Tilbakeblikk på et jubileumsår

Av J.K. Baltzersen

Et af grundlovens hovedprinciper – det vigtigste – er, at Norge skal være et konstitutionelt
monarki. Dermed lader det sig ikke forene, at kongen synker ned til et viljeløst redskab i
statsraadets haand. Skulde imidlertid statsraadets medlemmer gjennem kontrasignationsnegtelse
kunne bindre tilblivelsen af enhver kongelig beslutning, da vilde den norske konge blive uden
delagtighed i statsmagten. Denne stilling vilde være i lige grad nedsættende for monarken som
skadelig for Norge selv.

- Oscar II, Rosendal slott 10. juni 1905

Det norske kongeflagg 1844-1905Vi er nå snart ved slutten av et jubileumsår. Den offisielle markeringen ved pengesluket ”Hundreårsmarkeringen – Norge 2005 a.s.” er over. Flere museer lar dog sine utstillinger i anledningen stå litt lenger. La oss se litt tilbake på jubileet.

Jubileet er blitt omtalt som ”Norges hundreårsjubileum” og
med andre misvisende betegnelser som antyder at Norge faktisk så verdens lys
for ganske nøyaktig hundre år siden. Uttrykket ”Kongeriket Norge 100 år” er
blitt brukt av markedsføringsfolk hvis oppgave har vært å prakke på folk
minnemynter. Greit nok at man ikke lærer historie på markedsføringsskoler rundt
omkring, men et visst nivå av almenkunnskap bør man
kunne forvente. Den som imidlertid tror at minnemyntpresset vil avta, tar nok
feil. Minnemyntselgere har nok av anledninger fremover de nærmeste årene.

Et annet fenomen som inngår i bolken som kan betegnes bolken
misforståelsen ”Norge er 100 år” er nevnte jubileumsorganisasjons logo. Der
står det rett og slett: ”NORGE 1905-2005.” Er det flere som får assosiasjoner
til gravlunden? Historikere går heller ikke av veien for å fortelle oss om ”den
nyfødte nasjonen.” Hans Fredrik Dahl kunne i nummer 5-2005 av Levende Historie
i artikkelen 1905: Storpolitisk pokerspill fortelle
om innsatsen for å fremme kandidater ”til tronen i den nyfødte
lilleputtstaten.” Nå er jo 91 år lite i historisk sammenheng.

Så derfor kan man kanskje argumentere med at den 91 år gamle
staten Norge var nyfødt i 1905, men det er nok ikke dét
professor Dahl mente, og ihvertfall vil ikke de
fleste forstå det slik.

Flere har påpekt at dette unionsoppløsningsjubileet har
”tatt av” og vært resultatet av manglende sans for proporsjoner. Andre jubileer
har nok lett falt i skyggen av feiringen eller markeringen av at Norge ble
”verdensborger.” I 2005 er det også hundreårsjubileum
for etableringen av det russiske konstitusjonelle monarki
. Det har også
vært 200-hundreårsjubileum for slaget ved Trafalgar.
Britene har nok ikke vært helt uskyldige i feiringen av dette jubileet, og det
finnes muligens grunnlag for også å påstå at dette jubileet har ”tatt av.” I
Norge har man imidlertid ikke merket mye til jubileet, og det er tross alt
åpenbart at slaget ved Trafalgar har større betydning
for Europas historie enn det som foregikk på den skandinaviske halvøy i året
1905. Det er også blitt påpekt at i 2005 er det 30 år siden Thatcher ble
formann i det britiske konservative partiet, og dét
er også et jubileum.

Mye er skjedd i løpet av jubileumsåret. Den offisielle
jubileumsorganisasjonen har et utgitt et magasin om demokrati på
norsk
. Den 23. september – 100-årsdagen for overenskomsten ved
forhandlingene i Karlstad – var det en konferanse om demokrati og nasjonalisme
i Sverige og Norge i Värmlandsoperan
i Karlstad. Konferansen var interessant, men denne skribenten kunne mildt sagt
styre sin begeistring for en Lund-dosents utlegninger om et
”kvinnediskriminerende” språk og hyllesten til den demokratiske utvikling.
Hyllesten til guden Demos begynte med yppersteprestene Bondeviks og Perssons
prekener, og den nådde heldigvis ikke helt dette nivået igjen. Forøvrig kan man
lure på hvilken gud Bondevik tror på. Han opptrådte på konferansen som
yppersteprest for guden Demos. Dét er – såvidt denne skribent vet – ikke det han er ordinert som.
Konferansen hadde hyggelige kunstneriske innslag, med blant annet en
svensk-norsk union – altså et ektepar – som opptrådte.

Konferansen var relativt balansert når det gjaldt å se på
historien og å se fremover. Før lunch var stort sett
tilegnet historien, mens efter lunch
stort sett var tilegnet fremtiden. Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud – sjef for norske myndigheters siste maktutredning
– var inne på en sammenligning av forrige globaliseringsperiode, nemlig den som
var før den første verdenskrig, og den nåværende globaliseringsperiode. Et av
Østeruds hovedmomenter var at Staten den gang var langt
mindre. Vi er her ved kjernen av en misforståelse som nok er ganske utbredt,
nemlig den at vi er kommet tilbake der vi var ved Gavrilo
Princips skjebnesvangre skudd i Sarajevo med den
nyere tids seier for markedsøkonomi og globalisering. Vi er nettopp ikke dét.

Professor Sejersted var inne på et forhold som det er grunn
til å misunne Sverige for. Ifølge Sejersted er det – på tross av mye
sosialdemokratisk tenkning også i Sverige – mere
legitimitet hos industriledere – gjennom industriens nasjonale stilling – i
Sverige, mens Norge har Stortinget som et stort nasjonalsymbol. Noen
tilsvarende posisjon har ikke Sveriges Riksdag. Den nasjonale kampen der
demokratiet og nasjonalismen gikk hånd i hånd i Norge må nok ta mye av skylden
for dette.

Selvom det er blitt mye jubileum
det siste året, betyr ikke dét at det ikke er noen
savnede perspektiver – eller ihvertfall noen
perspektiver som er kommet i skyggen. For et forretningsblad for næringslivets
frihet er det noen perspektiver som bør være mere
aktuelle enn andre. For 100 år siden hadde forretningslivet på mange måter
større alburom. Dette henger sammen med de generelle forhold for økonomisk og
personlig frihet. Eidsvoldsregimet, som da var på
vikende front, ga bedre forhold i så måte enn det konstitusjonelle demokrati
som sies å være født med unionsoppløsningen. Samfunnet er selvfølgelig mere
komplekst enn at årsakssammenhengene kan reduseres til
et par faktorer, men vi kan allikevel si at dette forhold i stor grad hører
sammen med maktfordelingens tilbaketog og det faktum at vi i dagens samfunn
tror at vi styrer oss selv – skillet mellom de styrende og de styrte er for det
meste visket ut, og dette gir en stor psykologisk effekt. Mangt kan sies om
dette, og den interesserte kan blant annet henvises til denne
skribents refleksjoner over vår ”levende” grunnlov
.

Ofte blir det innvendt mot perspektiver som ser på jus,
politikk og makt i forhold til hverandre at det ikke er interessant utover å
konstatere at politikken og makten har vunnet. Det kan her tillegges at hvis
man ser det i et utvidet perspektiv som også dekker hvordan de ulike
styreformer er i forhold til Statens makt, blir diskusjonen straks mere
relevant for de forholdene vi lever under i vår egen
tid. Når Hans-Hermann Hoppe kommer med sin tese om at demokrati er verre enn
monarki når det gjelder å begrense Statens størrelse og rekkevidde
, kan man
selvfølgelig diskutere tesen, men det blir vanskelig å avvise diskusjonen som
irrelevant for vår egen situasjon.

Et annet perspektiv som ikke har vært mye fremme – om det
har vært fremme i det hele tatt – er den voksende nasjonalismen på slutten av
1800-tallet og dennes påvirkning på næringsfriheten som sådan. Kampen om
konsesjonslovene på begynnelse av 1900-tallet minnes vi. Nå kan det sies at
nasjonalisme ikke var begrenset til Norge på den tiden, men det er liten tvil
om at den agitasjon som ble bedrevet i Norge på slutten av 1800-tallet har gitt
negative effekter. Særnorske problemer i forhold til utenlandsk eierskap i
næringslivet hjemsøker oss den dag idag. Eksempelvis
har ikke svenskene de samme innvendingene mot at nordmenn eier svensk
næringsliv som det motsatte. Når det er så få store norske private
kapitalister, gir dette oss et ytterligere problem i forhold til statskapitalismen.
Tanken på hvordan oljeformuen omtales som ”nasjonalformue” – med en ”god”
kollektivistisk tone uten at mange tenker over det – burde også få noen hver
til å reflektere over hvilke effekter norsk nasjonalisme har hatt.

I unionen var det noe som het ”mellomriksloven,” som
etablerte Norge og Sverige som en frihandelssone. Vi har forsåvidt
EU og EØS som en mye større slik sone idag. Problemet
med den moderne unionen er at den handler om så mye mere
enn frihandel. En brite ble hørt en gang si at britene ble fortalt at EF
handlet om handel, men at det – ihvertfall nå –
handler om så mye mere. Poenget var at de var blitt
lurt, og det er nok mange med ham som ser det slik. EU er på mange måter et
redskap for mere statsmakt med utallige reguleringer.
Det er ikke slik venstresidens neibevegelse hevder –
at EU er kapitalismens velgjører. Den svensk-norske
unionen var noe helt annet.

Hvis man besøkte Värmland
Museum
s utstilling om unionsoppløsningen,
kunne man blant annet se at Olav Thon uttalte at unionsoppløsningen var en
feiltagelse. Det var så mye man kunne fått til med unionen. Ifølge samme
utstilling ble nordmenn likestillet som
eiendomskjøpere i 1868, og svensker ble det samme i Norge i 1888. Värmlands Museum kan muligens tilgis for
å omtale det felles svensk-norske utenriksdepartement
som ”svensk” når vi vet hvordan kunnskapsmangelen er på norsk side. Blant både
konsuler og delegasjonsledere var det nordmenn i den felles utenrikstjenesten.
Det var til og med en lojal bergenser
som efterhvert ble nøytralisert
.

I forbindelse med Norsk Hydros hundreårsjubileum kunne
historikeren Sagafos komme med tvil om noe av det
økonomiske vi alle ”vet” om Norge. Sagafos uttalte
under et plenumsmøte
i Den Polytekniske Forening
at Norge og Sverige sannsynligvis økonomisk var
”midt på treet” blant Europas stater for 100 år siden. Vi får jo alltid høre at
Norge da var et fattig land. Likeledes kunne professor i økonomisk historie
Francis Sejersted på et møte på Chateau Neuf før påske blant annet fortelle at Norge lå foran
Sverige i økonomisk utvikling rundt 1870. Grovt fortalt kan vi si at mens man i
Norge var opptatt med kamp mellom kongemakt og folkemakt, konsentrerte man seg
i Sverige om å bygge en industrinasjon.

Hydros jubileum forteller historien om et næringsliv som
knapt brydde seg om de politiske forviklinger. På et seminar i Fritt Ords
lokaler på 100-årsdagen for unionens oppløsning og Kong Oscar IIs abdikasjon kunne imidlertid Fritt Ords daglige leder,
Erik Rudeng, fortelle oss at det var unntak fra
dette. Det var nemlig et stort forlagsprosjekt på gang. Det skandinaviske
forlaget ble det visst ikke noe av. Historiker Ruth Hemstad
kunne på samme seminar redegjøre for hvordan samarbeidet i det sivile samfunn
over landegrensene i det store og hele brøt sammen.

Seminaret kunne også by på en forsvarsadvokat for Michelsen
og hans medusurpatorer. Forsvarsadvokatens navn var
Dag Michalsen. Spørsmålet om hvorvidt navnelikheten
er en tilfeldighet skal vi la ligge her. Forsvaret bygget delvis på at Kongen
ikke hadde oppfylt sine konstitusjonelle plikter. Her har vi å gjøre med et
prinsipp om at én statsmakt kan avsette den andre fordi den anser at denne
andre statsmakten har satt seg utover Grunnloven. Får slike prinsipper råde,
kan man glemme maktfordeling. Hva ville skjedd dersom Kongen avsatte Stortinget
dersom sistnevnte ikke klarte å skaffe landet et statsbudsjett? Man kan tenke
seg til ramaskriket som ville oppstått. Hvorvidt en revolusjon er grei fordi
den støttes av en folkeforsamling basert på almen
stemmerett og en påfølgende folkeavstemning basert på samme almene
stemmerett, hvilket Michalsen antydet, har vi vært
inne på før.

Advokat Cecilie Schjatvet kunne
fortelle oss på samme seminar at det var den 7. juni 1905 som både
statsrettslig og folkerettslig var datoen for unionsoppløsningen. Begrunnelsen
skulle visstnok være at teorien om den absolutte Staten er feil. Hun ba dem som
holdt på 26. oktober som datoen tenke over hvilke implikasjoner dette hadde for
deres forhold til den absolutte statsmakt. Det kunne ikke være slik, hevdet
advokat Schjatvet, at Norge kun ble fritt dersom den
svenske ”morstat” erklærte at det var slik, for da
var intet annet enn det Staten eksplisitt erklærte. Nå taler det ikke til
fordel for Schjatvets kunnskaper at hun omtalte
Sverige som ”morstat,” men dét
er forsåvidt mindre vesentlig enn spørsmålet vi kan
stille tilbake til advokat Schjatvet. Hvilke
implikasjoner har teorien om at unionsoppløsningen folkerettslig og
statsrettslig var et faktum 7. juni 1905 for ens forhold til det absolutte
demokratiet? Det som Stortinget erklærer er?

Professor Sejersted omtalte en av 1800-tallets
statsforfatningsekspert på demokratikonferansen i Karlstad, nemlig T.H.
Aschehoug. Ifølge Sejersted mente Aschehoug at det var den samme kampen som ble
ført av eneveldets motstandere i 1814 som ble ført mot parlamentarismen i 1884,
men sistnevnte gang mot det absolutte demokratiet. Aschehoug sier blant annet i
bind 3 av sin Norges nuværende statsforfatning fra 1885 i 6. avsnitt – Indskrænkninger
i Statsmagternes Myndighed
– kapittel 5 – Oversigt:

I Modsætning til Middelalderens Statsorden, der opløste Samfundet i Corporationer og Individer,
udrustede med Rettigheder, som ei kunde ophæves eller indskrænkes uden Besiddernes Samtykke,
begyndte den nyere Tid at omdanne Statsforfatningen efter den Tanke, at Staten maa være
souveræn. […] [Staten] kan forandre enhver Retsregel og enhver Institution. Ingen kan eller bør
have nogen af dens Forgodtbefinnende uafhængig Rettighed.

Det var denne Lære om Statens ubegrænsede Magt og Ret, der tjente til Grundlag og Forsvar for
Enevældet med alle dets Misbrug. […] Læren har imidlertid ogsaa fundet Bifald fra den modsatte Side,
kun med det Forbehold, at denne uindskrænkede Souverænitet alene kan tilkomme det hele Folk.

Selv i denne Skikkelse er Læren ikke rigtig.

Det er tvilsomt å kalle det monarkiske eneveldet for
absolutisme. Selvom meget kan innvendes mot
eneveldet, er det grunn til å si at hvis noen statsform i vår historie kan betegnes
som absolutt, må det være vår tids demokrati. Både Einar Gerhardsen og
skipsreder Christian Michelsen gjør seg som gode kandidater til Norges mest
eneveldige politiske ledere. Lord Acton er kjent for
å ha sagt at makt har en tendens til å korrumpere, og at absolutt makt
korrumperer absolutt. Hvorvidt sitatet er 100 % korrekt i forhold til kilden
skal vi la ligge. Poenget her er å trekke frem noe også Lord Acton har sagt:

It is bad to be oppressed by a minority, but it is worse to be oppressed by a majority. For there is a reserve
of latent power in the masses which, if it is called into play, the minority
can seldom resist. But from the absolute will of an entire people there is no
appeal, no redemption, no refuge but treason!

Kong Oscar IIs regjeringstid i
Norge var preget av kamp mellom kongemakt og folkemakt. Eidsvoldssystemet
var et maktfordelingssystem mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Det
var også et maktfordelingssystem mellom kongemakt og folkemakt, idet den
utøvende makt var hos Kongen, mens den lovgivende makt var hos folket gjennom
Stortinget. At Kongen måtte utøve det meste av den makt han hadde i statsråd
forandrer ikke på dette. 1905 kan med stor grad av treffsikkerhet kalles
fullbyrdelsen av Eidsvoldsregimets endelikt.

Ifølge Sejersted fastsetter professor Ola Mestad
parlamentarismens endelige gjennombrudd til 1905. Sejersted mener samtidig at
andre fastsetter tidspunktet til litt senere. Professor i statsvitenskap Trond
Nordby fastsetter også 1905 som gjennombruddsåret, og det gjør også
historieprofessor Ole Kristian Grimnes. Nordby
fastsetter dog parlamentarismens inntreden i konstitusjonell rett til et senere
tidspunkt.

Sejersted, som er den ene av to forfattere bak det store
historieverket om Sverige og Norge fra unionens tilblivelse og frem til idag, nevnte også fenomenet at skille mellom samfunn og
stat nærmest er blitt visket ut. Det er vanskelig å være uenig i dette.
Dessverre.

På Karlstad-konferansen – som i andre sammenhenger – ble
”demokratisk fred”-teorien hevdet. Hendelsene i 1905
ga Sverige dens første parlamentariske regjering. Denne regjering var langt
mindre villig til å være eftergivende overfor
nordmennene enn den Oscar IIs egen regjering. Dette
var historiedosent Torbjörn Nilsson rask med å
påpeke. At Kongen og Kronprinsen var krigerske 10 år tidligere hører med til
historien. Det er ingen grunn til å idyllisere tidligere tiders letthet med å
gå til krig, men ”demokratisk fred”-teorien er
tvilsom. Vi skal stort sett la dette ligge, men vi må påpeke at det nok snarere
er handel som fremmer fred enn demokrati. En rapport
fremlagt tidligere iår har forøvrig sagt at økonomisk
frihet er 50 ganger mere effektiv enn demokrati i å
fremme fred.

Historiker og Nobel-direktør Geir Lundestad holdt ihøst et foredrag i Den Polytekniske Forening med tittel
Vi som elsket
Amerika
. Lundestad holdt et foredrag som demonstrerte imponerende
kunnskaper om Amerikas Forente Stater. Lundestad påpekte mange likheter. En av
disse likhetene er den misjonerende nasjon. Misjoneringen gjøres på forskjellig
vis – blant annet på grunn av forskjellen i ressursene til å gjennomføre
misjoneringen. NUPI-forsker Halvard Leira holdt på
seminaret den 26. oktober et foredrag som berørte mye av det samme. Norge
ønsket å stå utenfor de tradisjonelle alliansene, for man ville ikke ha noe med
disse krigerske tradisjonene å gjøre. Greit nok, men den samme utenriksminister
som uttrykte at utenrikspolitikken skulle være ”ingen utenrikspolitikk at have”
gikk i spissen for en Nobelkomité som ga prisen til den verste krigshisser
under den første verdenskrig, nemlig Woodrow Wilson.

Vi har iår vært gjennom en
valgkamp og et påfølgende valg. Denne valgkampen hadde blant annet islett av eggekasting. Vi ser at tradisjonene fra 1905 holdes i hevd.
Den gang var det tilfeller av steinkasting – med tilhørende ruteknusing – mot
leiligheter til folk som var mistenkt for å ha ”feil” holdning til
7.-junivedtaket. Iår var det altså eggekasting. Litt forskjell er det jo på egg og steiner,
men konseptet er mye av det samme.

Tidligere statsråd Victor Norman slengte ut et forslag på
en vitenskapskafé
om å ”svarteliste” dem som ikke stemte for å kunne hevde
at de ikke hadde noe å si på politikernes handlinger de neste 4 år. I 1905 var
det å la være å stemme ved augustavstemningen ansett som stor synd. Historier
finnes om at folk som ikke stemte, fikk sine navn offentliggjort i lokalaviser.
De verste tradisjoner fra 1905 skal tydeligvis føres videre?

Vi ser at vi bærer tradisjoner med oss, og det er ikke
alltid noe å være like stolt over. Forøvrig er nevnte steinkasting et eksempel
på at ikke bare var det et problem med presedensen med Stortinget som ”dommer”
i siste instans når det gjaldt Grunnloven, som var et slag mot friheten, men
det politiske klimaet åpnet heller ikke for tanke- og meningsfrihet.

Novemberavstemningen er godt dekket av Skagestad.
Så vi skal ikke si så mye om denne her. Noe må imidlertid tilføyes. Det må
påpekes at avstemningen, som mye annet i 1905, illustrerer konflikten mellom
prinsipp og taktikk. Ved første ”øyekast” er det lite å undres over at
tilhengerne av kongedømmet holder fast ved myten om at avstemningen handlet om
monarki versus republikk. Skulle man imidlertid holde fast ved gamle monarkiske
prinsipper, er absolutt ikke en folkeavstemning om statsformen noe man holder,
og det var jo heller ikke det man holdt. Men hundre år er gått, og gamle
prinsipper har de fleste glemt, spesielt i en tid da – for å omskrive et
Førde-sitat – vi ”alle er demokrater.” Taktikk og demokratisk ånd – i stor grad
basert på en folkeavstemning som kom som resultat av et krav fra en dansk prins
og Michelsens problemer med lojalitet i rekkene – har vunnet over gamle
prinsipper.

Vi fikk et republikansk ”monarki”. Man kan selvfølgelig
hevde at konge er bedre enn president selvom Kongen
er ganske så vingeklippet. Nygaardsvold og Gerhardsen
kan være avskrekkende eksempler nok, og den spørsmålsstillende rolle monarken
har bak kulissene i Norge idag kan absolutt ha sin
verdi, men det er jo ingenting i forhold til den gamle europeiske orden. Ifølge
historiker Roy Andersens 1905 Spillet bak
kulissene
skal den svenske Prins Carl ha svart på trontilbudet
at han ikke var interessert i å være noe ”marionettetroll
på slottet i Kristiania.” Så man kan jo stille spørsmålet om hvem som egentlig
vant – monarkister eller republikanere – i det store.

Det kanskje mest politisk ukorrekte fra offisielt hold som
er kommet under jubileumsåret var Norsk Hydros konsert med Ringenes Herre i Frognerparken.
The Return of the King
– noe unøyaktig oversatt til Atter en
konge
– ble hørt langveisfra. Man kan tenke seg at dette skulle henspille
på Kong Haakon, men det var neppe den ganske så vingeklippede norske monarken
Tolkien tenkte på da han i 1943 skrev:

My political beliefs lean more and more to Anarchy (philosophically understood, meaning abolition of
control not whiskered men with bombs) – or to ‘unconstitutional’ Monarchy … Give me a king whose
chief interest in life is stamps, railways, or race-horses; and who has the power to sack his Vizier
(or whatever you care to call him) if he does not like the cut of his trousers.

Vi skal la være å foreslå at Norsk Hydro – eller for den
saks skyld Ringenes-Herre-tilhengere – deler Tolkiens politiske oppfatninger, men det er altfor
fristende å trekke frem det underliggende i Tolkiens
verker til å la dét være. Videre var dette ”politisk
ukorrekte” innslaget del av Hydros jubileum – ikke ”Norges hundreårsjubileum.”
Hydros konsert var gratis for publikum. Mye var gratis også i forbindelse med
unionsoppløsningsjubileet – til det siste, på tross av overskridelser av
dimensjoner. Til og med avslutningsarrangementet
i Oslo Spektrum
var gratis – dvs. man måtte betale billettavgiften på femogtyve kroner. Det blir underskudd og billettmangel av
slikt.

Vår nye konge skulle være ”enkel som folket selv” ifølge
Michelsen. ”Jåleri” som statsråduniformer, herolder og ”Eksellense” skulle ut.
Denne alminnelighets- og enkelthetsdyrkingen skal vi imidlertid la ligge. En
minnegjenstand fra 1905 med Michelsen og Berner portrettert har inskripsjonen ”Hvad Norge var, maa han engang
vorde. Paa Land, paa Bølge
og i Folkerang!” Problemet er bare at Norge aldri før hadde vært noe moderne
monolittisk demokrati. Amtene skiftet efter kun få år
navn til fylker, men
de var fortsatt amtene fra 1662, da lenene måtte ut for de passet ikke i
eneveldet. Det passer kanskje med amt. Norge er jo idag
et enevelde. Vi har et eneveldig Storting, som på mange måter er mere eneveldig enn noen enevoldskonge kunne drømt om. Hva
Norge var? Neppe!

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler
i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på
norsk”
, In
Honor of King Oscar II of Norway
– stort sett en kortversjon av In Memory of King
Oscar II of Norway
– og
Main Street Architecture and Real
Words vs. a ”Living” Constitution
. Om Churchills
berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill
on Democracy Revisited
. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og
artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering
av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering
vennligst kontakt redaksjonen.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.