En grunnlovs- og demokratidebatt

Av J.K. Baltzersen

Mange har begynt å se fremover i forhold til Grunnloven, og
vi har sett begynnelsen til en grunnlovsdebatt – og muligens også en
demokratidebatt.

Det ble holdt en grunnlovskonferanse i Bergen den 14. og 15.
november. Grunnlovskonferansen
2005
må hedres som et initiativ for å se fremover, men når man ser
fremover, er det vesentlig hvordan man ser. Professor Sejersted sa blant annet
under konferansen at Grunnloven i større grad bidrar til å beskytte Stortingets
makt enn å beskytte individets frihet. Grunnlovskonferansen hadde som et av
hovedspørsmålene om Grunnloven er et egnet styringsverktøy. Når man legger opp
til en debatt med Grunnloven som et styringsverktøy som et hovedpremiss, er det
grunn til å være på vakt. Hva er det vi vil få hvis det skrives en ny grunnlov?
Med den debatt som var rundt ”velferdsstaten” på konferansen, kan man lure på
om vi får den grunnlovsfestet. Gud forby! Vil vi få en grunnlovsfestet ”rett”
til ikke å bli diskriminert av private aktører?

Når vi vet at Grunnloven er død, er det ikke allikevel – på
tross av redselen for hva som kan komme – da like greit å få en ny? Muligens.
Det er imidlertid grunn til å minne om at det kan være smart å la et bo være
uskiftet. Når et arveoppgjør kommer, hender det at situasjonen blir enda verre.
Det beste er derfor kanskje å la boet være uskiftet. I mellomtiden kan vi håpe
på at noen lykkes i å gjenopplive Grunnloven fra de døde, selvom
det ser ganske så mørkt ut for det prosjektets vedkommende for tiden.

Grunnloven av 1814 gir rett til full kompensasjon dersom
Staten har behov for noens eiendom. Leser man
formuleringen nøye, vil man legge merke til at Grunnloven ikke erklærer at det
er eiendomsrett. Eiendomsretten eksisterer utenfor Grunnloven. Grunnloven gir
et visst vern mot overgrep mot den. Noe tilsvarende kan man si om paragrafen om
næringsfrihet. Grunnlovens vern om næringsfriheten er det imidlertid lenge siden
noen så noe til i praksis. Forøvrig kan vi idag
snakke om eiendomsresten – ikke eiendomsretten. Eiendomsresten er den del
Staten aller nådigst lar den enkelte beholde.

Får vi en ny grunnlov, er sannsynligheten stor for at denne
grunnloven blant annet blir en rettighetserklærende grunnlov, dvs. at konseptet
blir at Staten fullt og helt definerer våre rettigheter. Selvfølgelig kan man
spørre seg om hva forskjellen blir i praksis i og med at Grunnloven er død. En
grunnlov kan muligens gi individene et bedre rettighetsvern, men de rettigheter
som er vernet der, blir ikke håndhevet, og da er det grunn til å spørre seg hva
for eksempel en norsk ”Bill of Rights”
kan gjøre for oss. Videre vil vi sannsynligvis få mere
grunnlovsvern av typen ”retten til å ligge på sofaen for andres penger.” I en
tidsalder med demokratiets hellighet er det også tvilsomt om vi får noe vern
mot folkeflertallets makt når alt kommer til alt. I 1814 ble det foreslått at
grunnlovsendringer måtte godkjennes av folkeavstemning med 2/3-flertall. Noe
slikt vil neppe bli seriøst diskutert idag.

Eidsvoll 1814 hadde onsdag den 23. november en debattkafé
med professor i statsvitenskap Trond Nordby om Grunnloven er antikvarisk og om
vi trenger en ny grunnlov. Nordby betegner seg som tidligere marxist. Slike
selverklæringer burde man være skeptisk til – spesielt til ordet ”tidligere.”
Med dette menes ikke nødvendigvis at vedkommende selverklærte tidligere marxist
lyver. Moderasjonen som følge av den personlige erfaring er nok ofte genuin,
men ideologien sitter der ofte fortsatt i en eller annen form. Nordby tilhører
uansett venstresiden, og man skulle derfor forvente at han bør være fornøyd med
den grad Staten er blitt omfattende og vidtrekkende i den
demokratisk-republikanske tidsalder. Muligens kunne han ønsket seg en enda mere
omfattende og vidtrekkende stat, men den rekkevidde og
størrelse Staten hadde for 100 år siden foretrekker neppe Nordby fremfor dagens
situasjon. Når dette er sagt, må det sies at Nordby kan være langt mere verdt å lytte til enn for eksempel mange politikere
både på høyre- og venstresiden.

Professor Nordby kunne gi et verdifullt bidrag til debatten
i nevnte møte. Han kunne til og med innrømme at Stortinget langt på vei er
blitt despotisk, idet han nevnte at Montesquieu fryktet
folkeforsamlingen mest som den institusjon som skulle vokse frem som ny
enevoldsmakt, noe man fryktet her til lands også. Vi kan nok allikevel regne
med – på tross av denne innrømmelsen – at professor Nordby ikke vil innrømme
noen rolle til en monark – det være seg den rollen fyrsten av Liechtenstein
eller Monaco har eller den rollen den norske eller den noe mere
vingeklippede svenske monark har. Nå skulle ikke dette arrangementet i
Wergelands Hus handle om monarkiet, noe Nordby presiserte idet han såvidt
nevnte at han ville avskaffe det helt og holdent.

Kunnskapene er ikke idag som de
var i 1814, kunne Nordby fortelle tilhørerne. Nordby ga uttrykk for stor
respekt for det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Det
er nok rimelig å anta at en ny grunnlovsforsamling vil ha en lavere standard
når det gjelder relevante kunnskaper enn den standard Riksforsamlingen hadde på
Eidsvold i 1814.

Nordby ønsket ikke å bytte ut Grunnloven. Han vil heller
gjøre en omfattende revisjon ved blant annet å fjerne ”antikvariske
paragrafer.” Nordby vil gjenreise betydningen av Grunnloven. Han vil ha den
klar til krise. Det kan kanskje være riktig å fjerne det ”antikvariske” ved
Grunnloven. Kongens rett til selv å utpeke Statsrådet blir ofte fremhevet som
en slik ”antikvarisk” paragraf, og den har lite med dagens virkelighet i Norge
å gjøre. Nordby møter seg kanskje imidlertid litt i døren når han på den ene
siden kritiserer konstitusjonell sedvanerett for å være endring av Grunnloven
gjennom ”kjøkkendøren,” mens han på den andre siden vil ha
”kjøkkendørsendringene inn gjennom hoveddøren.” La oss også huske på at Kongens
formelle rett til å utpeke Statsrådet hadde en betydning i aprildagene
1940. Vi har ikke hatt en tilsvarende krise siden. La oss også huske at i
Liechtenstein og Monaco har idag fyrsten en noe
tilsvarende posisjon som den vår skrevne grunnlov beskriver. I Liechtenstein
skjedde nylig en forskyvning av makt fra folkeforsamlingen til fyrsten. En slik
maktforskyvning i Norge blir muligens vanskeligere hvis ”kjøkkensdørsendringene”
taes inn gjennom ”hoveddøren.”

Det er vanskelig å være uenig i Nordbys advarsler mot en
helt ny grunnlov, blant annet basert på at et av Grunnlovens hovedformål er å
begrense Staten, og at dagens makthavere sannsynligvis vil få stor innflydelse
over en ny konstitusjon. Nordby har nok også
rett i at Grunnloven er blitt hengende efter. Det som
kunne virke begrensende i 1814, er ikke begrensende idag.
Intet ville være bedre enn om for eksempel kvalifisert flertall som
mindretallsbeskyttelse og ”en statsmakt bundet til masten” – da masten ikke i
betydningen forsørgerstatens forpliktelser eller lignende – igjen ble
realiteter. En omfattende revisjon kan imidlertid også de som er minst
interessert i begrensning av Staten, ha stor innflydelse
på. Vi kan også se med skrekk på alle de gruppeinteresser som skal ha sine ting
inn i Grunnloven, enten ved en omfattende revisjon eller en helt ny
konstitusjon.

Når Nordby trekker frem Grunnlovens ”behagelig lave
presisjonsnivå” som en ”kvalitet” ved Grunnloven, er det grunn til å være
skeptisk. Nordby møter seg igjen i døren. Han er på den ene side mot
konstitusjonell sedvanerett, men mener samtidig at det er greit med et
presisjonsnivå som lett åpner for omfortolkning.

Det er lett å ha sympati for Nordbys frykt for opportunisme
ved bruk av folkeavstemninger. Hans påstand om at valg hvert 4. år er akkurat
passe for å holde politikerne i tøylene virker imidlertid som et noe for
optimistisk demokratisyn.

Et ønske om å ha en underskrivningsseremoni i Rikssalen i Eidsvoldsbygningen av
en ny eller revidert konstitusjon kan synes som en flott idé. Kanskje vil vi få
forbedringer, men forholdene kan faktisk bli verre, og en slik seremoni bare
for seremoniens egen skyld er det grunn til å advare sterkt mot.

Møtet i Wergelands Hus ble avsluttet med et sitat av Grl. §
103: ”Fristed tilstedes ikke dem, som herefter
fallere.” De som efter Grunnlovens ikrafttreden gikk
konkurs, skulle altså ikke få fristed. Idag har vi en
gjeldsordningslov. Er denne grunnlovsstridig? Det blir isåfall
ikke det eneste grunnlovsstridige vi har.

Nettverk for fremtidstenkning i Den Polytekniske Forening hadde før
sommeren et møte om hva slags
demokrati vi egentlig vil ha
– altså i fremtiden. Berømmelsen må gis for
evnen til å tenke fremover, men – igjen – er det vesentlig hvordan man tenker
når man tenker fremover. Utgangspunktet er at vi ønsker demokrati. Det er
fristende å si – med den store mester Henrik Ibsens ord – hvor utgangspunktet
er galest, blir titt resultatet orginalest. Nå er det
allikevel ikke uinteressant med slike møter. Eksempelvis kom det frem forslag
om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Da eidsvoldsmennene
ga oss Grunnloven, ble stemmerettsalderen fastsatt til 25. I 1905 var den
fortsatt 25, men siden har den bare rast. Når vi ser på utviklingen i samfunnet
– for eksempel på når i livet folk etablerer seg og dermed typisk begynner å
bidra til statskassen – burde imidlertid stemmerettsalderen settes opp – ikke
ned. Mere direkte demokrati vil heller ikke
nødvendigvis føre bare godt med seg.

Slike møter – altså om hva slags demokrati vi vil ha –
illustrerer hvor hellig begrepet demokrati
er og samtidig at folk gjerne kommer med sin helt egne definisjoner av
demokrati – definert til noe som er bra – for å omgå problemet med helligheten.
Da får vi gjerne rare utslag som at demokrati innebærer beskyttelse av
mindretallets rettigheter. Beskyttelse av mindretallets rettigheter er
imidlertid en begrensning av demokratiet. For snart 90 år siden bragte Woodrow Wilson Amerikas
Forente Stater inn i den store krigen for å gjøre verden trygg for demokratiet.
Hvis vi nå må leve med dette demokratiet, er utfordringen imidlertid å gjøre
demokratiet trygt for verden – altså i stor grad å beskytte verden mot det.

Ifjor høst var språkprofessor
Finn-Erik Vinje i ferd med å revidere språket i Grunnloven slik at det i blir
konsekvent i henhold til 1903-standard. Nå er språket i Grunnloven relativt
sett av liten betydning i forhold til flere andre aspekter, men Grunnloven er
nå av 1814, og da bør den ha det språk som var da. Hvis vi får en ny grunnlov,
blir imidlertid språket samnorsk med stor sannsynlighet for innblanding av
moderne fenomener som særskrivninger – eller ”ord deling” – og andre utslag av
moderne analfabetisme. La nå språket være som det var i 1814 – prinsipalt, og
subsidiært i 1903.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler
i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på
norsk”
, In
Honor of King Oscar II of Norway
– stort sett en kortversjon av In Memory of King
Oscar II of Norway
– og
Main Street Architecture and Real
Words vs. a ”Living” Constitution
. Om Churchills
berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill
on Democracy Revisited
. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering
av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering
vennligst kontakt redaksjonen.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.