Hvorfor gråte over 100 år gammel spilt melk?

Av J.K. Baltzersen og H.J. Lysglimt

Sir James Fitzjames Stephen (1829-1894), prominent jurist and decidedly anti-egalitarian liberal,
protested the unseemly haste with which J.S. Mill and his friends greeted the new democratic age:
“The waters are out and no human force can turn them back, but I do not see why as we go with the
stream we need sing Hallelujah to the river god.”

- Paul Edward Gottfried, After Liberalism

Farmann har gjennom dette jubileumsåret ved flere
anledninger belyst sider ved begivenhetene i 1905. Her har perspektiver som er
utelatt eller fått ufortjent liten oppmerksomhet, fått slippe til. I det aller
siste har vi blant annet tilegnet spalteplass til et tilbakeblikk på jubileumsåret, og i en
artikkel som ser fremover mot jubileet i 2014 anbefales 17.maivesten som årets julegave. Vi tilegner
også spalteplass til behandling av myten om at
folkeavstemningen i november 1905 handlet om hvilken styreform vi skulle ha
.

Vi gjør på ingen måte krav på å være den eneste som retter
et kritisk blikk mot jubileumsaktivitetene, som vil myter i historieskrivningen
til livs, eller som påpeker positive sider ved den svensk-norske
unionen. Boken Unionen som glapp er
nok et annet eksempel på et initiativ som mange har ønsket eller vil ønske
velkommen i det som mange ser på som for mye oppmerksomhet rundt negativt stoff
om unionen.

Når dette er sagt, hvorfor skal vi bry oss så mye om dette?
Hvorfor kan vi ikke gå videre? Hvor konstruktivt er det egentlig å gråte over
100 år gammel spilt melk?

Historien bruker vi for å gå inn i fremtiden med fortidens
erfaringer. Noe vil komme efter demokratiet. Vi vet
ikke om dette blir bedre enn det demokratiet vi har idag.
Vi kan imidlertid håpe at det blir det, og med historiens lærdom om de ulike
styreformer og hvordan de har fungert vil vi kunne bidra til å sørge for at
fremtiden blir bedre.

Så får vi håpe at Hegel tok feil
da han sa at vi lærer av historien at vi ikke lærer av historien. Hvis Hegel har rett,
er alt håp ute og vi kan si med det som tillegges Henry
Ford
, ”history is bunk,” og at den historien som
teller er den vi skaper her og nå. Uansett teller den historien vi skaper her
og nå, men vi bør ta lærdom av egne og tidligere generasjoners erfaringer idet
vi skaper den.

Farmann er et norsk forretningsblad for næringslivets frihet.
Det er et historisk faktum at næringslivets frihet på mange måter var større i
unionstiden. Unionen åpnet på mange måter også for Norge og Sverige som én
økonomisk sone istedenfor to. Slikt tilligger det et forretningsblad for
næringslivets frihet å påpeke.

Når det gjelder demokratiet, er det et faktum at Staten var
mindre omfattende og dens rekkevidde før massedemokratiet ble etablert. Den
teknologiske utvikling var ikke kommet så langt som idag.
Problemet kommer når vi ikke har parallelle universer å sammenligne. Å finne
frem til hva som henger sammen med hva er derfor ikke uten videre enkelt. I
hvilken grad kommer Statens økede størrelse og rekkevidde av nye teknologiske
muligheter? I hvilken grad kommer det av demokratiet? I hvilken grad er det en
generell utvikling uavhengig av disse og andre faktorer?

Man må resonnere seg frem til hva som er en følge av hva.
Posisjonen at monarki er bedre enn demokrati, som Hans-Hermann Hoppe kanskje er
den mest kjente eksponent for idag, er en
kontroversiell posisjon. Vi forventer ikke at alle skal akseptere denne
posisjonen ukritisk. Redaksjonen har ikke noen offisiell stilling til denne
kontroversielle posisjonen, men vi mener den fortjener plass i våre spalter, og
– som en generell regel – står signerte artikler for vedkommende forfatters
egen regning og samsvarer ikke nødvendigvis med redaksjonens syn.

Vi tror mange vil se at det er trekk ved demokratiet – ihvertfall ved massedemokratiet – som har en tendens til å
gi de trekk ved Staten som vi har idag. Mange bør i
det minste kunne se poenger i kritikken mot overgangen fra monarki til
demokrati.

Egil Bakke siterte ved et Civita-seminar
nylig Trygve J.B. Hoff, redaktør i Farmand. Hoff hadde i et intervju på tampen av sitt liv
sagt at han ikke lenger hadde troen på det norske folks frihetsønske. Bakke
fant grunn til å komme med litt optimisme som motvekt. Han viste til Margaret
Thatcher og Ronald Reagan, som begge var blitt valgt på programmer for å
begrense Staten, og som begge var blitt gjenvalgt.

Med all respekt for Egil Bakke og den innsats han har gjort
i kampen for frihetens sak vil vi påpeke at – selvom
begge omtalte politiske ledere gjorde mye bra – den amerikanske føderalstat
vokste under Ronald Reagan, og at Margaret Thatcher forlot No. 10 Downing Street – som påpekt av
Paul >Gottfried i After Liberalism – med den britiske ”velferdsstat” intakt.

Nå vil sikkert mange innvende at dette dreier seg mye om
norske forhold. Hvorfor kan ikke Farmann heller bringe inn mere
av amerikansk frihetshistorie? Nå er Farmann et norsk blad, og skal vi behandle
historien, er det naturlig at for eksempel kampen mellom kongemakt og folkemakt
på 1800-tallet får sin plass. Det er viktig å hente inspirasjon fra ens egen
historie. Når dette er sagt, er det åpenbart at vi skal formidle perspektiver
som ikke er vanlig i norske medier og debatt forøvrig, deriblant perspektiver
fra utlandet. Å bidra med perspektiver som ikke ser på Norge som verdens navle,
og da gjerne også fra personer med genuin utenlandsk bakgrunn, er vesentlig i
en norsk medieverden som ofte blir beskyldt for å handle alt for mye om Norge.

Som sagt er det viktig i Norge å hente inspirasjon. Vi kan
for eksempel hente inspirasjon fra Anton Martin Schweigaard, som Tyskland kan
hente inspirasjon fra sin historie ved for eksempel Ludwig
Erhard. Når det er mye i vår tid som vi gjerne ikke skulle hatt noe av, er det
greit å kunne si at det ikke alltid var slik, og da ha noe konkret å vise til
fra egen historie. At man har konkrete eksempler fra egen historie kan ofte være
mere effektivt enn å vise til andre lands historie
eller samtid, noe som vi selvfølgelig heller ikke skal gå av veien for å gjøre.
Det kan ihvertfall være greit å ha egne historiske
eksempler i tillegg til eksempler fra andre lands historie og samtid.

Nå er selvfølgelig politisk histories tilknytning til frihet
generelt og næringslivets frihet spesielt ikke det eneste Farmann kan
beskjeftige seg med i sine spalter. Økonomisk historie, og da kanskje spesielt
bransjehistorie og bedriftshistorie kan gi inspirasjon til vår tids
forretningsfolk. Når historieprofessor Sejersted forteller om at Norge lå foran
Sverige i økonomisk utvikling inntil rundt 1870, fremstår historien om Norge
som landet som var tilbakeliggende økonomisk helt til nyere tid som en myte.
Slik mytepunktering kan bidra til å fjerne eventuell mangel på
økonomisk-historisk selvsikkerhet, og det hører absolutt hjemme i Farmanns
spalter. Å trekke frem eksempelvis gründerhistorier, som historien om Jarlsbergosten, kan bidra til å gi inspirasjon til
dagens forretningsfolk. Økonomisk historie er det nok generelt for liten
oppmerksomhet rundt.

Når alt dette er sagt, er det ikke dermed sagt at Farmann
kun skal beskjeftige seg med forretningsliv, økonomi og det som har med
næringslivets frihet å gjøre. Professor Bernt Hagtvet
påpekte i en artikkel i Aftenposten ihøst at norske
forretningsfolk og nordmenn forøvrig har et veldig lavt nivå på sine almenkunnskaper. Når man har kontakt med andre
forretningsfolk, kan muligheten for å kunne samtale intelligent med almenkunnskaper i flere situasjoner være avgjørende. Derfor
bør et forretningsblad kunne tilby artikler som på interessante måter kan bidra
til å øke almenkunnskapsnivået – både når det gjelder
norske og utenlandske forhold, gjerne fra uvanlige vinkler.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han sitter i Farmanns redaksjon.
H.J. Lysglimt er Farmanns redaktør.

Share
This entry was posted in Leder. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.