« 100-årsfesten – pengesluk til siste stund | Main | En grunnlovs- og demokratidebatt »

Tilbakeblikk på et jubileumsår

Av J.K. Baltzersen

Et af grundlovens hovedprinciper – det vigtigste – er, at Norge skal være et konstitutionelt monarki. Dermed lader det sig ikke forene, at kongen synker ned til et viljeløst redskab i statsraadets haand. Skulde imidlertid statsraadets medlemmer gjennem kontrasignationsnegtelse kunne bindre tilblivelsen af enhver kongelig beslutning, da vilde den norske konge blive uden delagtighed i statsmagten. Denne stilling vilde være i lige grad nedsættende for monarken som skadelig for Norge selv.

- Oscar II, Rosendal slott 10. juni 1905

Det norske kongeflagg 1844-1905Vi er nå snart ved slutten av et jubileumsår. Den offisielle markeringen ved pengesluket ”Hundreårsmarkeringen – Norge 2005 a.s.” er over. Flere museer lar dog sine utstillinger i anledningen stå litt lenger. La oss se litt tilbake på jubileet.

Jubileet er blitt omtalt som ”Norges hundreårsjubileum” og med andre misvisende betegnelser som antyder at Norge faktisk så verdens lys for ganske nøyaktig hundre år siden. Uttrykket ”Kongeriket Norge 100 år” er blitt brukt av markedsføringsfolk hvis oppgave har vært å prakke på folk minnemynter. Greit nok at man ikke lærer historie på markedsføringsskoler rundt omkring, men et visst nivå av almenkunnskap bør man kunne forvente. Den som imidlertid tror at minnemyntpresset vil avta, tar nok feil. Minnemyntselgere har nok av anledninger fremover de nærmeste årene.

Et annet fenomen som inngår i bolken som kan betegnes bolken misforståelsen ”Norge er 100 år” er nevnte jubileumsorganisasjons logo. Der står det rett og slett: ”NORGE 1905-2005.” Er det flere som får assosiasjoner til gravlunden? Historikere går heller ikke av veien for å fortelle oss om ”den nyfødte nasjonen.” Hans Fredrik Dahl kunne i nummer 5-2005 av Levende Historie i artikkelen 1905: Storpolitisk pokerspill fortelle om innsatsen for å fremme kandidater ”til tronen i den nyfødte lilleputtstaten.” Nå er jo 91 år lite i historisk sammenheng.

Så derfor kan man kanskje argumentere med at den 91 år gamle staten Norge var nyfødt i 1905, men det er nok ikke dét professor Dahl mente, og ihvertfall vil ikke de fleste forstå det slik.

Flere har påpekt at dette unionsoppløsningsjubileet har ”tatt av” og vært resultatet av manglende sans for proporsjoner. Andre jubileer har nok lett falt i skyggen av feiringen eller markeringen av at Norge ble ”verdensborger.” I 2005 er det også hundreårsjubileum for etableringen av det russiske konstitusjonelle monarki. Det har også vært 200-hundreårsjubileum for slaget ved Trafalgar. Britene har nok ikke vært helt uskyldige i feiringen av dette jubileet, og det finnes muligens grunnlag for også å påstå at dette jubileet har ”tatt av.” I Norge har man imidlertid ikke merket mye til jubileet, og det er tross alt åpenbart at slaget ved Trafalgar har større betydning for Europas historie enn det som foregikk på den skandinaviske halvøy i året 1905. Det er også blitt påpekt at i 2005 er det 30 år siden Thatcher ble formann i det britiske konservative partiet, og dét er også et jubileum.

Mye er skjedd i løpet av jubileumsåret. Den offisielle jubileumsorganisasjonen har et utgitt et magasin om demokrati på norsk. Den 23. september – 100-årsdagen for overenskomsten ved forhandlingene i Karlstad – var det en konferanse om demokrati og nasjonalisme i Sverige og Norge i Värmlandsoperan i Karlstad. Konferansen var interessant, men denne skribenten kunne mildt sagt styre sin begeistring for en Lund-dosents utlegninger om et ”kvinnediskriminerende” språk og hyllesten til den demokratiske utvikling. Hyllesten til guden Demos begynte med yppersteprestene Bondeviks og Perssons prekener, og den nådde heldigvis ikke helt dette nivået igjen. Forøvrig kan man lure på hvilken gud Bondevik tror på. Han opptrådte på konferansen som yppersteprest for guden Demos. Dét er – såvidt denne skribent vet – ikke det han er ordinert som. Konferansen hadde hyggelige kunstneriske innslag, med blant annet en svensk-norsk union – altså et ektepar – som opptrådte.

Konferansen var relativt balansert når det gjaldt å se på historien og å se fremover. Før lunch var stort sett tilegnet historien, mens efter lunch stort sett var tilegnet fremtiden. Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud – sjef for norske myndigheters siste maktutredning – var inne på en sammenligning av forrige globaliseringsperiode, nemlig den som var før den første verdenskrig, og den nåværende globaliseringsperiode. Et av Østeruds hovedmomenter var at Staten den gang var langt mindre. Vi er her ved kjernen av en misforståelse som nok er ganske utbredt, nemlig den at vi er kommet tilbake der vi var ved Gavrilo Princips skjebnesvangre skudd i Sarajevo med den nyere tids seier for markedsøkonomi og globalisering. Vi er nettopp ikke dét.

Professor Sejersted var inne på et forhold som det er grunn til å misunne Sverige for. Ifølge Sejersted er det – på tross av mye sosialdemokratisk tenkning også i Sverige – mere legitimitet hos industriledere – gjennom industriens nasjonale stilling – i Sverige, mens Norge har Stortinget som et stort nasjonalsymbol. Noen tilsvarende posisjon har ikke Sveriges Riksdag. Den nasjonale kampen der demokratiet og nasjonalismen gikk hånd i hånd i Norge må nok ta mye av skylden for dette.

Selvom det er blitt mye jubileum det siste året, betyr ikke dét at det ikke er noen savnede perspektiver – eller ihvertfall noen perspektiver som er kommet i skyggen. For et forretningsblad for næringslivets frihet er det noen perspektiver som bør være mere aktuelle enn andre. For 100 år siden hadde forretningslivet på mange måter større alburom. Dette henger sammen med de generelle forhold for økonomisk og personlig frihet. Eidsvoldsregimet, som da var på vikende front, ga bedre forhold i så måte enn det konstitusjonelle demokrati som sies å være født med unionsoppløsningen. Samfunnet er selvfølgelig mere komplekst enn at årsakssammenhengene kan reduseres til et par faktorer, men vi kan allikevel si at dette forhold i stor grad hører sammen med maktfordelingens tilbaketog og det faktum at vi i dagens samfunn tror at vi styrer oss selv – skillet mellom de styrende og de styrte er for det meste visket ut, og dette gir en stor psykologisk effekt. Mangt kan sies om dette, og den interesserte kan blant annet henvises til denne skribents refleksjoner over vår ”levende” grunnlov.

Ofte blir det innvendt mot perspektiver som ser på jus, politikk og makt i forhold til hverandre at det ikke er interessant utover å konstatere at politikken og makten har vunnet. Det kan her tillegges at hvis man ser det i et utvidet perspektiv som også dekker hvordan de ulike styreformer er i forhold til Statens makt, blir diskusjonen straks mere relevant for de forholdene vi lever under i vår egen tid. Når Hans-Hermann Hoppe kommer med sin tese om at demokrati er verre enn monarki når det gjelder å begrense Statens størrelse og rekkevidde, kan man selvfølgelig diskutere tesen, men det blir vanskelig å avvise diskusjonen som irrelevant for vår egen situasjon.

Et annet perspektiv som ikke har vært mye fremme – om det har vært fremme i det hele tatt – er den voksende nasjonalismen på slutten av 1800-tallet og dennes påvirkning på næringsfriheten som sådan. Kampen om konsesjonslovene på begynnelse av 1900-tallet minnes vi. Nå kan det sies at nasjonalisme ikke var begrenset til Norge på den tiden, men det er liten tvil om at den agitasjon som ble bedrevet i Norge på slutten av 1800-tallet har gitt negative effekter. Særnorske problemer i forhold til utenlandsk eierskap i næringslivet hjemsøker oss den dag idag. Eksempelvis har ikke svenskene de samme innvendingene mot at nordmenn eier svensk næringsliv som det motsatte. Når det er så få store norske private kapitalister, gir dette oss et ytterligere problem i forhold til statskapitalismen. Tanken på hvordan oljeformuen omtales som ”nasjonalformue” – med en ”god” kollektivistisk tone uten at mange tenker over det – burde også få noen hver til å reflektere over hvilke effekter norsk nasjonalisme har hatt.

I unionen var det noe som het ”mellomriksloven,” som etablerte Norge og Sverige som en frihandelssone. Vi har forsåvidt EU og EØS som en mye større slik sone idag. Problemet med den moderne unionen er at den handler om så mye mere enn frihandel. En brite ble hørt en gang si at britene ble fortalt at EF handlet om handel, men at det – ihvertfall nå – handler om så mye mere. Poenget var at de var blitt lurt, og det er nok mange med ham som ser det slik. EU er på mange måter et redskap for mere statsmakt med utallige reguleringer. Det er ikke slik venstresidens neibevegelse hevder – at EU er kapitalismens velgjører. Den svensk-norske unionen var noe helt annet.

Hvis man besøkte Värmland Museums utstilling om unionsoppløsningen, kunne man blant annet se at Olav Thon uttalte at unionsoppløsningen var en feiltagelse. Det var så mye man kunne fått til med unionen. Ifølge samme utstilling ble nordmenn likestillet som eiendomskjøpere i 1868, og svensker ble det samme i Norge i 1888. Värmlands Museum kan muligens tilgis for å omtale det felles svensk-norske utenriksdepartement som ”svensk” når vi vet hvordan kunnskapsmangelen er på norsk side. Blant både konsuler og delegasjonsledere var det nordmenn i den felles utenrikstjenesten. Det var til og med en lojal bergenser som efterhvert ble nøytralisert.

I forbindelse med Norsk Hydros hundreårsjubileum kunne historikeren Sagafos komme med tvil om noe av det økonomiske vi alle ”vet” om Norge. Sagafos uttalte under et plenumsmøte i Den Polytekniske Forening at Norge og Sverige sannsynligvis økonomisk var ”midt på treet” blant Europas stater for 100 år siden. Vi får jo alltid høre at Norge da var et fattig land. Likeledes kunne professor i økonomisk historie Francis Sejersted på et møte på Chateau Neuf før påske blant annet fortelle at Norge lå foran Sverige i økonomisk utvikling rundt 1870. Grovt fortalt kan vi si at mens man i Norge var opptatt med kamp mellom kongemakt og folkemakt, konsentrerte man seg i Sverige om å bygge en industrinasjon.

Hydros jubileum forteller historien om et næringsliv som knapt brydde seg om de politiske forviklinger. På et seminar i Fritt Ords lokaler på 100-årsdagen for unionens oppløsning og Kong Oscar IIs abdikasjon kunne imidlertid Fritt Ords daglige leder, Erik Rudeng, fortelle oss at det var unntak fra dette. Det var nemlig et stort forlagsprosjekt på gang. Det skandinaviske forlaget ble det visst ikke noe av. Historiker Ruth Hemstad kunne på samme seminar redegjøre for hvordan samarbeidet i det sivile samfunn over landegrensene i det store og hele brøt sammen.

Seminaret kunne også by på en forsvarsadvokat for Michelsen og hans medusurpatorer. Forsvarsadvokatens navn var Dag Michalsen. Spørsmålet om hvorvidt navnelikheten er en tilfeldighet skal vi la ligge her. Forsvaret bygget delvis på at Kongen ikke hadde oppfylt sine konstitusjonelle plikter. Her har vi å gjøre med et prinsipp om at én statsmakt kan avsette den andre fordi den anser at denne andre statsmakten har satt seg utover Grunnloven. Får slike prinsipper råde, kan man glemme maktfordeling. Hva ville skjedd dersom Kongen avsatte Stortinget dersom sistnevnte ikke klarte å skaffe landet et statsbudsjett? Man kan tenke seg til ramaskriket som ville oppstått. Hvorvidt en revolusjon er grei fordi den støttes av en folkeforsamling basert på almen stemmerett og en påfølgende folkeavstemning basert på samme almene stemmerett, hvilket Michalsen antydet, har vi vært inne på før.

Advokat Cecilie Schjatvet kunne fortelle oss på samme seminar at det var den 7. juni 1905 som både statsrettslig og folkerettslig var datoen for unionsoppløsningen. Begrunnelsen skulle visstnok være at teorien om den absolutte Staten er feil. Hun ba dem som holdt på 26. oktober som datoen tenke over hvilke implikasjoner dette hadde for deres forhold til den absolutte statsmakt. Det kunne ikke være slik, hevdet advokat Schjatvet, at Norge kun ble fritt dersom den svenske ”morstat” erklærte at det var slik, for da var intet annet enn det Staten eksplisitt erklærte. Nå taler det ikke til fordel for Schjatvets kunnskaper at hun omtalte Sverige som ”morstat,” men dét er forsåvidt mindre vesentlig enn spørsmålet vi kan stille tilbake til advokat Schjatvet. Hvilke implikasjoner har teorien om at unionsoppløsningen folkerettslig og statsrettslig var et faktum 7. juni 1905 for ens forhold til det absolutte demokratiet? Det som Stortinget erklærer er?

Professor Sejersted omtalte en av 1800-tallets statsforfatningsekspert på demokratikonferansen i Karlstad, nemlig T.H. Aschehoug. Ifølge Sejersted mente Aschehoug at det var den samme kampen som ble ført av eneveldets motstandere i 1814 som ble ført mot parlamentarismen i 1884, men sistnevnte gang mot det absolutte demokratiet. Aschehoug sier blant annet i bind 3 av sin Norges nuværende statsforfatning fra 1885 i 6. avsnitt – Indskrænkninger i Statsmagternes Myndighed – kapittel 5 - Oversigt:

I Modsætning til Middelalderens Statsorden, der opløste Samfundet i Corporationer og Individer, udrustede med Rettigheder, som ei kunde ophæves eller indskrænkes uden Besiddernes Samtykke, begyndte den nyere Tid at omdanne Statsforfatningen efter den Tanke, at Staten maa være souveræn. […] [Staten] kan forandre enhver Retsregel og enhver Institution. Ingen kan eller bør have nogen af dens Forgodtbefinnende uafhængig Rettighed.
Det var denne Lære om Statens ubegrænsede Magt og Ret, der tjente til Grundlag og Forsvar for Enevældet med alle dets Misbrug. […] Læren har imidlertid ogsaa fundet Bifald fra den modsatte Side, kun med det Forbehold, at denne uindskrænkede Souverænitet alene kan tilkomme det hele Folk.
Selv i denne Skikkelse er Læren ikke rigtig.

Det er tvilsomt å kalle det monarkiske eneveldet for absolutisme. Selvom meget kan innvendes mot eneveldet, er det grunn til å si at hvis noen statsform i vår historie kan betegnes som absolutt, må det være vår tids demokrati. Både Einar Gerhardsen og skipsreder Christian Michelsen gjør seg som gode kandidater til Norges mest eneveldige politiske ledere. Lord Acton er kjent for å ha sagt at makt har en tendens til å korrumpere, og at absolutt makt korrumperer absolutt. Hvorvidt sitatet er 100 % korrekt i forhold til kilden skal vi la ligge. Poenget her er å trekke frem noe også Lord Acton har sagt:

It is bad to be oppressed by a minority, but it is worse to be oppressed by a majority. For there is a reserve of latent power in the masses which, if it is called into play, the minority can seldom resist. But from the absolute will of an entire people there is no appeal, no redemption, no refuge but treason!

Kong Oscar IIs regjeringstid i Norge var preget av kamp mellom kongemakt og folkemakt. Eidsvoldssystemet var et maktfordelingssystem mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Det var også et maktfordelingssystem mellom kongemakt og folkemakt, idet den utøvende makt var hos Kongen, mens den lovgivende makt var hos folket gjennom Stortinget. At Kongen måtte utøve det meste av den makt han hadde i statsråd forandrer ikke på dette. 1905 kan med stor grad av treffsikkerhet kalles fullbyrdelsen av Eidsvoldsregimets endelikt.

Ifølge Sejersted fastsetter professor Ola Mestad parlamentarismens endelige gjennombrudd til 1905. Sejersted mener samtidig at andre fastsetter tidspunktet til litt senere. Professor i statsvitenskap Trond Nordby fastsetter også 1905 som gjennombruddsåret, og det gjør også historieprofessor Ole Kristian Grimnes. Nordby fastsetter dog parlamentarismens inntreden i konstitusjonell rett til et senere tidspunkt.

Sejersted, som er den ene av to forfattere bak det store historieverket om Sverige og Norge fra unionens tilblivelse og frem til idag, nevnte også fenomenet at skille mellom samfunn og stat nærmest er blitt visket ut. Det er vanskelig å være uenig i dette. Dessverre.

På Karlstad-konferansen – som i andre sammenhenger – ble ”demokratisk fred”-teorien hevdet. Hendelsene i 1905 ga Sverige dens første parlamentariske regjering. Denne regjering var langt mindre villig til å være eftergivende overfor nordmennene enn den Oscar IIs egen regjering. Dette var historiedosent Torbjörn Nilsson rask med å påpeke. At Kongen og Kronprinsen var krigerske 10 år tidligere hører med til historien. Det er ingen grunn til å idyllisere tidligere tiders letthet med å gå til krig, men ”demokratisk fred”-teorien er tvilsom. Vi skal stort sett la dette ligge, men vi må påpeke at det nok snarere er handel som fremmer fred enn demokrati. En rapport fremlagt tidligere iår har forøvrig sagt at økonomisk frihet er 50 ganger mere effektiv enn demokrati i å fremme fred.

Historiker og Nobel-direktør Geir Lundestad holdt ihøst et foredrag i Den Polytekniske Forening med tittel Vi som elsket Amerika. Lundestad holdt et foredrag som demonstrerte imponerende kunnskaper om Amerikas Forente Stater. Lundestad påpekte mange likheter. En av disse likhetene er den misjonerende nasjon. Misjoneringen gjøres på forskjellig vis – blant annet på grunn av forskjellen i ressursene til å gjennomføre misjoneringen. NUPI-forsker Halvard Leira holdt på seminaret den 26. oktober et foredrag som berørte mye av det samme. Norge ønsket å stå utenfor de tradisjonelle alliansene, for man ville ikke ha noe med disse krigerske tradisjonene å gjøre. Greit nok, men den samme utenriksminister som uttrykte at utenrikspolitikken skulle være ”ingen utenrikspolitikk at have” gikk i spissen for en Nobelkomité som ga prisen til den verste krigshisser under den første verdenskrig, nemlig Woodrow Wilson.

Vi har iår vært gjennom en valgkamp og et påfølgende valg. Denne valgkampen hadde blant annet islett av eggekasting. Vi ser at tradisjonene fra 1905 holdes i hevd. Den gang var det tilfeller av steinkasting – med tilhørende ruteknusing – mot leiligheter til folk som var mistenkt for å ha ”feil” holdning til 7.-junivedtaket. Iår var det altså eggekasting. Litt forskjell er det jo på egg og steiner, men konseptet er mye av det samme.

Tidligere statsråd Victor Norman slengte ut et forslag på en vitenskapskafé om å ”svarteliste” dem som ikke stemte for å kunne hevde at de ikke hadde noe å si på politikernes handlinger de neste 4 år. I 1905 var det å la være å stemme ved augustavstemningen ansett som stor synd. Historier finnes om at folk som ikke stemte, fikk sine navn offentliggjort i lokalaviser. De verste tradisjoner fra 1905 skal tydeligvis føres videre?

Vi ser at vi bærer tradisjoner med oss, og det er ikke alltid noe å være like stolt over. Forøvrig er nevnte steinkasting et eksempel på at ikke bare var det et problem med presedensen med Stortinget som ”dommer” i siste instans når det gjaldt Grunnloven, som var et slag mot friheten, men det politiske klimaet åpnet heller ikke for tanke- og meningsfrihet.

Novemberavstemningen er godt dekket av Skagestad. Så vi skal ikke si så mye om denne her. Noe må imidlertid tilføyes. Det må påpekes at avstemningen, som mye annet i 1905, illustrerer konflikten mellom prinsipp og taktikk. Ved første ”øyekast” er det lite å undres over at tilhengerne av kongedømmet holder fast ved myten om at avstemningen handlet om monarki versus republikk. Skulle man imidlertid holde fast ved gamle monarkiske prinsipper, er absolutt ikke en folkeavstemning om statsformen noe man holder, og det var jo heller ikke det man holdt. Men hundre år er gått, og gamle prinsipper har de fleste glemt, spesielt i en tid da – for å omskrive et Førde-sitat – vi ”alle er demokrater.” Taktikk og demokratisk ånd – i stor grad basert på en folkeavstemning som kom som resultat av et krav fra en dansk prins og Michelsens problemer med lojalitet i rekkene – har vunnet over gamle prinsipper.

Vi fikk et republikansk ”monarki”. Man kan selvfølgelig hevde at konge er bedre enn president selvom Kongen er ganske så vingeklippet. Nygaardsvold og Gerhardsen kan være avskrekkende eksempler nok, og den spørsmålsstillende rolle monarken har bak kulissene i Norge idag kan absolutt ha sin verdi, men det er jo ingenting i forhold til den gamle europeiske orden. Ifølge historiker Roy Andersens 1905 Spillet bak kulissene skal den svenske Prins Carl ha svart på trontilbudet at han ikke var interessert i å være noe ”marionettetroll på slottet i Kristiania.” Så man kan jo stille spørsmålet om hvem som egentlig vant – monarkister eller republikanere – i det store.

Det kanskje mest politisk ukorrekte fra offisielt hold som er kommet under jubileumsåret var Norsk Hydros konsert med Ringenes Herre i Frognerparken. The Return of the King – noe unøyaktig oversatt til Atter en konge – ble hørt langveisfra. Man kan tenke seg at dette skulle henspille på Kong Haakon, men det var neppe den ganske så vingeklippede norske monarken Tolkien tenkte på da han i 1943 skrev:

My political beliefs lean more and more to Anarchy (philosophically understood, meaning abolition of control not whiskered men with bombs) – or to 'unconstitutional' Monarchy ... Give me a king whose chief interest in life is stamps, railways, or race-horses; and who has the power to sack his Vizier (or whatever you care to call him) if he does not like the cut of his trousers.

Vi skal la være å foreslå at Norsk Hydro – eller for den saks skyld Ringenes-Herre-tilhengere – deler Tolkiens politiske oppfatninger, men det er altfor fristende å trekke frem det underliggende i Tolkiens verker til å la dét være. Videre var dette ”politisk ukorrekte” innslaget del av Hydros jubileum – ikke ”Norges hundreårsjubileum.” Hydros konsert var gratis for publikum. Mye var gratis også i forbindelse med unionsoppløsningsjubileet – til det siste, på tross av overskridelser av dimensjoner. Til og med avslutningsarrangementet i Oslo Spektrum var gratis – dvs. man måtte betale billettavgiften på femogtyve kroner. Det blir underskudd og billettmangel av slikt.

Vår nye konge skulle være ”enkel som folket selv” ifølge Michelsen. ”Jåleri” som statsråduniformer, herolder og ”Eksellense” skulle ut. Denne alminnelighets- og enkelthetsdyrkingen skal vi imidlertid la ligge. En minnegjenstand fra 1905 med Michelsen og Berner portrettert har inskripsjonen ”Hvad Norge var, maa han engang vorde. Paa Land, paa Bølge og i Folkerang!” Problemet er bare at Norge aldri før hadde vært noe moderne monolittisk demokrati. Amtene skiftet efter kun få år navn til fylker, men de var fortsatt amtene fra 1662, da lenene måtte ut for de passet ikke i eneveldet. Det passer kanskje med amt. Norge er jo idag et enevelde. Vi har et eneveldig Storting, som på mange måter er mere eneveldig enn noen enevoldskonge kunne drømt om. Hva Norge var? Neppe!


J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Han har fulgt jubileumsåret 2005. Han har skrevet flere artikler i anledning unionsoppløsningsjubileet, deriblant Eidsvolds endelikt, ”Demokrati på norsk”, In Honor of King Oscar II of Norway – stort sett en kortversjon av In Memory of King Oscar II of Norway – og Main Street Architecture and Real Words vs. a ”Living” Constitution. Om Churchills berømte utsagn om demokratiet har han skrevet Churchill on Democracy Revisited. Flere av hans artikler finnes her.

Farmann og artikkelforfatteren er i utgangspunktet positive til republisering av denne artikkelen. Ved ønske om gjenbruk utover rimelig grad av sitering vennligst kontakt redaksjonen.


Latest Original Farmann Articles:


Active Treads On Farmann Forum (open forum):


Secure Fast Email And Webhosting By Www.Runbox.Com
Runbox - The Leader In Premium Email And Webhosting
Runbox Premium Epost og Webhosting