100-årsfesten – pengesluk til siste stund

Av J.K. Baltzersen

scenen i Oslo SpektrumGratis – dvs. ved kun å betale billettavgiften – kunne man
komme inn i Oslo Spektrum til avslutningsarrangementet for jubileumsmarkeringen
for unionsoppløsningen.

Denne hundreårsfesten – en kongelig varieté – var en
folkefest, og på tross av navnet var den svært lite kongelig. Det som minnet om
kongelighet var vel stort sett åpningsadressen og kongetribunen. Skjønt, det
kan jo diskuteres hvor kongelig dens innhold var, men dét
skal vi la ligge her. Hundreårsfesten illustrerte nok ganske godt forfallet
siden 1905, da alle stortingsrepresentantene valgte ny konge i snippkjoler den
18. november.

Vi fikk iår oppleve avsynging av
nasjonalsangen mens publikum satt. Hvorvidt de som satt med luer på inne, også
lot være å ta av seg luene under nevnte avsynging – eller den senere stående
allsangen – sier historien intet om. Riktignok fikk vi oppleve neiing fra
kvinnelige scenekunstnere, men det var langtfra
konsekvent, og fellesbukkingen fikk vi – som så vanlig er. Kvinne med slips,
som ikke var for lite, fikk vi oppleve, og denne både neiet og bukket. Nå er
ikke forvirrede kjønnsroller noe unikt for denne hundreårsfesten. På norske
scener – og i Norge forøvrig – er det ganske vanlig. Man kan faktisk oppleve
noe bedre forhold i Broadway, men nok om dette.

Pengesløsingen ble sikkert ikke bedre av at den enkelte
soloartist kun hadde ett nummer hver, eller av at numrene stort sett ikke hadde
noen relevans for det som skulle markeres. Det var kun én mannlig hovedartist,
med unntak av nummeret initiert av en ”publikumer” og
Odd Børretzen. Nå må vel rødstrømpedepartementet
oppløse hundreårsmarkeringsorganiseringsorganisasjonen? Ja, den skal vel
oppløses snart uansett. Dessuten gjelder det vel andre regler for skjev fordeling
til fordel for kvinner?

Tilskuerne var vitne til en patetisk svensk-norsk
spørrekonkurranse. En slik konkurranse kunne nok funnet sted i 1905. Så det var
kanskje relevant, men den var egentlig lite morsom. Irrelevante kommentarer fra
konferansierene om hverandre som programledere burde publikum blitt spart for.

At publikum ropte Opus femtini istedenfor Opus niogfemti er
uttrykk for den servilitet som vi har hatt gjennom de siste 100 år. Har
Stortinget vedtatt noe, er det. Ellers ble det sunget om ”berné.”
Snart er vi vel et folkeslag som spiser reker med ”majoné?”

Fra den mannlige konferansier ble det nevnt at man søkte
kongelige som liker å gå på ski, trives i vanlige skoler og tar trikken av og
til, men vi skulle la enkelhets- og alminnelighetsdyrkingen ligge.

Mytene ble ikke liggende under ”gratisarrangementet.” Også
her skulle vi få inntrykk av at Norge er en ung nasjon. Vi ble fortalt at 27.
november – dagen for edsavleggelsen i Stortinget – var selve hundreårsdagen for
Kongehuset. Interessant? Var Norge kongeløst fra kongevalget, gjennom kongeinntoget,
og helt til edsavleggelsen? Ble Kong Harald V konge da Kong Olav V døde eller
da han avla ed? Var Norge kongeløst fra Kong Olav døde til edsavleggelsen?

Hjemmeleksene sine hadde ikke konferansierene gjort. At
Norge var den første suveren stat i verden som innførte stemmerett i 1913,
medfører ikke riktighet. Statsborgerlig stemmerett fikk visse kvinner allerede
i 1907. Allerede før unionsoppløsningen hadde kvinner stemmerett, men da ikke
til Stortinget. At Norge virkelig ble selvstendig da Kong Haakon VII satte
føttene på norsk jord kunne det vært interessant å høre argumentasjonen for.

Elskovsillustrasjonen av forholdet mellom Norge og Sverige
var et artig påfunn. Her var det nok noe forvirrede kjønnsroller. Svea og Nore
var henholdsvis kvinne og mann. Her var det byttet om, og ”Sverige” hadde aldri
vært i Oslo, noe som er forståelig i og med at noe slikt sted ikke eksisterte i
unionstiden.

Vi tillater oss å spørre om Børretzens
nummer viste manglende respekt for nasjonalsangen. Elsker vi dette landet?,
het nummeret. Vi fikk videre servert: Er
dette med at vi elsker landet bare noe vi sier hver 17. mai og hver gang ”vi
fyller 100 år?” Det var dette med at vi ikke er en så ung nasjon, men denne
myten om den unge nasjonen virker vanskelig – kanskje spesielt når man har en
fyr som har hatt egen film – Alt for
Norge
– om den ”unge nasjonen.” Forøvrig dreide det seg stort sett om
banale observasjoner, slik som at statistikken sier at Norge er verdens beste
land å bo i – en myte vi har omtalt på disse sider
tidligere ihøst
– og at vi også er mest
misfornøyd.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler
i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på
norsk”
, In
Honor of King Oscar II of Norway
– stort sett en kortversjon av In Memory of King
Oscar II of Norway
– og
Main Street Architecture and Real
Words vs. a ”Living” Constitution
. Om Churchills
berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill
on Democracy Revisited
. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering
av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering
vennligst kontakt redaksjonen.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

One Comment

  1. Hans Jørgen Lysglimt
    Posted 8 December, 2005 at 9:34 pm | Permalink

    Undertegnede var tilstede på dette arrangementet. Jeg er i det store og hele enig med Baltzersen.

    Helt utrolig at en punker får spille for Kongen. Og hva er det for slags punker som ikke har mer respekt for seg selv enn å spille for Kongen?

    Danmark ble nevnt én gang. ÉN gang ble Danmark nevnt!

    Najsonalsangen ble sunget – mens publikum forble sittende. Til og med Kongen satt da den ble sunget – dét er et lavmål av dimensjoner.