« Tilbakeblikk på et jubileumsår | Main | Årets julegave: 17.-maivest »

En grunnlovs- og demokratidebatt

Av J.K. Baltzersen

Mange har begynt å se fremover i forhold til Grunnloven, og vi har sett begynnelsen til en grunnlovsdebatt – og muligens også en demokratidebatt.

Det ble holdt en grunnlovskonferanse i Bergen den 14. og 15. november. Grunnlovskonferansen 2005 må hedres som et initiativ for å se fremover, men når man ser fremover, er det vesentlig hvordan man ser. Professor Sejersted sa blant annet under konferansen at Grunnloven i større grad bidrar til å beskytte Stortingets makt enn å beskytte individets frihet. Grunnlovskonferansen hadde som et av hovedspørsmålene om Grunnloven er et egnet styringsverktøy. Når man legger opp til en debatt med Grunnloven som et styringsverktøy som et hovedpremiss, er det grunn til å være på vakt. Hva er det vi vil få hvis det skrives en ny grunnlov? Med den debatt som var rundt ”velferdsstaten” på konferansen, kan man lure på om vi får den grunnlovsfestet. Gud forby! Vil vi få en grunnlovsfestet ”rett” til ikke å bli diskriminert av private aktører?

Når vi vet at Grunnloven er død, er det ikke allikevel – på tross av redselen for hva som kan komme – da like greit å få en ny? Muligens. Det er imidlertid grunn til å minne om at det kan være smart å la et bo være uskiftet. Når et arveoppgjør kommer, hender det at situasjonen blir enda verre. Det beste er derfor kanskje å la boet være uskiftet. I mellomtiden kan vi håpe på at noen lykkes i å gjenopplive Grunnloven fra de døde, selvom det ser ganske så mørkt ut for det prosjektets vedkommende for tiden.

Grunnloven av 1814 gir rett til full kompensasjon dersom Staten har behov for noens eiendom. Leser man formuleringen nøye, vil man legge merke til at Grunnloven ikke erklærer at det er eiendomsrett. Eiendomsretten eksisterer utenfor Grunnloven. Grunnloven gir et visst vern mot overgrep mot den. Noe tilsvarende kan man si om paragrafen om næringsfrihet. Grunnlovens vern om næringsfriheten er det imidlertid lenge siden noen så noe til i praksis. Forøvrig kan vi idag snakke om eiendomsresten – ikke eiendomsretten. Eiendomsresten er den del Staten aller nådigst lar den enkelte beholde.

Får vi en ny grunnlov, er sannsynligheten stor for at denne grunnloven blant annet blir en rettighetserklærende grunnlov, dvs. at konseptet blir at Staten fullt og helt definerer våre rettigheter. Selvfølgelig kan man spørre seg om hva forskjellen blir i praksis i og med at Grunnloven er død. En grunnlov kan muligens gi individene et bedre rettighetsvern, men de rettigheter som er vernet der, blir ikke håndhevet, og da er det grunn til å spørre seg hva for eksempel en norsk ”Bill of Rights” kan gjøre for oss. Videre vil vi sannsynligvis få mere grunnlovsvern av typen ”retten til å ligge på sofaen for andres penger.” I en tidsalder med demokratiets hellighet er det også tvilsomt om vi får noe vern mot folkeflertallets makt når alt kommer til alt. I 1814 ble det foreslått at grunnlovsendringer måtte godkjennes av folkeavstemning med 2/3-flertall. Noe slikt vil neppe bli seriøst diskutert idag.

Eidsvoll 1814 hadde onsdag den 23. november en debattkafé med professor i statsvitenskap Trond Nordby om Grunnloven er antikvarisk og om vi trenger en ny grunnlov. Nordby betegner seg som tidligere marxist. Slike selverklæringer burde man være skeptisk til – spesielt til ordet ”tidligere.” Med dette menes ikke nødvendigvis at vedkommende selverklærte tidligere marxist lyver. Moderasjonen som følge av den personlige erfaring er nok ofte genuin, men ideologien sitter der ofte fortsatt i en eller annen form. Nordby tilhører uansett venstresiden, og man skulle derfor forvente at han bør være fornøyd med den grad Staten er blitt omfattende og vidtrekkende i den demokratisk-republikanske tidsalder. Muligens kunne han ønsket seg en enda mere omfattende og vidtrekkende stat, men den rekkevidde og størrelse Staten hadde for 100 år siden foretrekker neppe Nordby fremfor dagens situasjon. Når dette er sagt, må det sies at Nordby kan være langt mere verdt å lytte til enn for eksempel mange politikere både på høyre- og venstresiden.

Professor Nordby kunne gi et verdifullt bidrag til debatten i nevnte møte. Han kunne til og med innrømme at Stortinget langt på vei er blitt despotisk, idet han nevnte at Montesquieu fryktet folkeforsamlingen mest som den institusjon som skulle vokse frem som ny enevoldsmakt, noe man fryktet her til lands også. Vi kan nok allikevel regne med – på tross av denne innrømmelsen – at professor Nordby ikke vil innrømme noen rolle til en monark – det være seg den rollen fyrsten av Liechtenstein eller Monaco har eller den rollen den norske eller den noe mere vingeklippede svenske monark har. Nå skulle ikke dette arrangementet i Wergelands Hus handle om monarkiet, noe Nordby presiserte idet han såvidt nevnte at han ville avskaffe det helt og holdent.

Kunnskapene er ikke idag som de var i 1814, kunne Nordby fortelle tilhørerne. Nordby ga uttrykk for stor respekt for det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Det er nok rimelig å anta at en ny grunnlovsforsamling vil ha en lavere standard når det gjelder relevante kunnskaper enn den standard Riksforsamlingen hadde på Eidsvold i 1814.

Nordby ønsket ikke å bytte ut Grunnloven. Han vil heller gjøre en omfattende revisjon ved blant annet å fjerne ”antikvariske paragrafer.” Nordby vil gjenreise betydningen av Grunnloven. Han vil ha den klar til krise. Det kan kanskje være riktig å fjerne det ”antikvariske” ved Grunnloven. Kongens rett til selv å utpeke Statsrådet blir ofte fremhevet som en slik ”antikvarisk” paragraf, og den har lite med dagens virkelighet i Norge å gjøre. Nordby møter seg kanskje imidlertid litt i døren når han på den ene siden kritiserer konstitusjonell sedvanerett for å være endring av Grunnloven gjennom ”kjøkkendøren,” mens han på den andre siden vil ha ”kjøkkendørsendringene inn gjennom hoveddøren.” La oss også huske på at Kongens formelle rett til å utpeke Statsrådet hadde en betydning i aprildagene 1940. Vi har ikke hatt en tilsvarende krise siden. La oss også huske at i Liechtenstein og Monaco har idag fyrsten en noe tilsvarende posisjon som den vår skrevne grunnlov beskriver. I Liechtenstein skjedde nylig en forskyvning av makt fra folkeforsamlingen til fyrsten. En slik maktforskyvning i Norge blir muligens vanskeligere hvis ”kjøkkensdørsendringene” taes inn gjennom ”hoveddøren.”

Det er vanskelig å være uenig i Nordbys advarsler mot en helt ny grunnlov, blant annet basert på at et av Grunnlovens hovedformål er å begrense Staten, og at dagens makthavere sannsynligvis vil få stor innflydelse over en ny konstitusjon. Nordby har nok også rett i at Grunnloven er blitt hengende efter. Det som kunne virke begrensende i 1814, er ikke begrensende idag. Intet ville være bedre enn om for eksempel kvalifisert flertall som mindretallsbeskyttelse og ”en statsmakt bundet til masten” – da masten ikke i betydningen forsørgerstatens forpliktelser eller lignende – igjen ble realiteter. En omfattende revisjon kan imidlertid også de som er minst interessert i begrensning av Staten, ha stor innflydelse på. Vi kan også se med skrekk på alle de gruppeinteresser som skal ha sine ting inn i Grunnloven, enten ved en omfattende revisjon eller en helt ny konstitusjon.

Når Nordby trekker frem Grunnlovens ”behagelig lave presisjonsnivå” som en ”kvalitet” ved Grunnloven, er det grunn til å være skeptisk. Nordby møter seg igjen i døren. Han er på den ene side mot konstitusjonell sedvanerett, men mener samtidig at det er greit med et presisjonsnivå som lett åpner for omfortolkning.

Det er lett å ha sympati for Nordbys frykt for opportunisme ved bruk av folkeavstemninger. Hans påstand om at valg hvert 4. år er akkurat passe for å holde politikerne i tøylene virker imidlertid som et noe for optimistisk demokratisyn.

Et ønske om å ha en underskrivningsseremoni i Rikssalen i Eidsvoldsbygningen av en ny eller revidert konstitusjon kan synes som en flott idé. Kanskje vil vi få forbedringer, men forholdene kan faktisk bli verre, og en slik seremoni bare for seremoniens egen skyld er det grunn til å advare sterkt mot.

Møtet i Wergelands Hus ble avsluttet med et sitat av Grl. § 103: ”Fristed tilstedes ikke dem, som herefter fallere.” De som efter Grunnlovens ikrafttreden gikk konkurs, skulle altså ikke få fristed. Idag har vi en gjeldsordningslov. Er denne grunnlovsstridig? Det blir isåfall ikke det eneste grunnlovsstridige vi har.

Nettverk for fremtidstenkning i Den Polytekniske Forening hadde før sommeren et møte om hva slags demokrati vi egentlig vil ha – altså i fremtiden. Berømmelsen må gis for evnen til å tenke fremover, men – igjen – er det vesentlig hvordan man tenker når man tenker fremover. Utgangspunktet er at vi ønsker demokrati. Det er fristende å si – med den store mester Henrik Ibsens ord – hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet orginalest. Nå er det allikevel ikke uinteressant med slike møter. Eksempelvis kom det frem forslag om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Da eidsvoldsmennene ga oss Grunnloven, ble stemmerettsalderen fastsatt til 25. I 1905 var den fortsatt 25, men siden har den bare rast. Når vi ser på utviklingen i samfunnet – for eksempel på når i livet folk etablerer seg og dermed typisk begynner å bidra til statskassen – burde imidlertid stemmerettsalderen settes opp – ikke ned. Mere direkte demokrati vil heller ikke nødvendigvis føre bare godt med seg.

Slike møter – altså om hva slags demokrati vi vil ha – illustrerer hvor hellig begrepet demokrati er og samtidig at folk gjerne kommer med sin helt egne definisjoner av demokrati – definert til noe som er bra – for å omgå problemet med helligheten. Da får vi gjerne rare utslag som at demokrati innebærer beskyttelse av mindretallets rettigheter. Beskyttelse av mindretallets rettigheter er imidlertid en begrensning av demokratiet. For snart 90 år siden bragte Woodrow Wilson Amerikas Forente Stater inn i den store krigen for å gjøre verden trygg for demokratiet. Hvis vi nå må leve med dette demokratiet, er utfordringen imidlertid å gjøre demokratiet trygt for verden – altså i stor grad å beskytte verden mot det.

Ifjor høst var språkprofessor Finn-Erik Vinje i ferd med å revidere språket i Grunnloven slik at det i blir konsekvent i henhold til 1903-standard. Nå er språket i Grunnloven relativt sett av liten betydning i forhold til flere andre aspekter, men Grunnloven er nå av 1814, og da bør den ha det språk som var da. Hvis vi får en ny grunnlov, blir imidlertid språket samnorsk med stor sannsynlighet for innblanding av moderne fenomener som særskrivninger – eller ”ord deling” – og andre utslag av moderne analfabetisme. La nå språket være som det var i 1814 – prinsipalt, og subsidiært i 1903.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på norsk”, In Honor of King Oscar II of Norway – stort sett en kortversjon av In Memory of King Oscar II of Norway – og Main Street Architecture and Real Words vs. a ”Living” Constitution. Om Churchills berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill on Democracy Revisited. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering vennligst kontakt redaksjonen.


Latest Original Farmann Articles:


Active Treads On Farmann Forum (open forum):


Secure Fast Email And Webhosting By Www.Runbox.Com
Runbox - The Leader In Premium Email And Webhosting
Runbox Premium Epost og Webhosting