Bush to rally Republican loyalists Monday night in Richmond.

Kaine, the lieutenant governor, is counting on a boost from Gov. Mark Warner, a 2008 presidential prospect with a 70%-plus approval rating. Warner can't run for re-election because of a state term-limits law.

Kilgore paints Kaine as a liberal who would not enforce the death penalty — even for Hitler, as a murder victim's relative says in a Kilgore ad. Kaine says he would continue Warner's popular economic policies while Kilgore would take the state backward.

Two multimillionaires are on the ballot in New Jersey: Democratic Sen. Jon Corzine and Republican businessman Doug Forrester. Corzine leads in polls despite a new Forrester ad using critical comments by Corzine's ex-wife.

California polls showed Schwarzenegger's initiatives, including ones to cap spending and remove lawmakers' power to redraw political districts, faring poorly. Unions for nurses, teachers, police and firefighters are fighting them.

Maine voters will decide whether to keep a law that shields lesbians and gay men from job, housing and education discrimination, while Texas considers a state ban on gay marriage. Washington state voters will decide whether to repeal a gas tax hike. Ohio has four initiatives on the ballot, including a redistricting measure similar to the one in California.

Paris Burning: How Empires End

by Patrick J. Buchanan
Posted Nov 7, 2005

The Romans conquered the barbarians—and the barbarians conquered Rome.

So it goes with empires. And comes now the penultimate chapter in the history of the empires of the West.

This is the larger meaning of the ritual murder of Theo Van Gogh in Holland, the subway bombings in London, the train bombings in Madrid, the Paris riots spreading across France. The perpetrators of these crimes in the capitals of Europe are the children of immigrants who were once the colonial subjects of the European empires. (Human Events)

November 07, 2005

Newspaper Circulation Falls 2.6 Percent

Average weekday circulation at U.S. newspapers fell 2.6 percent in the six month-period ending in September, the latest sign of trouble in the newspaper business, an industry group reported Monday.


The San Francisco Chronicle, published by Hearst Corp., posted a 16.4 percent tumble in circulation. (AP)

Free Tirade

Bad Moon Rising

November 06, 2005

Ågerpriser og orkaner

Richard W. Rahn skriver om ågerpriser i forbindelse med orkaner i USA:


The station owner is actually doing his customers a favor by charging a high price because he stays open much longer to sell all his limited gas to those who most in need. Some will argue he has made an "excessive" profit, ignoring he will make less profit because he must wait some time to be resupplied.

Rocken er død - leve rock'n' roll!?

”Det er rokken som spinner i stuen”.
Slager fra 1950-tallet, fremført av ”radiofantomene” Kurt Foss og Reidar Bøe, kjent fra utallige avspillinger i ”Ønskekonserten” på NRK.

Så er det endelig bestemt: Rock-muséet havner i Trondheim (eller Trondhjæm, som kulturministeren – forståelig nok – velger å uttale Stiftsstadens rette navn).

At rocken før eller siden måtte havne på museum, var bare et tidsspørsmål. Det er blitt sagt om vårt Fedreland at i Norge er alt enten forbudt, eller så har det statsstøtte. Rock’n’ roll var på 1950-tallet et skummelt samfunnsnedbrytende fenomén, som måtte bekjempes. I 1970-årene ble den innlemmet i det utvidede kulturbegrep, og måtte derfor få offentlig støtte. Slik må det være i et land hvor kultur er definert som all aktivitet som utøverne eller deres publikum ikke ønsker å betale for selv. Dermed er kulturen også ufarliggjort. Rocken er forlengst blitt trygt institusjonalisert gjennom statsstøttede rockefestivaler. Uunngåelig logikk tilsa at det neste skritt måtte bli et museum. Endestasjonen for dinosaurer og alt annet som er steindødt.

Selvsagt ble det strid. Ikke om museumsprosjektet som sådant, nei. Dét har øyensynlig vært helt ukontroversielt. Derimot fikk vi – som alltid når store, offentlige prosjekter skal realiseres – en klassisk lokaliseringsdebatt. En solid gjenganger i skjæringspunktet mellom nasjonsbyggingsprosjektet og norsk distriktspolitikk, - slik har det vært så lenge Norge har hatt noen historie. (Historisk interesserte vil vite at fenoménet tok av for alvor etter Halvdan Svartes tragiske drukningsdød i Randsfjorden ca. år 860, da distriktene ikke kunne enes om et passende gravsted for felleskongen. Utfallet ble som kjent en delt løsning).

Og slik er det nå engang i politikkens verden at makta rår. Derfor måtte det gå som det gikk, samme hvor mye Oslos bypolitikere – uansett partifarve - sutrer og freser. Dermed ble det i Trondheim at rocken skal bli stedt til hvile – konserveres og preserveres – på skattebetalernes bekostning. Sikkert like greit der som noe annet sted.

Lokaliseringsdebatten skal vi saktens kunne legge bak oss, men hva med rocken? Den begynte så lovende på 1950-tallet. Da het den forresten rock’n’ roll, og ble sett på som et uttrykk for det såkalte ungdomsopprøret. Riktig spennende, altså. Musikk for en tid som dyrket frustrert tenåringsforelskelse med tøff fasade, brylkrem i håret, skinnjakker og eksosryper. Og dertil skikkelig dansemusikk: Høyt lydvolum, fart, rytme, testosteron, trøkk og tæl. Ekstase? Nei, ikke helt, men med eggende takter i godfoten kunne man alltids slå seg løs, sånn bitte lite grann.

Storhetstiden varte fra 1955 til 1959. Vi opplevde Bill Haley & His Comets med ”Rock around the Clock”. Dessuten Buddy Holly med “That will be the Day”, Jerry Lee Lewis med “Great Balls of Fire” og Ray Charles med “Tell me what’d I say”. Og selvsagt The King: Elvis Presley.

På 1960-tallet snakket vi om rock’n’ roll som noe som hørte fortiden til. Vi opplevde popmusikkens blomstringstid – en epoke preget av et stadig økende mangfold. Samtidig vant betegnelsen rock music gradvis innpass som et samlebegrep på vidt forskjellige stilretninger som etterhvert skulle omfatte nærsagt alt og ingenting. Vi fikk Britpop-fenoménet – grupper som The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks og The Hollies, som alle – hver med sin distinkte stil - fremførte melodiøse ballader, garnert med tidsriktige ”piggtråd-gitar”-harmonier. Rytmer, javel – men ikke rock’n’ roll. Og tilsvarende fra den andre siden av Atlanteren: Smektende ballader med amerikansk klang fra The Beach Boys og The Mamas & the Papas, etter hvert også Simon & Garfunkel, mens Tamla Motown i Detroit vartet opp med soul, rythm’n’ blues og superartist-rivalene Diana Ross & the Supremes og Martha Reeves & the Vandellas. Og masse, masse annet.

Etter toppåret 1967 og den påfølgende psykedeliske bølgen fulgte tiår på tiår med et stadig mer globalisert og institusjonalisert pop-rock-bilde: Ingen virkelig fornyelse å snakke om, men en formidabel lydteknisk utvikling, samt utvikling i bredden og spesialisering i uttrykksmangfoldet. Bølger kom og gikk – new wave, pønk, funk, disco, grunge, synth, heavy metal, black metal, afrosound, crossover, world music, techno – you name’em. Frenetisk fråtsing i lydeffekter. Vidt forskjelligartede supergrupper som Bee-Gees, Creedence Clearwater Revival, Pink Floyd, Abba, a-ha, Dire Straits, Oasis og U2 videreførte – hver på sin måte - den melodiøse balladetradisjonen. Det samme gjorde soloartister som Elton John, David Bowie, Bruce Springsteen, Madonna og Sting. Det gjør de fortsatt.

Alt dette ble pussig nok kalt rock. Musikk som ikke hadde stort mer til felles enn at den ble fremført av artister og utgitt av plateselskaper som opererte innenfor en stadig mer usammenhengende musikktradisjon, hvor merkelappen rock var det sosio-kulturelle ankerfeste og samlebegrep.
Nettopp den sosio-kulturelle dimensjon har nå i et halvt hundre år vært forståsegpåernes innfallsport til å beskrive, forklare og kategorisere denne musikk-sjangeren. Stikkord som ungdomsopprør, oppgjør med besteborgerlige verdier, seksuell frigjorthet, spontanitet, energi og livsutfoldelse, diffus samfunnskritisk radikalisme, alternativ livsstil, uartikulerte lengsler og drømmer.
En skikkelig smørje! Og en motsetningsfylt sosio-kulturell arv som musikkens utøvere etter hvert skulle streve stadig mer krampaktig med å leve opp til. En arv som etter hvert størknet i stadig sterkere betoning av ytre effekter på bekostning av musikalitet. Ytre effekter med vekt på angivelig provoserende adferd, med ingredienser som støy, rare klær, sminke og hårsveis. Og narkotika. Dyrkelsen av et svett, skittent og rølpete image. Et kulturuttrykk basert på en liturgi og dramaturgi med klimaks i møtet på scenekanten mellom idolene og deres tilbederskarer, hylende fans som gir seg massesuggesjonen i vold. Ritualer med dramaturgi og scenografi som oser av kitsch. Allerede fra den spede begynnelsen av bar rocken i seg spiren til å bli en karikatur av seg selv.

Men under den stereotype og degenererte overflaten, et musikalsk mangfold med noe for enhver smak. Og mangfold er da bra? Joda, visst har vi fått masse flott popmusikk å hygge oss med i de siste 40 årene. Men rock som begrep er blitt stadig mer meningsløst – et størknet konsept hvor innholdet kan være alt og intet – med eller uten slektskap til 1950-tallets rock’n’ roll. Og da er det på tide å sette spøkelset på museum. Der hvor dinosaurene bor.

- Nei, stopp litt! hører jeg kritikerne innvende, - du har misforstått fullstendig: Et museum i våre dager er ikke en oppbevaringsanstalt for døde ting. Et moderne museum er et opplevelsestilbud og et kompetansesenter. En levende og dynamisk institusjon. Her skal det bli øvingslokaler for håpefulle unge artistspirer, og interaktivitet for alle penga! Bare tenk hva folk som Elvis og Beatles kunne ha drevet det til om de hadde hatt et slikt tilbud!

Javel, men behøver man et museum for slikt, da? Muséer er for mimring. Nostalgisk mimring over det som ikke lenger er. Steder hvor vi kan søke kunnskap om slikt som en gang var, som ikke lenger er liv laga, men som det er greit å kunne kjenne til. Som f.eks. å vite hvordan rock’n’ roll på 1950-tallet nådde ut til folket – til ungdommen dengang: Singelplater i vinyl med 45 omdreininger, avspilt på batteridreven kombinert reiseradio og grammofon fra Radionette. Eller sniklytting på radioen, om kvelden når det var mørkt nok til å få inn Radio Lux helt ytterst på mellombølgen. Rock’n’ roll var knapphetsvare. Tilførselen var regulert av den tids teknologi og av et omsorgsfullt autoritært statlig kringkastingsmonopol.

Nå er vi omgitt av musikk – innbefattet alle former for såkalt rock – hvor vi enn går og står. Knappheten er avløst av en grenseløs overflod, enten det er i de tusen hjem eller i det offentlige rom. Skulle stillheten bli påtrengende, er det bare å trykke på en knapp – og du kan velge og vrake blant dine yndlingslåter. Den musikken som folk ønsker å spille eller høre, vil bli spilt, enten noen vil sende den på institusjon eller ei. Her, som ellers i livets tilskikkelser, er det markedets lover som gjelder. Tilbud og etterspørsel. Det gjelder også de beste sviskene fra rock’n’ roll-epoken.

De forutsetningene som gav liv til begrepet rock, er en saga blott. Rocken er død – som musikalsk fellesnevner eller som sosio-kulturelt konsept. Et skrømt som hører hjemme på museum, - gjerne i Trondheim. Endestasjonen, hvor levningene vil kunne observeres, studeres og analyseres av dem som har legning for slikt.

Men musikken lever.

Hvordan skal Tyskland komme seg?

Carl MengerRobert Formaini, seniorøkonom ved den amerikanske sentralbanks kontor i Dallas, mener Tyskland må velge Carl Menger over Gustav von Schmöller. Carl Menger ansees som far til den økonomiske skole som går under navnet den østerrikske skole. Gustav von Schmöller forbindes med den ”unge” tyske historiske skole – en skole Formaini gir ansvaret for den økonomiske modell som har vært gjeldende mesteparten av de siste 125 år i Tyskland. Det store unntaket er Ludwig Erhards økonomiske politikk.

Formaini avslutter med:

Germany's economy won't revive without major changes. It's time for Germany to reinvent itself and create a second economic miracle using a blueprint from its own past. It should turn from Schmöller toward Menger. The same prescription that changed the economic realities of 1948 can effectively change those of 2005. It should include:
  1. Slashing red tape to encourage entrepreneurial activity;
  2. Reducing the overall tax burden on the economy;
  3. Liberalizing labor markets by ending wage controls and allowing the free movement of workers and the forging of new work contracts;
  4. Reducing the percentage of government expenditure providing incentives for people to remain idle;
  5. Deregulating and privatizing everywhere.
Germany's choice is clear. Stick with the Schmöller model and accept stagnation, or reap the rewards of giving Erhardt's ideas another shot. Can Germany muster the political will to change? It hasn't in the recent past, except in the dire straits of defeat in World War II. It's time again.

Henry Hazlitt om misunnelse

Henry HazlittLudwig von Mises Institute har nylig republisert en artikkel av Henry Hazlitt (1894-1993) fra The Freeman fra mars 1972. Hazlitt er mest kjent for Economics in One Lesson – oversatt til norsk som Økonomi på 1-2-3.

Hazlitt skrev i denne artikkelen om misunnelse, og han støttet Alexis de Tocqueville i hans syn at den franske revolusjon ikke kom fordi det var så mange franskmenn som hadde det så forferdelig. Det dreide seg om misunnelse ifølge artikkelen. Hazlitt sammenligner også den franske revolusjons agitatorer med senere tids ”limousine liberals.”

Hazlitt avslutter med:

[W]e should never take governmental measures merely for the purpose of trying to assuage the envious or appease the agitators, or to buy off a revolution. Such measures, betraying weakness and a guilty conscience, only lead to more far-reaching and even ruinous demands. A government that pays social blackmail will precipitate the very consequences that it fears.

Artikkelen kan leses her.

Financial Times om Islendingene - "Norse code"

Norse code, By Henry Tricks - Financial Times

From the outside, the courthouse in Reykjavik’s cobbled main square looks more like a small Lutheran church than a house of justice. Its wooden doors are usually shut, but you are free to enter without knocking. Inside, the atmosphere is quiet, befitting a city that is so law-abiding mothers leave their babies in prams on the street to take fresh air. The courthouse rarely attracts attention, but on one day in August its marble hall was crowded with journalists awaiting the opening of a once-in-a-generation court case. During the long, insomniac days of summer, the case, with its intriguing insinuations about politics and wealth, had kept Iceland’s conspiratorial society - with a population so small its telephone directory is listed by first name - talking around the communal “hot pots” where Icelanders bathe. The focus of attention was Jon Asgeir Johannesson, who at 37 has already made a name for himself within Iceland as a dashing 21st century Rockefeller, and abroad as a retailing magnate involved in a number of buy-out deals on the British high street in the past two years.

"Avoiding a Russian arms disaster" - Kommentar av Ted Turner

Avoiding a Russian arms disaster

By Ted Turner /Stanley A. Weiss
November 6, 2005

Hurricane Katrina drove home the staggering devastation that disasters -- natural or man-made --can inflict. Meanwhile, July's attacks on the London Underground reminded us terrorists can still strike major world cities. Now imagine the two joined together: terrorists, armed with weapons of mass destruction, unleashing Katrina-scale chaos and death in the heart of a U.S. city.
Such attacks are hardly unthinkable. Roughly half of Russia's weapons-grade nuclear materials are poorly protected. In the small Russian town of Shchuch'ye, nearly 2 million shells of VX and sarin nerve gas -- each lethal enough to kill 85,000 people -- lay stacked in chicken cooplike structures. The September 11 commission said al Qaeda has pursued getting and using these weapons as a "religious obligation" for more than a decade. (The Washington Times)

Farmann-streken

November 05, 2005

Dollar hits 18-month high against euro

By Darryl Thomson, Financial Times

The dollar hit an 18-month high against the euro and a 27-month high versus the yen on Friday, helped by expectations of further monetary tightening by the Federal Reserve.

The outlook for yield differentials was the driver for currencies this week.

US interest rates are set to continue upwards. Although a move toward higher interest rates in the eurozone is expected, the timing of the first move now appears less certain.

Meanwhile, the end of ultra-loose monetary policy in Japan was perceived to be a long way off. (FT.com)

Wal-Mart economy keeps lid on US inflation: study

The "rock-bottom" pricing strategy used by retail giant Wal-Mart has filtered into the US economy and kept a lid on inflation, according to a study commissioned by the company and released.

The study by the economic research firm Global Insight concluded that the discounting along with other measures led to cumulative savings for consumers of 263 billion dollars between 1985 and 2004, or 895 dollars per person. (AP)


Farmann kommentar:
Som tidligere nevnt er Farmann kritisk til dagens vedtatte metode å måle inflasjon gjennom ensidig å se på konsumprisindeksen. En bredere måling av inflasjonen bør gjennomføres der ikke minst boligpriser bør være med.

November 04, 2005

BP boss predicts oil price fall

The chief executive of BP, Lord Browne, has said that crude oil prices are "unsustainably high" and will fall as consumers seek cheaper energy sources. (BBC)

Microsoft scans British Library

About 100,000 books in the British Library are going to be scanned and put online by software giant Microsoft. (BBC)

Google posts first books online

The first works scanned and put online as part of Google's controversial print project have been unveiled. (BBC)

Google and Amazon race to sell books by the page

By Edward Wyatt The New York Times
FRIDAY, NOVEMBER 4, 2005

In a race to become the iTunes of the publishing world, Amazon.com and Google are both developing systems to allow consumers to purchase online access to any page, section or chapter of a book. These programs would combine their already available systems of searching books online with a commercial component that could revolutionize the way that people read books. (NYT in IHT)

.Com tidens store superparty gjennoppstår

SIME var .com tiden store tumleplass for nordiske it fantomer og nymintede millionærer. Nå er SIME tilbake i ny tappning. Ola Ahlvarsson som også var i Oslo på Efjord konferansen er en av initiativtagerne og kommenterer til Di.se.


Den 9 november är det dags. Då startar Sime 2005 efter fyra års uppehåll. På talarlistan bland annat Mahesh Murthy som lanserade Yahoo, Amazon.com och MSN samt Viatels grundare Martin Varsavsky.... di.se

November 03, 2005

Google print goes in beta

I dag åpnet Google print sin site i beta. Google print tillbyr søk direkte i bøker og har som ambisjon å scanne inn alle verdens bøker. Disse ambisjonene har møtt kraftig motstand blandt forlag for forfattere, men mange er også positive.

www.print.google.com

November 02, 2005

Blunkett quits after 'mistakes'

David Blunkett has said he is "deeply sorry" for the embarrassment he has caused Tony Blair, after he resigned as work and pensions secretary. (BBC.co.uk)

Les mer på BBC.co.uk

Gates: We're entering 'live era' of software

SAN FRANCISCO--Kicking off what he called the "live era" of software, Microsoft Chairman Bill Gates said on Tuesday that the company plans to launch new Internet-based complements to its core products.

Gates said Microsoft is working on two products, "Windows Live" and "Office Live," that create opportunities for the company to sell online subscriptions and advertising. Both are targeted at smaller businesses and consumers.

The products won't replace the company's ubiquitous operating system or productivity suite, and people don't need to have that software loaded to tap into the Web versions. "They are not required to use Windows or Office," Gates said at a press event here. (News.com)

Les i artikkelen:
"Google is doing an amazing job of making that ad engine click on all eight cylinders." Ozzie said.
But he said that the industry has barely scratched the surface, pointing out that the market for online advertising could grow from $15 billion now to $150 billion by 2015.

Farmann kommentar: Online annonsering er i ekstrem vekst internasjonalt. I Norge har selskaper som Opera Software nå en betydelig del av sin omsettning fra annonsering. Det er ingenting i veien for at norske selskaper kan ta en del av denne kaken. Likevel ser vi at de store husene som Schibsted og Aller har en nasjonal strategi i sine satsninger. De satser på hjemmemarkedet Norge og i land for land ute. Internet er globalt - vi ønsker å se flere som satser bredt.

Intervju: Kjell Aamot - Schibsted

Schibsted-sjef Kjell Aamot er ikke i tvil om hvor han skal bruke pengene fremover - på nett og mobil.

- Rent personlig må jeg si at det er mer spennende å investere i den nye medieverdenen enn i den gamle med papiraviser, sier Schibsted-sjefen, som kan se tilbake på en hektisk høst. I går ble søkemotoren Sesam lansert. 60 millioner skal brukes i rene penger på markedsføring. (VG.no)

November 01, 2005

Tysk storkoalisjon i fare

Etter at Franz Müntefering i går overraskende meddelte at han ikke vil stille til gjenvalg som partiformann for SPD etter å ha tapt en votering i landsstyret om hvem som skal være ny generalsekretær er den nye tyske storkoalisjonen av CDU/CSU og SPD i fare.

Partiformannen i CSU, ministerpresident i Bayern Edmund Stoiber har etter Münteferings avgang sagt at han vil holde seg i Bayern. Det var meningen at Stoiber skulle overta som økonomiminister. Det er også usikkert om Müntefering, som etter planen skulle være visekansler og arbeidsminister, kommer til å delta i den nye regjeringen.

Tysk politikk går spennende tider i møte.

Göran Persson gjenvalgt som partileder

Socialdemokraterna som denne uken avholder kongress i Malmö har enstemmig gjenvalgt Göran Persson som partileder og Marita Ulvskog som partisekretær. Finansminister Pär Nuder og LO-leder Wanja Lundby-Wedin er også medlemmer av partiets mektigste organ, verkställande utskott.

Göran Persson er altså gjenvalgt som partileder. Det betyr at han kommer til å lede Socialdemokraterna inn i riksdagsvalget neste år og fortsette som statsminister hvis de rød-grønne vinner.

Junichiro Koizumi ommøblerer regjeringen

Etter at LDP og statsminister Junichiro Koizumi vant en overlegen seier i valget i september har Koizumi ommøblert regjeringen. Reformene skal settes ut i livet.

Farmann har tidligere kommentert saken og det som skal settes ut i livet er først og fremst privatiseringen av Japan Post. Etter en privatisering vil dette være verdens største bank.

Koizumi har ommøblert regjeringen og det er spennende å følge utviklingen siden Koizumi har annonsert sin avgang som partiformann og statsminister neste år.

De som liger best an til å etterfølge Koizumi er:

Shinzo Abe - chief cabinet secretary - effektivt Koizumi nr. 2, regnes som hauk i utenrikspolitikken.
Taro Aso - utenriksminister. har besøkt den kontroversielle Yasukuni war shrine i likhet med Koizumi, noe som opprører Kina og Sør-Korea.
Sadakazu Tanigaki - finansminister. Sees som en potensiell etterfølger.
Heizo Takenaka - innenriksminister. Arkitekten bak reformene om å privatisere Japan Post.

Demokratene forbereder seg på kamp

Demokratene i Senatet forbereder seg på tøff kamp etter at president George W. Bush har nominert den konservative dommeren Samuel Alito til å etterfølge Sandra Day O´Connor til det ledige setet i Høyesterett.

Les mer på BBC http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/4395668.stm

Schibsted lanserer Sesam internett søkemotor

Schibsted har i dag lansert Sesam internett søkemotor. Farmanns testing i dag viser at Sesam kan være en grei søkemotor for relativt enkle internet søk, den vi sikkert kunne konkurere med Kvasir og Startsiden på det brede norske markedet. Men for mer avanserte søk, og internasjonale søk kan den på ingen måte samenlignes med det Google leverer.


VG.no har gjort en sak på Sesam der blant annet Gisle Hannemyr blir intervjuet.


Schibsted skal bruke 30 millioner kroner på lansering av søkemotoren Sesam. (DN.no)