Årets julegave: 17.-maivest

Av J.K. Baltzersen

Artikkelforfatteren står modell med 17.-maivest

Es ist kein Schwerdt, das schärffer schiert,
Als wann ein Baur zum Herren wird.

(Det er intet sverd som skarpere skjærer,
enn når en bonde til herre bliver.)

- Grimmelshausen,
gjengitt i Liberty or Equality av
Erik von Kuehnelt-Leddihn

Det er kun 8 år før vi står foran et nytt stort jubileumsår.
Faglige aktiviteter allerede igang, rapporterer
kilder. Den jubileumssultne har dog intet å frykte. Den som er lei av jubileer,
har imidlertid et problem. Det er flere jubileer før det store i 2014, norske
som utenlandske, frem til da. Vi tar det år for år:

  1. 100-årsjubileum
    for Henrik Ibsens bortgang. Ibsen-sitater på fortauet langs Karl Johan er
    allerede observert før årets jubileum er over. 100-årsjubileum for
    kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud.
  2. 200-årsjubileum
    for britenes invasjon av København og Danmark-Norges
    inntreden på Napoleons side. 100-årsjubileum for begrenset kvinnelig
    statsborgerlig stemmerett i Norge. 100-årsjubileum for Oscar IIs bortgang.
  3. 100-årsjubileum
    for kroningsinstituttets avskaffelse.
  4. 200-årsjubileum
    for innføringen av det svenske blandingsstyresystem. 125-årsjubileum for
    den første parlamentariske regjering (Regjeringen Sverdrup)
    – noe misvisende benevnt parlamentarismens innføring i Norge.
  5. 100-årsjubileum
    for NTH og Studentersamfundet i Trondhjem
  6. 100-årsjubileum
    for innskriving av kontrasignaturlæren i Grunnloven
  7. 100-årsjubileum
    for teknologioptimismens og den menneskelige ufeilbarlighets store slag
    for baugen – nesten bokstavelig talt ved Titanics
    undergang.
  8. 100-årsjubileum
    for almen statsborgerlig stemmerett for kvinner
    i Norge.
  9. Nytt
    stort jubileumsår i Norge. 100-årsjubileum for starten på den 1.
    verdenskrig og starten på slutten for Europas gamle orden. 225-årsjubileum
    for stormingen av Bastillen.

Nå må det innrømmes at ikke alt dette gir spesielt stor fare
for jubileumsmessig ståhei, men den som ønsker et påskudd for å feire, markere
eller sørge har nok av anledninger frem til 2014. Anledningene byr seg nok
siden også, men dét lar vi ligge her. Med mulig
unntak av neste års Ibsen-jubileum blir vi nok spart for de helt store
langvarige jubileer frem til 2014, men da vil vi nok få et jubileum som nok
utklasser nevnte Ibsen-jubileum i dimensjon. Kanskje utklasser
grunnlovsjubileet også årets store unionsoppløsningsjubileum. Skjønt, man kan
jo lure på om dét er mulig. Markeringen av den 1.
verdenskrig vil nok havne ufortjent i skyggen.

Det er altså kun 8 år til at det store jubileet står for
døren – hvis ikke jubileet allerede er begynt om 8 år. Det er derfor på sin
plass å anskaffe 17.-maivest, hvis man ikke allerede har gjort det, og gitt at
man har det rette kjønn. En 17.-maivest må være den perfekte julegave. Den er
blitt anbefalt som et skritt mot herrebunad. Som kjent er ikke herrebunader et
like vanlig fenomen som kvinnebunader. Prøv 17.-maivest først for å se om dette
passer, heter det. Den er jo langt billigere enn en full bunad, men dét er bare en bonus. 17.-maivesten var borgernes diskrete
måte å feire Grunnloven på i det 19. århundre. Bunaden er en folkedrakt – eller
snarere et bondeantrekk. At et borgerplagg skal være et skritt på veien til en
bunad kan derfor være vanskelig å forstå. Vi kommer tilbake til dette.

Vi ser altså frem mot 200-årsjubileet for Grunnloven. Det er
et jubileum for en død grunnlov. Organisasjonen som har ansvaret for den gamle
hovedbygningen ved Eidsvold Værk
og årets tilføyelse, Wergelands Hus, heter Eidsvoll 1814. Det er et museum – ihvertfall
hvis vi skal tro den offisielle nettside. Det er
neppe et grunnlovsmuseum, men det kunne like gjerne vært, for, som Skagestad tidligere har påpekt, museer er de steder der
vi plasserer døde ting. Vi får nok allikevel fremover en spennende
grunnlovsdebatt – kanskje til og med en demokratidebatt. Begynnelsen til en slik debatt har vi allerede
sett
.

Hva kommer vi til å få høre i det store jubileumsår 2014? Vi
kommer sikkert til å høre hvor tragisk det er at 17. mai faller på en lørdag.
Den store frihet i vår tid er som kjent friheten til ikke å møte opp på jobb.
Den andre friheten er det ikke så farlig med. Kommer vi til å få se krav om
grunnlovsfestet rettet til at 17. mai skal falle på en ukedag? Kanskje
kombinert med grunnlovsfestet rett til solskinn på 17. mai?

At eidsvoldsfedrene sådde frøene
til det flotte demokratiet som er blitt bedre med tiden, kommer vi neppe
utenom. Vi kommer til å få presentert historien som trinnene frem til dagens
demokrati – nesten så man kan få inntrykk av det var bevisste trinn mot vår
tids demokrati. At dette er en tvilsom historieforståelse vil være et faktum
uavhengig av om myteskaperne og -opprettholderne liker det eller ei. Den
oppmerksomhet Wergelands Hus på Eidsvoll har om demokrati lover ikke godt. Det
er vel denne oppmerksomheten som kommer til å dominere.
Maktbegrensningsperspektiver eller individfrihetsperspektiver havner nok
dessverre i skyggen.

Vi kommer til å få høre at dansketiden bare var sorgen med
Europas mest konsekvente skriftlige enevoldskonstitusjon – Kongeloven fra 1665.
Perspektiver som hevder at makten faktisk var begrenset – ihvertfall
i praksis – kommer nok dessverre til å havne i skyggen. Et eksempel på hva som
kan komme til å havne i skyggen er realiteter – eller teorier – om
konstitusjonen som noe utover den skriftlige enevoldskonstitusjon. Vi kan her
nevne artikkelen Skuespiller H.C. Knudsens offensiv efteråret
1813 – Et forspill til Eidsvoll
av Thomas Lyngby i boken Norgesbilleder – Dansk-norske forbindelser
1700-1905
, hvor det blant annet heter:

Krigerne sloges for de kvinder, børn og gamle, der blev tilbage i de norske
dale. Her vogtede kvinderne hjemmet knyttet til varme, følsomme værdier
symboliseret ved ”Arnestedet.” Man sloges imidlertid også for ikke at miste
”Selvstændighed” og ”Borgerrettigheder.” Man mente, fjenden ville påtvinge nye
love. Et sted tales om, at landets ”Forfatning” skulle forsvares. Her sigtes
næppe til Kongeloven, men snarere til de i Helstaten udbredte forestillinger om
et styre, der selv var bundet af lov, og som sikrede liv, ejendom og sikkerhed
og forhindrede vilkårlighed […]

Vil vi få høre om Eidsvoldsregimet
som motsetning til guden Demos, og som et selvstendig alternativ til både det
monarkiske enevelde og det absolutte demokrati? Eller vil vi få høre om Eidsvoldssystemet som et skritt på veien til vår tids
demokrati? Vi kommer nok til å høre begge deler – hvis vi lytter godt. Det
sistnevnte perspektivet vil nok dessverre dominere.

Vi vil få høre den whigske historieteori,
som i korte trekk går ut på en lineær historisk utvikling mot stadige
forbedringer. Vi vil få høre om hvordan demokratiet og rettsstaten hører sammen
– uttrykt ved begrepet ”den demokratiske rettsstat.” Sannheten er snarere at
rettsstaten har tradisjoner som går mye lengre tilbake i tid enn demokratiet. Å
påstå for eksempel at demokratiet er en slags mor til rettsstaten faller
således på sin egen urimelighet.

Vi vil få høre om hvordan demokratiet begrenser makten, mens
tidligere styreformer ikke gjorde dette. At vi i vår tid har den største og
mest vidtrekkende statsmakt i den vestlige sivilisasjons historie med unntakene
blant de totalitære kommunistiske, nazistiske og fascistiske regimer får vi
bare ta som en mindre detalj som mere eller mindre
ignoreres – mest mere.

I det moderne demokratiet skal individet beskyttes med
grunnlovsfestede rettigheter og Montesquieus
maktfordelingsprinsipp. At Montesquieu foreskrev en
maktfordeling mellom makter med forskjellige kilder, og at baronen uttrykte
seriøse reservasjoner mot demokrati – blant annet ved å forutsi at friheten i
et maktfordelingssystem vil ende når folket tok makten fra Kongen – får nok passere
stort sett i stillhet.

Den moderne maktfordeling med separate valg til den
lovgivende og utøvende makt, føderale elementer eller en kombinasjon av disse
konsepter kan muligens ha noe for seg. Det er slik det er i Amerikas Forente
Stater. Selvom USA på mange måter har mindre
statsintervensjon og en mindre offentlig sektor enn Norge og ellers i Europa,
sliter også USA med mange problemer med et stadig mere
omfattende og vidtrekkende statsapparat – eller statsapparater.

Det er grunn til å stille spørsmål om ikke det
konstitusjonelle demokrati som maktbegrensende konsept er noe mere enn en utopi. Når vi – for å bruke den moderne svenske
grunnlovs språk – har et system hvor ”all offentlig makt utgår från folket,” er det ting som tyder på at makten blir sterk.
Det konstitusjonelle demokrati har gjerne et element av grunnlovsfestet
rettighetsvern, men hvem kan endre dette rettighetsvernet uten de helt store
problemer, og hvem utpeker de høyesterettsdommere eller konstitusjonsdommere
som skal håndheve dette rettighetsvernet? Jo, folkevalgte politikere – eller i
noen tilfeller folket i valg og avstemninger.

Amerikas Forente Stater er vår tids mest velkjente eksempel
på rettighetsvern håndhevet av en domstol. Her er hvem som blir utnevnt det
vesentlige. Hva som faktisk står i den amerikanske grunnlov er mindre viktig.
Det må innrømmes at rettsvern for individers rettigheter fortsatt har faktisk
betydning. Dette er imidlertid i stor grad en arv fra før den
demokratisk-republikanske tidsalder. Å redefinere hva som er rett er også på
mange måter enklere i vår tid enn det var for tidligere tiders makthavere.

I demokratiet skal retten til å velge andre politikere være
det store konseptet som skal verne vår frihet. At retten til å velge
folkeforsamlingens flertall – i prinsippet ihvertfall
– tilhører folkeflertallet er bare ett av problemene. Vi får stadig høre
argumentasjon som tyder på at avsender av argumentasjonen mener at bare
demokratiet får anledning til å virke slik teorien tilsier blir alt så meget
bedre. Fristelsen til å trekke paralleller til andre ideologer som hevder at
bare deres ideologi fikk virke som tiltenkt vil alt bli bra, er stor.

I artikkelen Bonden som nationalt symbol og musealt objekt i boken
Norgesbilleder – Dansk-norske forbindelser 1700-1905 skriver Bjarne Stoklund:

[N]år de norske bønder – i hvert fald på papiret – fik en stærk position i
det nye folkestyre, så skyldtes det de særlige forhold, som gjorde dem modne
til at gå ind som ligeberettigede borgere i staten.

Når vi i efterpåklokskapens navn
ser på hvordan den politiske utviklingen har vært, er det stor grunn til å
tvile på – om ikke benekte – påstanden om at norske bønder var spesielt egnet
til politisk innflydelse. Bøndene sto – eller ble
brukt – i stor grad mot borgerskapet og embedsmannsstanden
i kampen for å gjøre ende på Eidsvoldsregimet og
dermed gi oss demokratiet. Når dette er sagt, er det utvilsomt trekk ved
1800-tallets bønder å beundre i forhold til trekk ved nåtidens bønder, som
nærmest fremstår som sosialklienter, og som – på tross av de formelt sett er
selvstendig næringsdrivende – driver ”lønnsforhandlinger” med Staten.

Vi vil nok høre om folkesuverenitetens seier i 1814, men
bedre alternativer for når denne seiret er nok 1884 – med Norges første
parlamentariske regjering – og 1905 – med Stortingets avsettelsesvedtak mot
Kongen.

Vi vil få høre at prosessen i 1814 var vår egen lille
franske revolusjon – nesten med en underforstått stolthet over sammenligningen.
Det er riktignok likheter, noe som vi – stort sett ihvertfall
– har svært liten grunn til å være stolte over. Fideikommisser ble forbudt i
Grunnloven av 1814, og vi har dette forbudet fortsatt idag.
Dette forbudet innebærer at man ikke kan etablere formuer med spesielle
arverettsregler, eksempelvis at arv skal skje udelt hele veien til eldste sønn.
Det er merkelig dette med at rettigheter vernet i Grunnloven ikke betyr så mye,
men hvis det er en grunnlovsbestemmelse som kan forhindre at alternativ makt
til statlig makt bygges opp, da blir en slik bestemmelse brukt for alt den er
verdt.

Vi kan ha lange diskusjoner om – endog utredninger – om
likheter mellom den norske 1814-prosessen – og også om hvilke feil eidsvoldsfedrene gjorde, hva som var årsaken til det,
hvordan det kunne vært gjort bedre og likhetstrekk og forskjell mellom eidsvoldsprosessen og den amerikanske uavhengighets- og
grunnlovsetableringsprosess. Vi skal la denne slags stort sett ligge. Den
interesserte kan eksempelvis lese denne
skribents lengre stykke med utgangspunkt i Karl Johans gates arkitektur
.
Kort kan det imidlertid nevnes at hvis norsk historie var en jakobinerrevolusjon, er det nok
mere korrekt å fastsette denne til årene 1883-84, da
vi hadde en riksrettssak som ledet frem til vår første parlamentariske
regjering, og som det er blitt sagt av flere historikere at representerer et
vannskille i norsk historie når det gjelder utvikling av en aktiv stat.

Det er unektelig litt absurd å betrakte en prosess hvor den
utøvende makt ble lagt til en konge, og hvor representantene vekslet på å spise
middag med en prins – landets regent – som en jakobinerrevolusjon.

Vi vil nok også få høre om farvelikheten
mellom det norske og det franske flagg. I samme slengen blir nok nevnt de tre farvene som symboler for frihet, likhet og brorskap. Da kan
det være på sin plass å påpeke at rødt og blått i tricoloren
opprinnelig var farvene til borgerne av Paris, mens
det hvite var Bourbon-monarkiets farve.
Tricoloren forbindes gjerne med den franske
revolusjon, men farvesymbolikken knyttet til begrepet
”frihet, likhet og brorskap” er altså en efterkantskonstruksjon.
Dette vil imidlertid havne i skyggen i det store jubileumsår 2014.

Vi får håpe at alle disse dystre spådommer for 2014 blir
gjort til skamme. Intet ville være bedre enn dette. Vi kan håpe at akademikere
og andre som jobber med grunnlovsjubileet, tar disse spådommer som
utfordringer. Således kommer vi her med konstruktive forslag til hva som kan
taes tak i i god tid i forkant, istedenfor kun å
komme med kritikk i efterkant, slik som ofte har vært
tilfelle med jubileumsåret 2005.

Vi får også håpe at året 2014 blir et år hvor vi kan legge
vekt på individets frihet istedenfor på nasjonens frihet. Vekt på nasjonens
frihet er ihvertfall det vi har sett i jubileumsåret
2005. Og dét er kanskje ikke annet å forvente når den
”frigjøringsprosess” som fant sted i 1905, ikke hadde noen direkte betydning
for individets frihet, mens den indirekte på mange måter hadde negativ
betydning for individets frihet, og vi siden stort sett har sett et forfall i
individets frihet.

Det jubileumsår som vi snart har lagt bak oss er derfor en
illustrasjon hva idéhistoriker Trond Berg Eriksen
sier mot slutten i sin artikkel Frihet og demokrati i Norge i boken Norge ad
notam
:

I den norske mytologien har
frihetserfaringen oftere hatt med den nasjonale ”sjølråderetten” å gjøre enn
den enkeltes myndighet og ansvar. Den samme mytologien gir demokratiet en
lignende fortolkning og knytter det å kunne være herrer i eget hus til
muligheten for å kunne leve uavhengig av dansker (1814), svensker (1905),
tyskere (1945) og Brussel (1972).

Vi kan komme med flere utfordringer til historikere og andre
fagfolk. Perspektiver som bør komme frem mot jubileumsåret 2014 kan være
”demokrati er ikke frihet” og ”nasjonens frihet er ikke individets frihet.”
Relevante tanker om den politiske utvikling som man bør trekke frem, er tanker
fra nordmenn som T.H. Aschehoug, Yngvar Nielsen, Frederik
Stang, d.e. og Francis Hagerup. Vi bør også ha med utenlandske perspektiver, og
da blir gamle tenkere som Erik von Kuehnelt-Leddihn, Bertrand de Jouvenel,
W.E.H. Lecky, Lord Acton, Edmund Burke,
Alexis de Tocqueville og
Charles de Secondat, Baron de Montesquieu
svært aktuelle. Når det gjelder Montesquieus tanker,
må vi advare mot å redusere hans tanker til ren formell maktfordeling mellom
den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Sitater av H.L. Mencken kan sikkert sprite
opp demokratidebatten.

Eidsvoldssystemet bør fremstilles
som et selvstendig alternativ – ikke som et villet moderasjonens skritt på
veien mot vår tids massedemokrati. Christian Magnus Falsen – Grunnlovens far –
og hans og andres tanker om at man gikk for langt i retning folkemakt i 1814 er
absolutt relevante. Vi bør se Eidsvoldssystemet i en
større europeisk sammenheng, nemlig sett i lys og sammenlignet med en europeisk
trend i tiden med blandingsstyreformer – en trend som kom som følge av
erfaringene med enevelde.

Vi bør se både på idéen om at
demokratiet er like ille som det monarkiske eneveldet – representert ved for
eksempel Benjamin Constant and François
Guizot – og på idéen om at
demokratiet er verre enn det monarkiske eneveldet – representert ved for
eksempel Hans-Hermann Hoppe.

Det er en manglende forståelse for forskjeller mellom den
amerikanske ”revolusjon,” den franske revolusjon og den norske eidsvoldsprosessen. Her er det grunnlag for
folkeopplysningsvirksomhet. Erik von Kuehnelt-Leddihn
kunne i den sammenheng tilby en frisk og annerledes analyse enn den vanlige.
Hans artikkel
fra det franske jubileumsåret 1989
kan anbefales som en begynnelse. Edmund Burkes refleksjoner over den
franske revolusjon
vil også være et godt grunnlag for en 2014-debatt som
løfter blikket utover Norges grenser. Historiker H.A.
Scott Trasks artikkel
om den franske revolusjon
kan også anbefales.

Vi står altså foran et 200-årsjubileum hvor bunaden er det
korrekte nasjonale antrekk. En bondedrakt er blitt nasjonaldrakt – samtidig
ikke én nasjonaldrakt, men mange lokale drakter. Demokratiet har seiret. Bonden
er det nasjonale og demokratiske symbol.

Betyr bondedraktens seier som nasjonaldrakt at fiskere, embedsmenn, handelsmenn, byborgere
også videre ikke er ekte nordmenn? Bøndene vant den politiske kampen.
Borgerskapet tapte. Bunaden vant.

Det er på tide å anskaffe en 17.-maivest – dvs. hvis man er
mann. La den gjerne ikke bli noe skritt på veien mot en herrebunad. Den er et
selvstendig alternativ. Og dét gjelder uavhengig om
leseren mener at det var den riktige side som vant den politiske kampen, eller
at det var feil side som vant. 17.-maivesten er ingen halvveis bunad. Den er
intet skritt på veien mot noen bunad.

17.-maivesten må være den perfekte julegave når vi står på
slutten av et jubileumsår og ser frem mot et nytt stort jubileum. De som syr
bunader, får heller ha det så godt.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler
i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på
norsk”
, In
Honor of King Oscar II of Norway
– stort sett en kortversjon av In Memory of King
Oscar II of Norway
– og
Main Street Architecture and Real
Words vs. a ”Living” Constitution
. Om Churchills
berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill
on Democracy Revisited
. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering
av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering
vennligst kontakt redaksjonen.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.