" /> Farmann: December 2005 Archives

« November 2005 | Main | January 2006 »

December 31, 2005

To Republicans and Democrats alike - Hell no, we won't go!

Tross sterk kritikk, ikke minst fra liberale høyrekrefter er Michael Moore still going strong. Han arbeider angivelig nå på en ny film som vil slippes i 2006 og vil høyst sansynlig skape mye oppmerksomhet. Redaksjonsmedlemmer i Farmann støtter et par anti-Moore siter med små finansielle bidrag, det er verdt å vurdere i preventivt formål.

I hear what you say

Problemet med Høyre

Kristin Clemet får nå i gang den interne debatten og selvransakelsen som er nødvendig i Høyre. Stortingsvalget var katastrofalt for Høyre. I dette valget mistet Høyre både ledelsen og initiativet. At det tar tre måneder før partiet kommer i gang med den interne prosessen illustrerer godt hva som er problemet. Partiet er blitt stofilt, stivt og steilt – konservativt i ordets verste forstand. Antagelig i ren fornektelse oppfører folk i partiet seg utad som om de fremdeles var ledende på høyresiden, og at det katastrofale valget bare er noe midlertidig. ”Vi får nå se hva FrP blir etter Carl I. Hagen” gjentas om og om igjen som et mantra, eller et siste håp. De ser ikke at fremveksten av FrP like gjerne ses som et resultat av problemet med Høyre, det klarer ikke partiet å ta opp. Tross sine brister er svenske Moderaterna et atskillig mer dynamisk parti, som har reelle sjanser til å komme i maktposisjon ved neste års valg.
Det dynamiske elementet i Høyre finnes i Unge Høyre, slik har det vært i mange år. Unge Høyres nåværende leder, Torbjørn Røe Isaksen, er uten tvil et friskt pust i Høyre. Isaksen er fremtredende i ransakelsesprosessen, og det er ganske interessant at internransakelsen er noe han selv må ta til orde for for å få i gang. Et friskt pust har Unge Høyres ledere vært i mange år nå, den ene etter den andre. Allikevel er det få ting som er så ideologisk tragisk å se som en Unge-Høyre-leder etter noen år i moderpartiet. Partiet har en evne til å kvele det friske pustet. Det er jo ikke menneskene det er noe feil med, for gløden var der, det er noe med partiet og hvordan det fungerer. For å komme opp og frem kreves det i partiet en konformitet som tar pusten fra dem.

Hva er så løsningen?
Ukultur forgår ikke lett. Partiet trenger helt nye folk som må fylles på nedenifra fra Unge Høyre. Men, partiet må klare å absorbere de unge uten å kvele dem i partidynamikken. Derfor må partiet gjøre noe med hvordan menneskene tas opp. Partiet Høyre må skape stillinger og karrièreveier i partiet utenfor den konforme vanlige gangen. Partiet burde etablere en uavhengig ideologisk avdeling, med helt eget budsjett og styre, gjerne med kontor utenfor Høyres Hus. Gjør Torbjørn Røe Isaksen til ideologisk leder og garanter ham fast jobb over minst et par stortingsperioder. Det ville være et friskt pust. ”Keep the spirit alive!”

December 30, 2005

Hvor går aksjemarkedet i 2006?

Dagens Næringsliv hadde fredag et intervju med noen ledende finansaktører i Norge om hvor aksjemarkedet vil gå i 2006. Vi har noen kommentarer til det som ble sagt.

For det første har markedet en tendens til å overreagere. Oslo Børs har gått helt fenomenalt, antagelig har markedet overreagert i positiv rettning, men det er ingenting som tilsier at det ikke kan gå ytterligere – sannsynligvis gjør det det.

Spetalen mener ingenting kan gå 50% i løpet av 2006. Vi er overrasket over at han sier dette. Ementor alene har gått over 20% bare i desember. Spetalen nevnte selv Ementor som en doblingskandidat tidligere i år. Det er interessant å forsøke å sette seg inn i hvordan Spetalen tenker, han er en kortsiktig trader og investor, han sitter på meget bra likviditet – hva blir neste trekk? Hva kan kjøpes? Hva kan selges? Hvilke strukturer kan brytes opp? Hvor kan Spetalen gå inn og riste om på ting igjen? Det offentlige er overmodent for en skikkelig runde, kan han gjøre noe der?

Renten skal opp i 2006, både i Norge og internasjonalt. Vi har fremdeles god økonomisk vekst, så vi tåler noe renteoppgang. Men før eller senere møter vi motstand, før eller senere klarer ikke veksten å dra økonomien, og renten settes opp for mye. Da spises kapitalverdiene opp, og det kan fort føre til dårlige tider. Men når skjer dette? Det kan ingen si. Det vi kan si basert på erfaring er at aksjemarkedet som oftest reagerer 6 måneder før i tid. I desember 2006 indiskonterer aksjemarkedet det som skal skje i juni 2007.

Vi nøler med å tro at oppgangen skal fortsette helt til juni 2007, det kan hende det vil lønne seg å være noe forsiktig.

How The U.S. Government Undermined the Internet

The Register has an article about U.S. Government backed policy changes that have led ICANN to redelegate top level domains in such a way as to provide 'greater state-controlled censorship on the internet, reduce people's ability to use the internet to communicate freely, and leave expansion of the internet in the hands of the people least capable of doing the job'" More from the article: "At that meeting, consciously and for the first time, ICANN used a US government-provided reason to turn over Kazakhstan's internet ownership to a government owned and run association without requiring consent from the existing owners. The previous owners, KazNIC, had been created from the country's Internet community. ICANN then immediately used that 'precedent' to hand ownership of Iraq's internet over to another government-run body, without accounting for any objections that the existing owners might have." (The Register)

Nyhet: #StockChatNorway

Som et ledd i Farmanns satsning på finansinformasjon inkluderer vi #StockChatNorway i tilbudet. #StockChatNorway er en norsk IRC-chatkanal (pratekanal) der omtrent 200 ivrige børstradere snakker sammen hver dag børsen er åpen. Bruk av kanalen er gratis og kan gi deg et interessant og spennende bilde av hva som skjer fortløpende i markedene.

Som du ser i øvre høyre hjørne har Farmann nå lagt opp en egen innloggingsmulighet til #StockChatNorway. Denne er webbasert og fungerer med de fleste webbrowsere. Du går inn i kanalen gjennom å skrive ditt brukernavn og trykke login.

Farmann har også lagt opp et eget forum for #StockChatNorway på Farmann Forum der du finner mer informasjon om kanalen.

Du kan forvente mer om #StockChatNorway på Farmann.

December 29, 2005

Farmann oppgraderinger

Farmann gjennomfører i romjulen en del oppgraderinger av publiseringssystemene.
Oppgraderingene skal være ferdige til mandag 2 januar.
Vi beklager at ting kan se noe ustrukturert ut til tider i mellomtiden.

Lansering: Farmann kalender (Beta)

Farmann lanserer nå Farmann kalender som lansert beta versjon.
Farmann kalenderen er en oversikt over hva som skjer fremover dag for dag. Hovedvekt legges på næringslivs og finans begivenheter, men også noen andre vesentlige begivenheter tas med.
Det legges hovedvekt på begivenheter i Oslo, men også noen andre vesentlige begivenheter i Norge og utlandet tas med. Farmann kalenderen er interaktiv, du kan selv enkelt legge til events du mener er av interesse for andre lesere av Farmann.

Vi vil arbeide for å gjøre Farmann kalender en viktig hjelpemiddel du kommer innom daglig.

Farmann kalender

December 28, 2005

What Will Be in 2006?

Jørn Baltzersen gir der sine forutsigelser for det kommende året - 2006 på LewRockwell.com.
Baltzersen er redaksjonsmedlem i Farmann.

Noen smakebiter:

We stand now before a new year, and what will happen? Here are some very good tips:

* Charles de Secondat, Baron de Montesquieu will continue to spin in his grave over the reduction of his theory on limited power to the mere formal separation of powers between entities that derive their powers from the same source, especially a universal suffrage based electorate.
* Russell Kirk will continue to spin in his grave over what passes as conservatism nowadays.
* The centenary of the passing of the great Dr. Henrik Johan Ibsen will pass without many converting from "what the majority wills is right" to Ibsen’s An Enemy of the People concept "the minority is always in the right."

Putin’s chief economic adviser quits

Andrei Illarionov, President Vladimir Putin’s chief economic adviser but also an acerbic critic of the Kremlin’s grab for economic power, offered his resignation on Tuesday, saying Russia was “no longer free”.

Mr Illarionov famously described Russia’s partial renationalisation of the Yukos oil company 12 months ago as the “scam of the year”; days later he was stripped by Mr Putin of his role as Russia’s “sherpa”, or representative, to the Group of Eight industrialised nations. (FT.com)

December 27, 2005

The proper study of mankind

New theories and techniques have revolutionised our understanding of humanity's past and present, says Geoffrey Carr (interviewed here) (Economist)

Amerikansk innenriks overvåking og "patriotloven"

Skriver lege og kongressrepresentant Ron Paul om idag hos LewRockwell.com:

Congressman Ron Paul, MD Recent revelations that the National Security Agency has conducted broad surveillance of American citizens' emails and phone calls raise serious questions about the proper role of government in a free society. This is an important and healthy debate, one that too often goes ignored by Congress.
Public concerns about the misnamed Patriot Act are having an impact, as the Senate last week refused to reauthorize the bill for several years. Instead Congress will be back in Washington next month to consider many of the Act's most harmful provisions.

December 26, 2005

Giants in the Earth: An Unexpectedly Great Read

I recently read Ole Edvart Rølvaag’s novel Giants of the Earth. In all honesty, I didn’t expect it to be very engaging, since it’s about, well, some families of farmers making a new life on the plains of America. I was very pleasantly surprised to find that it kept inviting me to pick it up again. (TomGPalmer.com)

Fra Wikipedia:
Ole Edvart Rølvaag (spelled "Rolvaag" in the United States) (April 22, 1876 - November 5, 1931) was a Norwegian-American writer and professor, well known for his writings on the immigrant experience. The former Governor of Minnesota and US ambassador to Iceland Karl F. Rolvaag was Ole Rølvaag's son.

Congress Extends USA PATRIOT Act by 1 Month

George H. Pike skriver hos Information Today, Inc.:

On the last day of the 2005 legislative session, the U.S. Congress passed Senate bill 2167, which extends the existing USA PATRIOT Act by 1 month. The Act’s provisions, which had been set to expire on Dec. 31, 2005, will now expire on Feb. 3, 2006. The bill was required after the Senate refused to accept a proposal which would have made most of the Act permanent. By a bipartisan vote of 52 to 48, the Senate was unable to end a filibuster of the proposal (which requires 60 votes). Unable to modify the proposal to satisfy opponents, or convince seven Senators to switch their votes (the eighth vote was Senate Majority Leader Bill Frist, who supported the proposal, but voted no for technical reasons involving Senate rules), the PATRIOT Act would have expired on Dec. 31, 2005.

December 24, 2005

Mass, Mainstream Culture Is Dying

A moment of silence, please, for the imminent death of the old Mainstream Mass Culture.

Born sometime between the invention of baseball and the 1904 World's Fair, it began experiencing violent headaches and seizures shortly after Sept. 11, 2001, then lapsed into a coma during the launch of MySpace.com.

There will be no survivors, except on select reruns of "Lost." In lieu of flowers, friends may send checks to the "Bring Back Dan Rather and Tom Brokaw Emergency Fund." (LA Times)

December 23, 2005

Microsoft kjøper IKKE Opera software

Det har de seneste dagene gått omfattende rykter om at Microsoft skal ha lagt inn bud på hele Opera Software. Dette benektes av Opera Software. (ZD Net)

Farmann kommentar:
Dersom Opera Software er til salgs er det rimelig på dagens kurser. Vi tror dog at Operas filosofi og menneskene bak selskapet ønsker å kjøre et eget løp.

Google’s founders named Men of the Year

Google’s founders may have conquered the internet world in 2005 – but given their outsized ambitions, this may only be a start. Sergey Brin and Larry Page, who are on Friday named as Men of the Year by the Financial Times, harbour hopes that reach well beyond their search engine business to “make the world a better place”, a promise made at the time of Google’s initial public offering last year. (FT.com)

Forbes Magazine – i norske kroner

Vi plukket denne uken opp et av våre favorittmagasiner – amerikanske Forbes Magazine på en internasjonal flyplass i Europa. Det er med stor interesse vi noterer at prisen på bladet er spesifisert i USD, britiske pund, euro, sveitsiske franc og norske kroner – "Norway NOK 40"! Hverken svenske kroner eller danske kroner er nevnt. Skal vi ta dette som et tegn på at Norge er i ferd med å bli Nordens finanshovedstad?

December 22, 2005

Kurs mot friheten – en frihetssøkendes perspektiv fra Costa Del Sol.

Intervju med Bengt Valdemarsson av Hans Jørgen Lysglimt, desember 2005

Bengt Valdemarsson Bengt Valdemarsson har som svensk og internasjonal jurist drevet selskapsrådgivning med base fra Costa Del Sol siden det tidlige 80-tallet. Han var tidlig ute med et internasjonalt tilbud til internasjonale forretningsmenn, med kontor i Gibraltar var han der når som han selv sier ”boomen begynte her nede”. Hans selskap Utlandsjuristen fusjonerte i 1993 med det engelske Sovereign Group og med utgangspunkt fra kontoret med 40 mann i Gibraltar har de nå 20 kontorer spredt over hele verden. Virksomheten er å hjelpe næringsdrivere å sette opp en optimal selskapsstruktur. Men, som Valdemarsson påpeker er det optimale mye mer enn bare rene skattehensyn – selv om det er skatt som er den viktigste driveren for de som etablerer seg internasjonalt. Kundene er hovedsakelig skandinaviske forretningsfolk, mest svensker men også en god del nordmenn – i de senere årene har ikke minst it-folk søkt hans tjenester.

- Det gjelder å sette opp den internasjonale selskapsstrukturen ikke for sent og ikke for tidlig, sier Valdemarsson. Man bør allerede ha en etablert internasjonal virksomhet i et felt der man har bygget opp vesentlig kompetanse og kontakter, men man skal ikke vente til omsetningen allerede er for stor i hjemlandet – da kan skattemyndighetene reagere dersom omsetningen forsvinner fra ett år til et annet. Du må lære deg forretningene hjemme, men jobbe for å bli internasjonal og være klar til å gå internasjonalt når det riktige tidspunktet kommer.

- Generelt vil jeg likevel si at det er mindre risiko med å arbeide med et utenlandsk selskap i Sverige eller Norge enn det er å jobbe med et svensk eller norsk selskap. Det betyr ikke at jeg alltid anbefaler et utenlandsk selskap, men det er verdt å tenke over. I det norske selskapet er man veldig eksponert mot myndighetene og spesielt skattemyndighetene. Skattemyndighetene fungerer som både dømmende og utøvende makt, de har veldig stor makt. Med et utenlandsk selskap er du mye mer beskyttet mot deres innsyn og muligheter til å regulere. Det er ikke minst mye vanskeligere for dem å gjøre revisjon eller bokettersyn og derigjennom få et grep på den næringsdrivende. Som næringsdrivende blir du da noe mer jevnbyrdig med myndighetene. Siden 1985 har jeg bare sett 10-15 tilfeller av saker som er kommet opp i Sverige, av tusener jeg har jobbet med. Av disse ble bare noen få dømt, og det var rene bedragerier. Til sammenligning har myndighetene et fast grep på den næringsdrivende så fort han sender inn eller svarer på noesomhelst til skattemyndighetene hjemme. Svar aldri selv på noesomhelst fra skattemyndighetene råder jeg alltid til.

- Å sette opp en internasjonal selskapsstruktur må man regne med koster noen titusen. Aksjekapital trenger man ikke i vesentlig grad. Deretter koster driften noen titusen til per år. Man kan få det billigere, ja nesten gratis – men da får man også bare en bunke papir. Som internasjonal selskapsstruktur regnes både selskaper i andre nærliggende land og såkalte offshoreselskap. Jeg regner ikke selskaper i U.K., Holland eller Danmark som offshoreselskap siden de ligger innen velregulerte rammen i EU. Offshoreselskap blir mer de typene som har nærmest nullskatt.

- Som forretningsdrivende bør man også ha hver sin egen struktur og hvert sitt eget selskap. Erfaring viser at det blir alltid konflikter. Kompanjongskap og ekteskap har det felles at det alltid blir konflikter. Om man sitter i samme struktur kan man fort havne i ubehagelige utpressingssituasjoner ovenfor hverandre. Det er ellers konflikter med det landet du kommer fra som er hovedproblemet med internasjonale strukturer og offshoreselskaper. Det kan være snakk om hvor inntekter skal legges, hvor de skal skattes osv. Utover dette kommer den næringsdrivende som person, hvor man er skattepliktig. Det er her Utlandsjuristens/Sovereigns rådgivning kommer inn.

- Det kan hende man bør flytte ut. Men det er ingen land som bare er positive. Man skal huske at alle land har positive og negative sider, sier han. De skandinaviske landene er faktisk ganske bra på mange områder, selv om man ser det fra et rent pragmatisk internasjonalt perspektiv.

Ned hit til Sør-Spania flytter mange. Fordelene er ofte skattemessige, eller de kan være klimamessige – at det er nære geografisk betyr selvfølgelig også mye. Vår erfaring tilsier at familiesituasjonen er avgjørende for om en flytting skal bli vellykket. Her nede er det er annet liv. Det lokale spanske miljøet er ekstremt vanskelig å trenge igjennom om man ikke gifter seg inn eller kommer inn via et stort selskap. Kontaktnettet blir andre utlendinger. Jeg har sett at de som klarer seg best her nede blant dem som ikke jobber profesjonelt er de som er veldig glade i å spille golf. Ofte kommer folk ned noen år, men reiser så tilbake til Norge eller Sverige. Det er få barn som går hele skolegangen på de lokale skolene. Selv bosatte jeg meg her tidlig, før den store boomen kom. Mine barn gikk hele skolegangen her, men folk kommer og går hele tiden. Når man bor her nede over tid, ser man litt annerledes på det, man blir lokalpatriot og knytter seg til sitt lokale område.

Sør-Spania har også hatt sine problemer og vært noe stigmatisert. Tidligere var det jo en del folk som kom hit for å unngå å bli sendt tilbake til sitt land via utleveringsavtaler. Nå er de ikke beskyttet her nede lenger og har for det meste forsvunnet til andre land, regionen er som Spania generelt blitt et helt moderne samfunn likt resten av Europa.


Bengt Valdemarsson er forfatter av flere bøken om internasjonal forretningsvirksomhet. Han skriver fortløpende på sine nettsider som finnes på www.bloggbok.com


December 21, 2005

Til forsvar for filibusteren

E.J. Dionne Jr. og David Keene forsvarer senatorene som i forrige uke satte kjepper i hjulene for fornyelse av USA Patriot Act.

December 20, 2005

Bård Eiker kjøper Koenigsegg

Designeren og industiralisten Bård Eiker med base i Fredrikstad har kjøpt 45% av den svenske sportsbilfabrikken Koenigsegg. (Di.se)

Warranted Criticism Of The President

A Friend at the Fed?

By Lawrence Kudlow
Unlike a lot of economists, I've never truly believed that the Federal Reserve is really my friend, or a friend of financial markets and the economy. True enough...

December 19, 2005

Fornyelse av USA Patriot Act møter motgang

Fornyelse av 16 bestemmelser i USA Patriot Act fikk fredag 52 mot 47 stemmer i det amerikanske senatet. Fornyelsen fikk dermed ikke de påkrevede 60 stemmer for å unngå en endeløs debatt.

Les mere om saken hos FOX News. Senatets stemmegivning finnes her, og stemmegivningen i Representantenes Hus onsdag i forrige uke finnes her.

Eavesdrop

December 18, 2005

Persillebladene i kontrollrommet

Ronald ReaganVi har nylig opplevet at Avinors sjef, Randi Flesland, er blitt sparket. At det er flyvelederne som burde vært sparket har flere påpekt. Hvis flyvelederne virkelig har vært syke, må det være åpenbart at vi ei aspeløv – eller persilleblad – i kontrollrommene kan have.

Den snart 15 måneder gamle kommentaren av Are Slettan (iMarkedet) kan det være på sin plass å vende tilbake til nå. Dessverre har Slettan så langt fått rett.

George Bush vs George Washington

George W. Bush har innrømmet at han godkjenner avlyttingstiltak innen USA for å bekjempe terrorisme. Dette skjer uten lov og dom, som normalt kreves. Bush mener han gjør det rette, og han kritiserer media for å ha "avslørt" planene.

Denne avsløringen viser tydelig hvor langt USA med George W. Bush som leder er kommet ut av kurs i forhold til de spilleregler som ble satt opp av konstitusjonen. Grunnlovsfedrene i USA var klar over statens makt, og at den lett kunne misbrukes. Derfor ble konstitusjonen satt opp for å hindre staten i å bli for stor og mektig, spesielt så mektig at den kunne skape sine egne regler. Man laget et tredelingssystem som holdt maken i sjakk. Med de seneste avsløringene ser vi at Bush-administrasjonen nå helt åpent forsvarer at de ikke respekterer og bryter konstitusjoenens formål – de lager sine helt egne regler. Når respekten for konstitusjonen først er brutt, og bruddet forsvares åpent, er veien åpnet for enhver type selvtekt fra administrasjonen. Vi ser med gru frem mot neste ting George Bush mener han forstår bedre enn George Washington.

WTO-møtet i Hong Kong

Partene i WTO-møtet i Hong Kong ser ut til å komme til enighet om en ny avtale. Partene lykkes ikke med å avslutte Doha-rundene, men kommer likevel noe videre med å liberalisere verdens handel.

Dessverre fokuserer verdens media like mye på protestene som på møtets agenda, som om de hadde like stor legitimitet. Protestene er dramatiske og fanger dermed medias oppmerksomhet. Relativt lite oppmerksomhet gis til de millioner av mennesker som tas ut av fattigdom gjennom handelsavtalene, men disse er mindre synlige. Dynamikken i liberaliseringen gjør at noen beskyttede grupper vil måtte se sine privilegier forsvinne – det er disse gruppene sammen med opportunistiske venstregruperinger som protesterer. At WTO-rundene overhodet finner sted er nærmest et paradoks, siden de rike medlemsstatene er demokratier, der massenes tyranni regjerer. At WTO finner sted er en bastion av fornuft, selv om frihandel egentlig burde være en selvfølge, og forhandlingene dermed ikke burde funnet sted i det hele tatt.

I Norge er det få som våger å stå frem og støtte det arbeidet WTO gjør. Det gir mere kred i norske medier og organsisasjoner å kritisere WTO enn det gir å støtte arbeidet. Til å forsvare WTO er Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen blitt intervjuet i flere ledende medier. De som kan bør åpent stå frem og støtte den grunnleggende tanken bak WTO mot det massive trykket fra venstresiden og særinteressegruppene.

December 17, 2005

Sammenligning av Wikipedia med tradisjonelt leksikon

Det britiske tidsskriftet Nature har sammenlignet Wikipedia og Encyclopedia Britannica.

Sammenligningen gjelder en rekke vitenskapelige artikler i begge oppslagsverk. Det ble funnet få forskjeller i nøyaktighet.

Les mere hos BBC.

December 16, 2005

Er amerikansk økonomi solid?

Bill Bonner (LewRockwell.com) bestrider påstanden om at amerikansk økonomi er solid:

[A]n economy in which people earn less than they did the year before, spend more than ever, and save less than nothing is not solid. It is hollow. Or it is empty. Or is it soft...squishy...molasses-like.

Bush Secretly Lifted Some Limits on Spying in U.S. After 9/11, Officials Say

Months after the Sept. 11 attacks, President Bush secretly authorized the National Security Agency to eavesdrop on Americans and others inside the United States to search for evidence of terrorist activity without the court-approved warrants ordinarily required for domestic spying, according to government officials. (New York Times)

De 20 største IT-tabbene

Denne listen over de 20 største IT-tabbene er vel verdt å merke seg for alle som tar beslutninger om IT-investeringer.

Top 20 IT mistakes.

Unsustainable Climate Research

Skriver Dr. Roy Spencer (TCS Daily):

oljefelt The environmental debate in recent years has centered on the concept of ‘sustainability’. The basic idea is that our use of natural resources (or the production of greenhouse gases that are infamously blamed for global warming) should be at a slower rate, one that is sustainable.
There are two main shortcomings I see with ‘sustainability’ arguments. First, for a truly irreplaceable resource (lets say petroleum) for which there is only a finite supply, any rate of use will be unsustainable. Eventually, we will run out. Similarly, if indeed global warming turns out to be a real problem, no rate of increase in atmospheric greenhouse gases is sustainable. Second, the sustainability argument neglects the proven role of technological advances that, historically, make sustainability a moot point.

Tandberg – bomben som gikk av

Tandberg falt fredag med 35% på én dag. Selskapet har i de seneste årene vært en tikkende bombe som bare ventet på å gå av. Problemet er at selskapets teknologi er i ferd med å bli helt standard. Det utstyret Tandberg selger for titusenvis av kroner kan i dag kjøpes hos Komplett for et par hundre kroner. Kvaliteten er kanskje noe bedre med Tandberg, men det er de færreste villige til å betale for. Tandberg skryter av CIA, Forsvaret, The Whitehouse mm på kundelisten – toppsegementet i markedet er sikkert en nisje. Men, Tandberg kommer aldri til å bli det store brede internasjonale TV-konferanseselskapet, dette fordi de ikke klarer å levere et bredt produkt med bred appell.

Vi har privat advart Tandberg-aksjonærer mot dette i flere år, men det har falt for døve ører. Internt i Tandberg er det blitt skapt en totalt arrogant kultur om at "vi er noe helt annet enn det du får billig fra Komplett". Vel, idag har markedet talt sitt tydelige språk. Vi spår at markedet nå innser at selskapet Tandberg ikke vil ta eller ha dette markedet for seg selv, og at kursmassakren fortsetter mandag. Vi sier selg.

December 15, 2005

Alice in the Wonderland of the Federal Reserve

Alice: "Tsar Bernanke, I've been perplexed for years by the fact that almost everything I buy costs more and more, but your official Consumer Price Index kept reporting almost no inflation until this September. How can that be?"

Tsar Bernanke: "Ah, Alice, I can see you have a lot to learn about the hard facts of life in our Wonderland. But the answer to that is simple! You are not the consumer we had in mind when we made up that imaginary index! In fact, few real consumers are the people we imagined when we dreamed it up. You see, we made it up years ago and simply don't change it to really keep up with what you are buying. For example, you're paying lots of money, whole baskets full, for college tuition, fees, tutors, new computers, software, and lots of other things people didn't use to buy as necessities in education. The same is true with food and everything else. You buy new things and we pretend that isn't happening, that you're still paying for things people used to pay for. That makes life easier for us and no one seems to mind, so why hassle us about it?" (LewRockwell.com)

Farmann kommentar: Federal Reserve og Norges Bank trykker penger som aldri før. Pengemengdeveksten fra både Fed og Norges Bank er basert på helt urimelige kriterier om hva som er inflasjon og hvordan denne måles. Farmann har kommentert og advart mot dette igjen og igjen. Veksten i pengemengden er en tikkende bombe som kan gå av når som helst. Sjelden har vi sett det satt så artig på spissen som i denne artikkelen av Jack. D. Douglas.

December 14, 2005

Naked Aggression

The five rules of cool

Almost since its founding in 1976, Apple Computer has enjoyed a prominence out of all proportion to its rather modest share of the personal computer market. That prominence can be measured by the attention lavished on the company's every move as well as every attempt to analyse its strategy and tactics. (The Age)

Skandia nådd toppen

Skandia-aksjen prises nå nesten helt i par med budet fra Old Mutual. Aksjen var nede i 38 kroner i november, men steg så opp til 47,20 før den nå har fått en korreksjon. Siden aksjen nå er nesten fullt priset i forhold til budet er det på tide å gå ut.

December 13, 2005

EU, Storbritannia & skattekompetanse

Today the ECJ ruled on British tax law. The long awaited judgement from the unaccountable ECJ could cost the British taxpayer billions of Pounds. The fact that the EU has overturned UK tax law shows that Blair’s famous red-line, which he claimed he secured when the EU Constitution was being drafted, was in fact a red-herring. British governments had already surrendered the UK’s right to determine about 20% of this country’s taxation.

Les mere hos The Bruges Group.

Jul, kristendom og tvang

Lew Rockwell går ut mot jul og kristendom ved tvang.

December 12, 2005

Opticom – overdekket

Farmann har valgt i begrenset grad å kommentere Opticom-saken spesielt, da denne saken er "overdekket" i flere andre finansmedier. Når dét er sagt, vil vi si at de tumultene er til gode for norske småaksjonærer. Aksjonærene er beskyttet av aksjeloven og resten av spillereglene for finansbransjen, men det er skjeldent vi får se disse spillereglenes ytterste konsekvenser slik vi gjør nå. Keith og Fussel har hatt full kontroll over Opticom. Dette har vært til stor skade for småaksjonærenes verdier. Nå har en gruppe utfordret dem på denne kontrollen, og dermed bragt frem store verdier for småaksjonærene, som kan le hele veien til banken. Signalet til andre som ønsker å kontrollere selskaper på småaksjonærenes bekostning, er at de kan bli utfordret, da er det kanskje likevel bedre å styre for alle aksjonærenes beste.

Om Keith og Fussel likevel får siste stikk ved å kjøpe Opticom gjennom å trykke Fast-aksjer, viser dét at de likevel er mestrere av dette spillet.

Big Brother is getting bigger

1984 used to just be a novel but these days the technologies and tactics George Orwell described and feared six decades ago are being translated into reality today, writes Lady Liberty (Enter Stage Right).

Artikkelen omtaler blant annet RFID.

Velfærdsstat og selvværdstab

FrihetsgudinnenKan vi virkelig tale om velfærd, når den andel af den voksne befolkning, der er afhængige af de offentlige kasser, er vokset fra 35 pct. til knap 61 pct. på bare fire årtier?

Dette spørsmålet stiller Simon Espersen, cand. scient. pol., konsulent ved Copenhagen Institute.

Espersen sammenligner Danmark og Europa med Amerikas Forente Stater.

Les hele artikkelen hos Copenhagen Institute.

December 11, 2005

Holdningsskapende reklame

Hvor ofte er det ikke man ser en reklamekampanje fra en statlig eller kommunal etat som oppfordrer til én bestemt adferd?

Er det ikke da forfriskende å se en reklameplakat fra et forsikringsselskap som oppfordrer til forsiktighet med levende lys?

Forsikringsselskapet ville neppe kjørt reklamekampanjen hvis det ikke var for selskapets interesse i å holde antall branner nede. Allikevel kommer reklamekampanjen også andre forsikringsselskaper til gode. Og den fremmer ansvarlig adferd generelt.

December 10, 2005

Center for Freedom and Prosperity går igjen ut mot OECD

Farmann rapporterte nylig om denne tankesmiens gladmelding når det gjelder OECDs innsats mot såkalt skadelig skattekonkurranse.

Den Virginia-baserte tankesmien gikk denne uken ut igjen mot OECD i en pressemelding:

In a report issued late last month following the OECD's Global Tax Forum in Melbourne, Australia, the Paris-based bureaucracy reiterated its opposition to market-friendly incorporation laws and – in a swipe at America – urged nations with federal systems to pressure "political subdivisions" into changing their policies in order to help hinder the flow of capital from high-tax nations. The Center for Freedom and Prosperity Foundation and several members of the Coalition for Tax Competition today condemned the Organization for Economic Cooperation and Development (OECD) for attacking America's federal system, and also expressed their concern that the Treasury Department delegation at the Melbourne conference acquiesced to the attack.

Andrew Quinlan, president i Center for Freedom and Prosperity sier:

Since the United States is the only nation with a decentralized system for incorporating companies, it does not take a Sherlock Holmes to figure out that the OECD is targeting Delaware, Nevada, and other states. It is very disappointing that the Treasury bureaucrats at the meeting allowed this attack on America's Constitutional system

Nå er det ikke krystallklart at USA er det eneste eksempel på en føderalstruktur med desentralisert selskapsrett. Professor Ian Ramsey [PDF] ved Universitetet i Melbourne kan fortelle at det er desentralisert selskapsrett i Australia, men det er muligens ikke like krystallklart som i USA. På den annen side er det mange områder som den amerikanske føderalstaten har tilranet seg, og som det tidligere var krystallklart at skulle ligge under delstatenes juridiksjon.

Uansett om USA er det eneste føderalsystem med desentralisert selskapsrett eller ei, er det åpenbart at mange nasjoner med føderalisme har elementer som gjør at delstatene, provinsen, kantonene eller hva det måtte hete, konkurrerer med hverandre. Slike elementer kan eksempelvis være skattenivå.

Tyskland har eksempelvis delstatsambassader i føderalhovedstaden Berlin. Forbundsrådet består at representanter for delstatsmyndighetene. Noe tilsvarende var det også i USA før det 17. tillegg til den amerikanske føderalkonstitusjon trådte i kraft i 1913 – av mange sett på som den gamle føderale republikks endelikt. Dagens Tyskland blir i dette henseende mere føderalt enn USA. Skjønt, i andre henseender kan det være annerledes.

Vi vil videre påpeke at OECD består av 30 medlemsland. Flere av disse er føderalstater, deriblant: Australia, Østerrike, Canada, Tyskland, Mexico, Spania og Amerikas Forente Stater. OECD burde derfor vite bedre enn å omtale delstater og tilsvarende enheter som ”politiske underdivisjoner.”

Daniell Mitchell ved Heritage Foundation sier videre:

The OECD's report is an unambiguous attack on Delaware, Nevada, Florida, Wyoming, Montana, and other states that are internationally competitive in the market for corporate services. If these states are attracting business from Europe's high-tax welfare states, then nations such as France and Germany should lower the burden of government rather than using the OECD as a vehicle to attack more successful jurisdictions.

Veronique de Rugy ved American Enterprise Institute forteller:

America's decentralized federal system should be celebrated rather than persecuted since it encourages states to adopt market-friendly policies. Ironically, the OECD is attacking U.S. policies, yet these are the same policies that led the World Bank to give America a very high grade in its widely acclaimed publication, Doing Business in 2006.

Grover Norquist, president i Americans for Tax Reform, beretter:

It is quite disappointing that the Treasury Department bureaucrats at the Melbourne meeting did not defend U.S. interests. Fortunately, America's federal system is not dependent on the approval of a Paris-based international bureaucracy. I fully expect states like Delaware to appropriately ignore the sour grape comments of Europe's welfare states.

Delaware var den første amerikanske delstat til å ratifisere føderalkonstitusjonen, og den er meget attraktiv for næringslivet, slik det berettes om på delstatens egne sider.

Dave Keene, president i American Conservative Union, føyer seg inn i rekken av kritikk:

The competitive vibrancy of US politics and economics is in large measure traceable to the federal system established by the founders that European centralizers find so repugnant. Their opposition to anything that stimulates competitiveness among jurisdictions strikes me as unremarkable, but the failure of US officialdom to recognize and respond to an attack on the genius of the system established by our Constitution is both remarkable and unforgivable.

John Berthoud, president i National Taxpayers Union, sier videre:

Federalism is the backbone of America, and America's state-based system for company chartering is successful precisely because of jurisdictional competition. Neither bureaucrats at the OECD nor bureaucrats at the Treasury Department have the right to impose regulatory burdens on states like Delaware and Nevada.

Matt Kibbe, president i FreedomWorks, kommenterer:

Our Founding Fathers wanted limited government, which is one reason they set up a federal system in the Constitution. That system has worked well for America, in part because states must compete with each other. Bureaucrats should not be allowed to undermine that system, whether they reside in Paris or the Treasury Department.

Pat Toomey fra Club for Growth kritiserer også:

The President's appointees at the Treasury Department should override the misguided actions of the bureaucrats who let us down at the OECD's anti-tax competition meeting in Melbourne.

Karen Kerrigan, president i Small Business & Entrepreneurship Council, kommenterer videre:

Competitive markets for company services and goods are particularly important for the small business community. The OECD's campaign to prop up Europe's welfare states is a threat to good tax policy – and also poses grave risks for America's vibrant small business sector.

Til slutt sier Tom Giovanetti, president i Institute for Policy Innovation:

The OECD has become infamous for supporting anti-tax competition policies that lead to bigger and more inefficient government. Now, with the acquiescence of Treasury bureaucrats, the Paris-based bureaucracy wants to undermine America's federal system. Congress should quickly act to eliminate US subsidies for the OECD.

Vitenskapskafé om klima


Vitenskapskaféen hadde nylig et møte om klimadebatten, noe den også hadde like før sommeren.

I klimadebatten går i utgangspunktet vår sympati til slike som Julian Lincoln Simon og Bjørn Lomborg. Lomborg var en Greenpeace-aktivist som satte seg fore å bevise at Simon tok feil. Det endte med at han ble overbevist om at Simon hadde rett.

Skagestad kommenterte nylig klimadebatten på disse sider.

Forskning.no har hatt artikler fra ”Lomborg-fløyen,” hvilket efter sigende har resultert i beskyldninger mot nettstedet om å være kjøpt og betalt av oljeindustrien.

Vitenskapskaféens 2 inviterte foredragsholdere var Pål Brekke og Alex Haxeltine.

Pål Brekke er skeptiker. Han kommenterte blant annet naturlig variasjon, ekstremvær, medias rolle og forholdet mellom korrelasjon og årsak-virkningssammenhenger.

Han viste til en korrelasjon mellom solaktivitet og antall amerikanske senatorer fra det Republikanske parti. Han viste også til en korrelasjon mellom solaktivitet og Dow Jones Industrial Average. Man kan også se på utvikling i bekledningen i verden. Man ser at folk går lettere og lettere kledd, og dét må da bety at det er en oppvarming. Eksemplene illustrerer ganske overbevisende at det ikke nødvendigvis er noen årsak-virkningssammenheng når man har korrelasjon.

Brekke viste til at det de siste 30 år hadde vært en oppvarmingstrend, men at det ikke er så tydelig hvis man ser på forholdene over en lengre tidsperiode. Brekke pekte på menneskets korte og selektive hukommelse. Han mente også at det hadde vært en økning av medias dekning av ekstremvær, men ingen økning i ekstremvær som sådan.

Brekke påpekte at britiske medier nok opptrer mere ansvarlig enn norske. Haxeltine mente at media må være mere ansvarlige. Haxeltine fortalte at hans institutt har en heltidsstilling for å følge opp hva media skriver med relevans til klimadebatten.

Haxeltine virket ganske moderat og fornuftig. Haxeltine begynte sin innledning med å fortelle at han jobbet med samfunnsendring som må til på grunn av klimautfordringene. Han viste til at nivået av CO2 hadde vært relativt konstant de siste 30 tusen år, men at det var begynt å gå oppover ved tiden rundt den industrielle revolusjon. Globalt gjennomsnitt var, ifølge Haxeltine, 0,8 grader Celsius høyere idag enn gjennomsnittet de siste 150 år.

Haxeltine mente vi må se på hvordan vi kan gjennomføre endringer uten at det skal gå på bekostning av det gode liv. Han mente endringer kun ville forsinke den økonomiske vekst med 2-3 – kanskje 5 – år. Hvorvidt menneskeheten skal finne en løsning er ikke det som holder Haxeltine våken om natten. Det som eventuelt holder ham våken, er bekymringen om at løsningen ikke blir den riktige. Han ønsker at vi skal ha en god fremtid. Her kan vi tilføye at en løsning som tillater statsmakten å få enda større omfang og rekkevidde, vil være en gal løsning. Haxeltine mente at alle myndigheter må jobbe sammen. Det er grunn til å være årvåken når slikt sies.

Det ble snakket noe om India, Kina og de utfordringer som veksten i disse landene representerer. I disse landene jobbes med utfordringene knyttet til miljø.

Brekke invendte når det gjelder modeller for fremskrivning av klimaforholdene, at samtlige forutsetter konstant solaktivitet. Man kan riktignok ikke forutsi denne, men man kunne hatt scenarier andre enn konstant nivå. Haxeltine påpekte at EU har satt 2 grader Celsius som den maksimalt tillatte temperaturstigning uten at vi har katastrofe. Brekke påpekte at en dobling av CO2-nivået i utgangspunktet ville gi 1-1,2 grader Celsius i temperaturstigning, men at man kan få sekundære effekter enten i den ene eller andre retning. Dobling av nivået er en stor økning. Vi kan her trekke inn Hydros generaldirektørs foredrag nylig, hvor det ble påpekt at Sam Eyde pustet inn ca. 300 deler CO2 per million, mens nivået idag er 380, med en økning på 2 per år. Haxeltine kunne innrømme, generelt, at det er mye usikkerhet involvert.

Brekke påpekte også at det kunne være en sammenheng mellom solaktivitet og CO2-nivå. Hvis Solen gir øket temperatur, kan dette medføre at havet får redusert CO2-kapasitet, hvilket så medfører at CO2 blir frigitt fra havet, kunne Brekke fortelle.

Haxeltine mente fremtiden ligger i innovasjon som gir oss en ønskverdig fremtid som også er bra for miljøet. Man kan selvfølgelig diskutere om det er noe vi skal gjøre. Det er imidlertid vanskelig å angripe den teknologiske innovasjon og bedrifter som ”tar utfordringen” i denne sammenhengen. Vi skal huske på at grunnen til at Malthus tok feil når det gjelder Jordens evne til å bære en stor befolkning, er nettopp den teknologiske utvikling.

Haxeltine brukte barnebarnsargumentet som begrunnelse for at vi må handle. Hva skal vi si til vår barnebarn når de spør hvorfor vi intet gjorde? Brekke snudde imidlertid barnebarnsargumentet. Hva skal man si til barnebarna når de spør hvorfor man ga for mye oppmerksomhet til CO2 når det viste seg at det også var andre ting som betød noe?, lød det fra Brekke.

Vi kan ta dette barnebarnsargumentet videre. Hvis det er slik at det koster mindre å tilpasse seg enn å forhindre klimaendringen, hva skal man da si til sine barnebarn når man brukte mange ressurser på å forhindre klimaendringene. Hvis vi ikke kan forhindre klimaendringene, hva skal vi da si til våre barnebarn når vi brukte ressurser på å forsøke å forhindre endringene istedenfor på tilpasning. Hvis ”krigen mot miljøproblemene” fører til at statsmakten ytterligere utvidet sitt omfang og sin rekkevidde, på tilsvarende måte som det 20. århundres kriger, hva skal vi da si til våre barnebarn når vi intet gjorde for friheten?

Møtet ble avsluttet med en oppfordring til kommentarer fra salen. En eldre herre tok ordet og viste til at vi lever i et demokrati, og at vi derfor kan stemme på dem som vil sette bensinprisen opp uten å gi noen form for kompensasjon. Det er grunn til å advare sterkt mot den slags. Hva skal vi si til våre barnebarn når vi lot statsmakten øke ytterligere?

Government by someone having talked together

First Tuesday hadde samling mandag i forrige uke.

En representant for Burson-Marsteller kunne blant annet fortelle oss at vi får se en politisering av næringslivet fremover, at de politiske blokker er gjenreist, og at vi har fått en maktforskyvning fra Storting til Regjering, med den mektigste regjering siden Regjeringen Willoch. Representanten fra Burson-Marsteller kunne videre fortelle at KrF vil hoppe over til venstreblokken idet FrP blir tatt inn i varmen i høyreblokken. FrP vil – ifølge samme foredragsholder – legge seg mellom de andre i høyreblokken og venstreblokken. At FrP ikke er det partiet som befinner seg lengst til høyre i norsk politikk, er forsåvidt intet nytt, noe man kunne få inntrykk av fra foredraget. Ifølge samme foredragsholder vil ”samfunnsansvar” fremover være et viktig suksesskriterium på grunn av Statens økede aktive rolle i næringslivet. I foredraget fikk vi også blant annet høre at Høyres og Arbeiderpartiets velgere har som selvstendig kriterium for å stemme på partiene at de har makt, mens SVs velgere har som selvstendig kriterium for å stemme på partiet at det ikke har makt.

Karin Yrvin – statssekretær i Næringsdepartementet – var også en av foredragsholderne. Hun snakket blant annet om at en flertallsregjering var bra for næringslivet, for det betød handlekraft. Det er forsåvidt riktig at handlekraft er viktig, men det er også viktig hva man bruker handlekraften til. Yrvin fridde til forsamlingen ved å invitere inn til dialog. Øket regjeringsmakt skulle ikke føre til beslutninger i de lukkede rom, men til at diverse grupper ble tatt med i beslutningen – uten at dette ble sagt direkte. Det var samrøre det ble snakket om, men dette ordet falt selvfølgelig ikke fra statssekretærens munn.

Høyres formann, Erna Solberg, holdt også foredrag, og dette var i stor grad et angrep på Regjeringens politikk, men det inneholdt også en redegjørelse for egen politikk. Da Fast-sjef Lervik tok ordet til sitt foredrag, kom han med en sarkastisk kommentar om Solbergs utskjelling av konkurrentens politikk. Lervik hadde nok et poeng i sin kritikk, men Lervik og Solberg opererer tross alt i 2 forskjellige konkurransesystemer. Lervik kan tilby sine kunder goder, som kundene frivillig mottar for en frivillig pris. I politikkens domene konkurrerer man om stemmer og alle må akseptere flertallets valg enten de vil eller ikke. Derfor kan det være legitimt å gå til angrep på politiske motstandere. Det er ikke helt sammenlignbart med Fast, Autonomy osv.

Under samlingen var det også kunngjøring av Fast 50 – de 50 raskest voksende firmaer innen teknologi gjennom de siste 5 år i Norge. Vinner iår var Catch Communication ASA, med en vekst på imponerende 77 683 prosent, som også vant den mere internasjonale Fast 500. Den norske prisen ble overrukket av statssekretær Yrvin. Vi tillater oss å sette spørsmålstegn ved bruken av politikere for å ”kaste glans over” slike priser. Er det virkelig naturlig at en politiker skal overrekke slik priser? Burde man ikke markere at næringslivet er frittstående nok til ikke å involvere politikere i slike utdelinger?

Sejersted, Grunnloven, USA og Norge

Med Sejersteds kronikk om Grunnloven er det anledning til å si litt om forskjellene mellom disse land. Mangt kan sies om dette, men her skal det kun dreie seg om én liten ting. Hvis noen i USA antydet at ordet demokrati burde inn i Grunnloven, ville mange reagert. Sannsynligvis er det ikke veldig mange som ville reagert, men tilstrekkelig mange til at det høres. Reaksjonen ville gått noe slikt som at Founding Fathers var kloke menn, som ikke etablerte noe demokrati, men en konstitusjonell republikk.

Vi lar her diskusjonen om i hvilken grad systemet etablert av Founding Fathers fortsatt er intakt ligge. Her påpekes bare at når det antydes at ordet demokrati burde inn i Grunnloven i Norge, er reaksjonen en ganske annen: stille, stille, stille!

Sejersted og gullnummeret

Onsdag var professor Francis Sejersted ute på kronikkplass i Aftenposten og kommenterte Grunnloven.

Det må innrømmes at Sejersted har noen gode poenger. Sejersted berører mye som også er berørt i artikler i tilknytning til årets gullnummer av Farmanns nyhetsbrev, som ble sendt ut mandag denne uken. Vi skal derfor ikke gå så mye nærmere inn på Sejersteds kronikk. For den interesserte leser opplyser vi at artiklene ble publisert 4. desember. Lederartikkelen er et godt utgangspunkt for lesning, og når det gjelder Sejersteds refleksjon over tradisjon og fornyelse, er nok sitatene fra Farmand rundt 150-årsjubileet for Grunnloven meget relevante. For den interesserte lesere inneholder også artiklene i tilknytning til gullnummeret henvisninger til annet relatert stoff.

Vi kan forøvrig anbefale abonnement på nyhetsbrevet.

December 09, 2005

Johnson given Tory frontbench job

borisyawns.jpg

Boris Johnson has resigned as editor of the Spectator magazine to return to the Conservative front bench.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4514866.stm

Farmann ønsker Boris Johnson lykke til i sin nye jobb. Han har vært en fantastisk redaktør for The Spectator, og vi håper dette arbeidet fortsetter.

VamPus - Blogger på høyresiden

Bloggeren VamPus er blitt kåret til beste blogg av Dagbladet. VamPus er en blogger på høyresiden som vi har stor sans for.

Kåringen i Dagbladet.

VamPus blogg.

December 08, 2005

Harold Pinter: Art, Truth and Politics

This is the text of the lecture to be given by Harold Pinter when he receives the 2005 Nobel Prize for literature on Saturday. Forbidden by doctors from going to Stockholm to receive the £720,000 prize, the ailing playwright and poet has delivered his speech by video.


In 1958 I wrote the following:

'There are no hard distinctions between what is real and what is unreal, nor between what is true and what is false. A thing is not necessarily either true or false; it can be both true and false.' (nobelprize.org)

Myten om velferdsstaten

The Brussels Journal har en svært interessant artikkel om den skandinaviske velferdsmodellen. Artikkelen er skrevet av Martin De Vlieghere, Paul Vreymans og Willy De Wit i den flamske tenketanken "Work for All".

De tar utgangspunkt i en artikkel i Le Monde, som hevder at USAs sosiale modell er full av feil, og det samme er den franske. I stedet mener avisen at Europa skulle innføre den skandinaviske modellen. Denne skal iflg. avisen kombinere den anglo-saksiske sosiale modell med økonomisk effektivitet med med Kontinental-Europas modell for velferdsytelser. Denne konklusjonen kommer fra Bruegel, en ny Brussel-basert tenketank etablert etter initiativ fra franske og tyske myndigheter.

Et paper publisert fra Ghent-universitetets institutt for sosialøkonomi trekker samme konklusjon. Tittelen er:
Fiscal Policy Employment and Growth: Why is the Euro Area Lagging Behind. Dette paperet var sponset fra regjeringshold. Men dette er en typisk politisk pamflett, for i datautvalget glimrer Irland, Spania [før Zapatero - vår anm.] og Portugal med sitt fravær.

Juks
Det er rent juks å utelate disse tre landene, som har hatt den sterkeste økonomiske veksten i det "gamle" EU. Når de i stedet tar med utenforlandet Norge, der 20% av BNP stammer fra oljevirksomheten, ser vi det tydelig. Dette er ikke forskning, dette er en ideologisk pamflett for å understøtte den konklusjonen myndighetene gjerne vil ha. Personer med professorkompetanse vil normalt vite bedre enn å sette sammen et så skjevt utvalg. Men uansett bestillingsverk og positiv omtale hos det europeiske mediavenstre, den skandinaviske modellen er en myte.

Myten faller
I 1970 var svensk velstandsnivå 25% større enn Belgias og landet lå på en 5. plass. I 2003 hadde Sverige falt fra 5. til 14. plass, mens Belgia lå på 12. plass. I samme periode falt Danmark fra 3. til 7. plass, og i 1970 lå landet hakk i hæl på USA/Sveits. Finland gjør det ikke noe bedre. Landet falt fra 9. til 15. plass i periodem 1989-2003. Men Irland har i denne perioden svingt seg opp fra 21. plass til 4. plass. Men dette passer det ikke professorene å ta med i analysen. Vi kommer til hvorfor.

Hvis vi ser på nye arbeidsplasser, har Belgia en netto nyskapingsrate på 8% i perioden 1981-2003. Sverige og Finland har ikke netto skapt noen nye arbeidsplasser på 20 år. Danmark har gjort det litt bedre, for der gjorde man arbeidsmarkedet mer fleksibelt. Det ble lettere å si opp folk, i bygningsbransjen ble oppsigelsestiden satt til én arbeidsuke, 5 dager. Ledighetstrygden ble tidsbegrenset, og den kunne bli stoppet om yngre folk nektet å akseptere jobber selv om de lå under ens kvalifikasjonsnivå. Men selv om dette seknet ledigheten noe, fjernet det på ingen måte årsaken til ledigheten.

Sammen med Italia har altså de tre nevnte nordiske landene Sverige, Danmark og Finland den dårligste velstandsutviklingen i hele EU, så dette kan da umulig være et eksempel til etterfølgelse?

Skattene – nok en gang
Den amerikanske økonomen James Gwartney har studert årsakene til forskjeller i performance i OECD-landenes økonomi, sammelignet med USA. Han har funnet en direkte korrelasjon mellom skattenivå og økonomisk vekst. Jo høyere skattenivå, desto lavere vekst. Jo høyere skattenivå, desto lavere incentiv for borgerne til å bidra til landets produksjon. Ikke overraskende: Jo mer penger staten tar fra de produktive, desto mer ressurser havner i offentlig sektor, hvor intet produseres. [Det er bare sosialister som tror at staten gjør noe produktivt]

Vi er ikke i tvil om at professorene i Brussel har skjønt dette, men siden rapporten var et statlig bestillingsverk, valgte de å utelate de voksende økonomiene, særlig Irland, for Irland har valgt en annen resept, som neppe klinger vel i sosialdemokratiske øreganger.

Tilfellet Irland
Irland har gjort det utenkelige, noe som ville holdt Stoltenberg, Halvorsen, Valla, ja hele kobbelet våken om natten.

Irland har kuttet gjennomsnittlig skattebelastning drastisk, fra 53% i 1985 til dagens 35%. Dette har ført til en årlig velstandsøkning på nesten 6% de siste 18-20 år, og antall nye jobber (netto) har økt med 50%. Dette har ført Irland opp fra 21. til 4. plass i OECDs velstandsrangering.

Her ser vi en klar og tydelig demonstrasjon av hvilken pris man må betale når man biter på Stoltenberg/Halvorsens skjønnmaling ved navn "mer satsing på fellesskapsløsninger". De burde sagt: Mer satsing på velstandsreduksjon.

Den irske skattemodellen legger opp til det de kaller et "fair tax system". Man beskatter arbeid og kapital mindre, men legger større vekt på konsum-beskatning. Nå er ikke vi i Dyrk Mammon spesielt fascinert av å diskutere slike skattemodeller, for vi mener at en 35% gjennomsnittsbelastning er alt for høy.

Dette er basert på vår prinsippielle oppfatning om at det er den som skaper verdiene som eier dem, og at statlig tvangsmessing annektering av andres produksjonsresultet er umoralsk. Irland har ikke senket sine sosiale ytelser, den økonomiske veksten har ført til at disse kan opprettholdes. Men den som setter trygghet foran frihet fortjener ingen av delene, og vi er således ikke for sosialdemokratisk fordeling basert på produksjonsøkning pga. drastiske skattesenkninger.

Effekten av skattereduksjon
Men allikevel, vi ser klart og tydelig at reduksjon i skattenivået gir økonomisk fremgang, og dette motsier konklusjonen om at den skandinaviske modellen er noe å trakte etter. Vi ser også klart at den norske klappjakten på "de rike" ikke vil føre noe sted hen, annet enn inn i stagnasjonen.

Hadde Irland senket nivået ytterligere, f.eks. til 10%-15%, ville de nok opplevd en enda større aktivitet og vekst. Landet virker jo som en magnet på utenlandske selskaper, det er neppe tilfeldig et Microsofts europeiske hovedkvarter ligger i Irland, og ikke i Brussel, Paris, Milano eller Berlin.

Så nok en gang kan vi si: Det er skattene – alltid skattene!

(Skrevet av PAR)

Regler om kjønnsrepresentasjon i styrer i allmennaksjeselskaper

Regjeringen har vedtatt at reglene om kjønnsrepresentasjon i allmennaksjeselskapene (ASA) skal tre i kraft fra 1. januar 2006. Allmennaksjeselskap som er stiftet før denne tid får to år på seg før de må oppfylle kravene til kjønnsrepresentasjon. Nye allmennaksjeselskaper må følge reglene for å bli registrert.

Cameron's frontline team unveiled

Conservative leader David Cameron has added the finishing touches to his frontbench team, with David Willetts and Alan Duncan changing jobs.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4509078.stm

Leader of the Opposition - David Cameron

The 39-year-old Old Etonian only entered Parliament in 2001. Before becoming leader he was Tory campaign co-ordinator in the 2005 general election and shadow education secretary. He was special adviser to Home Secretary Michael Howard and Chancellor Norman Lamont in the 1990s.

Shadow chancellor - George Osborne

Managed Cameron's leadership election campaign. The 34-year-old entered the shadow cabinet as chief secretary of the Treasury and has kept the shadow chancellor job given to him by Michael Howard in May. Before becoming an MP in 2001, he was an adviser to William Hague.

Shadow foreign secretary - William Hague

Mr Hague was the youngest leader since William Pitt when he took over the party in 1997 at the tender age of 36. But the Tories gained only one seat overall at the 2001 election and Mr Hague promptly resigned. Since then, he has enjoyed a lucrative business career and built up credit with his back bench speeches.

Shadow home secretary - David Davis

Defeated in the leadership run-off by a margin of more than two-to-one, Mr Davis has nonetheless kept one of the top shadow cabinet jobs. The former soldier in the Territorial Army's SAS was a Europe minister in John Major's government. In opposition, he has also served as Tory chairman and shadow to Deputy Prime Minister John Prescott.

Conservative Party chairman - Francis Maude

The arch moderniser keeps the post he has held since May. He will take charge of efforts to change the party, including recruiting more women candidates. Mr Maude was Michael Portillo's campaign manager in the 2001 leadership race. He was a Foreign Office, Treasury and trade minister in the 1990s.

Shadow defence secretary - Liam Fox

The former GP came third in the leadership race, presenting himself as a candidate of the Right who wanted to mend Britain's "broken society". He was Tory co-chairman during the general election but moved to shadow foreign secretary in May. Under both William Hague and Iain Duncan Smith, he served as shadow health secretary.

Chief whip - Patrick McLoughlin

The former miner has been MP for West Derbyshire since 1986. When the Conservatives were in power, he was a minister at the departments of transport, employment, trade and industry and the whips' office. In opposition, he became deputy chief whip in 1998.

Policy director - Oliver Letwin

In opposition, Mr Letwin has held two of the highest profile posts - shadow home secretary and shadow chancellor. After this year's election he decided to take the environment, food and rural affairs brief but now will be reviewing policy across the board.

Shadow education secretary - David Willetts

Nicknamed "two brains", Mr Willetts has played a core role in shaping previous Tory manifestos. In past shadow cabinets he has served as policy coordinator, shadow work and pensions secretary and most recently as shadow trade and industry secretary. He is seen as a moderniser, but backed David Davis in the leadership race.

Shadow Commons leader - Theresa May

Mrs May was the first woman to become party chairman, under the leadership of Iain Duncan Smith. More recently she has taken up the culture and family portfolios and in her new role will plan Commons strategy against the government. She is a keen advocate of positive action to recruit more women Tory candidates, although is not demanding all-women short lists

Shadow international development secretary - Andrew Mitchell

Mr Mitchell ran David Davis' leadership campaign and keeps his shadow cabinet job under the new regime. A former social security minister and whip, Mr Mitchell has also served as shadow minister for police.

Shadow transport secretary - Chris Grayling

Since becoming an MP in 2001, the former BBC journalist has served as a whip, education and then health spokesman. He became shadow leader of the House of Commons in 2005 and now takes the transport brief. He was at the forefront of Tory attacks on David Blunkett before his Cabinet resignation.

Shadow constitutional affairs secretary - Oliver Heald

Mr Heald, who backed Liam Fox's leadership campaign, keeps the role he has held since September 2004. In the 1990s, he was parliamentary aide to agriculture minister William Waldegrave before becoming a junior social security minister. In opposition, he was a health and home affairs spokesman and in 2002 took the work and pensions brief.

Shadow Northern Ireland secretary - David Lidington

Mr Lidington, who backed Sir Malcolm Rifkind before the early rounds of the leadership election, keeps the Northern Ireland brief. He was parliamentary aide to Cabinet minister Michael Howard and, in opposition, to leader William Hague. Later, he was promoted to shadow environment, food and rural affairs secretary. He took the Northern Ireland post in November 2003.

Trade and Industry Secretary - Alan Duncan

The former oil broker moves from transport to trade in the reshuffle. Mr Duncan briefly entered the leadership election, but did not have enough support among MPs to continue. A keen moderniser, he warned that Tory "moralising" could consign the party to oblivion. The first openly gay Tory MP, he has also previously held the international development and constitutional affairs posts.

Shadow health secretary - Andrew Lansley

Mr Lansley keeps the high-profile health job. The ex-civil servant had spell as private secretary to Norman Tebbit in the 1980s before becoming head of the Conservative Research Department. He helped devise the Tories' surprise 1992 election victory, but was criticised for the disastrous 2001 poll campaign.

Shadow chief secretary to the Treasury - Theresa Villiers

Ms Villiers has only been an MP since May but has already earned a place, albeit junior, at the top table. She is no novice in the world of politics having served as an MEP from 1999 to 2005, including a stint as the party's deputy leader in the European Parliament. A Eurosceptic, she is a former barrister and lecturer at King's College, London.

Shadow Wales secretary - Cheryl Gillan

Ms Gillan moves from being a shadow home affairs minister to a place in the shadow cabinet. When the Tories were in power she was a junior education minister. In opposition, her frontbench jobs have covered trade and industry, the Foreign Office and a period as a party whip.

Shadow work and pensions secretary - Philip Hammond

Mr Hammond moves up a step from his previous role as shadow chief secretary to the Treasury. He entered the Commons in 1997 after a business career and joined the front bench a year later. His briefs have included trade and industry and local government, including helping to shape Tory policy on the council tax.

Shadow Scotland secretary - David Mundell

The only Scottish Tory MP, Mr Mundell quickly lands a shadow cabinet job after entering Parliament in May. But his political experience goes back further. He was elected as a member of the Scottish Parliament for the south of Scotland in 1999, and re-elected in 2003.

Shadow secretary for the Office of the Deputy Prime Minister - Caroline Spelman

Ms Spelman has been at the head of Tory attacks on the council tax as the issue shot up the political agenda in recent months. She entered the shadow cabinet in March 2004 as shadow local government secretary. She was previously a shadow minister for the environment and for women, and served a shadow international development secretary when Iain Duncan Smith was leader.

Shadow culture, media and sport secretary - Hugo Swire

A former soldier, Mr Swire has also worked at the National Gallery and as a director of auction house Sotheby's. He became an MP in 2001 and joined the Tory frontbench two years later as an opposition whip. He was promoted in 2004 to be a shadow culture minister and now rises further up the ladder.

Shadow environment, food and rural affairs secretary - Peter Ainsworth

Mr Ainsworth returns to the shadow cabinet after a three-year absence - he stood down in 2002 for family reasons. He became an MP in 1992 after a career as a banker and soon became parliamentary aide to ministers Jonathan Aitken and Virginia Bottomley. Later, he was a government whip and in opposition became shadow culture secretary. He now returns to the environment post he held under Iain Duncan Smith.

Ann Coulter to audience: You're stupider than I am

Conservative columnist Ann Coulter cut short a speech at the University of Connecticut amid boos and jeers, and decided to hold a question-and-answer session instead.

http://edition.cnn.com/2005/US/12/08/coulter.row.ap/index.html

Ann Coulter slår til igjen. "Queen of Right" i USA er i samme bås som Bill O´Reilly og Rush Limbaugh, erkekonservative, reaksjonære mennesker som bruker hard språkbruk mot politiske motstandere. Ann Coulter har tidligere uttalt at USA bør invadere alle muslimske land og tvangsomvende befolkningen til kristendom.

Virtual tour of Africa's heritage

Africans will soon be able to take an online tour of the continent's major world heritage sites like Great Zimbabwe, the rock-hewn St Giyorgis church at Lalibella in Ethiopia and the great mosque of Djenne in Mali.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/4507454.stm

Croatian fugitive general seized

A Croatian general charged with war crimes has been held in Spain, the UN's chief war crimes prosecutor has said.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4510122.stm

Farmann kommentar: Arrestasjonen av Ante Gotovina er viktig for Kroatia som ønsker medlemskap i EU. EU har i mange år anklaget den kroatiske regjeringen for åbeskytte den kroatiske generalen som er ettersøkt for krigsforbrytelser. Nå må jakten på Radovan Karadzic og Ratko Mladic intensiveres. Serbia-Montenegro ønsker også forhandlinger om EU-medlemskap.

Chirac wants EU budget deal

French President Jacques Chirac told the EU commission's president on Thursday that he wants a deal on the European Union's budget at a summit next week, the French leader's spokesman said.

http://edition.cnn.com/2005/BUSINESS/12/08/eu.budget.ap/index.html

Farmann kommentar: Det er spennende å følge utviklingen på neste ukes EU-toppmøte. Britene har lagt frem et budsjettforslag som foreløpig er avvist av de øvrige landene. Britene har signalisert vilje til å gi opp noe av sin rabatt, men Frankrike nekter fortsatt kutt i CAP.

December 07, 2005

Forskjellen var mindre enn 5 millioner kroner

På dagens generalforsamling i Opticom ASA vant "opprørerne" med Orkla, Spetalen og Stordalen i spissen hårfint over det sittende styret. Opprørerne fikk det nye styret. Forskjellen var likevel på mindre en 25 000 aksjer, og de kunne man fått på Oslo Børs for under 5 millioner kroner. Kontrollen over milliardverdiene i både Opticom og kanskje også Fast Search & Transfer kunne dermed vert avgjort med 5 millioner kroner.

Orkla, Spetalen og Stordalen gamblet serdeles høyt i dette spillet og satte sin profesjonelle kredibilitet på spill. Det kunne meget gjerne gått galt, men de klarte med hårfin margin å redde æren. Den hårfine marginen forklarer også de nesten desperate appellene Orkla, Spetalen og Stordalen kom med til småaksjonærene. Publikum i salen stusset over at seriøse og profesjonelle aktører som Orkla kommer med emisjonelle appeller, noe de trengte og fikk.

December 06, 2005

Google: Ten Golden Rules

Newsweek magazine
By Eric Schmidt and Hal Varian

At google, we think business guru Peter Drucker well understood how to manage the new breed of "knowledge workers." After all, Drucker invented the term in 1959. He says knowledge workers believe they are paid to be effective, not to work 9 to 5, and that smart businesses will "strip away everything that gets in their knowledge workers' way." Those that succeed will attract the best performers, securing "the single biggest factor for competitive advantage in the next 25 years." (Newsweek)

Cameron chosen as new Tory leader

David Cameron has been elected as the new leader of the Conservative Party by a two-to-one margin over David Davis.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4502652.stm

December 05, 2005

Big Mother

The worst kind of tyranny may not be the murderous totalitarian state of communism or fascism but the ostensibly democratic state that is determined to protect you from yourself, writes Lady Liberty (Enter Stage Right).

The Sixth WTO Ministerial Conference

The Sixth WTO Ministerial Conference will be held in Hong Kong, China, 13–18 December 2005. In general, ministerial conferences are the WTO’s highest decision-making body, meeting at least once every two years and providing political direction for the organization. This sixth conference will be vital for enabling the four-year-old Doha Development Agenda negotiations forward sufficiently to conclude the round in 2006.

http://www.wto.org/english/thewto_e/minist_e/min05_e/min05_e.htm

NTL and Virgin in takeover talks

NTL has confirmed it has approached Virgin Mobile over merging the firms in a potential deal worth more than £800m.

http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/4496894.stm

Brown set to cut growth forecast

_41089418_blairbrownbody_pa.jpg

Gordon Brown is expected to admit the UK economy is growing more slowly than he expected when he delivers his pre-Budget report to MPs at 1530 GMT.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4498120.stm

Intel plans $1bn India investment

Intel, the world's largest chipmaker, plans to invest $1bn (£576m) in India over the next five years.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/4499362.stm

Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab

Sam Eydes MercedesPå denne dag for hundre år siden sto Norsk Hydros daværende generaldirektør, ingeniør Samuel Eyde, på talerstolen i Den Polytekniske Forening. Tirsdag i forrige uke redegjorde Norsk Hydros nåværende generaldirektør for Norsk Hydros fremtid i et foredrag med tittel Hydro – visjoner for de neste 100 årene! (Oppdatering: PF har lagt ut møtereferat.)

Med tanke på de negative sidene ved den stemning som rådet i Norge på den tiden var det nok like greit at generaldirektør Reiten ikke fikk repsons i form av avsynging av Sønner av Norge og Ja, vi elsker. Reitens foredrag var godt. Man kan diskutere flere perspektiver med i utgangspunkt i foredraget, eksempelvis langsiktig kontra kortsiktig tenkning, forholdet mellom statlig og langsiktig eierskap, industribygging som nasjonsbygging og klodens miljø. Vi lar imidlertid dette ligge i denne omgang, og vi håper blant annet at Den Polytekniske Forening kommer tilbake til noe av dette i sin ”tilbakevending til noen av temaene til våren.”

Vi vil spesielt påpeke at Reiten svarte meget godt på de spørsmål han fikk. Vi vil her spesielt trekke frem svaret på et tragisk politisk korrekt spørsmål som tok utgangspunkt i at generaldirektøren i 2033 ville være en kvinne. Reiten besvarte den politiske korrekthet med at det vesentlige ikke er kjønn, men at det er en person som vil noe mere enn de fleste tror er mulig. Han fortsatte med at Hydro ikke drives av ”HUN- eller HAN-generaldirektør,” men av alle rundt omkring i selskapet.

Skrev Farmand 9. desember 1905:

Ilørdags konstitueredes dette Selskab med en Kapital af 7 Mill. Kr., hvoraf 4 Mill. Kr. i 8 % Præferance-Aktier og 3 Mill. Kr. ordinære Aktier, for Udnyttelse av Birkeland-Eydes norske Patenter for Fremstilling af Salpeter ad elektro-kemisk Vei. Præferance-Aktierne har Fortrinsret til 8 % Udbytte, hvorefter de almindelige Aktier erholder 8 %, medens videre Overskud deles lige mellem samtlige Aktier.

Aktieselskabet ledes af en Bestyrelse, bestaaende af Ingeniør S. Eyde som Generaldirektør og Admiral Børresen, Direktør G. Smidth, Bankdirektør K. Wallenberg, Vicehäradshöfding Marcus Wallenberg, Häradshöfding Knut Tillberg, Grev George de Germiny, Edmond Moret, Direktør for Banque de Paris et des Pays Bas, samt Maurice Girot de l'Ain.

I Tirsdags redegjorde Herr Ingeniør S. Eyde i et meget interessant Foredrag i Polyteknisk Forening for den Birkeland-Eyde'ske Methode.

Dersom Foretagendet holder, hvad man lover sig af det, vil det betyde overordentlig meget for vort Land, og vi kan blot udtale de bedste Ønsker for dets Fremtid; men uagtet meget allerede er udrettet for at fuldkommengjøre Methoden, vil man først sikkert kunne bedømme de økonomiske Muligheder, efter at den nye, store Fabrik, som nu skal anlægges ved Svælgfos, har været i drift nogen Tid. Det vilde være særdeles glædeligt, dersom de undenlandske Kapitalister og PengeInstituter, som har ydet Foretagendet sin kraftige Støtte, kom til at høste rigtig store Fordele deraf.

December 04, 2005

Hvorfor gråte over 100 år gammel spilt melk?

Av J.K. Baltzersen og H.J. Lysglimt

Sir James Fitzjames Stephen (1829-1894), prominent jurist and decidedly anti-egalitarian liberal, protested the unseemly haste with which J.S. Mill and his friends greeted the new democratic age: “The waters are out and no human force can turn them back, but I do not see why as we go with the stream we need sing Hallelujah to the river god.”

- Paul Edward Gottfried, After Liberalism

Farmann har gjennom dette jubileumsåret ved flere anledninger belyst sider ved begivenhetene i 1905. Her har perspektiver som er utelatt eller fått ufortjent liten oppmerksomhet, fått slippe til. I det aller siste har vi blant annet tilegnet spalteplass til et tilbakeblikk på jubileumsåret, og i en artikkel som ser fremover mot jubileet i 2014 anbefales 17.maivesten som årets julegave. Vi tilegner også spalteplass til behandling av myten om at folkeavstemningen i november 1905 handlet om hvilken styreform vi skulle ha.

Vi gjør på ingen måte krav på å være den eneste som retter et kritisk blikk mot jubileumsaktivitetene, som vil myter i historieskrivningen til livs, eller som påpeker positive sider ved den svensk-norske unionen. Boken Unionen som glapp er nok et annet eksempel på et initiativ som mange har ønsket eller vil ønske velkommen i det som mange ser på som for mye oppmerksomhet rundt negativt stoff om unionen.

Når dette er sagt, hvorfor skal vi bry oss så mye om dette? Hvorfor kan vi ikke gå videre? Hvor konstruktivt er det egentlig å gråte over 100 år gammel spilt melk?

Historien bruker vi for å gå inn i fremtiden med fortidens erfaringer. Noe vil komme efter demokratiet. Vi vet ikke om dette blir bedre enn det demokratiet vi har idag. Vi kan imidlertid håpe at det blir det, og med historiens lærdom om de ulike styreformer og hvordan de har fungert vil vi kunne bidra til å sørge for at fremtiden blir bedre.

Så får vi håpe at Hegel tok feil da han sa at vi lærer av historien at vi ikke lærer av historien. Hvis Hegel har rett, er alt håp ute og vi kan si med det som tillegges Henry Ford, ”history is bunk,” og at den historien som teller er den vi skaper her og nå. Uansett teller den historien vi skaper her og nå, men vi bør ta lærdom av egne og tidligere generasjoners erfaringer idet vi skaper den.

Farmann er et norsk forretningsblad for næringslivets frihet. Det er et historisk faktum at næringslivets frihet på mange måter var større i unionstiden. Unionen åpnet på mange måter også for Norge og Sverige som én økonomisk sone istedenfor to. Slikt tilligger det et forretningsblad for næringslivets frihet å påpeke.

Når det gjelder demokratiet, er det et faktum at Staten var mindre omfattende og dens rekkevidde før massedemokratiet ble etablert. Den teknologiske utvikling var ikke kommet så langt som idag. Problemet kommer når vi ikke har parallelle universer å sammenligne. Å finne frem til hva som henger sammen med hva er derfor ikke uten videre enkelt. I hvilken grad kommer Statens økede størrelse og rekkevidde av nye teknologiske muligheter? I hvilken grad kommer det av demokratiet? I hvilken grad er det en generell utvikling uavhengig av disse og andre faktorer?

Man må resonnere seg frem til hva som er en følge av hva. Posisjonen at monarki er bedre enn demokrati, som Hans-Hermann Hoppe kanskje er den mest kjente eksponent for idag, er en kontroversiell posisjon. Vi forventer ikke at alle skal akseptere denne posisjonen ukritisk. Redaksjonen har ikke noen offisiell stilling til denne kontroversielle posisjonen, men vi mener den fortjener plass i våre spalter, og – som en generell regel – står signerte artikler for vedkommende forfatters egen regning og samsvarer ikke nødvendigvis med redaksjonens syn.

Vi tror mange vil se at det er trekk ved demokratiet – ihvertfall ved massedemokratiet – som har en tendens til å gi de trekk ved Staten som vi har idag. Mange bør i det minste kunne se poenger i kritikken mot overgangen fra monarki til demokrati.

Egil Bakke siterte ved et Civita-seminar nylig Trygve J.B. Hoff, redaktør i Farmand. Hoff hadde i et intervju på tampen av sitt liv sagt at han ikke lenger hadde troen på det norske folks frihetsønske. Bakke fant grunn til å komme med litt optimisme som motvekt. Han viste til Margaret Thatcher og Ronald Reagan, som begge var blitt valgt på programmer for å begrense Staten, og som begge var blitt gjenvalgt.

Med all respekt for Egil Bakke og den innsats han har gjort i kampen for frihetens sak vil vi påpeke at – selvom begge omtalte politiske ledere gjorde mye bra – den amerikanske føderalstat vokste under Ronald Reagan, og at Margaret Thatcher forlot No. 10 Downing Street – som påpekt av Paul >Gottfried i After Liberalism – med den britiske ”velferdsstat” intakt.

Nå vil sikkert mange innvende at dette dreier seg mye om norske forhold. Hvorfor kan ikke Farmann heller bringe inn mere av amerikansk frihetshistorie? Nå er Farmann et norsk blad, og skal vi behandle historien, er det naturlig at for eksempel kampen mellom kongemakt og folkemakt på 1800-tallet får sin plass. Det er viktig å hente inspirasjon fra ens egen historie. Når dette er sagt, er det åpenbart at vi skal formidle perspektiver som ikke er vanlig i norske medier og debatt forøvrig, deriblant perspektiver fra utlandet. Å bidra med perspektiver som ikke ser på Norge som verdens navle, og da gjerne også fra personer med genuin utenlandsk bakgrunn, er vesentlig i en norsk medieverden som ofte blir beskyldt for å handle alt for mye om Norge.

Som sagt er det viktig i Norge å hente inspirasjon. Vi kan for eksempel hente inspirasjon fra Anton Martin Schweigaard, som Tyskland kan hente inspirasjon fra sin historie ved for eksempel Ludwig Erhard. Når det er mye i vår tid som vi gjerne ikke skulle hatt noe av, er det greit å kunne si at det ikke alltid var slik, og da ha noe konkret å vise til fra egen historie. At man har konkrete eksempler fra egen historie kan ofte være mere effektivt enn å vise til andre lands historie eller samtid, noe som vi selvfølgelig heller ikke skal gå av veien for å gjøre. Det kan ihvertfall være greit å ha egne historiske eksempler i tillegg til eksempler fra andre lands historie og samtid.

Nå er selvfølgelig politisk histories tilknytning til frihet generelt og næringslivets frihet spesielt ikke det eneste Farmann kan beskjeftige seg med i sine spalter. Økonomisk historie, og da kanskje spesielt bransjehistorie og bedriftshistorie kan gi inspirasjon til vår tids forretningsfolk. Når historieprofessor Sejersted forteller om at Norge lå foran Sverige i økonomisk utvikling inntil rundt 1870, fremstår historien om Norge som landet som var tilbakeliggende økonomisk helt til nyere tid som en myte. Slik mytepunktering kan bidra til å fjerne eventuell mangel på økonomisk-historisk selvsikkerhet, og det hører absolutt hjemme i Farmanns spalter. Å trekke frem eksempelvis gründerhistorier, som historien om Jarlsbergosten, kan bidra til å gi inspirasjon til dagens forretningsfolk. Økonomisk historie er det nok generelt for liten oppmerksomhet rundt.

Når alt dette er sagt, er det ikke dermed sagt at Farmann kun skal beskjeftige seg med forretningsliv, økonomi og det som har med næringslivets frihet å gjøre. Professor Bernt Hagtvet påpekte i en artikkel i Aftenposten ihøst at norske forretningsfolk og nordmenn forøvrig har et veldig lavt nivå på sine almenkunnskaper. Når man har kontakt med andre forretningsfolk, kan muligheten for å kunne samtale intelligent med almenkunnskaper i flere situasjoner være avgjørende. Derfor bør et forretningsblad kunne tilby artikler som på interessante måter kan bidra til å øke almenkunnskapsnivået – både når det gjelder norske og utenlandske forhold, gjerne fra uvanlige vinkler.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han sitter i Farmanns redaksjon. H.J. Lysglimt er Farmanns redaktør.

Til minne om en folkeavstemning

Av Odd Gunnar Skagestad

Jubiléumsåret 2005 lakker så smått mot slutten, men vi har fortsatt viktige åremål som må markeres. Blant de mange merkedager med tilknytning til unionsoppløsningen i 1905, tar vi også gjerne med oss folkeavstemningen 12.-13. november. Ifølge folkeopplysere av de ymseste slag, en riktig så skjelsettende og epokegjørende hendelse. Men vet vi egentlig hva saken gjaldt? Og ønsker vi egentlig å vite det? Pussig spørsmål, kan hende, men man kan saktens undres når man ser med hvilken iherdighet våre kunnskapsformidlere forsøker å få oss til å tro noe annet enn det som faktisk skjedde.

På sine nettsteder har Kulturdepartementets eget aksjeselskap ”Hundreårsmarkeringen-Norge 2005” (ja ganske riktig, det er den med de festlige budsjettoverskridelsene) til det kjedsommelige terpet på påstanden om at folkeavstemningen gjaldt spørsmålet om Rikets fremtidige statsform, – republikk eller fortsatt kongedømme. Hvilket – blir vi fortalt – ble avgjort ved at 259 563 stemte for kongedømme mot 69 264 for republikk.

Samme fortelling, bare omregnet i prosenter (79 mot 21 prosent), har vært en gjenganger i Aftenposten, blant annet i artikkelen ”Da Norge jaktet på en konge”. For riktig å gni budskapet inn stod denne artikkelen like godt på trykk to ganger i sin helhet, både 7. februar og 1. juli i år. Som om ikke det var nok, lot avisen 10. august lektor Vidar Mohn gjenta påstanden med den største selvfølgelighet i kronikken ”Republikk eller monarki?” Og da man kom ut i november kjørte samme avis til alt overmål – så å si som opptakt til en ideologisk betont markering av selve jubiléumsdagene – en velregissert kampanje for sin oppfatning av hva folkeavstemningen ”egentlig” gjaldt: Først 4. november med professor T. Chr. Wyllers kronikk ”Da Norges trone ble sikret”, – et skriftstykke med analyser som formelig oste av professoral autoritet og tilsynelatende faglig tyngde. Og dernest 11. november med tosidersartikkelen ”Sterk støtte til republikk i 1905”, spekket med ilter argumentasjon mot dem som måtte hevde avvikende synspunkter. Muligens for å skape inntrykk av balanse har Aftenposten gjennom hele resten av måneden nærsagt daglig brakt stort oppslåtte artikler og debattinnlegg om hva som ”egentlig” skjedde i forbindelse med folkeavstemningen for hundre år siden. Men denne debatten har bare dreiet seg om hvem som hadde æren eller skylden for at folkeavstemningen fant sted: Var det republikanerne, statsminister Michelsen, prins Carl? Eller hadde kanskje endog Oscar II et avgjørende ord med i laget? I og for seg interessant nok, – faktisk også med en viss relevans for spørsmålet om hva som var tema for folkeavstemningen. Men nettopp dét spørsmålet har man åpenbart vært ukomfortabel med å la belyse nærmere. Landets ledende debattorgan og opinionsdanner har rett og slett systematisk bombardert sine lesere med propaganda for en bestemt historieforståelse.

Men Aftenposten har såvisst ikke vært alene med sitt ærend. Lesere av det relativt seriøse tidsskriftet Samtiden vil ha registrert at påstanden om at folkeavstemningen ”egentlig” gjaldt statsformen, figurerer som et hovedpremiss i herrene Carl-Erik Grimstad og Erik Dalens nylige artikkel ”Norske republikanere leser ikke Fantomet” (nr.2 – 2005). Og om det så er Selskabet for Oslo Byes Vels ærverdige kvartalskrift St. Hallvard, vil man finne at samme fortelling går igjen i to av artiklene i oktobernummeret (nr.3) 2005, – både i bladets lederartikkel ”Statsformen, reklamen og sjøsiden” og i Knut Arvengs artikkel ”Republikk eller kongedømme?”

Eksemplene, som kunne mangedobles, vitner om en massiv budskapsformidling av en slik bredde og intensitet at det burde vekke nysgjerrighet og undring.

Vi har her i virkeligheten å gjøre med en av våre mest seiglivede nasjonale myter. Forestillingen om at folkeavstemningen i november 1905 gjaldt spørsmålet om Rikets fremtidige statsform, – dvs. republikk eller fortsatt kongedømme, er en oppfatning som har sin rot i den politiske debatt som ble ført i 1905 om denne problemstillingen. Det var imidlertid ikke dette spørsmålet folkeavstemningen gjaldt, hverken formelt eller reelt. Når mange dengang – i begge leire – oppfattet det slik, hadde det sin årsak i den manglende informasjon – og tildels desinformasjon – som inngikk i det politiske spillet omkring beslutningen om avholdelse av folkeavstemningen.

Regjeringens holdning var i utgangspunktet klar: Norge var et monarki og skulle så forbli – og spørsmålet om folkeavstemning over dette temaet stod ikke på regjeringens dagsorden. Monarkiets tilhengere delte rimeligvis dette synet, mens republikanerne gikk inn for at spørsmålet skulle avgjøres ved folkeavstemning. Da så regjeringen i slutten av oktober likevel besluttet å avholde folkeavstemning, ble dette i begge leire tolket som en konsesjon til republikanerne – dvs. at regjeringen i realiteten hadde snudd i saken.

Men så var ikke tilfelle. Det faktiske forhold var at regjeringen hadde akseptert kravet fra den mest aktuelle tronkandidaten – prins Carl av Danmark – om at hans eget kandidatur måtte forhåndsgodkjennes av folket. Det var følgelig dette spørsmålet – og kun dette – som var tema for den folkeavstemningen som fant sted 12.-13. november, og som hadde følgende ordlyd (i lett modernisert språkdrakt): ”Er den stemmeberettige enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om å oppfordre prins Carl av Danmark til å la seg velge til Norges konge, svarer han: 'ja', er han ikke enig svarer han 'nei'.”

Som det fremgår, var spørsmålet om statsform overhodet ikke berørt.

Det har stundom vært hevdet at avstemningstemaet ”egentlig” kun var en formsak, og at realiteten i saken nettopp var å få fattet et vedtak om Rikets fremtidige statsform. Det er lite belegg i sakens relevante aktstykker for et slikt syn. Et forhold som imidlertid bidro til å forkludre situasjonsoppfatningen i oktober/november 1905, var at folkeavstemningen skjedde uten at elektoratet – folket, og endog Stortinget selv – var fullt ut informert om premissene for avstemningen.

Vi – som lever idag og har tilgang til historiens fasit – vet at prins Carl hadde stilt krav om det norske folks forhåndsgodkjennelse som vilkår for å motta tilbudet om den norske trone. Regjeringen visste det, for den hadde mottatt kravet, og hadde valgt å imøtekomme det. Men folket visste det ikke – dengang. Her drev man hemmelig diplomati, og dette var noe som regjeringen ikke kunne gå offentlig ut med uten å sette prins Carl i forlegenhet. Så kan man si at regjeringen ved sin handlemåte – bl.a. ved å unnlate å redegjøre for den hele og fulle bakgrunn for sin beslutning – innbød til en overfortolkning av såvel sine egne motiver som av realiteten i avstemningstemaet. Reaksjonen i etterhånd fra Stortingets presidentskap var da også usedvanlig lite forståelsesfull, men tvertimot preget av ”forargelse og bedrøvelse”, ”alminnelig overraskelse” og ”beklagelse og raseri” (som historikeren Jacob S. Worm-Müller uttrykte det).

Og da prins Carl i sin tale 20. november til deputasjonen fra Stortinget som var kommet for å tilby ham Norges trone, avslørte at det var ham selv som hadde stilt kravet om folkeavstemning over sitt kandidatur, kom denne opplysningen ”som en bombe” (idag ville man vel heller sagt at deputasjonen reagerte med ”sjokk og vantro” ...).

Regjeringens – dvs. først og fremst Michelsens – tvetydige opptreden tjente selvsagt også politiske formål, taktisk såvel som strategisk. Ved å kunngjøre folkeavstemning, og late som om dette helt og fullt var regjeringens eget selvstendige valg, kunne man skape inntrykk av besluttsomhet og handlekraft. Ved å kunngjøre folkeavstemning, kunne Michelsen late som om han gav republikanerne en stor innrømmelse, mens han i virkeligheten lurte dem trill rundt. Uten å la spørsmålet om Rikets statsform tema bli noe avstemningstema, oppnådde han likevel å få dette stridsspørsmålet effektivt parkert. Men det var som en indirekte bieffekt og en ekstra bonus, og rokker ikke ved det forhold at folkeavstemningen i november 1905 – formelt og reelt – kun gjaldt spørsmålet om godkjennelse av prins Carls kandidatur, og ikke Rikets fremtidige statsform.

Men troen på at det likevel var statsformen avstemningen ”egentlig” stod om, er blitt en så inngrodd populærhistorisk oppfatning som hevdes så kompakt, envist og halsstarrig fra så mange hold, at man kan lure på hva det er som ligger bak. Hadde det enda vært et komplisert faghistorisk anliggende, hvor usikker viten kunne vike plass for skråsikker tro? Men her dreier det seg om et enkelt verifisérbart spørsmål, hvor noen basiskunnskaper kombinert med evnen til å lese innenat burde være tilstrekkelig. En sak så banal at det er nesten flaut.

Da er det nærliggende å spørre: Hvem er det som tjener på at man tviholder på denne myten?

At kongedømmets tilhengere i etterhånd har vært meget komfortable med forestillingen om at folkeavstemningen ”egentlig” gjaldt spørsmålet om statsform, er knapt å undres over. At også republikanerne høsten 1905 valgte å oppfatte folkeavstemningen som et valg om statsformen, var for deres del en strategisk blunder, – sett gjennom etterpåklokskapens briller trolig også en historisk blunder. Man kan riktignok stille spørsmålet om det egentlig gjorde noen forskjell:

Ville resultatet av folkeavstemningen blitt vesentlig annerledes dersom temaet faktisk hadde vært spørsmålet om monarki kontra republikk? Men dét vil vi aldri få vite, og denslags spørsmål bør formodentlig helst overlates til tilhengerne av kontrafaktisk historieskrivning.

Uansett er det et selvstendig poeng at slik som utfallet faktisk ble, og slik dette ble tolket av såvel samtidens som ettertidens forståsegpåere, kom republikkens tilhengere i Norge til å stå tilbake som en sekterisk minoritet med et varig taperstempel. Det ligger politisk kraft i tolkningsmakt over historien og dertil hørende eierskap til nasjonale myter.

Spørsmålet om hva som var tema for folkeavstemningen i november 1905 behandles overfladisk – om i det hele tatt – i så å si all faglitteratur. I sentrale historieverker og oppslagsbøker mangler elementære faktaopplysninger, så som ordlyden i avstemningstemaet. Øyensynlig har det vært ansett som uinteressant, brysomt eller lite opportunt å stille spørsmål ved oppleste og vedtatte godtkjøpsforestillinger.

Blant fagfolk flest – det være seg historikere, statsvitere eller jurister – er kildekritikk noe man helst anvender på nye eller subtile problemstillinger, som kan oppleves eller fremstilles som spennende faglige utfordringer. Nedarvede forestillinger om elementære forhold aksepteres derimot kritikkløst som de selvfølgeligheter som de anses for å være. Og da er det kanskje ikke helt fair å forvente noe annet av fagfolkenes etterplaprere i kunnskapsformidlingens første linje – skolefolkene og journalistene.

Når myten om folkeavstemningen i november 1905 fortsatt kan leve i beste velgående hundre år etter, skyldes det derfor dypest sett at den opprettholdes av våre kunnskapsformidleres intellektuelle latskap og et inngrodd ulystbetont forhold til å stille kritiske spørsmål ved tillærte oppfatninger og tilvante ”fakta”. Det faller øyensynlig – forstå det den som kan – mer bekvemt krampaktig å holde liv i gjenstridige gjenferd og seiglivede skrømt.

Men markere det runde åremålet for folkeavstemningen 12.-13. november kan man jo alltids gjøre.

*              *               *

Enkelte har hevdet den lett esoteriske oppfatningen at Stortingets 7. juni-vedtak innebar at Norge opphørte å være et monarki, og at landet i realiteten var republikk frem til folkeavstemningen i november. I sin ovensiterte artikkel hevder således Grimstad og Dalen bastant at ”Unionsoppløsningen medførte i praksis etableringen av en norsk republikk under ledelse av statsminister Michelsen”. Her er de to parhestene øyensynlig blitt ofre for historiefaglig vankunne eller gått seg vill i semantikkens irrganger:

Stortingets 7. juni-vedtak gjorde nok landet kongeløst de facto om enn ikke de jure. Og unionsoppløsningen ble ikke fullbyrdet før opphevelsen av Riksakten 16. oktober og Oscar IIs abdikasjon 26. oktober og hans proklamasjon til det norske folk dagen etter – selv om 7. juni-vedtaket unektelig var en sterk hensiktserklæring og et irreversibelt oppsigelsesvarsel. Men at en norsk republikk skulle være etablert fordi landet – høyst midlertidig – var kongeløst?

Slike episoder, hvor man av ulike grunner har gjennomgått et kortere eller lengre interregnum, kjenner Norgeshistorien mange av, uten at denslags noen gang – hverken automatisk eller ved eksplisitt proklamasjon – har medført noen endring av Rikets statsform. Slike situasjoner, hvor Riksrådet trådte inn i regentskapsfunksjonen, hadde man flere ganger i høymiddelalderen, og senere blant annet i 1387-88, 1448-50, 1481-83 og spesielt i perioden 1533-37 etter erkebiskop Olav Engelbrektssons statskupp. Samt ikke minst i tidsrommet fra 14. januar 1814 til 17. mai samme år. Noen presedens for at tronledighet betydde etablering av republikken, eksisterte ikke.

At Norge siden 1814 har hatt en forfatning med sterke republikanske islett – undertiden benevnt ”republikansk monarki” – er en annen sak, som gjerne kan være tema for en særskilt studie.


Odd Gunnar Skagestad er en aktiv skribent. Han har skrevet flere artikler, blant annet for Samtiden, Historisk Tidsskrift, Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift og Farmann. Han har gjennom jubileumsåret bidratt med artikler som berører unionsoppløsningen og dens hundreårsmarkering, deriblant hos Farmann.

Årets julegave: 17.-maivest

Av J.K. Baltzersen

Artikkelforfatteren står modell med 17.-maivest
Es ist kein Schwerdt, das schärffer schiert,
Als wann ein Baur zum Herren wird.
(Det er intet sverd som skarpere skjærer,
enn når en bonde til herre bliver.)

- Grimmelshausen, gjengitt i Liberty or Equality av Erik von Kuehnelt-Leddihn

Det er kun 8 år før vi står foran et nytt stort jubileumsår. Faglige aktiviteter allerede igang, rapporterer kilder. Den jubileumssultne har dog intet å frykte. Den som er lei av jubileer, har imidlertid et problem. Det er flere jubileer før det store i 2014, norske som utenlandske, frem til da. Vi tar det år for år:

  1. 100-årsjubileum for Henrik Ibsens bortgang. Ibsen-sitater på fortauet langs Karl Johan er allerede observert før årets jubileum er over. 100-årsjubileum for kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud.
  2. 200-årsjubileum for britenes invasjon av København og Danmark-Norges inntreden på Napoleons side. 100-årsjubileum for begrenset kvinnelig statsborgerlig stemmerett i Norge. 100-årsjubileum for Oscar IIs bortgang.
  3. 100-årsjubileum for kroningsinstituttets avskaffelse.
  4. 200-årsjubileum for innføringen av det svenske blandingsstyresystem. 125-årsjubileum for den første parlamentariske regjering (Regjeringen Sverdrup) – noe misvisende benevnt parlamentarismens innføring i Norge.
  5. 100-årsjubileum for NTH og Studentersamfundet i Trondhjem
  6. 100-årsjubileum for innskriving av kontrasignaturlæren i Grunnloven
  7. 100-årsjubileum for teknologioptimismens og den menneskelige ufeilbarlighets store slag for baugen – nesten bokstavelig talt ved Titanics undergang.
  8. 100-årsjubileum for almen statsborgerlig stemmerett for kvinner i Norge.
  9. Nytt stort jubileumsår i Norge. 100-årsjubileum for starten på den 1. verdenskrig og starten på slutten for Europas gamle orden. 225-årsjubileum for stormingen av Bastillen.

Nå må det innrømmes at ikke alt dette gir spesielt stor fare for jubileumsmessig ståhei, men den som ønsker et påskudd for å feire, markere eller sørge har nok av anledninger frem til 2014. Anledningene byr seg nok siden også, men dét lar vi ligge her. Med mulig unntak av neste års Ibsen-jubileum blir vi nok spart for de helt store langvarige jubileer frem til 2014, men da vil vi nok få et jubileum som nok utklasser nevnte Ibsen-jubileum i dimensjon. Kanskje utklasser grunnlovsjubileet også årets store unionsoppløsningsjubileum. Skjønt, man kan jo lure på om dét er mulig. Markeringen av den 1. verdenskrig vil nok havne ufortjent i skyggen.

Det er altså kun 8 år til at det store jubileet står for døren – hvis ikke jubileet allerede er begynt om 8 år. Det er derfor på sin plass å anskaffe 17.-maivest, hvis man ikke allerede har gjort det, og gitt at man har det rette kjønn. En 17.-maivest må være den perfekte julegave. Den er blitt anbefalt som et skritt mot herrebunad. Som kjent er ikke herrebunader et like vanlig fenomen som kvinnebunader. Prøv 17.-maivest først for å se om dette passer, heter det. Den er jo langt billigere enn en full bunad, men dét er bare en bonus. 17.-maivesten var borgernes diskrete måte å feire Grunnloven på i det 19. århundre. Bunaden er en folkedrakt – eller snarere et bondeantrekk. At et borgerplagg skal være et skritt på veien til en bunad kan derfor være vanskelig å forstå. Vi kommer tilbake til dette.

Vi ser altså frem mot 200-årsjubileet for Grunnloven. Det er et jubileum for en død grunnlov. Organisasjonen som har ansvaret for den gamle hovedbygningen ved Eidsvold Værk og årets tilføyelse, Wergelands Hus, heter Eidsvoll 1814. Det er et museum – ihvertfall hvis vi skal tro den offisielle nettside. Det er neppe et grunnlovsmuseum, men det kunne like gjerne vært, for, som Skagestad tidligere har påpekt, museer er de steder der vi plasserer døde ting. Vi får nok allikevel fremover en spennende grunnlovsdebatt – kanskje til og med en demokratidebatt. Begynnelsen til en slik debatt har vi allerede sett.

Hva kommer vi til å få høre i det store jubileumsår 2014? Vi kommer sikkert til å høre hvor tragisk det er at 17. mai faller på en lørdag. Den store frihet i vår tid er som kjent friheten til ikke å møte opp på jobb. Den andre friheten er det ikke så farlig med. Kommer vi til å få se krav om grunnlovsfestet rettet til at 17. mai skal falle på en ukedag? Kanskje kombinert med grunnlovsfestet rett til solskinn på 17. mai?

At eidsvoldsfedrene sådde frøene til det flotte demokratiet som er blitt bedre med tiden, kommer vi neppe utenom. Vi kommer til å få presentert historien som trinnene frem til dagens demokrati – nesten så man kan få inntrykk av det var bevisste trinn mot vår tids demokrati. At dette er en tvilsom historieforståelse vil være et faktum uavhengig av om myteskaperne og -opprettholderne liker det eller ei. Den oppmerksomhet Wergelands Hus på Eidsvoll har om demokrati lover ikke godt. Det er vel denne oppmerksomheten som kommer til å dominere. Maktbegrensningsperspektiver eller individfrihetsperspektiver havner nok dessverre i skyggen.

Vi kommer til å få høre at dansketiden bare var sorgen med Europas mest konsekvente skriftlige enevoldskonstitusjon – Kongeloven fra 1665. Perspektiver som hevder at makten faktisk var begrenset – ihvertfall i praksis – kommer nok dessverre til å havne i skyggen. Et eksempel på hva som kan komme til å havne i skyggen er realiteter – eller teorier – om konstitusjonen som noe utover den skriftlige enevoldskonstitusjon. Vi kan her nevne artikkelen Skuespiller H.C. Knudsens offensiv efteråret 1813 – Et forspill til Eidsvoll av Thomas Lyngby i boken Norgesbilleder – Dansk-norske forbindelser 1700-1905, hvor det blant annet heter:

Krigerne sloges for de kvinder, børn og gamle, der blev tilbage i de norske dale. Her vogtede kvinderne hjemmet knyttet til varme, følsomme værdier symboliseret ved ”Arnestedet.” Man sloges imidlertid også for ikke at miste ”Selvstændighed” og ”Borgerrettigheder.” Man mente, fjenden ville påtvinge nye love. Et sted tales om, at landets ”Forfatning” skulle forsvares. Her sigtes næppe til Kongeloven, men snarere til de i Helstaten udbredte forestillinger om et styre, der selv var bundet af lov, og som sikrede liv, ejendom og sikkerhed og forhindrede vilkårlighed […]

Vil vi få høre om Eidsvoldsregimet som motsetning til guden Demos, og som et selvstendig alternativ til både det monarkiske enevelde og det absolutte demokrati? Eller vil vi få høre om Eidsvoldssystemet som et skritt på veien til vår tids demokrati? Vi kommer nok til å høre begge deler – hvis vi lytter godt. Det sistnevnte perspektivet vil nok dessverre dominere.

Vi vil få høre den whigske historieteori, som i korte trekk går ut på en lineær historisk utvikling mot stadige forbedringer. Vi vil få høre om hvordan demokratiet og rettsstaten hører sammen – uttrykt ved begrepet ”den demokratiske rettsstat.” Sannheten er snarere at rettsstaten har tradisjoner som går mye lengre tilbake i tid enn demokratiet. Å påstå for eksempel at demokratiet er en slags mor til rettsstaten faller således på sin egen urimelighet.

Vi vil få høre om hvordan demokratiet begrenser makten, mens tidligere styreformer ikke gjorde dette. At vi i vår tid har den største og mest vidtrekkende statsmakt i den vestlige sivilisasjons historie med unntakene blant de totalitære kommunistiske, nazistiske og fascistiske regimer får vi bare ta som en mindre detalj som mere eller mindre ignoreres – mest mere.

I det moderne demokratiet skal individet beskyttes med grunnlovsfestede rettigheter og Montesquieus maktfordelingsprinsipp. At Montesquieu foreskrev en maktfordeling mellom makter med forskjellige kilder, og at baronen uttrykte seriøse reservasjoner mot demokrati – blant annet ved å forutsi at friheten i et maktfordelingssystem vil ende når folket tok makten fra Kongen – får nok passere stort sett i stillhet.

Den moderne maktfordeling med separate valg til den lovgivende og utøvende makt, føderale elementer eller en kombinasjon av disse konsepter kan muligens ha noe for seg. Det er slik det er i Amerikas Forente Stater. Selvom USA på mange måter har mindre statsintervensjon og en mindre offentlig sektor enn Norge og ellers i Europa, sliter også USA med mange problemer med et stadig mere omfattende og vidtrekkende statsapparat – eller statsapparater.

Det er grunn til å stille spørsmål om ikke det konstitusjonelle demokrati som maktbegrensende konsept er noe mere enn en utopi. Når vi – for å bruke den moderne svenske grunnlovs språk – har et system hvor ”all offentlig makt utgår från folket,” er det ting som tyder på at makten blir sterk. Det konstitusjonelle demokrati har gjerne et element av grunnlovsfestet rettighetsvern, men hvem kan endre dette rettighetsvernet uten de helt store problemer, og hvem utpeker de høyesterettsdommere eller konstitusjonsdommere som skal håndheve dette rettighetsvernet? Jo, folkevalgte politikere – eller i noen tilfeller folket i valg og avstemninger.

Amerikas Forente Stater er vår tids mest velkjente eksempel på rettighetsvern håndhevet av en domstol. Her er hvem som blir utnevnt det vesentlige. Hva som faktisk står i den amerikanske grunnlov er mindre viktig. Det må innrømmes at rettsvern for individers rettigheter fortsatt har faktisk betydning. Dette er imidlertid i stor grad en arv fra før den demokratisk-republikanske tidsalder. Å redefinere hva som er rett er også på mange måter enklere i vår tid enn det var for tidligere tiders makthavere.

I demokratiet skal retten til å velge andre politikere være det store konseptet som skal verne vår frihet. At retten til å velge folkeforsamlingens flertall – i prinsippet ihvertfall – tilhører folkeflertallet er bare ett av problemene. Vi får stadig høre argumentasjon som tyder på at avsender av argumentasjonen mener at bare demokratiet får anledning til å virke slik teorien tilsier blir alt så meget bedre. Fristelsen til å trekke paralleller til andre ideologer som hevder at bare deres ideologi fikk virke som tiltenkt vil alt bli bra, er stor.

I artikkelen Bonden som nationalt symbol og musealt objekt i boken Norgesbilleder – Dansk-norske forbindelser 1700-1905 skriver Bjarne Stoklund:

[N]år de norske bønder – i hvert fald på papiret – fik en stærk position i det nye folkestyre, så skyldtes det de særlige forhold, som gjorde dem modne til at gå ind som ligeberettigede borgere i staten.

Når vi i efterpåklokskapens navn ser på hvordan den politiske utviklingen har vært, er det stor grunn til å tvile på – om ikke benekte – påstanden om at norske bønder var spesielt egnet til politisk innflydelse. Bøndene sto – eller ble brukt – i stor grad mot borgerskapet og embedsmannsstanden i kampen for å gjøre ende på Eidsvoldsregimet og dermed gi oss demokratiet. Når dette er sagt, er det utvilsomt trekk ved 1800-tallets bønder å beundre i forhold til trekk ved nåtidens bønder, som nærmest fremstår som sosialklienter, og som – på tross av de formelt sett er selvstendig næringsdrivende – driver ”lønnsforhandlinger” med Staten.

Vi vil nok høre om folkesuverenitetens seier i 1814, men bedre alternativer for når denne seiret er nok 1884 – med Norges første parlamentariske regjering – og 1905 – med Stortingets avsettelsesvedtak mot Kongen.

Vi vil få høre at prosessen i 1814 var vår egen lille franske revolusjon – nesten med en underforstått stolthet over sammenligningen. Det er riktignok likheter, noe som vi – stort sett ihvertfall – har svært liten grunn til å være stolte over. Fideikommisser ble forbudt i Grunnloven av 1814, og vi har dette forbudet fortsatt idag. Dette forbudet innebærer at man ikke kan etablere formuer med spesielle arverettsregler, eksempelvis at arv skal skje udelt hele veien til eldste sønn. Det er merkelig dette med at rettigheter vernet i Grunnloven ikke betyr så mye, men hvis det er en grunnlovsbestemmelse som kan forhindre at alternativ makt til statlig makt bygges opp, da blir en slik bestemmelse brukt for alt den er verdt.

Vi kan ha lange diskusjoner om – endog utredninger – om likheter mellom den norske 1814-prosessen – og også om hvilke feil eidsvoldsfedrene gjorde, hva som var årsaken til det, hvordan det kunne vært gjort bedre og likhetstrekk og forskjell mellom eidsvoldsprosessen og den amerikanske uavhengighets- og grunnlovsetableringsprosess. Vi skal la denne slags stort sett ligge. Den interesserte kan eksempelvis lese denne skribents lengre stykke med utgangspunkt i Karl Johans gates arkitektur. Kort kan det imidlertid nevnes at hvis norsk historie var en jakobinerrevolusjon, er det nok mere korrekt å fastsette denne til årene 1883-84, da vi hadde en riksrettssak som ledet frem til vår første parlamentariske regjering, og som det er blitt sagt av flere historikere at representerer et vannskille i norsk historie når det gjelder utvikling av en aktiv stat.

Det er unektelig litt absurd å betrakte en prosess hvor den utøvende makt ble lagt til en konge, og hvor representantene vekslet på å spise middag med en prins – landets regent – som en jakobinerrevolusjon.

Vi vil nok også få høre om farvelikheten mellom det norske og det franske flagg. I samme slengen blir nok nevnt de tre farvene som symboler for frihet, likhet og brorskap. Da kan det være på sin plass å påpeke at rødt og blått i tricoloren opprinnelig var farvene til borgerne av Paris, mens det hvite var Bourbon-monarkiets farve. Tricoloren forbindes gjerne med den franske revolusjon, men farvesymbolikken knyttet til begrepet ”frihet, likhet og brorskap” er altså en efterkantskonstruksjon. Dette vil imidlertid havne i skyggen i det store jubileumsår 2014.

Vi får håpe at alle disse dystre spådommer for 2014 blir gjort til skamme. Intet ville være bedre enn dette. Vi kan håpe at akademikere og andre som jobber med grunnlovsjubileet, tar disse spådommer som utfordringer. Således kommer vi her med konstruktive forslag til hva som kan taes tak i i god tid i forkant, istedenfor kun å komme med kritikk i efterkant, slik som ofte har vært tilfelle med jubileumsåret 2005.

Vi får også håpe at året 2014 blir et år hvor vi kan legge vekt på individets frihet istedenfor på nasjonens frihet. Vekt på nasjonens frihet er ihvertfall det vi har sett i jubileumsåret 2005. Og dét er kanskje ikke annet å forvente når den ”frigjøringsprosess” som fant sted i 1905, ikke hadde noen direkte betydning for individets frihet, mens den indirekte på mange måter hadde negativ betydning for individets frihet, og vi siden stort sett har sett et forfall i individets frihet.

Det jubileumsår som vi snart har lagt bak oss er derfor en illustrasjon hva idéhistoriker Trond Berg Eriksen sier mot slutten i sin artikkel Frihet og demokrati i Norge i boken Norge ad notam:

I den norske mytologien har frihetserfaringen oftere hatt med den nasjonale ”sjølråderetten” å gjøre enn den enkeltes myndighet og ansvar. Den samme mytologien gir demokratiet en lignende fortolkning og knytter det å kunne være herrer i eget hus til muligheten for å kunne leve uavhengig av dansker (1814), svensker (1905), tyskere (1945) og Brussel (1972).

Vi kan komme med flere utfordringer til historikere og andre fagfolk. Perspektiver som bør komme frem mot jubileumsåret 2014 kan være ”demokrati er ikke frihet” og ”nasjonens frihet er ikke individets frihet.” Relevante tanker om den politiske utvikling som man bør trekke frem, er tanker fra nordmenn som T.H. Aschehoug, Yngvar Nielsen, Frederik Stang, d.e. og Francis Hagerup. Vi bør også ha med utenlandske perspektiver, og da blir gamle tenkere som Erik von Kuehnelt-Leddihn, Bertrand de Jouvenel, W.E.H. Lecky, Lord Acton, Edmund Burke, Alexis de Tocqueville og Charles de Secondat, Baron de Montesquieu svært aktuelle. Når det gjelder Montesquieus tanker, må vi advare mot å redusere hans tanker til ren formell maktfordeling mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Sitater av H.L. Mencken kan sikkert sprite opp demokratidebatten.

Eidsvoldssystemet bør fremstilles som et selvstendig alternativ – ikke som et villet moderasjonens skritt på veien mot vår tids massedemokrati. Christian Magnus Falsen – Grunnlovens far – og hans og andres tanker om at man gikk for langt i retning folkemakt i 1814 er absolutt relevante. Vi bør se Eidsvoldssystemet i en større europeisk sammenheng, nemlig sett i lys og sammenlignet med en europeisk trend i tiden med blandingsstyreformer – en trend som kom som følge av erfaringene med enevelde.

Vi bør se både på idéen om at demokratiet er like ille som det monarkiske eneveldet – representert ved for eksempel Benjamin Constant and François Guizot – og på idéen om at demokratiet er verre enn det monarkiske eneveldet – representert ved for eksempel Hans-Hermann Hoppe.

Det er en manglende forståelse for forskjeller mellom den amerikanske ”revolusjon,” den franske revolusjon og den norske eidsvoldsprosessen. Her er det grunnlag for folkeopplysningsvirksomhet. Erik von Kuehnelt-Leddihn kunne i den sammenheng tilby en frisk og annerledes analyse enn den vanlige. Hans artikkel fra det franske jubileumsåret 1989 kan anbefales som en begynnelse. Edmund Burkes refleksjoner over den franske revolusjon vil også være et godt grunnlag for en 2014-debatt som løfter blikket utover Norges grenser. Historiker H.A. Scott Trasks artikkel om den franske revolusjon kan også anbefales.

Vi står altså foran et 200-årsjubileum hvor bunaden er det korrekte nasjonale antrekk. En bondedrakt er blitt nasjonaldrakt – samtidig ikke én nasjonaldrakt, men mange lokale drakter. Demokratiet har seiret. Bonden er det nasjonale og demokratiske symbol.

Betyr bondedraktens seier som nasjonaldrakt at fiskere, embedsmenn, handelsmenn, byborgere også videre ikke er ekte nordmenn? Bøndene vant den politiske kampen. Borgerskapet tapte. Bunaden vant.

Det er på tide å anskaffe en 17.-maivest – dvs. hvis man er mann. La den gjerne ikke bli noe skritt på veien mot en herrebunad. Den er et selvstendig alternativ. Og dét gjelder uavhengig om leseren mener at det var den riktige side som vant den politiske kampen, eller at det var feil side som vant. 17.-maivesten er ingen halvveis bunad. Den er intet skritt på veien mot noen bunad.

17.-maivesten må være den perfekte julegave når vi står på slutten av et jubileumsår og ser frem mot et nytt stort jubileum. De som syr bunader, får heller ha det så godt.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på norsk”, In Honor of King Oscar II of Norway – stort sett en kortversjon av In Memory of King Oscar II of Norway – og Main Street Architecture and Real Words vs. a ”Living” Constitution. Om Churchills berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill on Democracy Revisited. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering vennligst kontakt redaksjonen.

En grunnlovs- og demokratidebatt

Av J.K. Baltzersen

Mange har begynt å se fremover i forhold til Grunnloven, og vi har sett begynnelsen til en grunnlovsdebatt – og muligens også en demokratidebatt.

Det ble holdt en grunnlovskonferanse i Bergen den 14. og 15. november. Grunnlovskonferansen 2005 må hedres som et initiativ for å se fremover, men når man ser fremover, er det vesentlig hvordan man ser. Professor Sejersted sa blant annet under konferansen at Grunnloven i større grad bidrar til å beskytte Stortingets makt enn å beskytte individets frihet. Grunnlovskonferansen hadde som et av hovedspørsmålene om Grunnloven er et egnet styringsverktøy. Når man legger opp til en debatt med Grunnloven som et styringsverktøy som et hovedpremiss, er det grunn til å være på vakt. Hva er det vi vil få hvis det skrives en ny grunnlov? Med den debatt som var rundt ”velferdsstaten” på konferansen, kan man lure på om vi får den grunnlovsfestet. Gud forby! Vil vi få en grunnlovsfestet ”rett” til ikke å bli diskriminert av private aktører?

Når vi vet at Grunnloven er død, er det ikke allikevel – på tross av redselen for hva som kan komme – da like greit å få en ny? Muligens. Det er imidlertid grunn til å minne om at det kan være smart å la et bo være uskiftet. Når et arveoppgjør kommer, hender det at situasjonen blir enda verre. Det beste er derfor kanskje å la boet være uskiftet. I mellomtiden kan vi håpe på at noen lykkes i å gjenopplive Grunnloven fra de døde, selvom det ser ganske så mørkt ut for det prosjektets vedkommende for tiden.

Grunnloven av 1814 gir rett til full kompensasjon dersom Staten har behov for noens eiendom. Leser man formuleringen nøye, vil man legge merke til at Grunnloven ikke erklærer at det er eiendomsrett. Eiendomsretten eksisterer utenfor Grunnloven. Grunnloven gir et visst vern mot overgrep mot den. Noe tilsvarende kan man si om paragrafen om næringsfrihet. Grunnlovens vern om næringsfriheten er det imidlertid lenge siden noen så noe til i praksis. Forøvrig kan vi idag snakke om eiendomsresten – ikke eiendomsretten. Eiendomsresten er den del Staten aller nådigst lar den enkelte beholde.

Får vi en ny grunnlov, er sannsynligheten stor for at denne grunnloven blant annet blir en rettighetserklærende grunnlov, dvs. at konseptet blir at Staten fullt og helt definerer våre rettigheter. Selvfølgelig kan man spørre seg om hva forskjellen blir i praksis i og med at Grunnloven er død. En grunnlov kan muligens gi individene et bedre rettighetsvern, men de rettigheter som er vernet der, blir ikke håndhevet, og da er det grunn til å spørre seg hva for eksempel en norsk ”Bill of Rights” kan gjøre for oss. Videre vil vi sannsynligvis få mere grunnlovsvern av typen ”retten til å ligge på sofaen for andres penger.” I en tidsalder med demokratiets hellighet er det også tvilsomt om vi får noe vern mot folkeflertallets makt når alt kommer til alt. I 1814 ble det foreslått at grunnlovsendringer måtte godkjennes av folkeavstemning med 2/3-flertall. Noe slikt vil neppe bli seriøst diskutert idag.

Eidsvoll 1814 hadde onsdag den 23. november en debattkafé med professor i statsvitenskap Trond Nordby om Grunnloven er antikvarisk og om vi trenger en ny grunnlov. Nordby betegner seg som tidligere marxist. Slike selverklæringer burde man være skeptisk til – spesielt til ordet ”tidligere.” Med dette menes ikke nødvendigvis at vedkommende selverklærte tidligere marxist lyver. Moderasjonen som følge av den personlige erfaring er nok ofte genuin, men ideologien sitter der ofte fortsatt i en eller annen form. Nordby tilhører uansett venstresiden, og man skulle derfor forvente at han bør være fornøyd med den grad Staten er blitt omfattende og vidtrekkende i den demokratisk-republikanske tidsalder. Muligens kunne han ønsket seg en enda mere omfattende og vidtrekkende stat, men den rekkevidde og størrelse Staten hadde for 100 år siden foretrekker neppe Nordby fremfor dagens situasjon. Når dette er sagt, må det sies at Nordby kan være langt mere verdt å lytte til enn for eksempel mange politikere både på høyre- og venstresiden.

Professor Nordby kunne gi et verdifullt bidrag til debatten i nevnte møte. Han kunne til og med innrømme at Stortinget langt på vei er blitt despotisk, idet han nevnte at Montesquieu fryktet folkeforsamlingen mest som den institusjon som skulle vokse frem som ny enevoldsmakt, noe man fryktet her til lands også. Vi kan nok allikevel regne med – på tross av denne innrømmelsen – at professor Nordby ikke vil innrømme noen rolle til en monark – det være seg den rollen fyrsten av Liechtenstein eller Monaco har eller den rollen den norske eller den noe mere vingeklippede svenske monark har. Nå skulle ikke dette arrangementet i Wergelands Hus handle om monarkiet, noe Nordby presiserte idet han såvidt nevnte at han ville avskaffe det helt og holdent.

Kunnskapene er ikke idag som de var i 1814, kunne Nordby fortelle tilhørerne. Nordby ga uttrykk for stor respekt for det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Det er nok rimelig å anta at en ny grunnlovsforsamling vil ha en lavere standard når det gjelder relevante kunnskaper enn den standard Riksforsamlingen hadde på Eidsvold i 1814.

Nordby ønsket ikke å bytte ut Grunnloven. Han vil heller gjøre en omfattende revisjon ved blant annet å fjerne ”antikvariske paragrafer.” Nordby vil gjenreise betydningen av Grunnloven. Han vil ha den klar til krise. Det kan kanskje være riktig å fjerne det ”antikvariske” ved Grunnloven. Kongens rett til selv å utpeke Statsrådet blir ofte fremhevet som en slik ”antikvarisk” paragraf, og den har lite med dagens virkelighet i Norge å gjøre. Nordby møter seg kanskje imidlertid litt i døren når han på den ene siden kritiserer konstitusjonell sedvanerett for å være endring av Grunnloven gjennom ”kjøkkendøren,” mens han på den andre siden vil ha ”kjøkkendørsendringene inn gjennom hoveddøren.” La oss også huske på at Kongens formelle rett til å utpeke Statsrådet hadde en betydning i aprildagene 1940. Vi har ikke hatt en tilsvarende krise siden. La oss også huske at i Liechtenstein og Monaco har idag fyrsten en noe tilsvarende posisjon som den vår skrevne grunnlov beskriver. I Liechtenstein skjedde nylig en forskyvning av makt fra folkeforsamlingen til fyrsten. En slik maktforskyvning i Norge blir muligens vanskeligere hvis ”kjøkkensdørsendringene” taes inn gjennom ”hoveddøren.”

Det er vanskelig å være uenig i Nordbys advarsler mot en helt ny grunnlov, blant annet basert på at et av Grunnlovens hovedformål er å begrense Staten, og at dagens makthavere sannsynligvis vil få stor innflydelse over en ny konstitusjon. Nordby har nok også rett i at Grunnloven er blitt hengende efter. Det som kunne virke begrensende i 1814, er ikke begrensende idag. Intet ville være bedre enn om for eksempel kvalifisert flertall som mindretallsbeskyttelse og ”en statsmakt bundet til masten” – da masten ikke i betydningen forsørgerstatens forpliktelser eller lignende – igjen ble realiteter. En omfattende revisjon kan imidlertid også de som er minst interessert i begrensning av Staten, ha stor innflydelse på. Vi kan også se med skrekk på alle de gruppeinteresser som skal ha sine ting inn i Grunnloven, enten ved en omfattende revisjon eller en helt ny konstitusjon.

Når Nordby trekker frem Grunnlovens ”behagelig lave presisjonsnivå” som en ”kvalitet” ved Grunnloven, er det grunn til å være skeptisk. Nordby møter seg igjen i døren. Han er på den ene side mot konstitusjonell sedvanerett, men mener samtidig at det er greit med et presisjonsnivå som lett åpner for omfortolkning.

Det er lett å ha sympati for Nordbys frykt for opportunisme ved bruk av folkeavstemninger. Hans påstand om at valg hvert 4. år er akkurat passe for å holde politikerne i tøylene virker imidlertid som et noe for optimistisk demokratisyn.

Et ønske om å ha en underskrivningsseremoni i Rikssalen i Eidsvoldsbygningen av en ny eller revidert konstitusjon kan synes som en flott idé. Kanskje vil vi få forbedringer, men forholdene kan faktisk bli verre, og en slik seremoni bare for seremoniens egen skyld er det grunn til å advare sterkt mot.

Møtet i Wergelands Hus ble avsluttet med et sitat av Grl. § 103: ”Fristed tilstedes ikke dem, som herefter fallere.” De som efter Grunnlovens ikrafttreden gikk konkurs, skulle altså ikke få fristed. Idag har vi en gjeldsordningslov. Er denne grunnlovsstridig? Det blir isåfall ikke det eneste grunnlovsstridige vi har.

Nettverk for fremtidstenkning i Den Polytekniske Forening hadde før sommeren et møte om hva slags demokrati vi egentlig vil ha – altså i fremtiden. Berømmelsen må gis for evnen til å tenke fremover, men – igjen – er det vesentlig hvordan man tenker når man tenker fremover. Utgangspunktet er at vi ønsker demokrati. Det er fristende å si – med den store mester Henrik Ibsens ord – hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet orginalest. Nå er det allikevel ikke uinteressant med slike møter. Eksempelvis kom det frem forslag om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Da eidsvoldsmennene ga oss Grunnloven, ble stemmerettsalderen fastsatt til 25. I 1905 var den fortsatt 25, men siden har den bare rast. Når vi ser på utviklingen i samfunnet – for eksempel på når i livet folk etablerer seg og dermed typisk begynner å bidra til statskassen – burde imidlertid stemmerettsalderen settes opp – ikke ned. Mere direkte demokrati vil heller ikke nødvendigvis føre bare godt med seg.

Slike møter – altså om hva slags demokrati vi vil ha – illustrerer hvor hellig begrepet demokrati er og samtidig at folk gjerne kommer med sin helt egne definisjoner av demokrati – definert til noe som er bra – for å omgå problemet med helligheten. Da får vi gjerne rare utslag som at demokrati innebærer beskyttelse av mindretallets rettigheter. Beskyttelse av mindretallets rettigheter er imidlertid en begrensning av demokratiet. For snart 90 år siden bragte Woodrow Wilson Amerikas Forente Stater inn i den store krigen for å gjøre verden trygg for demokratiet. Hvis vi nå må leve med dette demokratiet, er utfordringen imidlertid å gjøre demokratiet trygt for verden – altså i stor grad å beskytte verden mot det.

Ifjor høst var språkprofessor Finn-Erik Vinje i ferd med å revidere språket i Grunnloven slik at det i blir konsekvent i henhold til 1903-standard. Nå er språket i Grunnloven relativt sett av liten betydning i forhold til flere andre aspekter, men Grunnloven er nå av 1814, og da bør den ha det språk som var da. Hvis vi får en ny grunnlov, blir imidlertid språket samnorsk med stor sannsynlighet for innblanding av moderne fenomener som særskrivninger – eller ”ord deling” – og andre utslag av moderne analfabetisme. La nå språket være som det var i 1814 – prinsipalt, og subsidiært i 1903.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på norsk”, In Honor of King Oscar II of Norway – stort sett en kortversjon av In Memory of King Oscar II of Norway – og Main Street Architecture and Real Words vs. a ”Living” Constitution. Om Churchills berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill on Democracy Revisited. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering vennligst kontakt redaksjonen.

Tilbakeblikk på et jubileumsår

Av J.K. Baltzersen

Et af grundlovens hovedprinciper – det vigtigste – er, at Norge skal være et konstitutionelt monarki. Dermed lader det sig ikke forene, at kongen synker ned til et viljeløst redskab i statsraadets haand. Skulde imidlertid statsraadets medlemmer gjennem kontrasignationsnegtelse kunne bindre tilblivelsen af enhver kongelig beslutning, da vilde den norske konge blive uden delagtighed i statsmagten. Denne stilling vilde være i lige grad nedsættende for monarken som skadelig for Norge selv.

- Oscar II, Rosendal slott 10. juni 1905

Det norske kongeflagg 1844-1905Vi er nå snart ved slutten av et jubileumsår. Den offisielle markeringen ved pengesluket ”Hundreårsmarkeringen – Norge 2005 a.s.” er over. Flere museer lar dog sine utstillinger i anledningen stå litt lenger. La oss se litt tilbake på jubileet.

Jubileet er blitt omtalt som ”Norges hundreårsjubileum” og med andre misvisende betegnelser som antyder at Norge faktisk så verdens lys for ganske nøyaktig hundre år siden. Uttrykket ”Kongeriket Norge 100 år” er blitt brukt av markedsføringsfolk hvis oppgave har vært å prakke på folk minnemynter. Greit nok at man ikke lærer historie på markedsføringsskoler rundt omkring, men et visst nivå av almenkunnskap bør man kunne forvente. Den som imidlertid tror at minnemyntpresset vil avta, tar nok feil. Minnemyntselgere har nok av anledninger fremover de nærmeste årene.

Et annet fenomen som inngår i bolken som kan betegnes bolken misforståelsen ”Norge er 100 år” er nevnte jubileumsorganisasjons logo. Der står det rett og slett: ”NORGE 1905-2005.” Er det flere som får assosiasjoner til gravlunden? Historikere går heller ikke av veien for å fortelle oss om ”den nyfødte nasjonen.” Hans Fredrik Dahl kunne i nummer 5-2005 av Levende Historie i artikkelen 1905: Storpolitisk pokerspill fortelle om innsatsen for å fremme kandidater ”til tronen i den nyfødte lilleputtstaten.” Nå er jo 91 år lite i historisk sammenheng.

Så derfor kan man kanskje argumentere med at den 91 år gamle staten Norge var nyfødt i 1905, men det er nok ikke dét professor Dahl mente, og ihvertfall vil ikke de fleste forstå det slik.

Flere har påpekt at dette unionsoppløsningsjubileet har ”tatt av” og vært resultatet av manglende sans for proporsjoner. Andre jubileer har nok lett falt i skyggen av feiringen eller markeringen av at Norge ble ”verdensborger.” I 2005 er det også hundreårsjubileum for etableringen av det russiske konstitusjonelle monarki. Det har også vært 200-hundreårsjubileum for slaget ved Trafalgar. Britene har nok ikke vært helt uskyldige i feiringen av dette jubileet, og det finnes muligens grunnlag for også å påstå at dette jubileet har ”tatt av.” I Norge har man imidlertid ikke merket mye til jubileet, og det er tross alt åpenbart at slaget ved Trafalgar har større betydning for Europas historie enn det som foregikk på den skandinaviske halvøy i året 1905. Det er også blitt påpekt at i 2005 er det 30 år siden Thatcher ble formann i det britiske konservative partiet, og dét er også et jubileum.

Mye er skjedd i løpet av jubileumsåret. Den offisielle jubileumsorganisasjonen har et utgitt et magasin om demokrati på norsk. Den 23. september – 100-årsdagen for overenskomsten ved forhandlingene i Karlstad – var det en konferanse om demokrati og nasjonalisme i Sverige og Norge i Värmlandsoperan i Karlstad. Konferansen var interessant, men denne skribenten kunne mildt sagt styre sin begeistring for en Lund-dosents utlegninger om et ”kvinnediskriminerende” språk og hyllesten til den demokratiske utvikling. Hyllesten til guden Demos begynte med yppersteprestene Bondeviks og Perssons prekener, og den nådde heldigvis ikke helt dette nivået igjen. Forøvrig kan man lure på hvilken gud Bondevik tror på. Han opptrådte på konferansen som yppersteprest for guden Demos. Dét er – såvidt denne skribent vet – ikke det han er ordinert som. Konferansen hadde hyggelige kunstneriske innslag, med blant annet en svensk-norsk union – altså et ektepar – som opptrådte.

Konferansen var relativt balansert når det gjaldt å se på historien og å se fremover. Før lunch var stort sett tilegnet historien, mens efter lunch stort sett var tilegnet fremtiden. Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud – sjef for norske myndigheters siste maktutredning – var inne på en sammenligning av forrige globaliseringsperiode, nemlig den som var før den første verdenskrig, og den nåværende globaliseringsperiode. Et av Østeruds hovedmomenter var at Staten den gang var langt mindre. Vi er her ved kjernen av en misforståelse som nok er ganske utbredt, nemlig den at vi er kommet tilbake der vi var ved Gavrilo Princips skjebnesvangre skudd i Sarajevo med den nyere tids seier for markedsøkonomi og globalisering. Vi er nettopp ikke dét.

Professor Sejersted var inne på et forhold som det er grunn til å misunne Sverige for. Ifølge Sejersted er det – på tross av mye sosialdemokratisk tenkning også i Sverige – mere legitimitet hos industriledere – gjennom industriens nasjonale stilling – i Sverige, mens Norge har Stortinget som et stort nasjonalsymbol. Noen tilsvarende posisjon har ikke Sveriges Riksdag. Den nasjonale kampen der demokratiet og nasjonalismen gikk hånd i hånd i Norge må nok ta mye av skylden for dette.

Selvom det er blitt mye jubileum det siste året, betyr ikke dét at det ikke er noen savnede perspektiver – eller ihvertfall noen perspektiver som er kommet i skyggen. For et forretningsblad for næringslivets frihet er det noen perspektiver som bør være mere aktuelle enn andre. For 100 år siden hadde forretningslivet på mange måter større alburom. Dette henger sammen med de generelle forhold for økonomisk og personlig frihet. Eidsvoldsregimet, som da var på vikende front, ga bedre forhold i så måte enn det konstitusjonelle demokrati som sies å være født med unionsoppløsningen. Samfunnet er selvfølgelig mere komplekst enn at årsakssammenhengene kan reduseres til et par faktorer, men vi kan allikevel si at dette forhold i stor grad hører sammen med maktfordelingens tilbaketog og det faktum at vi i dagens samfunn tror at vi styrer oss selv – skillet mellom de styrende og de styrte er for det meste visket ut, og dette gir en stor psykologisk effekt. Mangt kan sies om dette, og den interesserte kan blant annet henvises til denne skribents refleksjoner over vår ”levende” grunnlov.

Ofte blir det innvendt mot perspektiver som ser på jus, politikk og makt i forhold til hverandre at det ikke er interessant utover å konstatere at politikken og makten har vunnet. Det kan her tillegges at hvis man ser det i et utvidet perspektiv som også dekker hvordan de ulike styreformer er i forhold til Statens makt, blir diskusjonen straks mere relevant for de forholdene vi lever under i vår egen tid. Når Hans-Hermann Hoppe kommer med sin tese om at demokrati er verre enn monarki når det gjelder å begrense Statens størrelse og rekkevidde, kan man selvfølgelig diskutere tesen, men det blir vanskelig å avvise diskusjonen som irrelevant for vår egen situasjon.

Et annet perspektiv som ikke har vært mye fremme – om det har vært fremme i det hele tatt – er den voksende nasjonalismen på slutten av 1800-tallet og dennes påvirkning på næringsfriheten som sådan. Kampen om konsesjonslovene på begynnelse av 1900-tallet minnes vi. Nå kan det sies at nasjonalisme ikke var begrenset til Norge på den tiden, men det er liten tvil om at den agitasjon som ble bedrevet i Norge på slutten av 1800-tallet har gitt negative effekter. Særnorske problemer i forhold til utenlandsk eierskap i næringslivet hjemsøker oss den dag idag. Eksempelvis har ikke svenskene de samme innvendingene mot at nordmenn eier svensk næringsliv som det motsatte. Når det er så få store norske private kapitalister, gir dette oss et ytterligere problem i forhold til statskapitalismen. Tanken på hvordan oljeformuen omtales som ”nasjonalformue” – med en ”god” kollektivistisk tone uten at mange tenker over det – burde også få noen hver til å reflektere over hvilke effekter norsk nasjonalisme har hatt.

I unionen var det noe som het ”mellomriksloven,” som etablerte Norge og Sverige som en frihandelssone. Vi har forsåvidt EU og EØS som en mye større slik sone idag. Problemet med den moderne unionen er at den handler om så mye mere enn frihandel. En brite ble hørt en gang si at britene ble fortalt at EF handlet om handel, men at det – ihvertfall nå – handler om så mye mere. Poenget var at de var blitt lurt, og det er nok mange med ham som ser det slik. EU er på mange måter et redskap for mere statsmakt med utallige reguleringer. Det er ikke slik venstresidens neibevegelse hevder – at EU er kapitalismens velgjører. Den svensk-norske unionen var noe helt annet.

Hvis man besøkte Värmland Museums utstilling om unionsoppløsningen, kunne man blant annet se at Olav Thon uttalte at unionsoppløsningen var en feiltagelse. Det var så mye man kunne fått til med unionen. Ifølge samme utstilling ble nordmenn likestillet som eiendomskjøpere i 1868, og svensker ble det samme i Norge i 1888. Värmlands Museum kan muligens tilgis for å omtale det felles svensk-norske utenriksdepartement som ”svensk” når vi vet hvordan kunnskapsmangelen er på norsk side. Blant både konsuler og delegasjonsledere var det nordmenn i den felles utenrikstjenesten. Det var til og med en lojal bergenser som efterhvert ble nøytralisert.

I forbindelse med Norsk Hydros hundreårsjubileum kunne historikeren Sagafos komme med tvil om noe av det økonomiske vi alle ”vet” om Norge. Sagafos uttalte under et plenumsmøte i Den Polytekniske Forening at Norge og Sverige sannsynligvis økonomisk var ”midt på treet” blant Europas stater for 100 år siden. Vi får jo alltid høre at Norge da var et fattig land. Likeledes kunne professor i økonomisk historie Francis Sejersted på et møte på Chateau Neuf før påske blant annet fortelle at Norge lå foran Sverige i økonomisk utvikling rundt 1870. Grovt fortalt kan vi si at mens man i Norge var opptatt med kamp mellom kongemakt og folkemakt, konsentrerte man seg i Sverige om å bygge en industrinasjon.

Hydros jubileum forteller historien om et næringsliv som knapt brydde seg om de politiske forviklinger. På et seminar i Fritt Ords lokaler på 100-årsdagen for unionens oppløsning og Kong Oscar IIs abdikasjon kunne imidlertid Fritt Ords daglige leder, Erik Rudeng, fortelle oss at det var unntak fra dette. Det var nemlig et stort forlagsprosjekt på gang. Det skandinaviske forlaget ble det visst ikke noe av. Historiker Ruth Hemstad kunne på samme seminar redegjøre for hvordan samarbeidet i det sivile samfunn over landegrensene i det store og hele brøt sammen.

Seminaret kunne også by på en forsvarsadvokat for Michelsen og hans medusurpatorer. Forsvarsadvokatens navn var Dag Michalsen. Spørsmålet om hvorvidt navnelikheten er en tilfeldighet skal vi la ligge her. Forsvaret bygget delvis på at Kongen ikke hadde oppfylt sine konstitusjonelle plikter. Her har vi å gjøre med et prinsipp om at én statsmakt kan avsette den andre fordi den anser at denne andre statsmakten har satt seg utover Grunnloven. Får slike prinsipper råde, kan man glemme maktfordeling. Hva ville skjedd dersom Kongen avsatte Stortinget dersom sistnevnte ikke klarte å skaffe landet et statsbudsjett? Man kan tenke seg til ramaskriket som ville oppstått. Hvorvidt en revolusjon er grei fordi den støttes av en folkeforsamling basert på almen stemmerett og en påfølgende folkeavstemning basert på samme almene stemmerett, hvilket Michalsen antydet, har vi vært inne på før.

Advokat Cecilie Schjatvet kunne fortelle oss på samme seminar at det var den 7. juni 1905 som både statsrettslig og folkerettslig var datoen for unionsoppløsningen. Begrunnelsen skulle visstnok være at teorien om den absolutte Staten er feil. Hun ba dem som holdt på 26. oktober som datoen tenke over hvilke implikasjoner dette hadde for deres forhold til den absolutte statsmakt. Det kunne ikke være slik, hevdet advokat Schjatvet, at Norge kun ble fritt dersom den svenske ”morstat” erklærte at det var slik, for da var intet annet enn det Staten eksplisitt erklærte. Nå taler det ikke til fordel for Schjatvets kunnskaper at hun omtalte Sverige som ”morstat,” men dét er forsåvidt mindre vesentlig enn spørsmålet vi kan stille tilbake til advokat Schjatvet. Hvilke implikasjoner har teorien om at unionsoppløsningen folkerettslig og statsrettslig var et faktum 7. juni 1905 for ens forhold til det absolutte demokratiet? Det som Stortinget erklærer er?

Professor Sejersted omtalte en av 1800-tallets statsforfatningsekspert på demokratikonferansen i Karlstad, nemlig T.H. Aschehoug. Ifølge Sejersted mente Aschehoug at det var den samme kampen som ble ført av eneveldets motstandere i 1814 som ble ført mot parlamentarismen i 1884, men sistnevnte gang mot det absolutte demokratiet. Aschehoug sier blant annet i bind 3 av sin Norges nuværende statsforfatning fra 1885 i 6. avsnitt – Indskrænkninger i Statsmagternes Myndighed – kapittel 5 - Oversigt:

I Modsætning til Middelalderens Statsorden, der opløste Samfundet i Corporationer og Individer, udrustede med Rettigheder, som ei kunde ophæves eller indskrænkes uden Besiddernes Samtykke, begyndte den nyere Tid at omdanne Statsforfatningen efter den Tanke, at Staten maa være souveræn. […] [Staten] kan forandre enhver Retsregel og enhver Institution. Ingen kan eller bør have nogen af dens Forgodtbefinnende uafhængig Rettighed.
Det var denne Lære om Statens ubegrænsede Magt og Ret, der tjente til Grundlag og Forsvar for Enevældet med alle dets Misbrug. […] Læren har imidlertid ogsaa fundet Bifald fra den modsatte Side, kun med det Forbehold, at denne uindskrænkede Souverænitet alene kan tilkomme det hele Folk.
Selv i denne Skikkelse er Læren ikke rigtig.

Det er tvilsomt å kalle det monarkiske eneveldet for absolutisme. Selvom meget kan innvendes mot eneveldet, er det grunn til å si at hvis noen statsform i vår historie kan betegnes som absolutt, må det være vår tids demokrati. Både Einar Gerhardsen og skipsreder Christian Michelsen gjør seg som gode kandidater til Norges mest eneveldige politiske ledere. Lord Acton er kjent for å ha sagt at makt har en tendens til å korrumpere, og at absolutt makt korrumperer absolutt. Hvorvidt sitatet er 100 % korrekt i forhold til kilden skal vi la ligge. Poenget her er å trekke frem noe også Lord Acton har sagt:

It is bad to be oppressed by a minority, but it is worse to be oppressed by a majority. For there is a reserve of latent power in the masses which, if it is called into play, the minority can seldom resist. But from the absolute will of an entire people there is no appeal, no redemption, no refuge but treason!

Kong Oscar IIs regjeringstid i Norge var preget av kamp mellom kongemakt og folkemakt. Eidsvoldssystemet var et maktfordelingssystem mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Det var også et maktfordelingssystem mellom kongemakt og folkemakt, idet den utøvende makt var hos Kongen, mens den lovgivende makt var hos folket gjennom Stortinget. At Kongen måtte utøve det meste av den makt han hadde i statsråd forandrer ikke på dette. 1905 kan med stor grad av treffsikkerhet kalles fullbyrdelsen av Eidsvoldsregimets endelikt.

Ifølge Sejersted fastsetter professor Ola Mestad parlamentarismens endelige gjennombrudd til 1905. Sejersted mener samtidig at andre fastsetter tidspunktet til litt senere. Professor i statsvitenskap Trond Nordby fastsetter også 1905 som gjennombruddsåret, og det gjør også historieprofessor Ole Kristian Grimnes. Nordby fastsetter dog parlamentarismens inntreden i konstitusjonell rett til et senere tidspunkt.

Sejersted, som er den ene av to forfattere bak det store historieverket om Sverige og Norge fra unionens tilblivelse og frem til idag, nevnte også fenomenet at skille mellom samfunn og stat nærmest er blitt visket ut. Det er vanskelig å være uenig i dette. Dessverre.

På Karlstad-konferansen – som i andre sammenhenger – ble ”demokratisk fred”-teorien hevdet. Hendelsene i 1905 ga Sverige dens første parlamentariske regjering. Denne regjering var langt mindre villig til å være eftergivende overfor nordmennene enn den Oscar IIs egen regjering. Dette var historiedosent Torbjörn Nilsson rask med å påpeke. At Kongen og Kronprinsen var krigerske 10 år tidligere hører med til historien. Det er ingen grunn til å idyllisere tidligere tiders letthet med å gå til krig, men ”demokratisk fred”-teorien er tvilsom. Vi skal stort sett la dette ligge, men vi må påpeke at det nok snarere er handel som fremmer fred enn demokrati. En rapport fremlagt tidligere iår har forøvrig sagt at økonomisk frihet er 50 ganger mere effektiv enn demokrati i å fremme fred.

Historiker og Nobel-direktør Geir Lundestad holdt ihøst et foredrag i Den Polytekniske Forening med tittel Vi som elsket Amerika. Lundestad holdt et foredrag som demonstrerte imponerende kunnskaper om Amerikas Forente Stater. Lundestad påpekte mange likheter. En av disse likhetene er den misjonerende nasjon. Misjoneringen gjøres på forskjellig vis – blant annet på grunn av forskjellen i ressursene til å gjennomføre misjoneringen. NUPI-forsker Halvard Leira holdt på seminaret den 26. oktober et foredrag som berørte mye av det samme. Norge ønsket å stå utenfor de tradisjonelle alliansene, for man ville ikke ha noe med disse krigerske tradisjonene å gjøre. Greit nok, men den samme utenriksminister som uttrykte at utenrikspolitikken skulle være ”ingen utenrikspolitikk at have” gikk i spissen for en Nobelkomité som ga prisen til den verste krigshisser under den første verdenskrig, nemlig Woodrow Wilson.

Vi har iår vært gjennom en valgkamp og et påfølgende valg. Denne valgkampen hadde blant annet islett av eggekasting. Vi ser at tradisjonene fra 1905 holdes i hevd. Den gang var det tilfeller av steinkasting – med tilhørende ruteknusing – mot leiligheter til folk som var mistenkt for å ha ”feil” holdning til 7.-junivedtaket. Iår var det altså eggekasting. Litt forskjell er det jo på egg og steiner, men konseptet er mye av det samme.

Tidligere statsråd Victor Norman slengte ut et forslag på en vitenskapskafé om å ”svarteliste” dem som ikke stemte for å kunne hevde at de ikke hadde noe å si på politikernes handlinger de neste 4 år. I 1905 var det å la være å stemme ved augustavstemningen ansett som stor synd. Historier finnes om at folk som ikke stemte, fikk sine navn offentliggjort i lokalaviser. De verste tradisjoner fra 1905 skal tydeligvis føres videre?

Vi ser at vi bærer tradisjoner med oss, og det er ikke alltid noe å være like stolt over. Forøvrig er nevnte steinkasting et eksempel på at ikke bare var det et problem med presedensen med Stortinget som ”dommer” i siste instans når det gjaldt Grunnloven, som var et slag mot friheten, men det politiske klimaet åpnet heller ikke for tanke- og meningsfrihet.

Novemberavstemningen er godt dekket av Skagestad. Så vi skal ikke si så mye om denne her. Noe må imidlertid tilføyes. Det må påpekes at avstemningen, som mye annet i 1905, illustrerer konflikten mellom prinsipp og taktikk. Ved første ”øyekast” er det lite å undres over at tilhengerne av kongedømmet holder fast ved myten om at avstemningen handlet om monarki versus republikk. Skulle man imidlertid holde fast ved gamle monarkiske prinsipper, er absolutt ikke en folkeavstemning om statsformen noe man holder, og det var jo heller ikke det man holdt. Men hundre år er gått, og gamle prinsipper har de fleste glemt, spesielt i en tid da – for å omskrive et Førde-sitat – vi ”alle er demokrater.” Taktikk og demokratisk ånd – i stor grad basert på en folkeavstemning som kom som resultat av et krav fra en dansk prins og Michelsens problemer med lojalitet i rekkene – har vunnet over gamle prinsipper.

Vi fikk et republikansk ”monarki”. Man kan selvfølgelig hevde at konge er bedre enn president selvom Kongen er ganske så vingeklippet. Nygaardsvold og Gerhardsen kan være avskrekkende eksempler nok, og den spørsmålsstillende rolle monarken har bak kulissene i Norge idag kan absolutt ha sin verdi, men det er jo ingenting i forhold til den gamle europeiske orden. Ifølge historiker Roy Andersens 1905 Spillet bak kulissene skal den svenske Prins Carl ha svart på trontilbudet at han ikke var interessert i å være noe ”marionettetroll på slottet i Kristiania.” Så man kan jo stille spørsmålet om hvem som egentlig vant – monarkister eller republikanere – i det store.

Det kanskje mest politisk ukorrekte fra offisielt hold som er kommet under jubileumsåret var Norsk Hydros konsert med Ringenes Herre i Frognerparken. The Return of the King – noe unøyaktig oversatt til Atter en konge – ble hørt langveisfra. Man kan tenke seg at dette skulle henspille på Kong Haakon, men det var neppe den ganske så vingeklippede norske monarken Tolkien tenkte på da han i 1943 skrev:

My political beliefs lean more and more to Anarchy (philosophically understood, meaning abolition of control not whiskered men with bombs) – or to 'unconstitutional' Monarchy ... Give me a king whose chief interest in life is stamps, railways, or race-horses; and who has the power to sack his Vizier (or whatever you care to call him) if he does not like the cut of his trousers.

Vi skal la være å foreslå at Norsk Hydro – eller for den saks skyld Ringenes-Herre-tilhengere – deler Tolkiens politiske oppfatninger, men det er altfor fristende å trekke frem det underliggende i Tolkiens verker til å la dét være. Videre var dette ”politisk ukorrekte” innslaget del av Hydros jubileum – ikke ”Norges hundreårsjubileum.” Hydros konsert var gratis for publikum. Mye var gratis også i forbindelse med unionsoppløsningsjubileet – til det siste, på tross av overskridelser av dimensjoner. Til og med avslutningsarrangementet i Oslo Spektrum var gratis – dvs. man måtte betale billettavgiften på femogtyve kroner. Det blir underskudd og billettmangel av slikt.

Vår nye konge skulle være ”enkel som folket selv” ifølge Michelsen. ”Jåleri” som statsråduniformer, herolder og ”Eksellense” skulle ut. Denne alminnelighets- og enkelthetsdyrkingen skal vi imidlertid la ligge. En minnegjenstand fra 1905 med Michelsen og Berner portrettert har inskripsjonen ”Hvad Norge var, maa han engang vorde. Paa Land, paa Bølge og i Folkerang!” Problemet er bare at Norge aldri før hadde vært noe moderne monolittisk demokrati. Amtene skiftet efter kun få år navn til fylker, men de var fortsatt amtene fra 1662, da lenene måtte ut for de passet ikke i eneveldet. Det passer kanskje med amt. Norge er jo idag et enevelde. Vi har et eneveldig Storting, som på mange måter er mere eneveldig enn noen enevoldskonge kunne drømt om. Hva Norge var? Neppe!


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på norsk”, In Honor of King Oscar II of Norway – stort sett en kortversjon av In Memory of King Oscar II of Norway – og Main Street Architecture and Real Words vs. a ”Living” Constitution. Om Churchills berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill on Democracy Revisited. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering vennligst kontakt redaksjonen.

100-årsfesten – pengesluk til siste stund

Av J.K. Baltzersen

scenen i Oslo SpektrumGratis – dvs. ved kun å betale billettavgiften – kunne man komme inn i Oslo Spektrum til avslutningsarrangementet for jubileumsmarkeringen for unionsoppløsningen.

Denne hundreårsfesten – en kongelig varieté – var en folkefest, og på tross av navnet var den svært lite kongelig. Det som minnet om kongelighet var vel stort sett åpningsadressen og kongetribunen. Skjønt, det kan jo diskuteres hvor kongelig dens innhold var, men dét skal vi la ligge her. Hundreårsfesten illustrerte nok ganske godt forfallet siden 1905, da alle stortingsrepresentantene valgte ny konge i snippkjoler den 18. november.

Vi fikk iår oppleve avsynging av nasjonalsangen mens publikum satt. Hvorvidt de som satt med luer på inne, også lot være å ta av seg luene under nevnte avsynging – eller den senere stående allsangen – sier historien intet om. Riktignok fikk vi oppleve neiing fra kvinnelige scenekunstnere, men det var langtfra konsekvent, og fellesbukkingen fikk vi – som så vanlig er. Kvinne med slips, som ikke var for lite, fikk vi oppleve, og denne både neiet og bukket. Nå er ikke forvirrede kjønnsroller noe unikt for denne hundreårsfesten. På norske scener – og i Norge forøvrig – er det ganske vanlig. Man kan faktisk oppleve noe bedre forhold i Broadway, men nok om dette.

Pengesløsingen ble sikkert ikke bedre av at den enkelte soloartist kun hadde ett nummer hver, eller av at numrene stort sett ikke hadde noen relevans for det som skulle markeres. Det var kun én mannlig hovedartist, med unntak av nummeret initiert av en ”publikumer” og Odd Børretzen. Nå må vel rødstrømpedepartementet oppløse hundreårsmarkeringsorganiseringsorganisasjonen? Ja, den skal vel oppløses snart uansett. Dessuten gjelder det vel andre regler for skjev fordeling til fordel for kvinner?

Tilskuerne var vitne til en patetisk svensk-norsk spørrekonkurranse. En slik konkurranse kunne nok funnet sted i 1905. Så det var kanskje relevant, men den var egentlig lite morsom. Irrelevante kommentarer fra konferansierene om hverandre som programledere burde publikum blitt spart for.

At publikum ropte Opus femtini istedenfor Opus niogfemti er uttrykk for den servilitet som vi har hatt gjennom de siste 100 år. Har Stortinget vedtatt noe, er det. Ellers ble det sunget om ”berné.” Snart er vi vel et folkeslag som spiser reker med ”majoné?”

Fra den mannlige konferansier ble det nevnt at man søkte kongelige som liker å gå på ski, trives i vanlige skoler og tar trikken av og til, men vi skulle la enkelhets- og alminnelighetsdyrkingen ligge.

Mytene ble ikke liggende under ”gratisarrangementet.” Også her skulle vi få inntrykk av at Norge er en ung nasjon. Vi ble fortalt at 27. november – dagen for edsavleggelsen i Stortinget – var selve hundreårsdagen for Kongehuset. Interessant? Var Norge kongeløst fra kongevalget, gjennom kongeinntoget, og helt til edsavleggelsen? Ble Kong Harald V konge da Kong Olav V døde eller da han avla ed? Var Norge kongeløst fra Kong Olav døde til edsavleggelsen?

Hjemmeleksene sine hadde ikke konferansierene gjort. At Norge var den første suveren stat i verden som innførte stemmerett i 1913, medfører ikke riktighet. Statsborgerlig stemmerett fikk visse kvinner allerede i 1907. Allerede før unionsoppløsningen hadde kvinner stemmerett, men da ikke til Stortinget. At Norge virkelig ble selvstendig da Kong Haakon VII satte føttene på norsk jord kunne det vært interessant å høre argumentasjonen for.

Elskovsillustrasjonen av forholdet mellom Norge og Sverige var et artig påfunn. Her var det nok noe forvirrede kjønnsroller. Svea og Nore var henholdsvis kvinne og mann. Her var det byttet om, og ”Sverige” hadde aldri vært i Oslo, noe som er forståelig i og med at noe slikt sted ikke eksisterte i unionstiden.

Vi tillater oss å spørre om Børretzens nummer viste manglende respekt for nasjonalsangen. Elsker vi dette landet?, het nummeret. Vi fikk videre servert: Er dette med at vi elsker landet bare noe vi sier hver 17. mai og hver gang ”vi fyller 100 år?” Det var dette med at vi ikke er en så ung nasjon, men denne myten om den unge nasjonen virker vanskelig – kanskje spesielt når man har en fyr som har hatt egen film – Alt for Norge – om den ”unge nasjonen.” Forøvrig dreide det seg stort sett om banale observasjoner, slik som at statistikken sier at Norge er verdens beste land å bo i – en myte vi har omtalt på disse sider tidligere ihøst – og at vi også er mest misfornøyd.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på norsk”, In Honor of King Oscar II of Norway – stort sett en kortversjon av In Memory of King Oscar II of Norway – og Main Street Architecture and Real Words vs. a ”Living” Constitution. Om Churchills berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill on Democracy Revisited. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering vennligst kontakt redaksjonen.

Brev fra kontinentet: Monarki og demokrati

Av Erik v. Kuehnelt-Leddihn

I Europa har man en mangfoldighet av illustrerte magasiner og blad hvis billed-reproduksjoner i de fleste tilfelle står langt tilbake for kvaliteten i deres amerikanske sidestykker som «Life» og «Look». Noen inneholder førsteklasses artikler og bilder, andre følger massens smak, men de aller fleste henvender seg til de vulgære og uvitende. Kioskene og bladutsalgene er som regel helt dekket av omslagene til disse magasiner.

Besøkende fra andre verdensdeler betrakter dem ofte med en blanding av undren, forferdelse og vantro, fordi forside-oppslaget som regel dreier seg om de kongelige. Det kan være en gledelig familie-begivenhet i den britiske kongefamilie, eks-keiserinne Sorayas film- karrière, prinsesse Irenes forlovelse, dronning Frederikas charme, greven av Paris' familie, Husseins og Akihitos romantiske anliggender, kong Hassan II's søstre, det belgiske kongepars reiser, osv. osv. Forelskelser, forlovelser, bryllup, politiske intriger, fødsler, skandaler, begravelser – alt som handler om regjerende eller tidligere regjerende kongehus er godt stoff. De store politikere er på langt nær så interessante; Madame de Gaulle er ikke spennende, ingen kjenner Frau Erhard, og hvem er interessert i Segni'enes ekteskapelige lykke eller kamerat Furtsevas uforlignelige charme? Der var, og er fremdeles, én unntagelse: Jacqueline Kennedy, som merkelig i den européiske bevissthet figurerer som kongelig. På TV fulgte man i Europa den amerikanske presidents begravelse, og den var nøyaktig slik européere ventet at en monarks begravelse skulle være …

Betyr dette at de fleste europeere er overbeviste monarkister? Slett ikke, men det kan bety at europeernes hjerte ikke ligger i «government by law» alene. «Das Unbehagen in der Demokratie» er et meget diskutert tema i Tyskland. «Demokrati» er Europas offiselle tro, og mannen i gaten bekjenner seg til den, uten å kjenne alle dens implikasjoner. Men enten han vet det eller ikke, er det ikke der hans hjerte ligger. Man kan elske, eller hate, en konge, men kan man forelske seg i en konstitusjon? Man kan henge portrettet av en kronprins på veggen i sin stue, men hvem ville vel ramme inn grunnloven? (Tja. I Norge ble det faktisk gjort. «F.».)

Interessen for de kongelige omfatter også tidligere regjerende dynastier. Jeg er sikker på at flertallet selv blant mine mere velunderrettede lesere er uvitende om navnet på presidenten (eller den mere betydningsfulle forbundskansler) av Østerrike, mens det er få som ikke ville kunne si hvem «Dr. Otto von Habsburg» er. Dette er ikke så merkelig, for politikere forblir sjelden lenge nok på arenaen til å efterlate seg et dypt og varig inntrykk på sin samtid.

I de siste uker har de kongelige også vært meget fremme på avisenes førstesider. «Problemene» begynte med prinsesse Irene av Nederlands forlovelse.

I Østerrike er ropet igjen «Otto ante portas!». Sosialistene tror at hvis de tillater en mann som idag alene representerer Østerrike i utlandet, og som dessuten har en charmerende hustru og henrivende barn å vende hjem, ville det bety republikkens moralske og psykologiske endeligt. Denne innstilling er interessant fordi den avslører at sosialistene i virkeligheten ikke stoler på den styreform de bekjenner seg til.

Ostrakisme var det mest konkrete uttrykk for demokratisk misunnelse og sjalusi i det gamle Aten. Ikke langt fra Akropolis lå nylig kong Paul I på paradeseng. Hans sønn, kong Konstantin II – den 6. konge i det dynasti som begynte å regjere for 101 år siden – er nå på tronen. Den fri verden kan bare ønske en lang og stabil regjeringstid for denne unge mann, hvis oppgave hovedsakelig går ut på å skape balanse i et gammelt land med en meget utsatt geografisk posisjon og med et politisk temmelig rastløst folk.

Men fra Akropolis ser man ikke bare det kongelige slott, men også Areopagus hvor Sokrates for 2 200 år siden ble dømt til døden av det atenske demokrati – sist men ikke minst fordi han hadde forsvart monarkiet, en anklage vi sjelden finner nevnt i våre historiebøker på skolen. Med denne dødsdommen lød også den moralske dødsklokke for det atenske demokrati, som hatet alt som var ukonvensjonelt. Vi bør imidlertid huske på at historien går i bølgegang og at å utrope det republikanske demokrati som endestasjonen i menneskehetens utvikling er den rene trangsynthet. På det sted hvor demokratiet ble født, har man idag en blandet styreform med et kongelig overhode. Og det er heldig at det er slik, for alternativet ville ikke være en fri republikk, men et rødt tyranni.


Denne artikkelen sto på trykk i Farmand nr. 12 21/3 1964. Den er republisert her med tillatelse fra artikkelforfatterens nærmeste familie.

Dr. Erik Maria Ritter von Kuehnelt-Leddihn (1909-1999) tilegnet seg til reiser, studier og forfatter- og foredragsvirksomhet. Han begynte allerede som 16-åring å skrive for London Spectator. Han har skrevet flere artikler i en rekke publikasjoner, deriblant Farmand, Modern Age og National Review. Blant hans utallige artikler er Monarchy and War [PDF], Democracy’s Road to Tyranny og Operation Parracide. Han har også skrevet flere tyske og engelske bøker, deriblant The Menace of the Herd, Liberty or Equality, Leftism Revisited og Demokratie – Eine Analyse. Liberty or Equality [PDF] er tilgjengelig hos conservativeclassics.com. Leftism Revisited er bok nr. 12 av 25 ideologiske og filosofiske bøker hos The Intellectual Conservative, en liste som også inneholder Ayn Rands Capitalism: The Unknown Ideal. Erik v. Kuehnelt-Leddihn var en aktiv foredragsholder. Blant hans foredrag var Neo-Conservatism and Neo-Liberalism og The Mises and Hayek Critiques of Modern Political State. Han kunne 8 språk og kunne lese 11 andre. En gjennomgang av korrespondanse i numre av gamle Farmand tyder på at norsk – eller i det minste skandinavisk – var ett av de 11 andre språk han kunne lese. Wikipedia omtaler også Erik v. Kuehnelt-Leddihn, men vi advarer om at vi har observert at Wikipedia-artikkelen har vært utsatt for innslag av sabotasje.

Hva skrev Farmand ved 50-årsjubileet for unionsoppløsningen i 1955 og ved Grunnlovens 150-årsjubileum i 1964

Vi har endel godbiter fra Farmand fra 1955 og 1964. Det er interessant å se hva Farmand satte på trykk ved tidligere jubileer relevante for Norges konstitusjonelle historie.

I en kommentarartikkel 11. juni 1955 skrev Farmand om misbruk av 7. juni:

Det er den rene historieforfalskning når det fra sosialisthold i Norge, respektive, snakkes store ord om hva de sosialistiske partiene betydde for femti år siden. De betydde intet som helst, – og det gjelder begge land.

Vi har jo sett noe av forsøk på å tillegge arbeiderbevegelsen overvurdert betydning også i inneværende års hundreårsmarkering for unionsoppløsningen. Statsminister Göran Perssons tale ved demokrati- og nasjonalismekonferansen i Karlstad var et eksempel på dette.

Farmand spurte blant annet i sin kritikk 11. juni 1955 om følgende:

Hva ville ikke de toneangivende, ofte «storsvenske» kretsene sagt dersom det hadde sett ut som om Norge brukte de svenske arbeideres demonstrasjoner som støtte for sin holdning?

Farmand svarte selv på sitt retoriske spørsmål:

Det ville iallfall ført til krig!

I samme artikkel gikk Farmand til felts mot statsminister Gerhardsens ”forsikring om at de enkeltpersoner og grupper som følger utviklingen i arbeidet [med «Det nordiske råd»] med en viss engstelse, på ingen måte er representative på det politiske plan eller når det gjelder folkemeningen”:

Vi synes dette er en uanstendig formulert «forsikring». Der er all grunn til å understreke det på alle måter utmerkede forhold som hersker mellom Norge og Sverige. Men det er utfordrende og uklokt å benytte seg av denne «forbrødringen» til å så mistanke mot dem som av meget hederlige og saklige grunner er imot en del av det som «Det nordiske råd» arbeider med.

Om Grunnloven i bok 9. mai 1964 viste Farmand til en innsenders efterlysning efter Grunnloven på en form som var egnet til innramming. Farmand skrev så:

Som «Farmand» allerede har nevnt var det «i gamle dage» alminnelig å ha grunnloven i glass og ramme på veggen både i hjemmene og kontorene.

I samme artikkel ble det videre vist til en da nylig utkommet bok fra Aschehougs forlag. Boken var en faksimileutgave. Boken ble utgitt med tillatelse fra Stortingets presidentskap og med assistanse fra stortingsarkivar Tor Kvindingsland. Artikkelen fortsatte så:

En bok egner seg selvsagt ikke til innramming, men det er en praktfull bok for den som er interessert i å slå opp i hva den opprinnelige grunnlovs tekst var og hva den er blitt til idag.
Både Stortingspresident Nils Langhelles forord og h.r.dommer Finn Hiorthøys innledning fremhever viktige sider ved grunnloven og hvilke forandringer den har undergått. Noen kaller det tilpasning til tiden. Vi kaller det uthuling.

Lederartikkelen 16. mai 1964 ble innledet med:

Vi skal imorgen feire Grunnlovens 150-års dag. Som Eidsvoldsfedrenes arvinger, bør vi ikke nøye oss med å feire. En viss selvransakelse er også på sin plass. Passer det norske folk på arven?
«Frihed» er det første ord i det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Denne frihet skulle den nye forfatning realisere. Med frihet tenkte man på menneskenes frigjøring, ikke bare på politisk frihet for Norge innad og utad.

Nevnte lederartikkel ble avsluttet med:

Grunnloven ble en kraftkilde. Man sa: «Bibelen og Grunnloven er nordmannens to øienstene,» den ene for det hinsidige, den annen for det timelige vel.
Det spørsmål man må stille seg idag er da dette: lar vi denne kraftkilden tørke ut?

I det påfølgende nummer – lørdag 23. mai – hadde lederartikkelen tittel Skall og kjerne. Lederartikkelen åpnet med:

Ved 150-års jubileet for Grunnloven ble det uttalt mange vakre ord som vanlig ved jubileer. Enkelte har reagert og spurt om det er dekning for de ordene. Finnes der noen respekt for Grunnloven? Er den ikke blitt et hult skall? Høyesterettsjustitiarius antydet ikke det i sin hyldesttale.

Lederartikkelen fortsatte så med en kortere gjennomgang av 3 grunnlovsparagrafer, nemlig § 100 om ytringsfrihet, § 101 om næringsfrihet og § 105 om ekspropriasjonsadgang og erstatning ved ekspropriasjon. Lederartikkelen konstaterte blant annet:

Domstolene beskytter ikke mot misbruk av beskatningsovergrep. En rettssak i 1950-årene mot staten for beskatning ut over 100 % av inntekten, taptes med glans.

Lederartikkelen reflekterte så over om ”det ikke det ikke ville være ærligere og mindre hult om Grunnloven ble skrevet om og «kodifisert»” i henhold til praksis. Flere forslag til ”kodifisering” ble så lagt frem. Forslaget til ny § 105 fra Farmands lederskribent var da:

Fordrer Statens tarv, kommunenes tarv, LO's tarv, Kooperasjonens tarv eller en hvilkensomhelst forenings eller enkeltpersons tarv – efter flertallets mening – at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til ekspropriantens bruk, er det ikke nødvendig med full erstatning.

Lederartikkelen påsto så at eksemplene på kodifisering av Grunnloven ikke ville endre rettspraksis i Norge på noe punkt, men den konkluderte med:

[Vi vil] særdeles nødig se Grunnloven modernisert slik at dens ordlyd kommer i overensstemmelse med dens innhold. Vi har nemlig det svake håp at senere slekter vil våkne opp en dag og pusse støvet av paragrafene og oppdage bedrageriet, og så forlange at det hule skall atter må fylles av en fast kjerne som vil gjenopprette sammenhengen mellem form og innhold.

Skrev Farmand i 1905

Farmann gjengir noe av det som ble skrevet i Farmand i 1905. Dette gjøres først og fremst for at leseren kan se hvordan Farmand behandlet spørsmålene da det sto på. Farmand sto – som norske medier generelt på den tiden – ”godt” på ”norsk” side. Farmand var – som man kunne forvente – spesielt opptatt av forholdene for næringslivet. Farmand skrev blant annet om demokratiets byrder pga. stemmefiske, en kommende hundreårig blomstringstid, det kloke i å få krisen over så fort som mulig og det ”skadelig partikongedømme.” Farmand anbefalte kontinuitet i november 1905. Leseren kan – med vår kjennskap til historiens gang – selv vurdere i hvilken grad Farmand fikk rett og hvilken grad vårt politiske system de siste hundre år har vært bedre eller verre enn det Farmand dengang beskrev. Stoffet fra 1905 må selvfølgelig leses i lys av det politiske klima som dengang var.

Stoffet er gjort tilgjengelig i en kombinert avskrifts- og innscanningsprosess med manuell kontroll. Vi tar dog forbehold om at feil i forhold til originalen kan forekomme.

For ordens skyld gjør vi også oppmerksom på at gjengivelse ikke nødvendigvis innebærer enighet med Farmand i 1905.

Her er stoffet fra 1905:

Vi publiserer også et utdrag av overbibliotekar A.C. Drolsums ene artikkel fra 1905 om kongeriket Norges historie. Denne artikkelen burde være pliktlesning for enhver som har bedrevet ”folkeopplysning” i inneværende år om at Norge er en ung nasjon i denne verden. Drolsums artikkel fra 1905 viser oss at folk for 100 hundre år siden ihvertfall ikke så på Norge som en nasjon i ferd med å ”bryte ut av Sveriges mave.”

Farmand 18. november 1905 om kongevalget og forretningsverdenen

Inden en stor Del af vore Læsere modtager nærværende Nummer af vort Blad, vil Norges Storting have skredet til Valg af Norges Konge. Efter al Sandsynlighed vil det finde sted inden iaften.

Efter det Udfald Folkeafstemningen har faaet, er der inden alle Kredse af vort Folk bare én Mening om, at Norges nye Kongedømme skal staa fredlyst i Nationenes Bevidsthed, saasandt, saasandt dets Indehaver vil forstaa at møde sit Folk med en ligesaa ærlig og redebon Vilje, som vort Folk ønsker at gaa ham selv imøde med.

Den norske Forretningsverden deler af let forklarlige Aarsager i særlig Grad den Opfatning, ikke mindst paa Grundlag af de Erfaringer, den i Aarenes Løb har havt Anledning til at gjøre om det Partikongedømmes skadelige Indflydelse paa Næringslivet. De Aarsags- og Virkningsforhold, som her gjorde sig gjældende, danner et Kapitel i vor økonomiske Historie, som det ikke her er Anledning til at komme nærmere ind paa. Men saa meget kan siges, at de Begivenheder, vi har oplevet isommer, har aabnet alles Øine i saa Henseende, og netop derfor er der heller ingen Stand i vort Land, som i høiere Grad end Forretningsverdenen har fundet sig i de Offre, som det har krævet at naa did, hvor vi nu staar.

Det er vort Haab, at Landets Næringsliv maa blomstre under det nye Kongedømme, og at de Offre, vi har paalagt os for at reise det, maa give os et rigt materielt Udbytte, saavist som vi ved, at de har løftet vort politiske Niveau.

Farmand 11. november 1905 om kongedømme eller republikk foran avgjørelsen

Hvem har ikke hørt Juristerne tale om, at en Lov er udprocederet, og deres professionelle Glæde over en ny Lov, som kan give Leilighed til misforstaaede Fortolkninger og deraf flydende Processer?

I den Forstand, hvori Juristerne bruger Ordet, er Kongeriget Norges Grundlov af 17. Mai 1814 udprocederet. Vort Folk har lært at forstaa og at bruge den, og med alle de formelle Mangler, som klæbede ved den, har 90 Aars konstitutionell Udvikling udfyldt Grundloven, saa den idag har gjort det norske Folk til Verdens frieste i politisk og demokratisk Henseende.

Dersom Majoriteten af det norske Folk alligevel skulde forkaste Grundlovens faste juridiske Grundlag for Samfundslivet, vilde dette være et mærkeligt Exempel paa, at en Nation unødigen forlader en tusenaarig Tradition; thi i hele Norges Historie har Folket udmærket sig gjennom sin udprægede Respekt for Loven.

Og skal vi virkelig give de politiske Sagførere Leilighed til i de kommende 25 Aar at blive rige paa at «udprocedere» den nye Grundlov?

Arbeidere, Bønder, Handelsmænd og Fabrikanter ønsker lovbunden Frihed til at arbeide hver i sit Kald. De vil sikkerlig med knusende Majoritet slaa Urostifternes Forsøg paa en Omvæltning til Jorden.

Hvis Grundloven ikke sikrede Friheden, vilde alle Samfundsklasser have staaet samlet i Kravet paa en Forandring; men under de faktisk bestaaende Forhold, er Republikanernes Agitation kun et Udslag af upraktiske Drømme eller de Skuffedes Magtbegjær.

Farmand 4. november 1905 om folkeavstemningen

Det er en alvorlig Prøve, som det norske Folk sættes paa, ved den Folke-afstemning, som Regjeringen har fundet sig tvunget til at foreslaa.

Dersom den Forfatning, under hvilken vi har levet siden 17. Mai 1814, var daarlig, og Monarkiet var ensbetydende med en Undertrykkelse af Folket, vilde der visselig ikke idag findes mange iblandt os, som vilde vige tilbage for de Ulemper og Farer, som under de nu existerende Forhold kunde være forbundet med en Forfatnings-Foranding. Men ingen kan for Alvor paastaa, at Nordmændene vilde have været en friere og mere demokratisk Nation under en Præsident, end de er blevet under Dynastiet Bernadotte. Og naar der saaledes ikke er en betydelig Vinding at vente, skulde det synes at være en noksaa selvfølgelig Ting, at man ikke skulde indlade sig paa Eventyr af tvilsomt Udfald.

Men fordi vort Land hidtil ikke har havt nogen direkte Forbindelse med Udlandet, er det ikke gaaet op for alle vore Medborgere, at der ved Afgjørelsen af, hvorvidt vi skal tage Prins Carl af Danmark til Konge eller ikke, er andre Hensyn at tage, end naar vi skal bestemme, om vi vil bygge denne eller hin Jernbane eller vedtage en Lov om Aktieselskaber. Disse Ting har vi hidtil afgjort og kommer for Fremtiden til at afgjøre ganske efter vort eget Hoved. Men idet vi skal træffe Afgjørelse af Formen om vor fremtidige Repræsentation udad, bør vi ogsaa, dersom vi vil være kloge, tage stærkt Hensyn til, hvorledes vor Beslutning kommer til at tage sig du for den offentlige Opinion udenfor Norges Grænser.

Først og fremst vil udenforstaaende ræsonnere som saa, at naar Nordmændene uden Sværdslag har opnaaet Unionsopløsningen, bør de gjøre saa faa og saa smaa Forandringer i sin Statsorganisation for øvrig, som Forholdene tillader, fordi man nemlig i de større Samfund tillægger den historiske Kontinuitet den allerstørste Betydning. Ikke mindst har denne sunde Konservatisme været bestemmende for Englands politiske Udvikling, og hos dette Folk, hvis Venskab om mulig kommer til at være af større Betydning for os, efter Unions-Opløsningen end før, vil man uvilkaarlig komme til at bedømme vor politiske Modenhed efter den Grad af Selvbeherskelse, som vi nu lægger for Dagen.

Og dærnest maa man ikke overse, at medens den monarkiske Institution for 50 Aar siden overalt ansaaes som ganske forældet og bestemt til at forsvinde, har forskjellige Omstændigheder siden mægtig bidraget til atter at bringe dens Aktier til at stige. Man vil derfor ikke i Udlandet forstaa den Tankegang, som nu skulde diktere Republikens Indførelse i Norge. Man vil tvertimod se paa Sagen rent forretningsmæssigt og sige, at naar et lidet og fattigt Folk har Adgang til at skaffe sig et eget Dynasti fra det danske, i Europa høit ansete Kongehus og som Dronning en Datter af Kong Edward – altsaa vil kunne gjøre sin Indtrædelse blant Staterne under de bedste Varlser – og alligevel kaster Vrag paa disse Fordele, saa forstaar det Folk sig ikke paa business.

Og hvis en Majoritet af de norske Vælgere nu skulde følge Castberg, Konow, Eriksen & Co., hva vilde da blive Resultatet?

Regjeringen maatte gaa; det er en Selvfølge. Den Regjering, som nægtede at blive staaende som Kong Oscars Raadgivere, hvis han nægtede Sanktion paa Konsulat-Loven, og som deri fik Stortingets Medhold, kan naturligvis heller ikke tvinges til at blive staaende, naar den er desavoueret af det norske Folk. Den gaar altsaa.

Men hvordan kan Stortinget med Held forsætte sin Virksomhed, dersom en Majoritet af Vælgerne i et Livsspørgsmaal udtaler sig stik imod Stortingets Majoritets Opfatning? I Lande, hvis Konstitution gir Adgang til Stortings-Opløsning, vilde denne netop i et saadant Tilfælde blive anvendt. Nu kjender imidlertid ikke Grundloven Opløsningsret. Hva skal der under disse Forhold gjøres, hvis Stortinget underkjendes? Skal det blive siddende paa Trods af Folkemeningen, eller skal Stortinget udenfor Grundloven udskrive en konstituerende Forsamling.

At stille Spørgsmaalene bør være nok til at vise, at enhver Borger i dette Land, som har sit Fædrelands Velfærd kjær, bør anstrenge sig til det alleryderste for at faa saa mange som muligt til at deltage med et Ja.

Forhaabentlig vil det Skridt, som Regjeringen har bestemt sig for, retfærdiggjøres af Udfaldet. Hvis et forsvindende lidet Antal af Stemmer svarer Nei, vil ikke alene Frigjørelses-Værket fra isommer faa sin endelige Folkebekræftelse; men for alle Tider vil de slette Raadgivere, som nu i ellevte Time har forsøgt at forvilde det norske Folk, være gjort magtesløse.

Farmand 26. august 1905 om fremtiden

Efterat den svenske Regjering har modtaget det norske Tilbud om Forhandling, vil det nu forhaabentlig ikke være meget længe, før den norsk-svenske Krise er fredelig løst.

For os her i Norden er dette den vigtigste Faktor ved Bedømmelsen af de økonomiske Fremtidsudsigter. Paa begge Sider af Kjølen har selvfølgelig den politiske Usikkerhed lagt en Dæmper paa Foretagsomheden; man begynder ikke paa store, nye Foretagender, naar Aviserne omtaler Krig som en Mulighed. Men tiltrods for Krisen har det norske Forretningsliv i dette Aar artet sig som sædvanligt, og det er berettiget deraf at slutte, at Landets Økonomi allerede havde begyndt at forvinde Følgerne af Jobbetidens Udskeielser; thi uden dette skulde man vanskelig kunne tro, at en saa alvorlig Situation skulde have kunnet vare i Maaneder uden at afstedkomme financielle Vanskeligheder.

Da vort Land forhaabentlig faar en god Høst, er det berettiget at haabe, at Krisens Afslutning vil betegne Begyndelsen til en økonomisk Opgangsperiode i vort Land.

Farmand 12. august 1905 om folkeavstemningen og forretningsverdenen

Der er i vort Land ingen enkelt Stand, som har større personlige Interesser at varetage ved Folkeafstemningen imorgen end den norske Forretningsverden.

At rette nogen speciel Opfordring til dens Repræsentanter om at møde frem og gjøre sin Pligt anser vi for ganske overflødigt. Forretningverdenen ved, hva det gjælder. Den har midt i den mest bevægede Tid under hele Krisen ikke vist noget spor af Nervøsitet. Den har besvaret svenske Udfordringer med den Taushed, de har fortjent, eller med et lunt Humør, som der gaar adskillige Anekdoter om. Den har godtgjort overfor ængstelige Forretningsforbindelser rundt om i den øvrige Verden, at der intet var at resikere for dem ved at opretholde deres Forretningsvirksomhed paa Norge. Denne Optræden har ikke forfeilet sin Virkning. Den har sammen med den Fasthed, som er udvist af vore Statsmyndigheder og af Pressen, styrket Udlandets Tro paa vor Ret og Evne til at leve en selvstændig Nations Liv, og naar engang disse Maaneders Historie skal skrives, vil den norske Forretningsverdens offervillige Indsats uden Tvil mindes med Erkjendtlighed.

Under disse Omnstændigheder er det en given Sag, at Forretningsverdenens Mænd møder i Tusener og atter Tusener i Afstemningslokalerne. De vil gaa som til en Skiftesamling, hvor en hurtig Likvidering af Boet er en Hovedbetingelse for, at det virkelig reelle Værdier kan nyttiggjøres. Unionen har økonomisk saavel som politisk gjort den mest eklatante Fallit, og de eneste Værdier, som i Virkeligheden er igjen at redde, er den Trang til økonomisk Forstaaelse og nyttigt Samarbeide, som i sin Tid blev søgt realiseret, bl.a. gjennom Mellemrigslovens Bestemmelser. Denne Følelse er, saavidt vi har forstaaet, endnu levende hos den norske Forretningsverden, trods alt hva der er passeret. Men forat den skal efterlade sig praktiske Spor i Fremtiden, gjælder det, at der ikke finder nogen Forhaling Sted af Unionsopgjøret, ligesaa lidt paa det økonomiske som paa det politiske Omraade.

De Tusener af Jasedler, som norske Forretningsmænd imorgen lægger i Urnerne fra Fredrikshald til Vadsø, er ensbetydende med Kravet: Hurtig Afvikling.

I den Aand ved vi, at den norske Forretningsverden vil have sin Afgjørelse fortolket. Det bør den svenske Forretningsverden være paa det rene med.

Farmand 24. juni 1905 om fremtidens oppgaver

For nogle Uger siden indeholdt vort Blad en Artikel betitlet

Krisen og Næringslivet,

som ved at optages i et stort Antal af Landets Dagsaviser naaede langt udover vor Læsekreds. Vore Kolleger har ved at gjengive vore Ord gjort dem til sine, og vi har fra en Række af fremragende Forretningsmænd modtaget Forsikringen om, at vi gjennem denne Artikel udtalte netop de Følelser, som i disse betydningsfulde Dage rører sig i deres Kredse.

Idag vover vi derfor at gaa lidt nærmere ind paa dette vigtige Emne, idet vi vil søge at optrække de, økonomiske Hovedlinier, om hvilke det norske Folk bør samle sig.

Det vil ikke lettelig af nogen uhildet Iagttager kunne bestrides, at de senere Aartiers stærke Stigning i Statskassens og Kommunernes Budgetter har indeholdt en Fare for Landets sunde økonomiske Udvikling; thi Statsbyrderne har paa en betænkelig Maade lammet det private Næringslivs Energi. Tildels har Statsbudgettets Stigning været fremkaldt af den Maade, hvorpaa Distrikternes umættelige Krav er blevet tilgodeseet. Og i det kommunale Liv har Ønskerne om en Forbedring af Menigmands Kaar gjennem offentlige Foranstaltninger tildels været imødekommet i videre Udstrækning end forstandig Økonomi skulde tilsige.

Krav – baade berettigede og uberettigede – vil selvfølgelig komme til at blive reist ogsaa efter denne Dag. Men vi vover at udtale det Haab, at det, som nu er hændt, vil gjøre, at man herefter kommer til at lægge en ganske anderledes skarp Maalestok paa dem, naar Bevilgningerne skal gives, end tidligere.

Thi intet Øieblik maa eller vil det store Maal tabes af Sigte, at Landets Kraft maa der holdes godt Hus med, for at den kan strække til for det vigtigste.

Og visselig vil Troen paa Folkets Kræfter og Samfølelsen mellem os alle være voxet saa meget, at herefter vil den Enkelte, istedetfor at raabe paa Hjælp af det offentlige, føle, at han maa bruge alle sine Evner til Samfundets Gavn og herigjennem ogsaa til eget Vel.

Der ligger, som enhver, der har bereist vort vidtstrakte Land, ved, store Arealer af dyrkbar Jord, som endnu ikke Plog har furet. Redaktøren af Norsk Landmandsblad skrev for kort Tid siden en ligesaa teknisk rigtig som varmtfølt Opfordring til Bønderne om ikke at gjøre saa store Vanskeligheder ved at afhænde ubrugte Dele af sin Jord. Denne sagkyndige Forfatter mener, at i en planmæssig Udvikling af Smaabrugene ligger først og fremst Muligheden af at føde en meget større Befolkning. Gid Opfordringen maatte blive almindelig efterfulgt, og gid det om ikke altfor mange Aar kunde siges om Norge, som det allerede gjælder om Danmark, at det er Husmandsbrugene, som staar høiest i Dyrkning og Lønsomhed.

Vor næste store Natur Indtægt, Fiskerierne, kan gjøres til Gjenstand for en nær sagt ubegrænset Forbedring, baade i Fangstmetoder og Produkternes Tilberedning. Her bor Fiskerierne og Handelsstanden i de nærmest interesserede Byer mødes til et Løft for, at vi paa ikke altfor lang Tid kan indhente, hvad der maa indrømmes – Sandheden tro – at være forsømt.

Og hvad den Næringsgren angaar, som kanske, naar alt kommer til alt, er den mest udviklingsdygtige i vort Land, nemlig Industrien, angaar, saa burde der netop i Norge med dets frie Institutioner og høie Folkeoplysning, være Mulighed for et forstaaelsesfuldt Samarbeide mellem Arbeidsgivere og Arbeidere som neppe i noget andet Land.

Vi vil her med engang præcisere vort Standpunkt, som forøvrigt vil være vore Læsere vel kjendt, at Industriens Fremgang for en overordentlig væsentlig Del afhænger af, at Industriarbeiderne kan lønnes høit. Men dette kan ikke i Længden ske, med mindre de norske Arbeidere gjennemgaaende præsterer et stort og et paalideligt Arbeids Resultat. Kun hvor Arbeidslønnen er høi, vil man som Regel finde, at Fabrikanterne har lært at forstaa den Kunst at administrere skarpt og kun der er Opfordringen stærk nok til Anskaffelse af de bedste mest arbeidsbesparende Maskiner. Vi anser det derfor som en stor Vinding for Norges Industri, at Arbeidslønnen her gjennemgaaende er høiere end i de fleste europæiske Lande. Men samtidig dermed er vi ogsaa mere end de fleste ved Selvsyn opmærksom paa, under hvilke næsten knusende Byrder denne norske Industri med det snævert begrænsede Marked har at arbeide.

Disse Byrder er dels blevet saa tunge som en Følge af Demokratiets Forlangende om alle Slags kommunale Goder, hvorfor Udgifterne i stor Udstrækning maa betales af de understræbte Bedrifter. Dels er de opstaaet som et Resultat af Særkrav, som Lovgivningen har stillet i Arbeidernes sande eller formentlige Interesse.

Skal Industrien virkelig kunne blomstre blandt os, maa en af de første Opgaver for vore Lovgivere og kommunale Forvaltninger blive at lette istedetfor at øge disse Byrder.

Og her falder Industriarbeidernes Interesse, rettelig forstaaet ganske sammen med Driftsherrernes; thi jo tyngre Byrderne er, desto mere hemmes den Lønsstigning, som er Industriens Livsnerve.

Og vore Arbeidere bor, naar de stiller sine Krav om Mindsteløn, kort Arbeidsdag osv. ikke glemme, at det er først gjennem Generationers Udvikling, at de kommer i Besiddelse af den Fingerfærdighed og de moralske Egenskaber, som alene kan betinge den høie Løn. At dette er saa, derom kan man let overbevise sig selv ved Besøg paa Fabriker i forskjellige Dele af vort Land, og endnu stærkere fremtræder Forskjellen, naar man anstiller en Sammenligning mellem Arbeidsforhold f. Ex. ved norske og Lancashire Papirfabriker. En 8 Timers Dag og 8 Shilling Løn som de australske Industriarbeidere har formuleret Kravet, er det ideale Maal. Men kun en høi Grad af Træning sætter en Mand istand til et saa intenst Arbeide, som dette Krav forudsætter.

Hvis Arbeidsgivere og Arbeidere sætter sig det bevidste Maal at hjælpe hinanden efter bedste Evne, forat det i en ikke altfor fjern Fremtid skal kunne blive muligt i vort Land at realisere dette Ideal, vil man faa se den kraftigste Opblomstring af Industrien.

En alvorlig Vanskelighed for en systematisk Udvikling af Norges Næringskilder ligger i Landets uforholdsmæssig store Udstrækning. Hvor mange Mennesker har Anledning til som dette Blads Redaktør, at reise omkring i de forskjellige Landsdele og paa Stedet studere Forholdene?

Her har den lokale Presse en meget vigtig Opgave. Hvis den ofrer de økonomiske Forhold, hver i sit Distrikt, en mere indgaaende Behandling end hidtil og fremlægger Opgaver over, hvad der er udrettet og fremdeles kan gjøres, vil dette blive et af de mægtigste og frugtbareste Oplysnings Arbeider.

Farmand 17. juni 1905 om forretningsverdenen og den politiske situasjon

Den norske Forretningsverden staar for Tiden i en Position, som stiller betydelige Krav til dens Værdighed og Klogskab. Den har at tage Hensyn indad og udad i storre Udstrækning, end Folk udenfor Forretningsverdenen i Almindelighed er paa det rene med, og samtidig gjælder det, at den under denne Hensyntagen ikke ofrer noget at den Handlekraft og Foretagsomhedslyst, som er et at drivhjulene i Forretningslivet.

Saavidt vi har kunnet bringe i Erfaring gjennem Samtale med Forretningsmænd i forskjellige Brancher her i Byen og gjennem Meddelelser i Udenbyspressen, er den norske Forretningsverden ikke blevet det mindste nervøs over den Situation, som er fremkaldt ved 7. Juni Beslutningen. Her i Landet gaar Forretningslivet, som vi allerede tidligere har nævnt, sin rolige Gang, og det er saa langt fra, at Begivenhederne har havt en nedslaaende Virkning paa norske Forretningsmænd, at tvertimod nu mere end nogensinde føler det en Æressag at gaa rolige og ranke gjennem de Vanskeligheder, som maatte forestaa i den nærmeste Fremtid.

Vi ønsker at fremholde dette Faktum specielt overfor de Kredse i Sverige, hvor man vitterlig forsøger at intimidere den norske Forretningsverden gjennem Afbrydelse og Vanskeliggjørelse af Forretningsforbindelser med norske Kolleger. Vi har saaledes, for at nævne et Exempel, seet et Brev fra et tysk Firma til dets herværende Agent, hvori nævnte Firma oplyser, at en at dets svenske Kunder har meddelt, at det ikke længer ønsker at staa i Forretningsforbindelse med vedkommende Firma gjennem dets norske Agent. Det tyske Firma bemærker hertil, at der ikke er andet for end at lade det svenske Firma faa sin Vilje frem og herefter gjøre Forretninger med det direkte, mens Agenten selvfølgelig blir staaende som det tyske Firmas Agent for alle dets øvrige Forbindelsers Vedkommende her oppe. I etpar andre Tilfælde har vi hørt Tale om ganske pludselige Vareforhøielser paa hele 15 à 20 %, som kommer aldeles umotiveret fra et forretningsmæssigt Synspunkt og selvfolgelig leder til Afbrydelse istedenfor Afslutning af Kontrakt.

Det er en Selvfølge, at vi ikke gjør den svenske Forretningsverden som saadan ansvarlig for denslags ondartede og ukloge Forsøg paa at komme norske Forretningsmænd tillivs; men da specielt et at de Firmaer, vi ovenfor har nævnt, hører til et at Sveriges mere betydelige i sin Branche har vi fundet at burde gjøre opmærksom paa, at vi ikke er ubekjendt med den Politik, som her drives.

Vi tillader os at henstille til de af vore Venner og Forbindelser i Sverige, som endnu formaar at se koldt og klogt paa Stillingen, at lægge al sin Indflydelse i Vægtskaalen for at forhindre, at det svenske Forretningsliv ledes ind i nogetsomhelst boycotting Spor overfor norske Interesser. Vi kan forsikre dem - med Tilslutning er vi vis paa at hele den norske Forretningsverden – at det ikke vil være til noget Gavn for Sverige i Øieblikket, men til utvilsom Skade for det i Fremtiden.

Farmand 10. juni 1905 om den økonomiske unions oppløsning

I disse mindeværdige Dage, da Konsekvenserne af Statsmagternes Beslutning ionsdags følger hverandre Slag i Slag, har det sin Interesse at fæste Opmærksomheden ved det Faktum, at den politiske Unionsopløsning, som nu har fundet Sted, i en væsentlig Grad er forberedt ved den økonomiske Unionsopløsning, som i Form af Mellemrigslovens Opsigelse ligger snart 10 Aar tilbage. I Virkeligheden kan det siges, at der mellem disse to Unionsopløsninger er en organisk og historisk Sammenhæng, som gjør det nødvendigt at se dem under en Synsvinkel, hvis deres faktiske og gjensidige Betydning skal komme i det rette Forhold til hinanden.

Det fremgaar af de statsretslige Dokumenter, at Norge ved Indgaaelsen af Foreningen med Sverige bibeholdt Grundlovens § 92, som stadig har været betragtet som Hovedhjørnestenen for vor utvilsomme Ret til Oprettelse af eget norsk Konsulatvæsen. Samtidig er det en Kjendsgjerning, at Sverige i de første Aar efter Foreningen tog hele Ledelsen af Konsulatvæsenet i sin Haand, og at det først efter en Række Forestillinger fra de norske Statsmagters Side blev ordnet saaledes, at det fælles Konsulatvæsen mellem Rigerne vedblev at bestaa, men at dets Administration blev henlagt under særskilte norske og svenske Autoriteter, som ikke engang behøvede at operere i Fællesskab. Det var mens denne Ordning bestod (1830--1858), at den Løvenskjold-Vogtske Regjering gjorde gjældende den helt korrekte Opfatning, at det ikke burde være nogen af Rigerne forment at have særegne Konsuler paa de Steder, hvor der fandtes paakrævet, «da Norge og Sverige i kommerciel Henseende er aldeles adskilte, og der i denne saavelsom i industriel Retning tildels findes ganske forskjellige Indretninger og Regler, samt gjør sig forskjellige Interesser gjældende i begge Riger». Denne Udtalelse fortjener at erindres som et Bevis paa, at Norge paa den Tid begyndte at gjøre sig mere og mere uafhængig paa det økonomiske Omraade, og at dets Krav paa økonomisk Selvstyre var baseret paa Forudsætninger helt uafhængige af de politiske.

Som bekjendt blev Begivenhedernes Gang i Slutten af Karl Johans, men navnlig under Oscar den førstes Regjering ledet ind i et Spor, som mere og mere tenderede i Retning af at udviske alle Modsætninger – baade de naturlige og de unaturlige – mellem de to Riger. Dette havde sine Fordele saavel som sine Svagheder, ikke mindst paa det økonomiske Omraade. Til Svaghederne regner vi en Bestemmelse som Resolutionen af 1858, som henlagde det fælles Konsulatvæsen under det svenske Udenrigsdepartement, hvor det som bekjendt fremdeles befandt sig indtil Unionsopløsningen ionsdags. Til en af Fordelerne regner vi Mellemrigsloven af 1855 om frit Varebytte mellem Rigerne.

Desværre skulde det ogsaa paa dette Omraade vise sig, at Skjævhederne i den unionelle Opfatning fra svensk Side var ikke mindre betydelige end Tilfældet var paa det politiske Omraade. Istedenfor at anerkjende det uomtvistelige Faktum, at Norges økonomiske Udvikling fulgte sine egne naturlige Veie, og at disse Veie ikke faldt sammen med Sveriges, blev der, som bekjendt, fra de svenske Statsmyndigheder allerede tidlig gjort Brud paa Grundprincipet i Mellemrigsloven. Af alle de Feilgreb, som i Løbet af den 91 aarslange Union er gjort fra svensk Side, er dette utvilsomt et af de største, bortseet fra selve den endelige Ophævelse, som bare var den naturlige Konsekvens, naar man engang var begyndt at omstøbe Loven til et Værn for svenske Interesser mod norske. Hermed fandt i Virkeligheden den økonomiske Unionsopløsning Sted, i hvilken Konsulatloven i Mellemtiden var kommet ind som et nyt Moment, og som i disse Dage har ledet til den politiske Unionsopløsning gjennem Nægtelsen fra den unionelle Kongemagts Side af at sanktionere Konsulatloven. Med andre Ord, det er i første Række et økonomisk Spørgsmaal som har hidført de nuværende politiske Begivenheder, ikke bare formelt, men ogsaa reelt, og det er ligeledes i første Række paa Grund af vor Overbevisning om at staa økonomisk trygge, at vi har været istand til at optræde paa en Maade, som ikke alene har høinet vor Selvagtelse, men ogsaa – det ser vi af talrige Vidnesbyrd i Udenlandspressen – vundet Samtidens Anerkjendelse.

I denne Forbindelse ligger det nær at drage en Sammenligning mellem den økonomiske Udvikling i det sidste Aarhundrede af Dansketiden og de 91 Aar, som vi nu har gjennemlevet med Sverige. I begge Perioder gjennemgik Norge en hidtil exempelløs Udvikling. Det attende Aarhundrede var – for at bruge et Billede – Norges økonomiske Morgen; det nittende Aarhundrede var dets Dag. I det attende Aarhundrede anede man Norges Udviklingsmuligheder; i det nittende skabte man dem. I det attende Aarhundrede fik vi et norsk Handelsaristokrati, hvis Betydning blev grundlæggende for det Handelsdemokrati, som skulde udvikle sig i det 19. Aarhundrede. Da saa den endelige Skilsmisse fra Danmark fandt Sted, stod vort Folk trods Statsbankerot og en 7 aarig Krigs Gjenvordigheder med en Tro paa vor økonomiske Modstandsevne, som ikke var ringere end Troen paa sin retfærdige Sag. Det er den samme Tro paa vor økonomiske Modstandsevne, der som sagt, har dikteret vor Optræden idag.

Gjennem Udviklingen af et økonomisk Liv. hvis Organisme er voxet sig sundere og stærkere med Aarene, er efterhaanden ethvert Afhængigheds forhold blevet en Umulighed, og i Virkeligheden var det fælles Konsulatvæsen det eneste økonomiske Baand, som endnu knyttede Norges og Sveriges skilte Handels- og Næringslivs Interesser sammen. Forøvrigt var den økonomiske Union opløst, og dermed Veien banet for den politiske Unionsopløsning, som forhaabentlig vil blive Indledning til ny ærefuld Tid i vor økonomiske Historie.

Farmand 3. juni 1905 om krisen og næringslivet

Under den politiske Krise, som vi i de sidste Maaneder har gjennemgaaet og fremdeles staar midt oppe i, har man ganske undtagelsesvis kunnet høre Udtalelser af Frygt for, at den skulde kunne ruinere os i økonomisk Henseende. Det er ikke det mindst mærkværdige ved det norske Folks Holdning i disse Maaneder, at disse Ulykkesprofeter ikke har formaaet at gjøre noget Indtryk paa Almenheden. Man har ikke lukket Øinene for, at Krisen muligens kunde tage en saadan Vending, at det kunde komme til at kraæve af os de største økonomiske Offere, som et Land kan yde for sin Selvstændighed; men dette har ikke voldt nogen Ængstelse. Med rolig Bestemthed har det norske Folk i Tillid til sin Sags Godhed været forberedt ogsaa paa denne Mulighed, men har i Mellemtiden gaaet til sin daglige Gjerning med den samme Sindsro, som om ingen Krise paagik.

Denne Koldblodighed under en af de eiendommeligste Situationer, som nogen Nation har oplevet, lover godt for Fremtiden. For anden Gang i Løbet af mindre end hundrede Aar er det norske Folk atter blevet kaldet til suverænt at bestemme Vilkaar for sin fremtidige Statstilværelse. Vi føler os trygge; de sidste Maaneder har aabenbaret for os selv og andre, at vi er i Besiddelse af de nationale Egenskaber, som berettiger til fuldt Selvstyre.

Hvilken Forskjel er der ikke mellem vort Lands økonomiske Vilkaar nu og under hine mærkelige Vaar-Uger i 1814, da et lidet Bondefolk, paa Trods af det samlede Europa, gav sig selv Verdens frieste Forfatning? Og den Blomstring af alle Næringslivets Grene, som er skeet siden 1814, skyldes i sin inderste Grund den Frihed, som Fædrene paa Eidsvold efterlod os som vor Arv.

I disse Dage er det norske Folk blevet stillet paa den afgjørende Prøve, om det rettelig har forvaltet Arven fra 17. Mai 1814, og det kan allerede med berettiget Stolthed forkyndes for Alverden, at vi har bestaaet Prøven.

Endnu kan ingen sige, hvorledes Tingene videre vil udvikle sig; men saa meget kan siges med Bestemthed: Det norske Folk gjennemfører nu Fædrenes Værk helt ud.

Og ligesom Norges materielle Blomstring i det 19. Aarhundrede skyldes den frie Forfatning, saaledes er det vor fulde Overbevisning, at ud af den nationale Vækkelse, som de Bostrømske Overgreb fremkaldte, vil der fremspire en ny Vaar og et endnu langt kraftigere økonomisk Opsving i vort Land.

Det nationale Liv er en Organisme; derfor staar heller ikke den økonomiske Virksomhed uberort af, hvad der sker paa det rent politiske Omraade. Den vidunderlige Opdagelse, som vi siden December ifjor har gjort, at naar det kom til Stykket, naar Fædrelandet var i Fare, svandt alle Lokalinteresser, alle Partiformaal bort som Dug for Solen, denne Opdagelse vil herefter mægtig styrke os alle i vor daglige Gjerning. Hvem kan tvile paa, at i den nationale Daab, vi nu har faaet, vil hver og en af os hente større Kraft, større Lyst til i sine forskjellige Kald at udrette mere, end vi hidtil har magtet?

Ingen maa skjule for sig selv, at naar Krisen har fundet sin Løsning, vil der stilles større Krav til Norge alene, end til Norge i Unionen – baade paa den ene og den anden Maade. Men alle vil med Glæde være med paa at bære disse forøgede Byrder, og Fædrelandskjærligheden vil gjøre os det til en kjær Pligt at anspænde Kræfterne for at kunne møde Kravene, og den Glæde, som i de forløbne Uger har fyldt alle norske Hjerter over den politiske Enighed, som har samlet os tit Værn om Fædrelandets høieste Interesser, denne Glæde vil herefter lyse som en ny Morgenrøde over vort økonomiske Virke. Thi det indeholder Forjættelse om, at vi herefter ogsaa paa det økonomiske Omraade skal kunne finde hinanden tit de store Løft, som hidtil altfor ofte har været umulige, fordi den nødvendige Samarbeidets Aand manglede.

Vort Løsen maa være at hæve vort Land økonomisk, for at det kan have den rette Kraft tit at hævde den Stilling blandt de frie civiliserede Nationer, som det er vor Stolthed at indtage. Hvis vi følger dette Løsen, vil den politiske Krise betegne Begyndelsen til en ny hundredaarig Blomstringsperiode saa kraftig, at ingen af os havde drømt om, at vi skulde komme til at opleve noget saadant.

Farmand 4. mars 1905

Om at konsulatsaken må løses og kongelig forlovelse.

Om at konsulatsaken må løses

Det norske Folk blev forleden alt andet end behagelig overrasket ved at løse Statsminister Hagerups Afskedsansøgning og det Brev, som H. kgl. Høihed Kronprinsregenten havde fundet at burde tilstille Storthingets 19 Mands Komite. Statsminister Hagerup blev valgt til Stortingsmand for at fortsætte de af Ministeriet Blehr indledede Forhandlinger om Konsulatsagen. Disse Forhandlingers Ramme var opstukket gjennem det saa ofte orntalte Kommunike, hvori de norske Underhandlere siger:

«Naar de nuværende Forhandlinger fra norsk Side var ført under den Forudsætning, at Spørgsmaalet om Forandring af det mislige Forhold (dvs. i Udenrigsstyret) lades uberørt, da var det skeet under Hensyn til, at Anskuelserne angaaende den rigtige Maade at rette det paa var saa afvigende i de to Lande, at Enighed ikke for Tiden kunde paaregnes».

Om denne Sag udtalte Statsministeren sig paa Trondhjemsmødet uforsigtigen derhen, at han vilde forhandle og bare forhandle. Ud fra denne Reservation kunde Statsministeren have sagt til Kongen: Jeg har fuldført mit Mandat, jeg har forhandlet, saa længe en Mulighed existerede for at opnaa et tilfredsstillende Resultat, men da et saadant desværre ikke var at faa, fratræder jeg.

Men han har taget sig et nyt Mandat af egen Magtfuldkommenhed: at arbeide for Unionens Oplønsning eller, som han udtrykker det: at søge friere Former for Folkenes Samarbeide. Og i Folkemødestil fortsætter han i sin Afskedsansøgning: «Det er min Overbevisning, at hvis det norske Folk i «samlet Folking» vil betræde denne Vei, vil det være muligt at opnaa et fredeligt og ærefuldt Unionsopgjør».

Men han angiver ikke den Vei eller de Midler, ved hvilke dette Opgjør skal naaes.

Det er blevet sagt, at det skulde være farligt for Norge at hævde sin Vilje med Hensyn til Konsulatsagens Gjennemførelse. Naar man læser Kronprinsregentens Skrivelse, hvori man gjenfinder Bostrøms Synsmaader, og ser, hvilken overordentlig stor Betydning man i Sverige tillægger Unionen, maa man beundre Hagerups Naivitet, naar han mener, at det skal gaa saa inderlig glat at faa den opløst. Dertil vil man ialfald ikke kunne paaregne Dynastiets Hjælp, da Unionen efter Kronprinsregentens Mening er en Livsbetingelse for de to Folks Lykke og Fremtid.

Derimod har man med denne høitidelige Forsikring for øie være berettiget til at gaa ud fra, at hverken Kongemagt eller Sverige vil sætte Unionen paa Spil for i bedste Fald overfladige Bestemmelsers Skyld vedkommende de norske Særkonsulers Stilling.

Det turde saaledes være overflødigt at skrive saa meget om det Mod, som tiltrænges for at gjennemføre Konsulatsagen.

Men det er nødvendigt, stillet som vi nu er, at Partierne hos os smelter sammen og paa en ganske utvetydig Maade manifesterer, at de er enige, og dette kan bedst gjøres paa den Maade, at de enes om at tilveiebringe de Penge, som vilde behøves, hvis, mod Formodning, dot svenske Folk skulde ville sætte sig imod norsk Beslutning Konsulatsagen.

En Storthingsbeslutning om, at der i de kommende 10 Aar aarlig skal afsættes til det extraordinære Reservefond f. Ex 4. Mill. Kroner, og at disse Penge foruden det Underskud i kommende Budget, som man venter sig, skulde tilveiebringes gjennem en øget Told paa en eller flere af Kasseartiklerne, vilde ikke kunne misforstaaes paa noget Hold.

Og en saadan Beslutning, som vedtoges af Høire og Venstre, med Undtagelse af kanske nogle faa Yderligaaende paa hver Side. vilde betegne en Nydannelse i vort politiske Liv af uvurderlig Betydning, ganske, bortseet fra den specielle Foranledning. Thi det er begge Partiers Stemmefiskeri med store Udgiftsbudgetter og Nedslag paa Indtægtssiden som har gjort, at Landets financielle Stilling idag er saa daarlig, som den er.

Hvis man ikke i Begyndelsen af 9O-Aarene, da alle var enige om, at Jernbanebygningen skulde gjenoptages, havde slaaet ned Tolden paa Kasseartikler og andre Indtægter, vilde vi til Dato have kunnet bygge Jernbaner for mellem 80 og 90 Millioner Kroner af egne Penge istedetfor med Statslaanemidler. Hvor ganske anderledes vilde vi ikke nu staaet? Alene i aarlig Rentebesparelse nu 3 à 3 ½ Mill. Kr.

Om Konsulatsagen vedtoges som Beslutning eller i Lovsform vilde være et underordnet teknisk Spørgsmaal, hvis en Budgetbeslutning som den her antydede først vedtoges gjennem en Sammenslutning af de besindige inden alle Partier.

Og der vilde ikke være noget iveien for at ledsage Konsulatsags Beslutningen med en Stortingsudtalelse om, at vi var fuldt villige til at tage svenske Forslag til et endeligt Unionsopgjør under Overveielse.

Om kongelig forlovelse

The betrothal of Prince Gustavus Adolphus eldest son of the Crown Prince Regent of Norway and Sweden to Princess Margaret of Connaught has been received with satisfaction in this country. Our connections with England are so intimate that an English princess will ever be welcome upon the ancient throne of Norway, but his sentiment is considerably overclouded by the fact that the Royal house of Bernadotte is being more and more estranged from the Norwegian nation. The serious crisis through which the Union between Norway and Sweden is passing at the present time is not to be misunderstood so far.

Farmand 14. januar 1905

Om konsulatsaken og unionssaken.

Om konsulatsaken

De Mænd, som fra først af arbeidede for Indførelse af et eget norsk Konsulatvæsen, har stærkt fremholdt den store Betydning, som egne Konsuler efter deres Mening vilde have for Udviklingen af vor Handel, og da vi kjender, hvorledes den internationale Handel foregaar, har vi ikke kunnet frigjøre os for en Følelse af, at man havde overdrevet Konsulernes Virksomhed til Handelens Fremme. Vi har derfor saaet noget skeptiske til den hele Sag, specielt fordi der krævedes en betydelig Udvidelse af vore oversøiske lønnede Konsulater, hvor baade Udgiften er størst og den sandsynlige direkte Nytte mindst.

Efter at have gjennemlæst Indstillingen fra den af Departementet for udenrigske Sager, Handel, Sjøfart og Industri under 11. Janr. 1904 nedsatte Komite, maa vi imidlertid udtale, at vor Opfatning af Konsulatsagen har undergaaet en væsentlig Ændring.

Indstillingen, som i det hele er et dygtigt og samtidig nøkternt Arbeide, udmærker sig ved sin Korthed, naar Hensyn tages til Materiens Vidtløftighed.

Komiteen tager bestemt Afstand fra de altfor overdrevne Forventninger, som man paa visse Hold kan have knyttet til Konsulernes - om vi saa maa udtrykke os – merkantile Virksomhed.

Om unionssaken

Det vilde være meget ønskeligt, hvis Redaktørerne af Landets politiske Aviser i disse Dage kunde vise den Selvbeherskelse ikke at skrive for meget om Forholdet til Sverige. Specielt vil vi paa det indstændigste henstille til dem ikke at tage for stærkt Parti for eller imod bestemte Linier; thi saadant vil lettelig kunde komme til at hindre vore Politikere i deres Arbeide, naar de nu skal til at tømre den Platform, hvorpaa det enige, norske Folk skal stille sig.

Kongeriget Norge 872 – 1905

Af. A.C. Drolsum

Under den alvorlige Krise, som svensk Uforstand bar bragt Unionen op i, har vi troet, at det kunde være ønskeligt at give Udlandet Besked om de historiske Forudsætninger, ud fra hvilke Uoverenstemmelserne mellem Norge og Sverige maa bedømmes.

Vore i Udlandet bosatte Landsmænd maa i denne Tid føle sig som Norges Repræsenter, og i Herr Overbibliothekar Drolsums Artikel vil de finde en Oversigt over de historiske Argumenter, som man ikke kan forlange, at enhver Mand skal sidde inde med.

For at vore Læsere her hjemme alle skal kunne se, hvad der fortælles Udlandet i vor engelske Afdeling, har vi mod vor Sædvane ogsaa gjengivet Overbibliothekarens Artikel paa Norsk.

Kongeriget Norge er et af Europas ældste Riger. Thi allerede da Kong Alfred den store (871-901) havde været Konge over det angelsachsiske England i kun et Aar – A.D. 872 – blev det norske Enekongedømme konstitueret [Paa den Tid existerede kun et tysk Kongerige, et fransk (frankisk) Kongerige, et angelsachsisk Kongerige, et frankish-italiensk Konge- og Keiserdømme, et græsk(østromersk) Keiserdømme, et russisk Fyrstendømme, et Kongerige Danmark, medens Sveriges Historie da ligger saa i Dunkelhed, at man kun kan skjelne enkelte Upsala-Konger og Birka-Konger. Men der existerede da intet Kongerige Preussen, intet Kongerige Holland, intet Kongerige Belgien, intet Kongerige Portugal, intet Kongerige Spanien (dette var næsten helt i Arabernes Hænder) og selvfølgelig intet af de nuværende smaa tyske Kongeriger eller det sydøstlige Europas moderne Kongeriger.]. Sjøslaget i Hafrsfjord, hvor de sidste Smaakonger maatte bukke under for denne nye politiske Idés Representant, Kong Harald Haarfagre, blev Udgangspunktet for det samlede norske Folks Statstilværelse indtil den Dag idag. Og lige fra hin fjerne Tid, i mere end tusinde Aar, har Nordmanden holdt fast ved Kongstanken: tro har han været mod Norges Krone, selv om den ved Arv eller Valg kom til at hvile paa en Nabofyrstes Hoved, og selv naar politiske Forhold vel kunde fristet til at se sig om efter mere nationale Høvdinger.

I Aaret 1319 uddøde den mandlige Linie af Harald Haarfagres Æt, og ved Arv gjennem et Kvindeled kom den svenske Folkungeæt paa den norske Throne, hvorved der indlededes en Personal-Union med Sverige. Men dermed blev snart baade Norge og Sverige utilfredse, og efter mange Forviklinger besluttede de at skilles ad igjen paa den Maade, at Svenskerne tog den da Regjerende Konges, Magnus Erikssons, ældste Søn og Nordmændene hans yngre Søn til Konge. Og saa ivrige var Nordmændene for at komme fra Sverige og faa sin egen Konge igjen, at Kong Magnus allerede i 1343, da hans Søn, Haakon VI, kun var 3 Aar gammel, maatte lade ham udnævne til Norges Konge og love, at han som voxen skulde tiltræde sin Regjering, medens han dog strax maatte udnævne en egen Regjeringskommission for Norge. Haakon tiltraadte personlig sin Regjering i 1355, men blev allerede i 1362, ved sin ældre Broder Eriks Død, valgt til Sveriges Konge, hvilket meget mod Nordmændenes Villie og til Landets Ulykke bragte Norge op i de indre svenske og svensk-danske Kampe. Hertil bidrog ogsaa, at Kong Haakon i 1363 var bleven gift med den danske Konges, Valdemar (IV) Atterdags, Datter Margrete. Endnu større Følger fik imidlertid dette Giftermaal derved, at Kong Haakons og Margretes Søn Olav i 1375 blev valgt til Konge i Danmark ved sin Morfaders Død; thi dette blev Indledningen til Norges langvarige Forbindelse mod dette Land. Kong Haakon døde nemlig allerede i 1380, og da Norge var et Arverige, var en Personalunion med Danmark given.

Til Norges Ulykke uddøde nu ogsaa dette Kongehuses Mandslinie, idet Kong Olav allerede døde i 1387, og under hans Moders, den beromte Dronning Margretes, Styrelse gled saa Norge ind i den Forening med Nordens to andre Riger, der har faaet Navn af Kalmarunionen, en ulykkelig Forbindelse, der affødte stadige Stridigheder og indbyrdes Krige, indtil den omsider sprængtes af Svenskerne under Gustav Vasa i 1521. Herunder havde dog det norske og det danske Rigsraad afsluttet en særskilt Unionstraktat mellem Norge og Danmark, i Bergen 1450, baseret paa de to Rigers Ligeberettigelse. Under den danske Thronstrid og Borgerkrig i 1533-1536 («Grevens Feide»), der endte med Reformationens Seier, saa det et Øieblik ud til, at den katholske Reaktion under Ærkebispen af Nidaros skulde lykkes; men ogsaa denne Gang var Folkets Vedhængen ved den arvelige Kongemagt stærk nok til at unddrage dette Forsøg nogen kraftig Støtte, og Norge hyldede den arveberettigede Thronfølger af det oldenburgske Hus, Christian III, i 1537. Fra den Tid var Norge forenet med Danmark indtil 1814, men vel at mærke som et eget Rige, ikke som en Provins. Paa den danske Rigsdag i Kjøbenhavn 1536 tvang den mægtige danske Adel Kong Christian i § 3 i hans danske Haandfæstning til at love, at Norge, hvis han maatte erobre det med Vaabenmagt, ikke mere skulde være et eget Rige, men en Del af Danmark, men dette Løfte blev ikke opfylt. Norge blev nemlig ikke Gjenstand for nogen Erobring. Heller ikke havde hint Løfte nogen for Norge bindende Kraft; det var Datidens Nordmænd ganske ubekjendt; og det Aktstykke, der indeholdt det, blev først trykt henved 250 Aar senere, nemlig i 1778. Norge vedblev derfor efter som for at nævnes som et eget Rige ved Siden af Danmark, ja i selvsamme Aar (1536), en Maaned kun efter hin anmassende Paragrafs Tilblivelse, anerkjender Kongen selv Norges Særstilling i en med Sverige sluttet Traktat. Dette sker ogsaa i alle senere Haandfæstninger, og der sammenkaldtes ogsaa egne norske Stændermøder lige fra 1548, da den samme Kong Christian III lod sin Søn Frederik hylde i Oslo (det senere Christiania) som norsk Thronfølger og stadfæstede «St. Olafs og Norges Lov, Privilegier og Rettigheder».

Kongehusets Interesse faldt heller ikke her sammen med den danske Adels. Danmark var et Valgrige, hvor Adelen dengang ved Kongevalg bandt Kongens Hænder ved strenge Haandfæstninger og stadig øgede sin Magt og sine Rettigheder paa Kronens og det menige Folks Bekostning. Norge var derimod, hvad det altid havde været, et Arverige, og idet Kongerne fastholdt sin Ret i saa Henseende, bandt de til Gjengjæld den danske Adel til ved Valget altid at holde sig til Kongens nærmeste Arving, hvis den ikke vilde resikere Unionen med Norge. Norge kom derved til altid at staa i et eiendommeligt Forhold til Kongehuset, der eftersom dets Magt udvidedes, stadig satte mere Pris paa sine tro Nordmænd. Karakteristisk nok var ikke blot den kongelige Orlogsflaades faste Stok grundlagt paa norske Sjøfolk, ligesom dens Mandskab i det hele overveiende var norsk, men det betroede ogsaa gjerne sit Liv til NordMændenes Varetægt: den kongelige Livgarde i Kjøbenhavn blev gjennem Tiderne stedse mere rekrutteret fra Norge.

Foreningen med Danmark begyndte altsaa for Norge paa den ærefuldeste Maade: det var den norske Thronfølger, der blev Danmarks Konge. Men ikke desto mindre udviklede denne Forening sig paa en for Norge lidet heldig Maade i lange Tider. I hine fjerne Aarhundreder, da der ikke existerede nogen central Dannelsesanstalt, da der ikke fandtes noget Universitet eller nogen central Militærskole, var Kongens Hof det eneste Sted, hvor Landets bedste Sønner kunde faa den nødvendige politiske og militære Uddannelse, der kunde gjøre dem skikkede til senere med Indsigt at deltage i den høiere Statstjeneste. Kongens Hof var Landets Kultur-Centrum i en Grad, som vi nu har ondt for at forstaa, og det kunde paa ingen Maade erstattes hverken af Domskolerne ved Bispesæderne eller det mægtige Erkebispesæde i Trondhjem, tiltrods for den Glans St. Olafs Helligdom Middelalderen igjennem kastede over det. Da nu Kongerne, tvungne af politiske Forholde, til Stadighed kom til at residere udenfor Norges Grænser, vanskeliggjordes unge norske Mænds Hoftjeneste og Uddannelse i høi Grad, og da flere af de ældre Unionskonger stærkt begunstigede indflyttede og indgiftede danske Adelsmænd ved Embedsbesættelser i Norge, trykkedes den norske Adel stærkt tilside og trak sig mere og mere tilbage paa sine Gaarde som Godsbesiddere alene. Men svækkedes saaledes Adelen til Rigets Skade dengang, saa styrkedes Bondestanden eller den jordbrugende Klasse desto mere, og medens den danske Bonde sank ned i en ren Trælletilstand, vedblev den norske Bonde altid at være den frie stolte Mand, som man ikke vovede at byde den danskes Kaar. Landet havde imidlertid sit eget Rigsraad, og saalænge den katholske Kirke opretholdt sin Magt (til 1536), havde det ogsaa en ganske kraftig Støtte i Geistligheden og især da i den mægtige Ærkebiskop i Nidaros, der var Raadets første Mand. I Tiden mellem 1537 og 1660 var Kongemagten imidlertid saa stærkt svækket, at det danske Rigsraad kunde trænge sig ind som Kongens Medregent i flere vigite Punkter, saa at det norske Rigsraad erstattedes ved de saakaldte «Herredage».

Med Enevældets Indførelse og det danske Adelsvældes Fald (1660) hævedes imidlertid Norge atter det med Danmark helt sideordnede Rige. I den nye Grundlov, «Kongeloven» handles der om de to Arvekongeriger Danmark og Norge, hvert med sine særskilte Provinser og Lande, og Enevoldskongerne bruger aldrig Udtrykket «Rige» om Norge og Danmark i Forening, de taler om «Vort Rige Norge» som om «Vort Rige Danmark». En Omstændighed, som navnlig i Sverige, men ogsaa ellers i Europa har støttet Misforstaaelsen af Norges daværende statsretslige Stilling er Benævnelsen af Kongen som «den danske Konge», hvilket man for Kortheds Skyld ofte brugte og naturlig nok, da Kongen residerede i Danmark. Men uagtet man nok i officielle Aktstykker af og til kan finde dette Udtryk brugt, er det dog her Regelen, at Kongen enten nævnes med fulde Titler eller «Konge i Danmark og Norge». Ved Kongens Salving virkede ogsaa Biskopen i Oslo (Christiania) med ved Siden af Biskopen i Sjælland (Kjøbenhavn), og de to havde samme Rang og foran Rigernes andre Biskoper. Kongerne selv paasaa omhyggelig, at Norges sideordnede Stilling iagttoges. Da man f. Ex. for Christian VI (1730-1746) fremlagde et Udkast til en Medalje, hvor Norge var fremstillet som en knæklende Figur, sagde han, at Norge ikke maatte fremstilles som et undertvunget Land, Nordmændene var et frit Folk [Det er i nutidens Sprog «et souverænt Rige».], og i en Strid mellem Byerne Christianias og Kjøbenhavns Borgere traf han sin Resolution til Fordel for Christiania med de Ord: «Jeg er Herre over begge Riger, Fader til begge Børn, jeg vil ikke gjøre nogen Uret; men det ene maa ikke begjære mere end det andet. Lige Brodre, Lige Lod». En i Sandhed kongelig Tale! Og saaledes var i det hele Enevoldskongernes (1660-1814) Fø1elser for det norske Folk; de saa aldrig ned paa sine norske Undersaatter som et ringere Folk, og de følte sig ogsaa saare tilfredse mellem Nordmændene, naar de var paa Reiser i Norge.

Norges Ligestilling med Danmark hævdes ogsaa allerede i det 18. Aarhundrede bestemt som det statsretslige Princip af danske Statsretslærere som Andr. Hojer, Scheidt og Kofod Ancher. De fremhæver udtrykkelig, at Norge hverken var eller noensinde havde været en dansk Provins, men at det var et frit (dvs. souverænt) Rige ved Siden at dette.

Det laa i Enevældets Princip, at det stræbte efter den størst mulige Centralisation af alle Regjeringsorganer i Kongens Residensstad, Men karakteristisk nok, som et Udslag af den Tillid, Kongerne nærede til sit norske Folk, blev netop den Gren af Styrelsen, som Enevældet i andre Lande lagde mest Vægt paa at forme til en Enhed, Hærvæsenet, her mindst draget ind under Centralisationen: Norge havde sin egen Hær, der ogsaa altid benævntes den norske Hær. «Intet kunde», siger den berømte danske Historiker E. Holm, «være et stærkere Bevis paa, at Regjeringen opfattede Baandet mellem de tvende Riger som allene havende sin Styrke ved Nordmændenes eget Samtykke. Det var nemlig saa, at disse, hvilken Dag de vilde, kunde sprænge Forbindelsen med Danmark. Deres Hær var fuldstændig national, hvad Mandskab angik, og Officérskorpset bestod aldeles overveiende af norskfødte Mænd. Hæren var desuden saa stærk [35 000 Mand indtil Aaret 1818 med en Befolkning paa henved 900 000] at det vilde være ganske umuligt for de danske at erobre Norge, hvis det faldt fra. Ovenikjøbet vidste enhver, at Sverige vilde have modtaget Nordmændene med aabne Arme, paa hvilke Vilkaar disse end vilde kræve, naar de blot vilde bryde med Danmark». Den samme Historiker bemærker ogsaa, at Enevoldskongerne neppe har gjort noget klogere end at opretholde denne Dualisme i Hærvæsenet, thi derved lagde de aabent for Dagen, at de ikke betragtede Nordmændene som undertvungne Undersaatter i et Lydrige, men viste dem en Tillid, som der i Norge blev sat Pris paa. Paa Styrelsens øvrige Omraader var der imidlertid en stærkt gjennemfort Centralisation, med de flest mulige Regjeringsorganer i Nærheden af Kongens Person, i Residensstaden Kjobenhavn. I den tidligere Tid havde Nordmændene liden Antal i de høiere civile Embeder, men her havde ogsaa Danskerne Grund til at klage over Tilsidesættelse for de mange Fremmede. I de geistlige Embeder rykkede dog ofte Nordmænd høit op, selv i Danmark. Frederik IV (1699-1730) havde to norske Hofprester, og Christian VI's første Hofprest var ligeledes Nordmand. Det hændte ogsaa, at der omtrent til en og samme Tid sad Nordmænd paa tre af Danmarks Bispestole. Efterhaanden forandredes ogsaa Forholdet for de høiere civile Embeders Vedkommende; vi behøver blot at minde om, at to af Udenrigsministrene i den dansk-norske Forenings sidste Tid var Nordmænd (saaledes bl. a. i selve Adskillelsens Aar 1814), og desuden finder vi Nordmænd da baade som Diplomater og i andre høie Embeder, f. E. den berømte Christian Colbjørnsen, der spillede en fremragende Rolle baade under de store danske handboreformer og tillige som Generalprokurør. Under Norges nu snart 100 Aar gamle Forening med Sverige kan ingen Nordmand blive Udenrigsminister, og det gjør da et besynderligt Indtryk, at det fra svensk Side bebreidende fremhæves, at Norge tidligere oversvømmedes af danske Embedsmænd. Af hvad Art denne Oversvømmelse blev, fremgaar noksom af det Faktum, at da Danmark og Norge i 1814 skiltes ad, var der i den civile Embedsstand kun ansat 156 Dansker i Norge, men derimod 208 Nordmænd i Danmark.

I det daglige Samkvem raadede ogsaa mellem Norske og Danske, især i Foreningens senere Aarhundreder, det bedste Forhold. Det var saa langt fra, at de Danske saa ned paa Nordmændene, at det tvertimod var en Anbefaling at være Nordrnand, naar man herfra kom til Residens- og Universitets-Staden, og dette vidner saa meget stærkere om den virkelige Anerkjendelse, der laa til Grund for dette Forhold, som Nordmændene ikke netop ved Elskværdighed og Indsmigren gjorde noget for at fortjene denne Sympathi. Nordmændene, der især i Foreningens tidligere Periode havde havt en stærk Følelse af, at «Danmark» og «dansk» til dagligdags havde en urimelig Overvægt over det norske Navn, var altid ivrige for med sin lige fra Middelalderen vel kjendte nationale Selvfølelse at hævde sit Lands og sit Folks Fortrin; og denne Norskhedsfølelse gik ofte saa vidt, at de, som den engelske Gesandt Molesworth (1693) fremhæver, saa ned paa de Danske. Men alt saadant oversaaes paa Grund af den Tapperhed, Nordmændene altid viste i Kongens Tjeneste.

Det, der nemlig saa længe bandt Norge og Danmark sammen, var foruden Troskaben mod det fælles Kongehus, Kampen for Selvstændigheden mod Sverige.

Da Sverige efter Trediveaarskrigen var blevet on europæisk Stormagt, krævede det Opbydelsen af de to andre nordiske Folks yderste Kræfter at bevare sin Uafhængighed. Gang paa Gang rakte Sverige navnlig sin Haand ud efter Norges Rige, ja lige fra Gustav Vasas Tid, og atter op, atter igjen – under Carl X Gustav og Carl XII. Det mislykkedes Gang paa Gang, men Norge taber dog 3 Provinser (Bohuslen, Jemteland op, Herjedalen) paa Grund at Uheld paa den danske Krigsskueplads, tiltrods for at den norske Hær mod Kraft og Held værgede Norges Granser. Saa kommer 1814, da rækkede Sverige atter Haanden ud efter hele Norge. Det samme Norge, der i 1809 ærligt havde bidraget ti1 at sætte Svenskerne istand til at gjøre den Revolution, der reddede Sverige fra Undergang, det skulde nu erobres. Man mente at have opnaaet dette ved Kronprins Carl Johans lette Seier i Holsten over en liden Del at Kong Fredrik VI's (ikke norske) Tropper og den derpaa følgende Fredsslutning i Kiel (14. Januar 1814), hvorved denne Konge afstod sine Rettigheder til Norge til den svenske Konge. Man havde regnet baade med Stormagterne og med Danmark, men man havde ganske glemt at regne med, at der fandtes et norsk Folk, der altid havde været for stolt til at være Dansker, og som nu var baade for stolt og for kraftigt til at ville være Svensker. Nordmændene vilde ikke anerkjende og har aldrig anerkjendt Freden i Kiel som bindende for sig. Kun i det ene Stykke maatte de finde sig, at Norges Rige derved gik glip af sine 3 gamle Bilande (Island, Færøerne og Grønland), de, der bedre end noget andet bar Vidnesbyrd om, at det var Nordmændene, som var Nordens gamle Sjøfarere og Opdagere.

Til Held for Norge var den davavrende Thronfølger, Prins Christian Fredrik, i Norge som Kongens Statholder i Afgjørelsens Øieblik, og med ham i Spidsen reiste Folket sig som én Mand til Forsvar for sin Frihed. Hæren, der forøvrigt allerede var paa Grænsevagt mod Sverige, blev sat helt paa Feltfod. Der indkaldtes en Rigsforsamling til Eidsvold, vedtoges en ny Grundlov, og derpaa valgtes Prins Christian Fredrik til Norges Konge (17. Mai 1814). Nordmændene mente at have Erfaring for, at de kunde værge sit uveisomme og haardsøgte Land mod Svenskerne, hvis de bare kunde sikre sig Tilførsel at de nødvendigste Levnetsmidler, og hertil havde de god Udsigt, da det danske Folk hilste Norges Reisning med Begeistring. Men Stormagterne vilde det anderledes. Det var navnlig Keiser Alexander I af Rusland, som ønskede at sikre det nys fra Sverige erobede Finland, der var ivrig i at skaffe Sverige en formentlig Erstatning, og ikke undsaa sig for at lade sin gamle, trofasfe Allierede, den dansk-norske Konge udrede denne med Halvdelen af sine Lande. Men ogsaa England, paa hvis Sympathi og Bistand Norge altid havde stolet, fandt at maatte fastholde sin Traktat med Sverige, hvori det for at vinde Carl Johans Bistand i Kampen mod Napoleon havde lovet at bidrage tit en Forening at Norge med Sverige ved at støtte med sin Flaade, indtil Kongen af Sverige var kommen til umiddelbar Forhandling med det norske Folk. Der blev i det engelske Parlament talt varme Ord for Norge, som kun forlangte den Frihed for sig, som England netop havde tilkjæmpet det øvrige Europa mod det napoleonske Tyranni, og den engelske Premierminister Lord Liverpool skrev derfor kort efter, at den norske Affære truede med at blive »the most akward of all our politics» – men Europas Forhold var dengang saadanne, at den engelske Regjering fandt at maatte indskrænke sig til at sikre Nordmændene, at den nye Forening med Sverige blev afsluttet «med alt Hensyn til deres Frihed og Lykke». Da derfor de 4 Stormagter, England, Rusland, Preussen og Østerrige, sendte sine Gesandter e11er Kommissærer til Norge i Juli 1814, formidlede disse den Traktat mellem Sverige og Norge, som er bekjendt under Navn af «Conventionen i Moss«, hvorved Freden i Kiel for Norges Vedkommende blev skudt helt tilside. Sverige gik overmaade nødigt ind herpaa og gav det – for at redde Skinnet – Udseende af, at det afviste Magternes Forslag. En svensk Hær rykkede nogle faa Mil ind i Landet, tog en Fæstning, som var berøvet sit vigtigste Skyts, og som Nordmændene selv allerede havde bestemt sig til at rømme (Fredriksstad), men blev paa sin nordlige Fløi efter den eneste alvorlige Kamp i dette nærmest demonstrative Felttog kastet tilbage over Grænsen og kunde ikke tage den stærke Klippefæstning Fredrikssten (hvor Carl XII var falden i 1718). Men saa – ja saa tilbød den svenske Kronprins Carl Johan, der forøvrigt personlig var en høit anlagt Politiker, et Hoved høiere end den Tids svenske Statsmænd, netop Underhandlinger paa den Basis, som Stormagternes Sendebud havde foreslaaet. «Conventionen i Moss» blev sluttet 14. August 1814. Kong Christian nedlagde foreløbig sin Magt i Statsraadets Hænder, som nu forestod Landets Styrelse, indtil det nyindkaldte Storting kuude træde i Underhandling med den svenske Konge. Den bedste Del af de norske Tropper blev under den nu bestemte Vaabenstilstand staaende under Vaaben, og Stortinget kunde derfor i fuld Frihed forhandle om den Nye Forening. Den 10. Oktober nedlagde Kong Christian Fredrik sin Krone i Folkets Hænder (til Stortingets Deputation) og løste det fra dets Troskabsed til ham, hvorpaa han forlod sin Residens for at seile til Danmark. Punkt for Punkt maatte nu de svenske Underhandlere give efter og nedsætte sine Fordringer, og først da Norges Grundlov var sikret saaledes, at Norge beholdt sin fulde indre Frihed, sin egen Hær, sin egen Flaade, egen Bank og eget Pengevæsen, egen Toldbeskatning, sit eget Universitet, kort alt, hvad der hørte til for at sikre dets selvstændige Tilværelse, først da valgte Stortinget Kong Carl XIII af Sverige til Norges Konge, 4. November 1814. (Samme Dag landede Christian Fredrik i Aarhus. Han blev siden Danmarks Konge som Christian VIII). Derefter gav Carl Johan de svenske Tropper, der havde staaet paa den ved Vaabenstilstanden fastsatte Demarkationslinie i det sydøstligste Hjørne af landet (Smaalenene), Ordre til at marschere hjem og kom selv, eskorteret af norske Tropper til Christiania, hvor han i Stortinget antog Grundloven paa den nyvalgte Konges Vegne.

Vante som Nordmændene var til den gamle kongelige Styrelse, lagde de uden at gjøre Vanslce­ligheder den udenrigske Styrelse belt i Rongens Haand. Denne indrettede nu dette saaledes, at han lod den svenske Udenrigsminister forberede og foredrage Sagerne ogsaa for Norge. De allerede ansatte svenske Gesandter overtog ogsaa Norges diplomatiske Forbindelser med Udlandet som «svensk-norske Gesandter», og det samme blev Tilfældet med Konsulerne.

For at ordne de Dye konstitutionelle Forhold, som var opkomne ogsaa for Sverige som Følge af Foreningen mellem de to Riger, indkaldtes Vaaren 1815 en overordentlig Rigsdag i Sverige. Denne optog ikke Foreningsvilkaarene i den svenske Grundlov, men foreslog derom en særskilt «Rigsact», som derpaa 22. Juni blev vedtagen, hvorefter den blev forelagt ogsaa det norske Storting. Dette foreslog enkelte Forandringer samt tilføiede til ydermere Sikkerhed, at Rigsacten skulde i Norge have samme Kraft som Grundloven og ikke kunne forandres uden paa den i denne norske Grundlovs § 112 fastsatte Maade. Derefter blev det ligelydende Forslag vedtaget og underskrevet af Stortinget (in pleno) 31. Juli og af Rigsdagen (in pleno) 6. August samt fik kongelig Sanction for begge Riger og i begge Sprog i sammensat Statsraad 6. August 1815.

I denne Rigsacts § 5 er det fastsat, at de 3 norske Ministre, der følger Kongen, naar han opholder sig i Sverige, skal have Sæde og delibererende Stemme i det svenske Statsraad, naar sammesteds forhandles Gjenstande, som angaar begge Riger. Omvendt skal ogsaa 3 Medlemmer af det svenske Statsraad have Sæde og Stemme i det norske Statsraad, naar der forhandles Gjenstande, som angaar begge Riger. Ved denne Bestemmelse mente Nordmændene at have sikret sig norsk Indflydelse og Ministeransvarlighed ogsaa ved Behandling af udenrigs-politiske Sager. Men saa blev ikke Tilfældet. Disse Sager behandles nemlig i Regelen ikke i Sverige i det almindelige Statsraad, men i det saakaldte «ministerielle Statsraad», hvor Udenrigsministeren foredrager dem for Kongen. Men Nordmændene fandt sig dog for det første roligt i dette, da de som ovenfor anført var vante til at betragte Udenrigspolitiken som Kongens Domæne.

Havde man i Sverige stillet sig uden Forbehold paa Rigsaktens Standpunkt og fuldt ud respekteret Norges Rige, vilde Nordmændene, der altid har været lette at vinde fra Ærens Side, kunne have følt sig tilfredse med de nye Forhold. Men det blev annerledes. For Sveriges mægtige Mænd og Slægter, der i Norge kun havde søgt og kun saa en Erstatning for det tabte Finland, «var Unionen til at graate over». I sin Mangel paa Forstaaelse af Nordmændene, der – som enhver, der kjender noget dybere til hin Tids Norge, ved – med fuldt ærligt Sindelag gik til Unionen, begyndtes der fra svensk Side en smaalig Kamp mod alt, hvad der var Symboler paa Norges Riges Tilværelse. Vi maatte kjæmpe om Kongens norske Titel, om vore Mynters Præg, om Flag og Farver og Rigsvaaben – kort om alt, der for Udenverdenen kunde forkynde, at endnu levede Norges gamle Rige, det, «der var ældre end Portugal og Preussen», som den danske Gesandt udtrykte sig for den russiske Udenrigsminister. Kun en eneste Faktor i det politiske Sverige gjorde eller stræbte at gjore Norge fuld Ret – det var Kongehuset, hvor det kunde handle nogenlunde uafhængigt af det svenske Paatryk; der indrettedes saaledes bl. a. et eget «kgl. norsk Hof», og ved Kong Oscar I's Regjeringstiltrædelse i 1844 ordnede Kongen selv Spørgsmaalene om Kongens Titulatur, om Myntpræget samt Rigsvaabenets Brug, om Farver og Flag i alt væsentlig efter Nordmændenes Ønsker. Forholdet mellem Kongehuset og Nordmændene var derfor ogsaa gjennemgaaende godt, ofte hjærteligt, og i det hele ganske anderledes tilfredsstillende end Forholdet til Svenskerne.


Dette er et utdrag av en artikkel som sto på trykk i Farmand nr. 4 28. januar 1905. Utdraget utgjør den første del på ca. 4 ½ sider av artikkelens totalt ca. 7 ½ sider. I samme nummer av Farmand er også den engelske versjonen av artikkelen. Artikkelen var del 1 av en serie på 2. Den engelske versjonen av seriens del 2 sto på trykk i Farmand nr. 7 18. februar 1905. Den norske versjonen av del 2 sto på trykk i nr. 8 25. februar 1905. Den norske versjon av del 2 var på ca. 13 sider.

Axel Charlot Drolsum (1846-1927) var overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Kristiania i perioden 1876-1922. Han drev blant annet igjennom gjeninnføring av pliktavlevering i Norge. Han planla dagens nasjonalbibliotekbygning ved Solli plass.

December 03, 2005

Krigens århundre

John V. Denson betegner det 20. århundre som ”The War and Welfare Century” i en artikkel idag.

Artikkelen beskriver blant annet hvordan spesielt krig har bidratt til å transformere den opprinnelige frihetsvennlige republikk til vår tids amerikanske statsapparat.

Denson siterer blant annet et brev fra Lord Acton til sydstatsgeneralen Robert E. Lee:

Therefore, I deemed that you were fighting the battles of our liberty, our progress, and our civilization; and I mourn for the stake which was lost at Richmond more deeply than I rejoice over that which was saved at Waterloo.

Denson filosoferer også over forholdet mellom demokrati og frihet:

We should learn from the war and welfare century that the greatest discovery in Western civilization was that liberty could be achieved only through the proper and effective limitation on the power of the state. It is this limitation on the power of the state which protects private property, a free-market economy, personal liberties and promotes a noninterventionist foreign policy, which, if coupled with a strong national defense, will bring peace and prosperity instead of war and welfare. It is not democracy per se which protects freedom.

Han sier videre:

Too many people living in democracies are lulled into believing that they are free because they have the right to vote and elections are held periodically. If you take conscription for military service as an example, I think you would find that if it was proclaimed by a sole monarch, the people would revolt and disobey. However, in a democracy, when the politicians vote for it, the people comply and still think they are free.

Han siterer til og med Friedrich August von Hayek, som blant annet har skrevet:

There can be no doubt that in history there has often been much more cultural and political freedom under an autocratic rule than under some democracies – and it is at least conceivable that under the government of a very homogeneous doctrinaire majority, democratic government might be as oppressive as the worst dictatorship.

John V. Denson er redaktør av bøkene The Costs of War og Reassessing the Presidency.

Ansvarlighetsloven

Riksretten§ 8. Med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 5 år straffes det medlem av Statsrådet som ved handling eller undlatelse bevirker til

b) at en beslutning av Stortinget ikke blir gjennemført, eller at en handling blir foretatt i strid med en stortingsbeslutning

§ 11. Den der som medlem av Statsrådet på annen måte enn nevnt i denne lovs øvrige bestemmelser ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnloven eller rikets lover eller øiensynlig er skadelig for riket, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 10 år.

Kommentar

Dette vil nærmest per definisjon – ihvertfall i henhold til Ansvarlighetsloven – si at et medlem av Statsrådet er straffskyldig nærmest fra dag én i statsrådsstolen. Enten er han straffskyldig i henhold til § 8 bokstav b eller så er han straffskyldig i henhold til § 11 1. ledd.

På tross av at strafferammen er høyere for brudd mot Grunnloven enn mot stortingsbeslutninger velger statsrådene – ihvertfall som hovedregel – å gjøre seg straffskyldig ifølge § 11 1. ledd. Kan dette ha med sannsynligheten for tiltale for de 2 forbrytelseskategoriene å gjøre? Eller har det heller å gjøre med at det er mistillitsvotum som vil bli brukt mot en statsråd som ikke efterlever, eller som motarbeider, en stortingsbeslutning.

Nå er fordelen med riksrettsinstituttet at man kan stilles til ansvar selv når man er gått av som statsråd.

La oss derfor få stillet alle gjenlevende statsråder siden 1932 for riksrett.

En kuriositet er at hvis man ser bort fra tvilsom konstitusjonell sedvanerett, er § 8 bokstav b i strid med Grunnloven, da den ikke samsvarer med maktfordelingsprinsippet. Det er derfor en plikt i henhold til Ansvarlighetsloven for enhver som blir dømt til fengsel efter § 8 bokstav b, å rømme fra fengselet. Noe annet ville være unnlatelse som ”bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnloven,” men dét er en annen sak.

Hegnar, demokrati og kapitalisme

Wiener BörseOnsdag 30.11 gikk Trygve Hegnar hardt ut – med rette – mot SVs Audun Lysbakken på lederplass i Finansavisen. Hegnar beskylder Lysbakken for historieløshet, og vi tar på ingen måte Lysbakken her i forsvar – tvert imot. Vi vil imidlertid filosofere litt over Hegnars påstand om at kapitalisme ikke er mulig uten demokrati, rettsstat og folkestyre.

For det første gjentar Hegnar seg selv idet han lister opp både ”demokrati” og ”folkestyre” som nødvendige forutsetninger for kapitalismen.

For det andre er påstanden om at kapitalisme ikke er mulig uten demokrati en tvilsom – om ikke historieløs – påstand. Vi tar her ikke stilling for eller mot den ene eller den andre styreformer. Vi påpeker kun noen fakta som er viktige i debatten om demokrati og kapitalisme.

Før den første verdenskrigs utbrudd hersket det frihandel i Europa. I Østerrike-Ungarn satt det en keiser på tronen. I Tyskland likeså. Det er mulig at mange vil argumentere for at disse systemene ikke var kapitalistiske, men hvis man kan betrakte dagens skandinaviske økonomier som grunnleggende kapitalistiske – dog sterkt regulerte – systemer, noe vi aner at Hegnar ville, bør absolutt f.eks. Østerrike og Tyskland i tiden før 1914 kunne betraktes som grunnleggende kapitalistiske systemer. Selvom det her var demokratiske elementer i det politiske system, var keisernes makt betydelig, og det er neppe rimelig å kalle systemene for demokratiske. Uansett vil neppe noen seriøs historiker påstå at demokrati var en nødvendig forutsetning for f.eks. børsen i Wien. Børsen i Wien ble stiftet i 1771 av Keiserinne Maria Theresia. Da var ikke demokratiet kommet særlig langt.

Hvis Hegnar ikke er fornøyd med våre historiske eksempler, kan vi trekke frem nyere eksempler. Hong Kong hadde kapitalisme uten demokrati. Singapore er et annet eksempel. I Chile gjennomførte man markedsreformer før folkestyret ble sluppet til. Kina er intet demokrati. Likefullt må dets økonomiske system betraktes som grunnleggende kapitalistisk.

Må vi velge mellom Lysbakkens og Hegnars historieløshet og manglende samfunnsforståelse, velger vi Hegnars, men vi vil helst ha ingen av delene.

Har fugleinfluensaen mutert?

Has feared mutation of avian flu arrived?
Doctors in Thailand, Indonesia see 1st signs of human-to-human spread.

Officials in at least two nations now suspect the avian flu bug has mutated into a virus that is being transmitted from human to human – a development world health authorities have estimated could result in the deaths of tens of millions.

Thai health officials have expressed concern that the country's two latest confirmed victims may be the beginning of the much feared human-to-human transmission.

Dr. Charoen Chuchottaworn, an avian-flu expert at the Public Health Ministry, said doctors reviewing the cases were alerted by the very mild symptoms present in both patients, neither of whom had had any recent contact with birds or poultry.

The doctors are unsure as to how either of the infected contracted the disease and have raised the possibility that the virus has traded its pathogenicity for ease of transmission. (WorldNetDaily)

Nordmenn kjøper opp svenske slott og herreseter

Nordmenn kjøper nå opp svenske slott og herrester for hundrevis av millioner kroner - og pusser dem opp for ennå mer. (Di.se)

Firefox 1.5 er lansert

Den nye Firefox internet browseren fra Mozilla Foundation er lansert. Firefox 1.5 har en rekke forbedringer fra tidligere versjoner. Vi ser med spenning frem imot videre utvikling fra Mozilla. Mozilla Foundation.

December 02, 2005

Blair pushes December budget deal

UK Prime Minister Tony Blair has said it is crucial for the new EU member states that the EU agrees on its 2007-13 budget this year.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4490868.stm

Britene presser på for en løsning på EUs budsjettkrise for å unngå katastrofe for deres formannskap. Britene er villig til å gi opp noe av sin rabatt, men da må en del av de nye landene også være villige til kutt. Og Frankrike nekter fortsatt kutt i landbruksoverføringene. Skal EU komme seg ut av sin krise må Frankrike være villige til kutt i CAP.

Misstroendeförklaring förbereds

Om Göran Persson inte avskedar några statsråd kommer en misstroendeförklaring att riktas mot honom. Den bedömningen gör Eskil Erlandsson i centerns partiledning. Moderaterna ska nästa vecka diskutera hur de ska agera, enligt Henrik von Sydow, moderaternas ledamot i grundlagsutredningen.

- Om ingenting händer måste vi begära misstroendeförklaring. Det är vår uppgift. Om vi inte gör det så blir vi en del av underlåtelsesynderna, säger Erlandssson.

Mer på www.svd.se

Göran Persson er i altså i hardt vær etter katastrofekommisjonens rapport

December 01, 2005

Skatteparadisene holder stand

Dette rapporterer The Center for Freedom and Prosperity.

Den Virginia-baserte proskattekonkurransetankesmien sier i en pressemelding:

The Organization for Economic Cooperation and Development's "harmful tax competition" project suffered another setback this week as low-tax jurisdictions refused to acquiesce to the Paris-based bureaucracy at a November 15-16 Global Forum in Melbourne, Australia. The OECD had hoped that so-called tax havens would agree to emasculate their attractive policies in order to help high-tax nations stop the flow of jobs and capital to low-tax nations.

Tankesmiens president er fornøyd med utfallet i Melbourne. Han sier:

I am delighted that the Global Forum was a flop. The OECD's campaign to prop up the punitive tax systems of Europe's welfare states is based on bad tax policy and is contrary to global economic growth. Moreover, stripping away the diplomatic niceties, the final report after the Forum shows that the OECD is no closer to its goal than it was five years ago when the Center for Freedom and Prosperity was created.

HK leader bids for public support

Donaldtsang.jpg


Hong Kong's chief executive has made an unprecedented direct appeal on television for people to support his proposals for democratic reform.

Farmann kommentar: Det er spennende å følge den politiske utviklingen i Hong Kong etter at den erfarne administratoren Donald Tsang har tatt over som chief executive.

Strong growth for Indian economy

The Indian economy grew at 8% in the six months to September compared with a year ago, meeting the target for growth set by the finance ministry.

Farmann kommentar: India og Kina, som sammen har over 2 milliarder mennesker, er på full fart fremover økonomisk. Kina kombinerer kommunisme som politisk system, med stadig mer markedsøkonomi som økonomisk system. Ingenting tyder på at det politiske systemet vil mykes opp, men økonomisk tillater de stadig mer private og utenlandske investeringer. India styres av en koalisjonsregjering der kommunistene er med under ledelse av den tidligere finansminister Manmohan Singh. Den mektigste politikeren er likevel lederen for Kongresspartiet Sonia Gandhi. Økonomisk har også de lagt india på en kurs mot mer privat og utenlandsk investering. USA og EU har fått alvorlige utfordrere.

Ny finansskandale

Etter de siste års finansskandaler i Enron, Xerox, WorldCom, Merill Lynch for å nevne noen har nå turen kommet til avismagnaten Conrad Black, Lord Black som er mistenkt for å ha misbrukt midler i Hollinger International. Dermed er det duket for en langvarig kamp i rettssalene. Han skal være god for £ 175 millioner og har dermed råd til de beste advokatene. Etter de siste års skandaler i forretningsfirmaer, revisjonsselskaper og meglerfirmaer har altså turen kommet til mediene.

Etterforskeren som har tatt ut tiltale mot Lord Black er Patrick Fitzgerald, samme mann som også tok ut tiltale mot visepresident Dick Cheneys tidligere stabssjef Lewis "Scooter" Libby

Gratisleksikonet Wikipedia har en omfattende artikkel om de siste års skandaler http://en.wikipedia.org/wiki/Accounting_scandals

For mer om den pågående rettssaken som involverer Lord Black anbefales http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/4487334.stm

New Orleans launches free wireless Internet

NEW ORLEANS, Louisiana (AP) -- Hurricane-ravaged New Orleans is starting the nation's first free wireless Internet network owned and run by a major city, a move aimed at boosting the city's stalled economy.

http://edition.cnn.com/2005/TECH/internet/11/29/wireless.neworleans.ap/index.html

Panama offers more than canal

PANAMA CITY, Panama (AP) -- Known for its famed waterway, Panama's capital boasts more than just a spot to watch the ships cross through the engineering marvel.

http://edition.cnn.com/2005/TRAVEL/DESTINATIONS/11/24/discovering.panama.ap/index.html

EU sees Ukraine as market economy

_41076828_bodyleadersap203.jpg

The European Union has granted Ukraine market economy status - seen as a key step to boost trade ties.

Les mer på http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4486642.stm


Eurozone rates set for increase

The European Central Bank (ECB) is widely expected to end more than two years of inactivity and ignore critics to raise interest rates on Thursday.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/4487322.stm