Eldrebølgen og 10 000 milliarder kroner

De eldre er konsumenter uten å produsere. De yngre og produksjonsdyktige må derfor levere varer og tjenester til de eldre. Denne overføringen er nødvendig og har skjedd til alle tider og vil skje til alle tider, men rent pratisk kan dette skje på forskjellige måter.

I de tidligste tider tok familien eller gruppen vare på de eldre basert på en familiestruktur eller gruppementalitet. De gamle var en del av gruppen og ble derfor tatt varer på av de yngre, dette forplantet seg videre og gjorde at de unge med rimelig sikkerhet kunne forvente seg å bli tatt varer på av sine barn når de ble gamle. Man hadde på denne måten sosiale bånd på hverandre. De som ikke tok vare på sine eldre, ville oppleve sosiale sanksjoner, dette gjorde at folk fortsatte tradisjonen med å ta vare på de gamle.

Det er opplagt at det de eldre konsumerte i jeger- og samlesamfunnet, ikke var ”oppsparte midler”. Det var ikke slik at den gamle hadde nøtter, korn, grønnsaker og kjøtt for mange år oppspart i et hull i jorden – dette ville vært flere tonn med mat, det var ikke mulig. Den gamle var helt avhengig av at de unge skaffet nytt korn, grønnsaker og kjøtt. Dette var et ”pay as you go”-system.


”Pay as you go” er også det systemet de fleste vestlige stater benytter idag for å håndtere de eldre. De fleste land har pensjonssystemer basert på at de unge beskattes fortløpende, og de eldre får utbetalt pensjoner fortløpende. De pensjonene som utbetales, er ikke ”de samme” pengene som de eldre en gang betalte i skatt, men ”nye” penger. På samme måte forventer dagens unge at kommende generasjoner skal betale deres pensjon med ”nye” penger. Generasjonene har på denne måten krav på hverandre organisert gjennom den institusjonen vi kaller staten.

Men, “pay as you go”-systemet, blir i dag sterkt kritisert. Systemet går ikke opp når det er store demografiske forskjeller mellom aldersgruppene slik vi nå kan forvente oss med den kommende eldrebølgen. Når eldrebølgen kommer, vil byrden på de unge bli urimelig stor. Eldrebølgen i Norge vil begynne omtrent 2010-2015 og vare ut livstiden til alle dagens voksne mennesker (2050-2070).

Det fremføres derfor krav om at det må spares mye mer, slik at de eldre kan leve på sine oppsparte midler når det bli gamle og være en mindre byrde for de unge i fremtiden. Vår finansielle teorier gir oss elegante modeller som viser at konsumpsjon kan flyttes over tid gjennom sparing. Hver enkelt må spare og staten må spare i fond.

Problemet er bare at den sparingen som i teorien gjelder og fungerer for hver enkelt ikke er mulig å få til for vårt hele samfunn som helhet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å spare så mye penger som trengs for å håndtere de eldre, det må uansett gjøres på et ”pay as you go”-system.

La oss ta et ekstremt grovt og overforenklet regnestykke for å illustrere. En pensjonist i dag på 65 kan regne med å leve til 90 – det er 25 år som pensjonist. Pensjonisten skal konsumere 250 000 per år. Det er et behov på 6,25 millioner kroner. Kapitalbehovet for å få til dette ved inngangen til pensjonen blir grovt sett 5 millioner kroner om man regner med avkastning på kapitalen under tiden. Det er i dag få pensjonister som har 5 millioner egne kroner oppspart, husk at et ektepar trenger 10 millioner kroner.

Si at vi i Norge har en ”eldrebølge” på ca 1 million mennesker. For at disse skal ha oppspart kapital ved pensjon trenger vi da 5 millioner kroner ganger 1 million mennesker. Det er 5 000 000 000 000 kr eller 5 000 tusen milliarder kroner i oppsparte midler til denne spesielle generasjonen eldre som skal være pensjonister mellom 2015 og 2040.

Oljefondet i dag på 1 400 milliarder kroner og forventes å vokse til kanskje 3 000 milliarder kroner. Men oljefondet skal vare over flere generasjoner og lenge utover 2040, vi kan tillate noe bruk av oljefondet men ikke tillate at denne generasjonen eldre spiser opp hele fondet i et eneste jafs. Verdien av Statoil, Norsk Hydro og Telenor blir også småtteri med total verdi på 620 milliarder kroner – ikke heller her kan vi heller rimeligvis forvente at de eldre skal spise og drikke opp den totale verdien av disse selskapene i et 25års jafs. Det skal være noe igjen til de resterende 3,5 millioner mennesker i dette landet.

Norge er dessuten i en helt spesiell situasjon med oljefondet. Våre brødre i Sverige har ikke oljefond, men de har samme eldrebølge og dobbelt så mange mennesker og de trenger derfor grovt 10 000 milliarder kroner. De har ikke oljefond, men statsgjeld på over 1 000 milliarder kroner allerede. Tyskland med 80 millioner mennesker tør vi ikke en gang regne på. Samme situasjon gjelder de aller fleste vestlige land.

Dersom man nå tenker seg litt om innser man at det ikke er mulig å spare seg til en buffer stor nok til å dekke de utgiftene vi vil få med endrebølgen. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å spare opp så mye midler i vårt samfunn. På samme måte som det i eldre tider ikke var mulig for den gamle å spare opp nøtter, korn, grønnsaker og kjøtt (kapital) nok til å leve av de siste årene i livet er det ikke mulig for samfunnet totalt å spare opp nok kapital til å ha parat for de eldre.

Humankapital vanskelig å binde opp
Den største kapitalverdien ligger i humankapital. Menneskers evne til å arbeide i fremtiden er den største verdi i dag. Men, denne verdien er vanskelig å kapitalisere og vanskelig å binde opp. Så lenge vi har et fritt land er det ikke mulig å binde opp mennesker og kapitalisere deres arbeide gjennom å ha det som et verdipapir på børs. Det man derimot kan gjøre er å binde opp et helt folk i et skattesystem de vanskelig kan flykte fra. Det en den senere strategien alle de vestlige land nå retter seg mot.

La oss igjen gjøre et ekstremt forenklet regnestykke. La oss si at arbeidsstyrken i Norge har en produktivitet på kr 500 000 per person og at de forbruker kr 300 000 per person. Dette gir et årlig ”overskudd” på kr 200 000 kr. Om vi kapitaliserer et overskudd på kr 200 000 med 4% rente, får vi en ”verdi” på kr 5 000 000 eller 5 millioner kroner. (En årlig kontantstrøm på kr 200 000 er verdt 5 millioner kroner). Dette er den klart største ”verdien” i vårt samfunn.
I noen tilfeller er denne verdien synlig. I et konsulentselskap henger for eksempel verdien av selskapet sammen med hvor mye som blir igjen etter at alle har fått sitt og hvor lenge konsulentene kan forventes bli i selskapet. På denne måten kan vi se på verdien av den totale arbeidsstyrken i Norge som nåverdien verdien på et tenkt ”Konsulentselskapet Norges arbeidere AS”. Dette ”konsulentselskapet” er uten tvil det mest verdifulle vi har. Om vi har 2 millioner mennesker i arbeidsstyrken, blir verdien i dette eksempelet 10 000 milliarder kroner.

Disse 10 000 milliardene er den verdien de fleste av oss som er i ung arbeidsfør alder i dag arbeider for, og vi forventer vår del av disse pengene. Når vi alle samtidig byr på ny lånefinansiert bolig på Finn.no – den nye oljefolkesporten, så er det vår del av disse pengene vi står parat til å bruke. Det er disse 10 000 milliardene som gjør at de unge kjøper hytte, bil, hus i Syden og andre konsumpsjonsvarer på avbetaling. Det er disse 10 000 milliardene som gjør at vi har tro på fremtiden, at vi har håp om at fremtiden skal bli bedre en fortiden. Det er disse 10 000 milliardene som gjør at dagens unge har håp om å ”trappe litt ned”, ”bruke litt mer tid på hytta”, ”være litt mer sammen med barna”. Det er disse 10 000 milliardene som skal spares til vår egen alderdom.

Disse 10 000 milliardene representerer i stor grad de unges tro og håp på fremtiden.

Den observante leser vil se at det er en sammenheng mellom de 5 000 milliarder kroner eldrebølgen vil koste, og de 10 000 milliarder kroner de unge forventer seg.

Dette er de samme pengene. Her blir det bråk.

Hans Jørgen Lysglimt
Redaktør Farmann.no

Denne artikkel kan fritt gjengis i sin helhet med referanse til Farmann.no og gjerne en link til http://www.farmann.no.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

One Comment

  1. Posted 13 November, 2005 at 6:59 pm | Permalink

    Et moment dog: Da folketrygden ble etablert skulle den basere seg på forndsoppbygging.
    Dette skulle sikre at den enkelte hadde (statlige) oppsparte midler i bakhånd som så staten
    skulle porsjonere ut fra oppnådd pensjonsalder frem til død.
    Dette kunne ha fungert, hadde det ikke vært for at politikerne plutselig fikk så mye penger mellom hendene at de ikke så noen ende på alle de stemmene de kunne kjøpe seg for
    folketrygdmidlene. Dette kom til uttrykk gjennom betydelig overdrevent gerenrøse, nye trygdeordninger. Uføretrygd er et godt eksempel. Det var ikke alt for vanskelig å bli uføretrygdet, dessuten så politikerne at de dermed kunne holde en langt mer ubehagelig statistikk, arbeidsledighetsstatistikken, nede. Så de kamuflerte ledighetsproblemet villig vekk med å la folk bli uføretrygdet i stedet.
    Dette gikk selvsagt hardt utover Folketrygden, og politikerne ga i all stillhet opp
    tanken på videre fondsoppbygging og gikk over til “pay as you go”.
    Men dette er et resultat av uansvarlige politikere som ikke klarte å se bunnen i Sareptas krukke. I en pengeøkonomi er det ikke nødvendig å ty til det primitive jordsbrukssamfunents metoder. I en pengeøkonomi kan hver enkelt selv sørge for sin egen pensjon, ved å sikre seg hos et pensjonsselskap. I Norge har det vært nokså begrensede muligheter til dette, Norge er et sosialdemokratisk tvangssamfunn der alle pent skal innordne seg de systemer politikerne velger å satse på, og alle skal pent akseptere
    likhetsideologien. Vi kjenner alle det hylekoret som istemmes dersom noen drister seg til å foreslå at folk heller skal slutte sine pensjonsavtaler direkte med en privat pensjonskasse. For da vil de ha en indioviduell, jurtidisk rettighet på utbetalinger som er nedfelt i pensjonsavtalen. Når man i stedet er tvunget til å følge Stortingets innfall
    mht hvor mye den enkelte skal få ut, har man ufrivillig havnet i det rene lottospillet.
    Men, den store majoritet har i alle år stemt på de partiene som har gått til valg på denne politikken, derfor fortjener de akkurat dette, og ikke en tøddel mer. Jeg har ikke et sekunds medlidenehet til overs. De som stoler på forsørgerstaten må bare stå der og glo vantro fremfor seg når forsørgerstaten svikter.

    Jeg tror folketrygdens pensjonssystem til slutt vil bryte sammen, og alle som ble tvunget av sosialdemakratene til å innordne seg systemet, risikerer å bli stående mer eller mindre på bar bakke. Grunnen er at det ikke finnes noen garanti for at den arbeidsføre del av befolkningen vil bære en økende pensjonsbyrde på sine skuldre, og at bedriftene nå tvinges å betale tjenestepensjon til alle for å berge Folketrygdens stumper, vil føre til at enda flere havner utenfor arbeidsmarkedet. Det er rett og slett grenser for hvor høye kostanden ved å ansette folk kan være, så dette vil føre galt av sted. Men igjen, det er som fortjent. Ingen medlidenhet!

    MVH
    PAR