Hva skrev Farmand ved 50-årsjubileet for unionsoppløsningen i 1955 og ved Grunnlovens 150-årsjubileum i 1964

Vi har endel godbiter fra Farmand fra 1955 og 1964. Det er interessant å se hva
Farmand satte på trykk ved tidligere jubileer relevante for Norges konstitusjonelle historie.

I en kommentarartikkel 11. juni 1955 skrev Farmand om misbruk av 7. juni:

Det er den rene historieforfalskning når det fra sosialisthold i Norge, respektive, snakkes
store ord om hva de sosialistiske partiene betydde for femti år siden. De betydde
intet som helst, – og det gjelder begge land.

Vi har jo sett noe av forsøk på å tillegge arbeiderbevegelsen overvurdert betydning også i inneværende års
hundreårsmarkering for unionsoppløsningen. Statsminister Göran
Perssons tale ved demokrati- og nasjonalismekonferansen i Karlstad var et
eksempel på dette.

Farmand spurte blant annet i sin kritikk 11. juni 1955 om følgende:

Hva ville ikke de toneangivende,
ofte «storsvenske» kretsene sagt dersom det
hadde sett ut som om Norge brukte de svenske arbeideres demonstrasjoner som
støtte for sin holdning?

Farmand svarte selv på sitt retoriske spørsmål:

Det ville iallfall ført til krig!

I samme artikkel gikk Farmand til
felts mot statsminister Gerhardsens ”forsikring om at de enkeltpersoner og
grupper som følger utviklingen i arbeidet [med «Det nordiske råd»] med en viss engstelse, på ingen måte er
representative på det politiske plan eller når det gjelder folkemeningen”:

Vi synes dette er en uanstendig formulert «forsikring». Der er all grunn til å
understreke det på alle måter utmerkede forhold som hersker mellom Norge og
Sverige. Men det er utfordrende og uklokt å benytte seg av denne «forbrødringen»
til å så mistanke mot dem som av meget hederlige og saklige grunner er imot en
del av det som «Det nordiske råd» arbeider med.

Om Grunnloven i bok 9. mai 1964 viste Farmand til en innsenders efterlysning efter
Grunnloven på en form som var egnet til innramming. Farmand skrev så:

Som «Farmand» allerede har nevnt var det «i gamle dage»
alminnelig å ha grunnloven i glass og ramme på veggen både i hjemmene og
kontorene.

I samme artikkel ble det videre vist til en da nylig
utkommet bok fra Aschehougs forlag. Boken var en faksimileutgave. Boken ble
utgitt med tillatelse fra Stortingets presidentskap og med assistanse fra
stortingsarkivar Tor Kvindingsland. Artikkelen fortsatte så:

En bok egner seg selvsagt ikke
til innramming, men det er en praktfull bok for den som er interessert i å slå
opp i hva den opprinnelige grunnlovs tekst var og hva den er blitt til idag.

Både Stortingspresident Nils Langhelles forord og h.r.dommer Finn Hiorthøys
innledning fremhever viktige sider ved grunnloven og hvilke forandringer den har undergått. Noen kaller det tilpasning
til tiden. Vi kaller det uthuling.

Lederartikkelen 16. mai 1964 ble innledet med:

Vi skal imorgen feire Grunnlovens 150-års dag. Som Eidsvoldsfedrenes
arvinger, bør vi ikke nøye oss med å feire. En viss selvransakelse er også på
sin plass. Passer det norske folk på arven?

«Frihed» er det første ord i det Adler-Falsenske
grunnlovsutkast. Denne frihet skulle den nye forfatning realisere. Med frihet
tenkte man på menneskenes frigjøring,
ikke bare på politisk frihet for Norge innad og utad.

Nevnte lederartikkel ble avsluttet med:

Grunnloven ble en kraftkilde. Man sa: «Bibelen og Grunnloven er
nordmannens to øienstene,» den ene for det hinsidige, den annen for det timelige vel.

Det spørsmål man må stille seg idag er da dette: lar vi denne kraftkilden tørke ut?

I det påfølgende nummer – lørdag 23. mai – hadde
lederartikkelen tittel Skall og kjerne. Lederartikkelen åpnet med:

Ved 150-års jubileet for Grunnloven ble det uttalt mange vakre ord som vanlig ved jubileer. Enkelte
har reagert og spurt om det er dekning for de ordene. Finnes der noen respekt
for Grunnloven? Er den ikke blitt et hult skall? Høyesterettsjustitiarius
antydet ikke det i sin hyldesttale.

Lederartikkelen fortsatte så med en kortere gjennomgang av
3 grunnlovsparagrafer, nemlig § 100 om ytringsfrihet, § 101 om næringsfrihet og
§ 105 om ekspropriasjonsadgang og erstatning ved ekspropriasjon.
Lederartikkelen konstaterte blant annet:

Domstolene beskytter ikke mot
misbruk av beskatningsovergrep. En rettssak i 1950-årene mot staten for
beskatning ut over 100 % av inntekten, taptes med glans.

Lederartikkelen reflekterte så over om ”det ikke det ikke ville være ærligere og mindre hult om
Grunnloven ble skrevet om og «kodifisert»” i henhold til praksis. Flere forslag
til ”kodifisering” ble så lagt frem. Forslaget til ny § 105 fra Farmands lederskribent var da:

Fordrer Statens tarv, kommunenes tarv, LO’s tarv, Kooperasjonens
tarv eller en hvilkensomhelst forenings eller enkeltpersons
tarv – efter flertallets mening – at noen må avgi sin
rørlige eller urørlige eiendom til ekspropriantens bruk, er det ikke nødvendig
med full erstatning.

Lederartikkelen påsto så
at eksemplene på kodifisering av Grunnloven ikke ville endre rettspraksis i
Norge på noe punkt, men den konkluderte med:

[Vi vil] særdeles nødig se
Grunnloven modernisert slik at dens ordlyd kommer i overensstemmelse med dens
innhold. Vi har nemlig det svake håp at senere slekter vil våkne opp en dag og
pusse støvet av paragrafene og oppdage bedrageriet, og så forlange at det hule
skall atter må fylles av en fast kjerne som vil gjenopprette sammenhengen
mellem form og innhold.

Share
This entry was posted in Samfunn. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.