Brev fra kontinentet: Monarki og demokrati

Av Erik v. Kuehnelt-Leddihn

I Europa har man en mangfoldighet
av illustrerte magasiner og blad hvis billed-reproduksjoner i de fleste
tilfelle står langt tilbake for kvaliteten i deres amerikanske sidestykker som
«Life» og «Look». Noen inneholder førsteklasses artikler og bilder, andre
følger massens smak, men de aller fleste henvender seg til de vulgære og uvitende.
Kioskene og bladutsalgene er som regel helt dekket av omslagene til disse
magasiner.

Besøkende fra andre
verdensdeler betrakter dem ofte med en blanding av undren, forferdelse og vantro,
fordi forside-oppslaget som regel dreier seg om de kongelige. Det kan være en
gledelig familie-begivenhet i den britiske kongefamilie, eks-keiserinne Sorayas
film- karrière, prinsesse Irenes forlovelse, dronning Frederikas charme, greven
av Paris’ familie, Husseins og Akihitos romantiske anliggender, kong Hassan
II’s søstre, det belgiske kongepars reiser, osv. osv. Forelskelser,
forlovelser, bryllup, politiske intriger, fødsler, skandaler, begravelser – alt
som handler om regjerende eller tidligere regjerende kongehus er godt stoff. De
store politikere er på langt nær så interessante; Madame de Gaulle er ikke
spennende, ingen kjenner Frau Erhard, og hvem er interessert i Segni’enes
ekteskapelige lykke eller kamerat Furtsevas uforlignelige charme? Der var, og
er fremdeles, én unntagelse: Jacqueline Kennedy, som merkelig i den européiske
bevissthet figurerer som kongelig. På TV fulgte man i Europa den amerikanske
presidents begravelse, og den var nøyaktig slik européere ventet at en monarks begravelse
skulle være …

Betyr dette at de fleste
europeere er overbeviste monarkister? Slett ikke, men det kan bety at europeernes
hjerte ikke ligger i «government by law» alene. «Das Unbehagen in der
Demokratie»
er et meget diskutert tema i Tyskland. «Demokrati» er Europas
offiselle tro, og mannen i gaten bekjenner seg til den, uten å kjenne alle dens
implikasjoner. Men enten han vet det eller ikke, er det ikke der hans hjerte
ligger. Man kan elske, eller hate, en konge, men kan man forelske seg i en
konstitusjon? Man kan henge portrettet av en kronprins på veggen i sin stue,
men hvem ville vel ramme inn grunnloven? (Tja. I Norge ble det faktisk gjort.
«F.».)

Interessen for de kongelige
omfatter også tidligere regjerende dynastier. Jeg er sikker på at flertallet
selv blant mine mere velunderrettede lesere er uvitende om navnet på
presidenten (eller den mere betydningsfulle forbundskansler) av Østerrike, mens
det er få som ikke ville kunne si hvem «Dr. Otto von Habsburg» er. Dette er
ikke så merkelig, for politikere forblir sjelden lenge nok på arenaen til å
efterlate seg et dypt og varig inntrykk på sin samtid.

I de siste uker har de
kongelige også vært meget fremme på avisenes førstesider. «Problemene» begynte
med prinsesse Irene av Nederlands forlovelse.

I Østerrike er ropet igjen «Otto
ante portas!
». Sosialistene tror at hvis de tillater en mann som
idag alene representerer Østerrike i utlandet, og som dessuten har en charmerende
hustru og henrivende barn å vende hjem, ville det bety republikkens moralske og
psykologiske endeligt. Denne innstilling er interessant fordi den avslører at
sosialistene i virkeligheten ikke stoler på den styreform de bekjenner seg til.

Ostrakisme var det mest konkrete uttrykk for demokratisk misunnelse
og sjalusi i det gamle Aten. Ikke langt fra Akropolis lå nylig kong Paul I på
paradeseng. Hans sønn, kong Konstantin II – den 6. konge i det dynasti som
begynte å regjere for 101 år siden – er nå på tronen. Den fri verden kan bare ønske
en lang og stabil regjeringstid for denne unge mann, hvis oppgave hovedsakelig
går ut på å skape balanse i et gammelt land med en meget utsatt geografisk posisjon
og med et politisk temmelig rastløst folk.

Men fra Akropolis ser man
ikke bare det kongelige slott, men også Areopagus hvor Sokrates for 2 200 år
siden ble dømt til døden av det atenske demokrati – sist men ikke minst fordi
han hadde forsvart monarkiet, en anklage vi sjelden finner nevnt i våre
historiebøker på skolen. Med denne dødsdommen lød også den moralske dødsklokke
for det atenske demokrati, som hatet alt som var ukonvensjonelt. Vi bør
imidlertid huske på at historien går i bølgegang og at å utrope det republikanske
demokrati som endestasjonen i menneskehetens utvikling er den rene
trangsynthet. På det sted hvor demokratiet ble født, har man idag en blandet
styreform med et kongelig overhode. Og det er heldig at det er slik, for
alternativet ville ikke være en fri republikk, men et rødt tyranni.

Denne artikkelen sto på trykk i Farmand nr. 12 21/3
1964. Den er republisert her med tillatelse fra artikkelforfatterens nærmeste
familie.

Dr. Erik
Maria Ritter von Kuehnelt-Leddihn (1909-1999)
tilegnet seg til reiser,
studier og forfatter- og foredragsvirksomhet. Han begynte allerede som 16-åring
å skrive for London Spectator. Han har skrevet flere artikler i en rekke
publikasjoner, deriblant Farmand, Modern Age og National Review. Blant hans utallige
artikler er Monarchy
and War [PDF]
, Democracy’s
Road to Tyranny
og Operation
Parracide
. Han har også skrevet flere tyske og engelske bøker, deriblant
The Menace of the Herd, Liberty or Equality, Leftism Revisited og Demokratie –
Eine Analyse. Liberty or
Equality [PDF]
er tilgjengelig hos conservativeclassics.com.
Leftism Revisited er bok nr. 12
av 25 ideologiske
og filosofiske bøker hos The Intellectual Conservative
, en liste som også
inneholder Ayn Rands Capitalism: The
Unknown Ideal
. Erik v. Kuehnelt-Leddihn var en aktiv foredragsholder. Blant
hans foredrag var Neo-Conservatism
and Neo-Liberalism
og The Mises and
Hayek Critiques of Modern Political State
. Han kunne 8 språk og kunne lese
11 andre. En gjennomgang av korrespondanse i numre av gamle Farmand tyder på at
norsk – eller i det minste skandinavisk – var ett av de 11 andre språk han
kunne lese. Wikipedia
omtaler også Erik v. Kuehnelt-Leddihn
, men vi advarer om at vi har
observert at Wikipedia-artikkelen har vært utsatt for innslag av sabotasje.

Share
This entry was posted in Kronikk. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

One Comment

  1. TheTrader
    Posted 6 December, 2005 at 12:57 pm | Permalink

    They do not make them like this anymore!