Myten om velferdsstaten

The Brussels Journal har en svært interessant artikkel om den skandinaviske velferdsmodellen. Artikkelen er skrevet av Martin De Vlieghere, Paul Vreymans og Willy De Wit i den flamske tenketanken “Work for All”.

De tar utgangspunkt i en artikkel i Le Monde, som hevder at USAs sosiale modell er full av feil, og det samme er den franske. I stedet mener avisen at Europa skulle innføre den skandinaviske modellen. Denne skal iflg. avisen kombinere den anglo-saksiske sosiale modell med økonomisk effektivitet med med Kontinental-Europas modell for velferdsytelser. Denne konklusjonen kommer fra Bruegel, en ny Brussel-basert tenketank etablert etter initiativ fra franske og tyske myndigheter.


Et paper publisert fra Ghent-universitetets institutt for sosialøkonomi trekker samme konklusjon. Tittelen er:
Fiscal Policy Employment and Growth: Why is the Euro Area Lagging Behind. Dette paperet var sponset fra regjeringshold. Men dette er en typisk politisk pamflett, for i datautvalget glimrer Irland, Spania [før Zapatero - vår anm.] og Portugal med sitt fravær.

Juks
Det er rent juks å utelate disse tre landene, som har hatt den sterkeste økonomiske veksten i det “gamle” EU. Når de i stedet tar med utenforlandet Norge, der 20% av BNP stammer fra oljevirksomheten, ser vi det tydelig. Dette er ikke forskning, dette er en ideologisk pamflett for å understøtte den konklusjonen myndighetene gjerne vil ha. Personer med professorkompetanse vil normalt vite bedre enn å sette sammen et så skjevt utvalg. Men uansett bestillingsverk og positiv omtale hos det europeiske mediavenstre, den skandinaviske modellen er en myte.

Myten faller
I 1970 var svensk velstandsnivå 25% større enn Belgias og landet lå på en 5. plass. I 2003 hadde Sverige falt fra 5. til 14. plass, mens Belgia lå på 12. plass. I samme periode falt Danmark fra 3. til 7. plass, og i 1970 lå landet hakk i hæl på USA/Sveits. Finland gjør det ikke noe bedre. Landet falt fra 9. til 15. plass i periodem 1989-2003. Men Irland har i denne perioden svingt seg opp fra 21. plass til 4. plass. Men dette passer det ikke professorene å ta med i analysen. Vi kommer til hvorfor.

Hvis vi ser på nye arbeidsplasser, har Belgia en netto nyskapingsrate på 8% i perioden 1981-2003. Sverige og Finland har ikke netto skapt noen nye arbeidsplasser på 20 år. Danmark har gjort det litt bedre, for der gjorde man arbeidsmarkedet mer fleksibelt. Det ble lettere å si opp folk, i bygningsbransjen ble oppsigelsestiden satt til én arbeidsuke, 5 dager. Ledighetstrygden ble tidsbegrenset, og den kunne bli stoppet om yngre folk nektet å akseptere jobber selv om de lå under ens kvalifikasjonsnivå. Men selv om dette seknet ledigheten noe, fjernet det på ingen måte årsaken til ledigheten.

Sammen med Italia har altså de tre nevnte nordiske landene Sverige, Danmark og Finland den dårligste velstandsutviklingen i hele EU, så dette kan da umulig være et eksempel til etterfølgelse?

Skattene – nok en gang
Den amerikanske økonomen James Gwartney har studert årsakene til forskjeller i performance i OECD-landenes økonomi, sammelignet med USA. Han har funnet en direkte korrelasjon mellom skattenivå og økonomisk vekst. Jo høyere skattenivå, desto lavere vekst. Jo høyere skattenivå, desto lavere incentiv for borgerne til å bidra til landets produksjon. Ikke overraskende: Jo mer penger staten tar fra de produktive, desto mer ressurser havner i offentlig sektor, hvor intet produseres. [Det er bare sosialister som tror at staten gjør noe produktivt]

Vi er ikke i tvil om at professorene i Brussel har skjønt dette, men siden rapporten var et statlig bestillingsverk, valgte de å utelate de voksende økonomiene, særlig Irland, for Irland har valgt en annen resept, som neppe klinger vel i sosialdemokratiske øreganger.

Tilfellet Irland
Irland har gjort det utenkelige, noe som ville holdt Stoltenberg, Halvorsen, Valla, ja hele kobbelet våken om natten.

Irland har kuttet gjennomsnittlig skattebelastning drastisk, fra 53% i 1985 til dagens 35%. Dette har ført til en årlig velstandsøkning på nesten 6% de siste 18-20 år, og antall nye jobber (netto) har økt med 50%. Dette har ført Irland opp fra 21. til 4. plass i OECDs velstandsrangering.

Her ser vi en klar og tydelig demonstrasjon av hvilken pris man må betale når man biter på Stoltenberg/Halvorsens skjønnmaling ved navn “mer satsing på fellesskapsløsninger”. De burde sagt: Mer satsing på velstandsreduksjon.

Den irske skattemodellen legger opp til det de kaller et “fair tax system”. Man beskatter arbeid og kapital mindre, men legger større vekt på konsum-beskatning. Nå er ikke vi i Dyrk Mammon spesielt fascinert av å diskutere slike skattemodeller, for vi mener at en 35% gjennomsnittsbelastning er alt for høy.

Dette er basert på vår prinsippielle oppfatning om at det er den som skaper verdiene som eier dem, og at statlig tvangsmessing annektering av andres produksjonsresultet er umoralsk. Irland har ikke senket sine sosiale ytelser, den økonomiske veksten har ført til at disse kan opprettholdes. Men den som setter trygghet foran frihet fortjener ingen av delene, og vi er således ikke for sosialdemokratisk fordeling basert på produksjonsøkning pga. drastiske skattesenkninger.

Effekten av skattereduksjon
Men allikevel, vi ser klart og tydelig at reduksjon i skattenivået gir økonomisk fremgang, og dette motsier konklusjonen om at den skandinaviske modellen er noe å trakte etter. Vi ser også klart at den norske klappjakten på “de rike” ikke vil føre noe sted hen, annet enn inn i stagnasjonen.

Hadde Irland senket nivået ytterligere, f.eks. til 10%-15%, ville de nok opplevd en enda større aktivitet og vekst. Landet virker jo som en magnet på utenlandske selskaper, det er neppe tilfeldig et Microsofts europeiske hovedkvarter ligger i Irland, og ikke i Brussel, Paris, Milano eller Berlin.

Så nok en gang kan vi si: Det er skattene – alltid skattene!

(Skrevet av PAR)

Share
This entry was posted in Økonomi. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

One Comment

  1. Hans Jørgen Lysglimt
    Posted 8 December, 2005 at 9:00 pm | Permalink

    Irland er et foregangseksempel. Det er vanskelig for kollektivistene å peke på spesielle forhold som oljeinntekter eller ligendne for å forklare landets suksess. Det er senkningen av skattende og liberaliseringen.
    Man trenger ikke se lenger en til vår egen hjemmebane for å finne effektene av skattereduksjon. Skatteforliket der aksjeselskaper nå kan realisere gevinster skattefritt har gitt et kjempemessig oppsving i aktiviteten i det finansielle Norge. Eiendeomsmeglere, prosjektfinansiereing og alt som følger opplever nå en boom uten like. Skattereduksjon gir vellstand.