Tilbake til utgangspunktet?

Av J.K. Baltzersen

Årets UKEnavn: Origo

Annenhver høst – det vil si i oddeår – arrangerer Studentersamfundet i Trondhjem studenteruke – UKA i Trondhjem, eller bare UKA. I motsetning til hva man skulle tro når man leser diverse reportasjer fra Samfundet eller UKA, har ikke Samfundet falt for fristelsen å innføre Ivar Aasens syntetiske privatprodukt eller samnorsk i navnene ved å konvertere til byens moderne ”navn.”

UKA begynte i 1917 – frem til og med 1929 het det UKEN – og
årets UKE er dermed – med pause i 1941 og 1943 – den 43. UKE. Kjernen i UKA er UKErevyen
ved Studentersamfundets Interne Teater
(SIT), som ga revy både i 1912, 1913 og 1915, og årets revy blir da den 46. i
rekken, men altså kun den 43. UKErevy. UKA
i Trondhjem
er Norges største kulturfestival. Den varer i 24 dager. Denne
gangen var det fra 6. til 30. oktober. Ikke bare varer UKA i 24 dager, men
trondhjemsstudentenes Det Runde Hus har også sitt Det Runde Hjørne.

For uinnvidde kan det opplyses at revyen arrangeres som en
del av et Samfundsmøte, som punktet
kunstnerisk ved SIT – et punkt som av og til også finnes på møter utenom UKA,
men da er punktet ikke så langvarig. Andre møtepunkter under UKA er ikke
uvesentlige. Vi har blant annet allsang av trondhjemsstudentersangen Nu klinger,
diverse taler og sang og musikk fra scenen. Punktet kritikk av
møtet
er også med. Dette punktet benyttes gjerne av møtedeltagere til å gå
opp på landets frieste talerstol – noen lever med det misforståtte verdensbilde
at denne befinner seg på Chateau Neuf
i Oslo, men dét medfører altså ikke riktighet – for å fortelle hva de mener om
møtet. Under UKA kommer det bare applaus, noe som også ofte forekommer under
ordinære møter.

UKA åpner med avdekning av UKEnavnet, og dette samler
vanligvis store folkemengder foran Samfundet. Det er knyttet stor spenning til
hva navnet er. Det tradisjonelle kravet til navnet er at det skal ha ”dobbel
bunn” – altså flere betydninger. Årets UKEnavn var Origo. Den offisielle
forklaringen var at vi alle har samme utgangspunkt. Vi har alle hver sin
”graf,” men vi starter alle i det samme punktet, nemlig origo. Nå er vel dette
med det samme utgangspunktet en tvilsom påstand, men vi skal la dette gå i
denne omgang.

Harselas med omsorg for hvaler kunne man få servert under
UKA, akkurat som under UKA-93, men ganske tammere enn for 12 år siden. Det var
også noe om trender, men om det var noe klart spark til trendenes tyranni er
noe uklart. Media, representert ved Dagbladet, ble omtalt – eller rettere sagt ”omsunget.”
Noe i nærheten av det sarkastiske spark til vår tids avisoversikter som man
fikk servert under UKA-03, der man under et av numrene kom frem til
overskriften ”Sexvoldtatt,” var dette langtfra. En revysang iår handlet også om
det å ha meninger om alt, men det var noe uklart i hvilken retning sparket
gikk. Var det et spark til folk som stiller seg utenfor samfunnsdebatten? Eller
var det et spark til dem som mener at enhver skal ha meninger om alt?

Revyen hadde endel morsomheter, med blant annet endel
ordspill, og noe knyttet til kvinners krav til menn – med blant annet ”jeg vil
ha en gresk gud som ikke trener” – men den helt store sarkasmen i forhold til
aktuelle samfunnsforhold manglet nok. Ser vi en redsel for stillingstagende og
politisk ukorrekthet? Det var for eksempel ingen klare spark i forbindelse med
årets store norske jubileum. Det var et øyeblikk man kunne såvidt ane noe som
kunne knyttes til jubileet, men det var en vag forbindelse, det var neppe mange
som tenkte på jubileet i dette øyeblikket, og om revynummerets forfatter hadde
tenkt på det er også høyst usikkert. Man kunne for eksempel tatt tak i hvordan
jubileet har tatt av eller kommentert pengesluket på klar måte. På den annen
side er det kanskje greit å gå på UKErevy uten å bli minnet om et jubileum som det
minst har vært nok av ellers. At UKA sparer oss for den slags er kanskje et
sunnhetstegn.

Revyens beste nummer må utvilsomt ha vært der hvor de sang
om at alt var bedre før. Og der har de saktens rett. Da denne skribent ble tatt
opp i linjeforeningen Sanctus Omega
Broderskap
, var slips istedenfor sløyfe uhørt ved denne
”immatrikuleringsfesten.” Antrekket var spesifisert som studentergalla, og det
siste avgjørende steget for å bli tatt opp i linjeforeningen var å hilse på en
av De 6 Store, som da selvfølgelig
hadde hansker som ga ofrene strøm. Manglende sløyfe var sterkt grunnlag for å
gi ekstra tøff behandling. Da denne skribent var på sin siste
”immatrikuleringsfest” fire år senere, fikk slips passere over en lav sko. Det
går nedover.

I tidligere tider under UKA var det noe som het Ordensvernet. I denne
skribents tid het det Vertskapet. Det er unektelig mere
stil over noe som heter Ordensvernet,
enn over noe som heter Vertskapet,
men det skulle gå videre nedover med UKA. UKA har i helgene gallakvelder. Da er
antrekket galla, men nå er det snarere ”galla.” Da denne skribent begynte i
Trondhjem, var faktisk antrekket fortsatt galla, men allerede i denne skribents
tid ble galla ”omdefinert” til også å inkludere smoking. I denne skribents tid
gikk gjerne de mannlige medlemmer av Vertskapet
rundt i snippkjoler. Iår kunne man knapt se noe slikt, om i det hele tatt, og
det var langt mellom de egentlige gallaantrekk – ihvertfall på herresiden.
Langt mellom smokingene var det også.

Den siste torsdagen under UKA var festkveld. Da skal det
være pent antrekk, og også på dette området så det ut til å ha vært et sterkt
forfall. For å være helt ærlig så ”gallakvelden” mere ut som en festkveld fra
90-tallet enn en ekte gallakveld. Skjønt, noen få hadde jo også iår fått med seg
hva et gallaantrekk er, og det harry fenomen med å gå med vinterlue inne hadde
vi ikke i denne skribents tid. Således kunne godt revynummeret hvor ”Nei, nei,
gutt” såvidt ble spilt, ha hatt mere av ”Nei, nei, gutt.” I en trippelkonsert
fikk vi blant annet se studentmannskoret Pirum
efterligne DDE og studentkvinnekoret Candiss
efterligne diverse harry kleskultur og ”spille” en viss ”sport” som går ut på å
løpe efter en ball. Hva av dette som er å synke lavest, er vanskelig å si, men
vi får håpe for korenes vedkommende at alt var ment som harselas.

Landets studenter og utdanningsinstitusjoner har vært utsatt
for diverse reformer. Den siste av disse var den såkalte ”kvalitetsreformen,”
hvis egentlige formål var å redusere kvaliteten på utdanningen. UKA er ihvertfall
en god anledning til å observere reduksjonen i kvaliteten i studentenes
klesvei. Skjønt, noen vil sikkert mene at fenomenet å vise undertøyet frem til
resten av verden er en kvalitetsheving, men de om det.

Torsdagen hadde stilmessig vært et nederlag, og det ble –
som antydet – bedre på ”gallakvelden” fredag, men det så ikke ut til å bli det
helt til å begynne med fredag kveld. Dog lovet ikke forestillingen av ”en
annerledes filmopplevelse” godt. Her så publikums antrekk stort sett ut til å
være moderne studenters hverdagsantrekk, men det bedret seg utover kvelden.

”En annerledes filmopplevelse” er det dog grunn til å si noe
mere om. Dette er faktisk en innovasjon som det er verdt å rope hurra for. Film
brukes av og til i teater for å få frem effekter som ikke er så lette å få frem
på scenen. For eksempel kan man bruke film for å illustrere en foss i fritt
fall og senere lagt i rør. ”En annerledes filmopplevelse” er imidlertid noe
mere. Her foregår noe av skuespillet på scenen og noe på lerret. Spesielt bør
kommenteres at en scene som ble spilt på scenen, senere i stykket ble vist i en
utvidet versjon på lerret for å forklare hva som var skjedd. Det er dog grunn
til også her å si at alt var bedre før, men konseptet ble forsøkt for første
gang under UKA-03 – for 2 år siden. Vi skal altså ikke så langt tilbake.
Grunnen til at det var bedre første gangen var nemlig den utrolig gode
integrasjonen av film og teater man den gang fikk til. Da kunne man se
skuespillerne gå ut gjennom en dør på scenen og så komme ut den samme døren på
film. En slik integrasjon kan man like.

Man kan dog savne teatersporten fra UKA-95, hvor
skuespillerne måtte sette sammen stykket av setninger som publikum hadde
skrevet ned på forhånd, og hvor i det ene tilfellet sluttreplikken ble ”La oss
male Samfundet blått!” til stor applaus. Stort bedre sluttreplikk kan man vel
neppe be om?

Det går utfor med studentertradisjoner, men UKA består,
selvom stilen ikke er det den én gang var. Noe annet det har gått utfor med er
studenterordener. De Sorte Faars Ridder
Skab
[sic], som ble stiftet lenge før ”anglo norsk ord deling” – også kalt
”sær skrivning,” ”substantivert adjektiv syke” eller ”adjektivisert substantiv
syke” – var et utbredt problem, var Trondhjems svar på Det norske Studentersamfunds
griseorden, som igjen ble etablert som et harselerende svar på Oscar Is
etablering av Sankt Olavs Orden. Nå kan man mene hva man vil om det
harselerende utgangspunkt, men studentermiljøenes ridderskap er uansett
bevarings- eller gjenopplivingsverdige. De
Sorte Faars Ridder Skab
hadde sitt siste møte i 1968, og alle forsøk på
gjenoppliving demonstrerte venstreradikaleres evne til å krype ut av ethvert
hull i Trondhjem. Ridderskapet eksisterer visst i en form formelt utenfor Samfundet,
men det er nok langt igjen til den fordums posisjon.

Studenterluen er en annen flott tradisjon som er forsvunnet.
Nå til dags er det ikke mange andre enn studentmannskoret Pirum som bruker
luen i Trondhjem. Man ser den også i bruk av mannskoret på trappen til Universitetets
Aula hver 17. mai. Studenterluen er i såpass liten bruk utenfor studentersangmiljøene
at en NRK-medarbeider fikk seg til å omtale en svensk studenterlue som en svensk
studentersanglue. Ja, ja.

En avgangsstudent truffet på Samfundet mente at det var synd
at studenterluen var blitt borte. En herremann truffet på Samfundet fikk seg
til å si at studenterluen nok kommer tilbake. Denne skribent har sine tvil, men
når man leser Universitas’ reportasje om at hatten er på vei tilbake som mote,
kan man kanskje betvile denne tvil. Hvis Universitas har rett, kan kanskje det
samme skje med studenterluen. Skjønt, når man går med hatt av og til og aller
helst vil heve seg over motene, er det ikke sikkert man vil at hatter skal bli
mote.

Noe annet det er gått utfor med er den politiske aktiviteten
i studentermiljøene. Storsalen i
Studentersamfundet i Trondhjem er – for uinvidde – en rund sal, inndelt i
galleri, 4 kvadranter og ”gulvet.” 1. kvadrant er også høyre kvadrant. Endel
har gjort den tabbe å omtale venstre side av salen som høyre side av salen og
visa versa, men salens retning er altså den samme som publikum ser i, og dette
kan jo kanskje bli for mye for selvsentrerte møteledere. Styret i Samfundet
gjorde til og med tidlig på 90-tallet den generaltabbe å reservere plass til
Norges Konservative Studenterforbund (NKSF) i 4. – eller venstre – kvadrant.
Bare den historieløse gjør slikt. Trondheim Konservative Studenterforening
(TKSF) – og forsåvidt også dens forbund, NKSF – hører hjemme i 1. – altså høyre
– kvadrant.

I denne skribents tid var aktiviteten også laber i forhold
til det den var i enda tidligere tider – for eksempel på 70-tallet, og fra denne
skribents tid kan man kanskje med rette snakke om enkeltpersoner som utgjorde
”høyreopposisjonen” – ihvertfall aktivt på Samfundsmøtene. Det som imidlertid
er grov historieforfalskning er når gamle Samfundsfolk vender tilbake for å
holde festtaler under UKA og bevisst gir inntrykk av at det alltid var en liten
og ubetydelig ”høyreopposisjon.” En slik festtale opplevet denne skribent for 2
år siden. I denne skribents studenttid holdt Odd Einar Dørum en jubileumstale
om opposisjonen i Samfundet i Trondhjem, og om hvordan maoistene ikke lyktes i
å ødelegge denne institusjonen i motsetning til hvordan de fikk herje i Oslo.
Hvorvidt slik sett sivilingeniørspirer holder en høyere kvalitet enn
Blindern-miljøet skal vi diskret la ligge. Dørums jubileumstale ble holdt
utenfor UKA, og den hadde da et mindre publikum enn nevnte
historieforfalskningstaler fra tilbakevendende venstreradikalere.

Denne skribent har tidligere hørt om den ytterligere nedgangen
i det politiske engasjementet på Samfundet, og en bartender under UKA ihøst
kunne bekrefte tendensen.

Nå er ikke alt sort og bare sorgen. UKA produserer en god
del innovasjon som det er grunn til å se positivt på. ”En annerledes
filmopplevelse” er allerede nevnt. UKA pusser også opp endel på Samfundet, og
det skjer endel permanente endringer. Man får fornyelse som ofte kan være sunt.
Alt er imidlertid ikke noe å rope hurra for. Ombytting av dame- og
herretoalettene, som fant sted for ikke så mange år siden, åpner forsåvidt kun
for noen pinlige situasjoner for tilbakevendende tidligere studenter. Rundhallen,
som ligger under Storsalen i Det Runde Hus,
er noe ganske annet. Den heter ikke Rundhallen for ingenting, og den
markante firkantede konstruksjon i dette området bør ved første anledning
fjernes og en helt rund bar gjenoppføres.

UKA er en litt større bedrift, hvor studenter får prøve seg
i blant annet forretningsdrift og samarbeide. Man kan starte med å bygge sitt
nettverk med UKA, noe som kan vise seg å være svært viktig i den forestående
lange karrière. Spetalen fortalte til Teknisk Ukeblad [hele TU-nummeret som
omtaler UKA, kan lastes ned her (PDF)] at han
husker fra UKA da han gikk på NTH at han sprengte banken hos kasinoet. For
uinnvidde kan det opplyses at UKAs kasino kun utbetaler gevinster som varer og
tjenester fra UKA.

Truls Gjestland: dekorert scenekunstner – med siden 1963 – til høyre sammen, med øvrige scenekunstnere

Teknisk Ukeblad [nummeret kan lastes ned her (PDF)] kunne også for ikke så mange uker siden bringe en reportasje om studenter, som i regi av NTNUs opplegg for gründertenkning, gikk rundt på forskerkontorer i Trondhjem for å sette forretningskonsepter på bena. I fremtiden – som det forsåvidt også har vært i fortiden – er det viktig å kombinere teknologikompetanse med forretningskompetanse. Opplegget for gründertenkning er i så måte spennende. I all den tilsynelatende innsatsen for å senke kvaliteten i høyere utdanning finnes det lyspunkter.

Det er dog fristende å si med supperevyen – en gjengivelse
av gamle UKErevynumre, ofte med tidsaktuell vri – at med alt forfallet er det
kanskje like greit å gå tilbake til utgangspunktet – altså origo. Kanskje
ligger den doble bunn her?

UKA-05 kommer efter sigende på DVD – for dem som gikk glipp
av revyen eller har behov for å se den flere ganger.

J.K. Baltzersen er
sivilingeniør. Han var aktiv i Trondheim Konservative Studenterforening, som
blant annet debattant i Studentersamfundet i Trondhjem, i første halvdel av forrige
årti. Han har besøkt UKA i Trondhjem hver gang siden han flyttet fra Trondhjem
i begynnelsen av 1996, med unntak av UKA-99 – grunnet et besøk til Macao den
høsten i forkant av overføringen av overherredømmet fra Portugal til
Folkerepublikken Kina. Flere av hans artikler kan leses her.

Share
This entry was posted in Kommentar, Kultur. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

One Comment

  1. Posted 21 November, 2005 at 10:56 am | Permalink

    Jeg er redd Studenterluen er død. Den markerer intet lenger, nå som alle har “rett” til utdanning i “videregående skole”, og det gode gamle Gymnasium er avskaffet, sammen med de kunnskapskrav som da gjorde seg gjeldene. I dag kan man jo få eksamen uten å velge realfag som matematikk f.eks, dengang det var skoler til måtte til og med elevene på engelsklinjen lære noe elementær matematikk, og det eksisterte faktisk latinlijner også ved noen katedralskoler.
    Dessuten har man tatt livet av Økonomisk Gymnasium, hvis pensumkrav ikke lå noe tilbake for Naturfag- og Reallinje.
    (Der var to påfølgende dagers skriftlig ekamen i bedriftsøkonomi, og det var skriftlig eksamen i alle språkfag, engelsk, tysk fransk/spansk)
    I dag er alle “like” (iallfall tilsynelatende) og det er ikke lenger noe poeng å markere at man har bak seg en skolegang som omtrent “alle” har. Da måtte man i så fall reservere bruk at Studenterlue til de som har Examen Artium fra et at landets fordums Gymnasier.
    Da ville nok de venstrevridde få vann på mølla, tenker jeg.