" /> Farmann: January 2006 Archives

« December 2005 | Main | February 2006 »

January 31, 2006

Meglerhonorarer i fritt fall

"Byen har ikke akkurat for få meglere," som en megler fortalte oss. Eiendomsmeglerhonorarene i hovedstaden er i fritt fall. Vi har eksempler på at samme meglerhus har senket prisene fra 1,9% til 1,2% fra 2003 til 2006, pluss moms. Tidligere var 2,9% ikke uvanlig, og det er trykket på en del standard kontrakter. I dag får ingen 2,9%. Et sted mellom 1,2-1,7 til 1,9% er der markedet ligger. Man skal sammenligne en del kostnader og avgifter for å finne riktig sammenligningsgrunnlag. Man skal også huske på at det generelle prisnivået er gått kraftig opp, det er ikke blitt 50% mer jobb å selge en leilighet selv om leiligheten er gått opp 50% i pris – dette reflekteres i prosentsatsene.

Jyllands-Posten trykker beklagelse

Jyllands-Posten trykker nå en beklagelse for å ha krenket muslimer. De vil ikke beklage karikaturtegningene som sådan. Dette vil antagelig ikke holde for de mange muslimer som har reagert på dette.

Jyllands-Postens beklagelse.

January 29, 2006

Big Brother Is Real This Time

Skriver Richard Reeves:

In democratic countries, what war leads to is not peace but radical reform at home. That is one conclusion of "Postwar: A History of Europe Since 1945" by Tony Judt, one of the most important books of this troubled year [2005].

Les kommentaren hos RealClear Politics.

Renteøkning forventes fra Federal Reserve idet Greenspan takker for seg

Financial Times skriver i anledning førstkommende tirsdags pensjonering:

The latest decisions on US and eurozone interest rates provide the focus this week. The US meeting will be Alan Greenspan’s last as chairman of the Federal Reserve, a historic occasion but, amid the plaudits, it will be business as usual.
The Fed is expected to raise rates by 25 basis points to 4.5 per cent on Tuesday but the accompanying statement will be examined in detail for any hints on whether an end to monetary tightening is in sight.

Demokratiet treffer veggen

Michael Goodwin skriver:

If ever there was a moment when the basest elements of human nature crushed idealism, it happened last week. The election of Hamas, a vile gang of killers, didn't just upset the fragile status quo among Israelis and Palestinians. It threw into doubt the American idea that democracy is the antidote to terrorism.

M. Goodwin avslutter med:

Hamas gives every indication it is a pure instrument of Islamic terror, albeit one with an electoral mandate. If it remains so, we will have to rewrite the laws of history, starting with Winston Churchill's 1947 line that "Democracy is the worst form of government except all those other forms that have been tried."
Consider that lofty thought null and void.

Les kommentaren hos New York Daily News.

Kommentar:
At Churchill her som så ofte ellers blir sitert ute av kontekst, samt at dette Churchill-sitatet i utgangspunktet er en tvilsom historisk lov, er en annen sak.

Does Democracy Boulevard Lead to Islamism?

Pat Buchanan skriver:

The neoconservatives who dreamed up the Bush Doctrine -- promoting "democracy" would be the U.S. mission in the Middle East -- may be about to hold yet another "Seconds Thoughts" conference.
Certainly, Israel must be having second thoughts on the folly of having yielded to U.S. pressure and allowed Hamas to participate in elections. For Hamas, which is dedicated to the destruction of Israel and employs suicide-bomb attacks on civilians, has just won a sweeping political and moral victory in Palestine.
Freedom and democracy are on the march, says President Bush. Perhaps. But there is no doubt Islamism is on the march.

Les kommentaren hos RealClear Politics.

Demokrati som spinat

Bill Buckley skriver i anledning Hamas' seier i Palestina:

What disconcerts so is the obstinacy of the democratists in believing that good, heavy doses of democracy will bring eudaemonia and peace everlasting.

Les kommentaren hos RealClear Politics.

The American War for Independence: A Mistake That Became A Religion

Joseph A. Crisp II skriver om den amerikanske uavhengighetskrigen fra et lojalistståsted:

The American War for Independence, better known as the American Revolution, was the first, one of the longest and certainly the most important conflict ever fought by the modern United States. It brought a new country onto the world stage that was to have an enormous impact on world history, it also ultimately spurred on other revolutions around the world, with leaders imitating the American Founding Fathers from nations as far flung as France and Vietnam. It also divided the English-speaking world from one united empire into two separate world powers, a fact which was also to have a huge impact on peoples and nations all across the globe.

Vi deler ikke nødvendigvis artikkelforfatterens alle synspunkter, noe som forøvrig gjelder alle anbefalte artikler. Vi finner dog artikkelen uansett leseverdig.

January 28, 2006

January 27, 2006

Ibsen-markering på ville veier

Fra tid til annen dukker det opp, forslaget om å omdøpe Karl Johans gate. Det fremgår at noen finner gatens eksisterende navn krenkende for vår nasjonalfølelse, og de mest fisefornemme blant oss mener bestemt at Oslos hovedgate par excellence fortjener en bedre skjebne enn å forbli oppkalt etter denne oppkomlingen av en fransk soldat. De har sikkert et poeng, men er i så fall halvannet hundre år for sent ute. For fem generasjoner Oslo-borgere (og nordmenn forøvrig) har navnet vært en uløselig del av gatens identitet og den stedlige virkelighetsforståelse som er en del av vår samlede kulturarv. Det er en arv som vi utmerket kan fortsette å leve med, og dette spørsmålet handler om respekt. Ikke respekt for unionskongen (han var forresten på ingen måte den verste monarken Norge har hatt), men respekt for vår egen opplevelse av vår historie, respekt for vårt kulturlandskap og for det fysiske urbanmiljø som også denne byen har maktet å ta vare på.

Men om Karl Johans gate forhåpentligvis – enn så lenge – får være i fred, har omdøperne blinket seg ut nye mål. Denne gangen med Henrik Ibsen som rambukk og brekkstang.

Ikke før vi har lagt jubiléumsåret 2005 bak oss, så får vi nye åremål å hanskes med. Og i inneværende år er det Henrik Ibsen det skal handle om. Plutselig gjelder det å gjøre krus på dikteren. Også Rikshovedstadens øvrigheter vil være med på notene, og hva er vel da mer festlig enn at man griper fatt i en av byens gater? Ikke en hvilken som helst gate nei, men en skikkelig prominent og representativ en, som kan omdøpes til ære for jubilanten (om nå dét er den rette betegnelsen når det gjelder åremål for et dødsfall ...).

I Aftenposten Aften 23. januar (i artikkelen med den misvisende titelen ”100 år uten en Ibsen-gate”) kan vi således lese at den 28. april, ”når hovedstadens egne Ibsen-markeringer starter for alvor”, er det planen at Drammensveien mellom Slottet og Solli Plass skal skifte navn til ”Henrik Ibsens gate”. Dette vel å merke dersom byrådsleder Erling Lae og byråd for næring og kultur Anette Wiig Bryn, får det som de ønsker. Byrådet skal visstnok fatte endelig vedtak i saken onsdag 1. februar. Og avisens debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås kommenterer saken med å anføre at ”De fleste oslofolk synes det er utmerket at Henrik Ibsen skal få en større, viktig gate oppkalt etter seg i hovedstaden”.

Hvor har han dét ifra?

Alle Oslo-folk som undertegnede har snakket med – innfødte såvel som innflyttere – synes forslaget om å omdøpe den gjeveste delen av Drammensveien til ”Henrik Ibsens gate” er en dårlig idé – et unødvendig, forfeilet, uformuende og rett og slett fjollet forslag.

Stedsnavn – navn på land og byer, gater og plasser – er en del av vårt fysiske miljøs identitet. Navnene borger for gjenkjennelighet, de er bærere av kontinuitet og formidlere av trygghet.

Hvorfor omdøper man stedsnavn? Åmås gir noe av svaret selv i sin artikkel når han påpeker at ”det er nesten alltid ideologi knyttet til gatenavn”. Omdøping av gatenavn er et ideologisk signal om avstandtagen. Ikke nødvendigvis avstandtagen fra den person eller det fenomén som i en eller annen fortid av en eller annen mer eller mindre fortjenstfull grunn har fått sitt navn knyttet til stedet eller gaten, men avstandtagen fra det bestående. Avstandtagen fra vårt, dagens bestående. Det er et signal fra makthaverne til oss – almuen – om at de forkaster våre tilvante forestillinger og begreper om den virkelighet, innbefattet vår fysiske kulturarv, som omgir oss. Derfor er omdøping av gatenavn fremfor alt en elitistisk handling, som utøves av eksponenter for en arrogant besserwisser-ideologi.

Omdøping av gatenavn er noe man bedriver i land som vi helst ikke vil sammenligne oss med. Det er en idrett som hører hjemme i totalitære regimer. Det er en virksomhet som forbindes med klåfingrede parvenyer eller historieløse operatører som tror seg eslet til å aksle rollen som samfunnsomformere og retusjører av fortiden.
I foreliggende tilfelle, geskjeftige operatører som tror de har mandat til å tukle med byens paradegate Drammensveien.

Og Ibsen? Han hadde faktisk en gate, som visstnok ikke var bra nok og som derfor nå har fått navnet Hammersborggaten. Som slett ikke er noe dårlig navn, om nå først dét var poenget ... Men poenget nå synes å være en kollektiv psykose om at nå må vi alle sammen – og byens øvrigheter med – gjøre noe for å hedre vår store dikter, – i og med at det tilfeldigvis er 100 år siden han døde.
Derfor all denne ståk og virak – innbefattet slike uverdige øvelser som gatenavn-omdøping.

Tror vi virkelig at vi hedrer Henrik Ibsens minne på denne måten? Behøver han egentlig å gjøres gjenstand for feiring, jubilering, markering eller hva man nå skal kalle den ståhei som legges for dagen? Tror vi egentlig at våre besvergelser i anledning av ”Ibsen-året” gjør noe som helst fra eller til for den anerkjennelse og berømmelse som han forlengst har skaffet seg – hjemme og ute – ved egen fortjeneste? I levende live skal Ibsen visstnok ha vært svak for ordener og andre hedersbevisninger. Denslags kan vi gjerne smile av idag, men det rokker ikke ved hans storhet som forfatter.
Ibsen er verdens mest spilte dramatiker (og dét har han vært i over hundre år – give or take Bill Shakespeare, Sofokles & The Bunch ...).
La det synke inn: Henrik Ibsen er i realiteten et selvdrevet og selvgående jubiléum – uansett hva vi måtte finne på av narrestreker for å fortelle oss selv og hverandre hvor stort og viktig det er at det nettopp i år er 100 år siden han gikk bort.

Eller er feiringen bare et uttrykk for vårt behov for å gi oss selv et kulturelt klapp på skulderen? Vår berømte landsmanns navn anvendt som middel til å pleie og massere vår egen forfengelighet? En nasjonal sutteklut?

I tillegg aner vi selvsagt et element av jåleri. Eller tror vi virkelig for ramme alvor at den litterære verdi av Peer Gynt og Brand forringes (eller at opphavsmannens samfunnsmessige anseelse tar skade) om Ibsen-navnet knyttes til et parkeringshus, eller til en hvilken som helst trafikkåre – om det så måtte være det som Åmås omtaler som ”en kort, heslig transportetappe av en gate”? Mener man at dikterens mesterverk blir tilsmusset og besudlet av nærheten til eksos?

Henrik Ibsen klarer seg nok. Hvis leseren av disse linjer – fordi vi tilfeldigvis skriver 2006, eller av annen aktverdig grunn – skulle nære et brennende ønske om å foreta seg noe meningsfylt i forhold til dikteren, så gå hjem og les Byggmester Solness. Etter sigende et vanskelig tilgjengelig drama, men ikke verre enn at man får med seg at det målbærer en innstendig advarsel mot å gi seg i kast med vidløftige prosjekter uten annet mål og mening enn å tilfredsstille et uklart og forfeilet forfengelighetsmotiv.
Ta lærdom av stykkets moral, – og la Drammensveien være i fred.

Og skulle byrådets maktmennesker heller foretrekke lettere lektyre, er det ennå ikke for sent å lese Fjellvettregel nr.8: ”Vend i tide, det er ingen skam å snu!”


January 26, 2006

January 24, 2006

Soria Moria: Radikal forvaltningsreform på trappene?

På politisk bærtur i Eventyrland: Landets kommune- og fylkespolitikere går spennende tider i møte. Vi andre også, kan hende. I regjeringens felles programgrunnlag (”Soria Moria-erklæringen”) heter det at ”Regjeringen vil gjennom en helhetlig politikk overfor kommunesektoren sikre at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessig forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå skal flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles i nye, folkestyrte regioner”. Og som ikke dét var nok, tilføyer man for godt mål at regjeringen vil:


  • videreføre tre direkte folkevalgte forvaltningsnivåer.

  • at endringer i kommunesektoren skal være basert på frivillighet.

  • legge til rette for å styrke samhandlingen mellom kommunesektoren og tredje sektor.

Nå skal de djerve om enn uklart formulerte tankene og visjonene settes ut i livet. I en pressemelding 13. januar fra Kommunaldepartementet gikk startskuddet for en prosess som skal lede frem til en radikal forvaltningsreform.

At Kongeriket trenger en forvaltningsreform, kan mange være enige i. Men vil det være grunn til å tro at den reformen som vi (kanskje) får, vil være nettopp den som vi behøver? Aner vi signaler og føringer med et aldri så lite reaksjonært tilsnitt? Her er det nok av sprikende hensyn å ta. Og da har vi ikke engang begynt å ta hensyn til problemkompleksets bakgrunn, – selve historikken som ligger til grunn for den ordningen som vi sleper med oss idag.

Det Norske Hus – politisk kultur vs. styringstradisjon

Den amerikanske politikeren Tip O’Neill (ordfører 1977-87 i Representantenes Hus) hadde for vane å strø om seg med freske om enn noe trivielle fyndord. Det oftest siterte er ”All politikk er lokalpolitikk”. O’Neill ville trolig ha kunnet kjenne seg igjen i Norge, – lokaliseringsdebattenes hjemland. Hos oss er dette noe av en politikkens jernlov, som alltid manifesterer seg når store offentlige prosjekter skal realiseres: Da dukker lokaliseringsdebatten opp – den faste gjenganger i skjæringspunktet mellom nasjonsbyggingsprosjektet og norsk distriktspolitikk. Slik har det vært så lenge Norge har hatt noen historie. (Historisk interesserte vil vite at fenoménet tok av for alvor etter Halvdan Svartes tragiske drukningsdød i Randsfjorden ca. år 860, da distriktene ikke kunne enes om et passende gravsted for felleskongen. Utfallet ble som kjent en delt løsning.).

Vi har her å gjøre med en en politisk kultur som lett kan forlede en utenforstående (og stundom oss selv, med) til å tro at vi har skapt – eller helst arvet – et i bunn og grunn desentralisert samfunn, med en rotfestet tradisjon for at beslutninger treffes ut ifra en stedsforankret forståelse og perspektiv – regionalt, distriktsvist og lokalt. I vår selvforståelse synes geografiske røtter – på godt og vondt – å fremstå som et styrende element. Fenoméner som dialekter, bunadskultur og enkelte flaue munnhell av typen ”Skitt i Norge, leve Toten!” og ”Eg er’kje fra Norge, eg e’ fra Bergen!” bidrar formodentlig fortsatt til å opprettholde komplekse stereotyper om distriktsvise særegenheter og regionalpolitiske motsetninger, som igjen gir næring til forestillingen om et samfunn hvor det desentraliserte mangfold er det naturgitte hovedelement.

Slike forestillinger er langt på vei en illusjon. Norge er en relativt homogen nasjon, og fra gammelt av en enhetsstat med inngrodde og sterke sentralistiske styringstradisjoner. Som valgforskeren Frank Aarebrot formulerte det på InterCity-turnéens debattmøte i Bergen ultimo august 2005: ”Norge er det eneste landet i Europa som ikke har grunnlovsfestet lokalt selvstyre”.

Til tross for et ikke ubetydelig landareal, og med en topografi som har bydd på store utfordringer for kommunikasjon og samkvem, har landet likevel historisk – og i folks bevissthet – i over tusen år gjennomgående vært oppfattet som én naturlig geografisk enhet. Ikke desto mindre har vi kostet på oss å operere med hele tre styringsnivåer: Det sentrale på riksplan, det regionale (fylkene) og det lokale (kommunene) nivå. Så overstyrt er landet at det fra tid til annen kan knirke litt i styringsstrukturen.

Med ujevne mellomrom blusser de derfor opp, – debattene om hva vil skal gjøre med disse hersens fylkene og kommunene våre. Debatter som utløses av fremsatte reformforslag, eller som i sin tur utløser nye krav om andre reformer. Reformer som gjelder hvilke oppgaver fylkene og kommunene skal ha, og hvor store eller hvor mange fylker og kommuner vi trenger for at de skal kunne fungere optimalt etter sine formål. Parallelt pågår således til stadighet minst to ulike sett debatter. Derfor kjører man seg også gang på gang fast i de samme gamle nedkjørte sporene. Enkelte har hevdet at det trolig ville være fruktbart om man evnet å se disse innbyrdes sammenvevde problemstillingene under ett. Andre har tvertimot ment at det ville være mer klargjørende om man kunne håndtere spørsmålene og begrepene innbyrdes adskilt.

Men et hinder som i alle fall må forseres – uansett hvilken tilnærming man måtte helle til – er historikken. Dagens fylker og kommuner kom ikke bare rekende på en fjøl. For en meningsfylt reformdebatt er det vesentlig å vite hvordan og hvorfor de oppstod. Hvordan gikk det til at de har det antallet som de har? At grensene går der de går? Og hva med de mer eller mindre haltende navnene som mange av fylkene er belemret med?

Kommunene – historikk, funksjon og trender

Historisk og geografisk har kommune-inndelingen røtter i middelalderens herreder og bygdelag, samt – ikke minst – i den århundregamle kirkelige organiseringen av landet i prestegjeld og sogn. I politisk/forvaltningsmessig henseende er kommunene imidlertid fremfor alt et produkt av det 19. århundres store demokratiseringsverk – kampen for folkestyre. Formannskapsloven av 1837 knesatte prinsippet om det kommunale selvstyre. Det var et prinsipp som passet godt – ikke bare med selve demokratiseringsprosjektet, men også med det norske nasjonsbyggingsprosjektet i videre forstand. Innføringen av det kommunale selvstyret medførte en bred mobilisering av befolkningen i politisk deltagelse med en dobbelt forankring, nasjonalt såvel som lokalt: Forankring til nasjonens riksomfattende politiske system, og med virkefelt knyttet til lokalsamfunnet med dets fellesoppgaver. Og disse fellesoppgavene var notabene ikke mer ambisiøse enn at de var håndtérbare innenfor de beskjedne administrative og finansielle rammer som kommunestrukturen gav anledning til. Kommunene var gjennomgående ikke større enn de lokalsamfunnene – de bygder og bygdelag – som folk flest fra gammelt av kjente umiddelbar tilhørighet til. Antallet kommuner skulle imidlertid komme til å variere, i førstningen helst øke ettersom større kommuner delte seg opp i mindre enheter. På 1950-tallet, da antallet hadde nådd toppen med mer enn 750 by- og landkommuner, snudde trenden. Med alle de nye og tyngende oppgavene som kommunene ble pålagt, ble Regjeringens og Stortingets målsetting at vi måtte få færre og større kommuner. I kjølvannet av Schei-komitéens iherdige sammenslåings-bestrebelser lyktes det etter hvert å få antallet kommuner ned i de 433 stk., som er dagens nivå. Der har det stort sett stoppet opp hittil.

Den som tror at man er kommet til veis ende, får nok likevel tro om igjen. En fortsatt vekst i den offentlige sektor, med tilsvarende ytterligere økninger av byrdefulle kommunale oppgaver, har medført et vedvarende behov for effektivisering og rasjonalisering av angjeldende oppgaver og tjenester. Dette behovet har i sin tur utløst stadig mer høylytte rop med etterlysning av større og mer slagkraftige enheter. I så måte skulle spesielt vår forrige kommunalminister – høyreleder Erna Solberg – komme til å markere seg som en iherdig forkjemper for en radikal krymping av antallet kommuner. Noen nøyaktig fasit ble det aldri aktuelt å presentere, men signalene bar åpenbart bud om at målet måtte være en brøkdel av dagens nivå.

I dette spørsmålet synes den rød-grønne regjering som tiltrådte høsten 2005, å være i ferd med å stake ut en vesentlig avvikende kurs. ”Ingen kommuner får betalt av meg for å slå seg sammen”, uttalte kommunalminister (og Senterparti-leder) Åslaug Haga til Aftenposten 8. januar 2006. Og avisen kunne for egen del fastslå at ”Erna Solbergs visjoner for kommune-Norge er lagt døde. En gigantisk snuoperasjon er i gang med Åslaug Haga i førersetet”.

Det er for tidlig å ha noen endelig formening om hvor drastisk – for ikke å si skjellsettende – den bebudede ”snuoperasjonen” vil bli. Et regjeringsskifte forandrer ikke uten videre den politiske virkelighet som politikkens aktører må forholde seg til. De problemstillinger som dagens myndigheter må takle, er de samme som den forrige regjering stod overfor. Langsiktige samfunnsmessige trender er ikke noe som forsvinner av seg selv. Uten å være altfor bastant i spåmannsrollen, er det trolig rimelig trygt å forutsi at fjorårets regjeringsskifte – og eventuelle forestående regjeringsskifter – ikke vil gjøre altfor mye fra eller til når det gjelder det fremtidige mønster for organiseringen av kommune-Norge. Selvsagt vil politikerne – så langt de formår – tilstrebe ulike løsninger, spesielt på det retoriske plan. Men heller ikke retorikken forblir upåvirket av tidens krav og de problemstillinger som beslutningstagere forholder seg til i utformingen av den praktiske politikk. I dagens løpende debatt søker de sittende myndigheter å målbære sitt kommunepolitiske mantra i slagordene ”interkommunalt samarbeid” og ”styrking av kommuneøkonomien”, og det tales varmt om ”nærhet” samtidig som det tas avstand fra ”konkurranseutsetting”. Det er imidlertid symptomatisk for dagens debatt at 1960- og 70-tallets honnørord nærdemokrati nesten er forsvunnet ut av språket.

Fylkene – et overflødig styringsinstrument?

Våre fylker har en helt annen historie enn kommunene. Fylkene er et pussig eksempel på et bevisstløst og historieløst nasjonsbyggingsprosjekt som tok utgangspunkt i en bakevje, – og ble der. Selve fylkesinndelingen – men også fylkenes funksjon – er en arv fra dansketidens amter: Rent administrative enheter tilpasset datidens styringsbehov. Da danskekongen Frederik III gjorde statskupp og tok enevoldsmakt i 1660-61, ble amtene innført som statlig administrativ inndelingsenhet. Vekk med feudalsamfunnets og lensvesenets styringssystem, hvor grever, baroner og slottsherrer kunne skalte og valte – fra nå av skulle tvillingrikene styres av kongen via de futer og andre embetsmenn som han fant for godt å utnevne: Byråkrater som stod ansvarlig overfor Kongen, – ikke overfor folket eller adelige lensherrer. Amtsinndelingen fikk et mønster uten nevneverdig historisk eller naturlig geografisk forankring, men var formodentlig rasjonell ut i fra de formål som den skulle tjene. Og formålet var fremfor alt en sentralisering av tvillingrikenes politiske maktstruktur. For sin tid var dette et veritabelt moderniseringprosjekt, en forvaltningsreform som skulle bli mer skjellsettende enn ettertiden har hatt helt godt av. For det er denne inndelingen – upåvirket både av frigjøringsverket i 1814 og av unionsoppløsningen i 1905 – som Norge lever med den dag idag.

Noe er riktignok forandret, men det er utenpå: Som et forsinket uttrykk for det 19. århundres nasjonsbyggingsprosjekt ble amtsbetegnelsen i 1918 vedtatt utskiftet med det gamle rotnorske ordet fylke, og de fleste av navnene ble ”fornorsket”: F.eks. ble Smålenene til Østfold fylke, Jarlsberg og Larviks amt ble til Vestfold, mens Bratsberg ble til Telemark. Kristians amt ble til Oppland fylke, mens Nordre Bergenhus ble til det tungvinte Sogn og Fjordane, og Romsdals amt ble til det like uhåndterlige Møre og Romsdal fylke. Og så videre ...
Men selve inndelingen – og grensene mellom dem – forble den samme som før. Og disse styringsenhetene var og er noe helt annet enn de gammelnorske fylkene. Disse lever riktignok videre som navn på de distrikter hvor folk flest har sin primære regionale tilhørighet og identitet. Her kan nevnes i fleng eksempler som Vesterålen, Helgeland, Namdalen, Sunnmøre, Hardanger, Ryfylke, Hadeland, Romerike, Valdres, Østerdalen og mange, mange flere. Kjære og kjente navn som har tjent som geografiske ankerfester for folk og fe siden uminnelige tider. Disse distriktsnavnene tilsvarer faktisk de enhetene som i vikingtiden og middelalderen ble kalt fylker. Men fortsatt har Kongeriket en administrativ hovedinndeling som er en direkte arv fra dansketidens amtsinndeling. Og om amtsmannen er blitt til fylkesmann, er vedkommende fortsatt Kongens mann (eller kvinne), ikke folkets representant.

Fra 1970-tallet og senere har vi riktignok kunnet bivåne innføringen av parallelle, folkevalgte strukturer på fylkesplan – et forsøk på å gi fylkeskommunene et nytt og levende innhold. Som demokratisk reform betraktet har dette nærmest hatt karakter av febrilsk flikking – en overflødig eksersis som i siste instans bare har resultert i et langt gjesp. Ytre staffasje, som prangende ”fylkesvåpen” samt at fylkesordførerne går rundt med gilde sølvkjeder rundt halsen, har ikke hjulpet det skvatt. At dagens ordning er mindre vellykket enn godt er, erkjennes stilltiende av de fleste politiske aktører, uten at noen synes å ville gjøre noe med det. I stedet snakker man stadig oftere om behovet for effektivisering og rasjonalisering av de store offentlige, inter-regionale oppgavene – et behov som gjerne formuleres i retning av et krav om færre og mer slagkraftige fylkes-enheter. Fra enkelte hold foreslås en reduksjon fra dagens 19 til en 7-8 ”super-fylker”, eller endog bare 5 ”regioner”.

En ny giv i et gammelt spill?

Man måtte rimeligvis bare forvente at debatten om behovet for en forvaltningsreform før eller siden ville bli løftet opp på regjeringsnivå, som et særskilt og høyprofilert satsings-tema. Det skulle skje i oktober 2005, da Stoltenberg II-regjeringen i sin tiltredelseserklæring (”Soria Moria-erklæringen”) varslet at det skulle ”etableres et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå”. Hva man konkret siktet til med disse honnørordene, var ikke på det tidspunktet helt klart. Senere uttalelser fra kommunalminister Haga (jfr. foran) peker tydeligere i hvilken retning iallfall ministeren ønsker å gå. I skrivende stund (ultimo januar 2006) synes imidlertid regjeringen å ha lagt seg på en forsiktig kurs hvor man i første omgang legger opp til en prosess som – uten å foregripe en gitt fasit – skal munne ut i et beslutningsgrunnlag.

I en pressemelding 13. januar kunne Kommunaldepartementet opplyse at den påtenkte forvaltningsreformen vil gjelde endringer på mellomnivået – fra fylkeskommuner til ”nye regioner”. Statsråd Haga kunne samtidig meddele at hun hadde sendt ut invitasjon til regionale høringsmøter i februar og mars for å få innspill til arbeidet med forvaltningsreformen: - ”Dette angår mange”, fremholdt statsråden, ”og det er derfor svært viktig for oss å reise ut og møte folk på lokalplanet og lytte til hva de har å si. Disse innspillene vil bli en viktig ressurs for oss i arbeidet videre”. Høringsmøtene (ialt 9 i tallet) vil få deltagelse av statsråden selv eller en av hennes statssekretærer, samt representanter for den politiske ledelse i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Videre inviteres representanter fra kommunene, fylkeskommunene, fylkesmannsembetene, Sametinget og KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon), dessuten er pressen velkommen til å overvære møtene.

Kommunaldepartementet kan fortelle at regjeringen i første omgang vil ta stilling til hvilke oppgaver som skal overføres til regionene, og parallelt vurdere de deler av regional statsforvaltning som blir mest berørt av forvaltningsreformen. Og statsråd Haga tilføyer at - ”Samtidig mener jeg at det vil være viktig å se på mulighetene for å desentralisere ytterligere oppgaver til det kommunale nivået”.

Så vet vi det – formodentlig!?

Den prosessen som her er satt i gang, har en fremdriftsplan som tar sikte på at regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om forvaltningsreformen høsten 2006. Det opplyses at meldingen vil ta for seg oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene, samt at spørsmål om endringer i inndelingen først vil bli tatt opp når Stortinget har sagt sitt om oppgavefordelingen.

Hva innebærer egentlig den prosessen regjeringen legger opp til? Hvor mye er uttrykk for målrettet besluttsomhet og handlingsvilje? Og hvor mye er retorikk bestående av tildels sprikende honnørord som – sammen med selve prosessen – i beste fall kan bidra til å skape inntrykk av lydhørhet overfor ulike interessegrupper samtidig som man tilslører underliggende stridsspørsmål?

Allerede to dager etter kunngjøringen fra Kommunaldepartementet brakte Aftenposten en artikkel som gjengav ordknappe og forbeholdne uttalelser fra kommunalministeren (”Haga sår tvil om hvor stor reformen blir”) og som betonte den interne uenighet mellom regjeringspartier og statsråder i saken (”Her er uenigheten spesielt stor mellom statsminister Jens Stoltenberg og kommunalminister Åslaug Haga”). Det helhetsinntrykk som her ble formidlet, var at regjeringens initiativ er gjennomsyret av dobbeltkommunikasjon. Eller alternativt – for å legge godviljen til – at det legges et løp hvor ”veien blir til mens man går”.

Det kan bli en vei gjennom et politisk minefelt. Åpenbart er det her sterkt sprikende hensyn som skal forenes. Hvorvidt det overhodet er mulig, vil prosessen videre vise. Det kan bli et morsomt løp, – iallfall hvis man passer på å ikke falle av i svingene!

Reformdebatten – et strukturelt perspektiv

Hva er det vi ser for oss innen f.eks. en 10-15-års tidshorisont – et Norge inndelt i 100 stor-kommuner fordelt på ialt 7 fylker? Rasjonelt og effektivt? Det vil formodentlig bero på arten og omfanget av de oppgaver som man mener at den offentlige sektor skal ha hånd om. Det vil videre bero på i hvilken grad man mener at de regionale og lokale styringsnivåer skal være rene avlastningsorganer for de sentrale myndighetsinstanser, eller i hvilken grad de også skal ivareta nærdemokrati-funksjoner.

Om disse spørsmålene er ikke bare meningene delte, – det skorter også på noe som kan ligne en felles virkelighetsforståelse i våre politiske miljøer på deres ulike nivåer. For den som mener seg å besitte det store overblikket, kan en reduksjonistisk tilnærming gi en grei nøkkel til en helhetsforståelse. Urbanisten Erling Fossen sammenfatter problemkomplekset i følgende konturmessige ordelag: ”Norgeskartet skal tegnes på nytt. Ikke bare fordi regionsforskere på ulike høyskoler skal ha noe å gjøre, men fordi globalisering av økonomien og endring av produksjonskreftene krever en ny politisk organisering”. Og for riktig å stille den politiske virkelighets virkelighetsfjernhet til skue, gir han til beste følgende komprimerte bilde av de standpunkter og holdninger som styrer den aktuelle politiske diskurs:

”Alle partiene er samstemte i at fylkeskommunene skal bort. Høyre og Frp vil ha to forvaltningsnivåer bestående av store og sterke byregionkommuner og en sterk stat, mens de rød-grønne har forpliktet seg til å jobbe for et sterkt folkevalgt regionalt nivå bestående av fra fem til ni regioner. Men en debatt- turné til de største byene og deres omland har drept all tro på en regional reform. I Ålesund sa fylkesordfører for Møre og Romsdal, Jon Aasen (Ap), at fylkene kom til å bestå i uoverskuelig framtid. SVs representanter på turnéen repeterte det samme mantraet om at alle former for sammenslåing, både på kommune- og fylkesnivå, må skje frivillig, og da vet vi hva som kommer til å skje: ingenting”.

At ulike politiske partier kan ha ulik oppfatning når det gjelder arten og omfanget av de oppgaver som man mener at den offentlige sektor skal ha hånd om, burde ikke forbause noen. (Mer forbausende tør det faktisk være at akkurat disse spørsmålene har vært nærmest totalt fraværende i den offentlige debatt om Kongerikets styringsstruktur, men dét er et tema som vi kan la ligge i foreliggende sammenheng). At ulike politiske partier kan ha divergerende oppfatninger om hvordan et gitt problemkompleks best kan håndteres, er imidlertid noe nær en selvfølgelighet. At ett og samme politiske parti kan ha ulik agenda sentralt og ute i distriktene, er for såvidt heller ikke noe nytt eller oppsiktsvekkende. Det samme kan gjerne også sies om den ovensiterte pessimistiske spådom, at ”ingenting” kommer til å skje. Men det vet vi jo ikke, enn så lenge. Det vi ”vet”, er at en bred og åpen offentlig debatt om landets styringsstruktur er et ubetinget gode – iallfall hensett til realiseringen av de intensjoner som i sin tid ble nedfelt i Grunnlovens (§ 100) formaninger vedrørende ”frimodige ytringer om statsstyrelsen og enhver annen gjenstand”.

Uansett hvilke standpunkter man måtte innta i spørsmål som gjelder statsmaktens omfang, graden av sentralisme, lokaldemokrati osv., vil det være all grunn til å stille spørsmålet om et land som Norge virkelig trenger hele tre styringsnivåer. Det er i første rekke dette styringsstruktur-debatten burde dreie seg om. Dersom man kommer til at det faktisk er tilstrekkelig med ett styringsnivå under det sentrale, vil vi ha en gylden anledning til å slå sammen de to underliggende nivåene, det lokale og det regionale. Den rasjonelle løsningen ville da være å overføre de fleste oppgaver som idag er tillagt fylkene, til staten sentralt. Og dersom vi – for å få såkalte slagkraftige enheter – reduserer antallet kommuner til ca. 100 stykker, så nærmer vi oss faktisk det antallet fylker som Norge hadde i middelalderen. Disse var – og er fortsatt – distrikter med forlengst etablerte og stort sett geografisk definerte innbyrdes grenser. Navn – tradisjonsrike, men samtidig høyst levende navn som folk føler tilhørighet til – har de jo allerede. Så hvorfor ikke da like godt kalle dem fylker?

For virkelig å håndtere de grunnleggende samfunnsspørsmål, så som grensene for statens makt og forholdet mellom de styrende og de styrte, vil det aldri være tilstrekkelig med rent administrative reformer – selv ikke en så radikal reform som den som foreslås her. Men dét er ingen grunn til å forsømme de utfordringer som Kongerikets nedarvede og utdaterte forvaltningsstruktur frembyr. Her står vi overfor en uforløst og spennende offentlig oppgave: I påvente av at det skal lykkes å rydde opp i politikkens og forvaltningens retning, substans og irrganger (hvilket uansett må anses som en "tall order"), kan det være greit å få ryddet opp i de ukurante spor og streker som historien har etterlatt seg på Norges-kartet.

January 22, 2006

Søkemuligheter for reiser

Farmann har sett litt på diverse søkemuligheter innenfor Internet når det gjelder reiser. Vi har sett på hotell.no, orbville.no (nylansert norsk versjon av reseguiden.se), kelkoo.com og travelmarket.no(com).

Kelkoo har en søkemodell som gjør at søkeresultatet kommer i en rekkefølge som blant annet er avhengig av hastighet på leverandørs server og klasse på leverandørens abonnement. Når søket er ferdig, kan man imidlertid f.eks. sortere på pris. Brukeren må være bevisst på dette. Våre tester viser at brukere på tilfredsstillende måte beskyttes mot å taste inn feilaktig dato.

Hotell.no har et konsept som ifølge dagspressen inkluderer 15 leverandører av hotelltjenester, mens de andre søkeportalene har én leverandør. Hotell.no lever i stor grad av provisjon av solgte hotellopphold, mens de øvrige søkeportaler omtalt her i stor grad lever av leverandørabonnementer. Våre tester viser at brukere på tilfredsstillende måte beskyttes mot å taste inn feilaktig dato.

Orbville har en søkemodell som i utgangspunktet gir resultat på beste pris. Brukeren beskyttes ikke tilstrekkelig mot inntasting av feilaktig dato. 31. februar 2006 blir fredag i uke 6, og melding om at ugyldig dato er valgt kommer først når søket forsøkes gjennomført.

Travelmarket gir i et av søkebildene databasefeilmelding dersom 31. februar er valgt. Den ugyldige datoen sendes direkte til Oracle-databasen, og Oracles feilmelding sendes ganske så detaljert opp til brukeren.

Vi forstår at slike søkeportaler må ha et levebrød. Basert på dette er ordninger med tjenesteleverandørabonnementer fullt forståelig. Vi søker allikevel alternative forretningsmodeller som kan være mere inkluderende. Vi er skeptiske – for å si det mildt – til et samfunnssyn som går ut på at alle kan leve av hverandres reklame. Noen trodde nok på dette før dot-com-bobblen sprakk. De tror forhåpentligvis ikke på slikt lenger. At noen kan leve utelukkende av reklame er dog ikke umulig. Vil vi få se reiseportaler som søker på andre nettsteder – en slags spesialsydd søkemotor – efter reiser og opphold utelukkende finansiert ved reklame?

Med dagens typiske reiseportaler vet man at det er kun abonnentene som kommer med. Lavprisflyselskaper som har en forretningsstrategi som gjør at de ikke abonnerer på slikt, kommer ikke med. Vil vi se reiseportaler som er brukerfinansiert og som altså gjør jobben med å besøke et utall reisenettsteder for brukeren? Eller vil vi se lisensbaserte nedlastbare applikasjoner som gjør det samme? Kanskje dette er et nytt satsningsområde for Google?

Det aner oss at de eksisterende reiseportaler ikke vil ønske en slik utvikling velkommen? Kommer en slik utvikling? Vi venter i spenning.

Språkkurs i en mobil verden

Farmann har sett litt på produktspekteret til et Halden-basert firma, A.R.M. Lingua. Firmaet tilbyr språkkurs på mobiltelefon (MLC) og via Internet (WLC).

MLC-konseptet innebærer at man laster ned språkkursene kapittelvis til sin mobiltelefon, hvor man da kan bruke så lenge og så mange ganger man ønsker. WLC-konseptet innebærer at man kjøper en innlogging på 12 måneder, og man må være tilkoblet nettet mens man bruker kurset.

Vi synes begge konseptene er spennende. Vi kunne imidlertid tenke oss at egenskaper ved MLC-konseptet også fantes i WLC-konseptet.

Kravet om å være pålogget hele tiden mens man bruker kurset er greit nok så lenge man har en stabil Internet-tilknytning – ihvertfall til fastpris, som f.eks. bredbånd. Verre blir det hvis man har oppringt forbindelse. Nå er efterhvert bredbånd blitt såpass utbredt at alternative forbindelser muligens ikke er noe å satse forretningsmessig på når man ser flere år fremover i tid. Allikevel hender det at man ønsker å ta med seg sin ” bærbare” PC. Da er det ganske kjekt å ha applikasjoner som ikke krever tilkknytning til Internet hele tiden. Man har selvfølgelig muligheten for nettilknytning via mobiltelefon, men dette krever god dekning, og det kan fort gi høye mobiltelefonregninger.

Vi kunne tenke oss muligheten for å laste ned kursene via PC, for så å overføre til en mindre mobil enhet, eksempelvis en mobiltelefon eller PDA. Dette er alternativet for ”gniere” som ikke ønsker å belaste telefonregningen med nedlasting dersom man allerede har en nettforbindelse det er betalt fastpris for, men dette er da altså ikke noe som tilbys. Videre er en PDA et greit alternativ dersom man skal utnytte tiden ombord i passasjerfly. Mobiltelefoner kan som kjent ikke brukes når passasjerfly er luftbårne. Imidlertid vil konseptet med flyvningsmodus kunne løse dette. Med flyvningsmodus kan man laste ned kurs til sin mobiltelefon før man går ombord, og så kan man utnytte tiden effektivt ombord til språkopplæring. Dette krever imidlertid tilstrekkelig lagringskapasitet på mobiltelefonen. Vi minner om at f.eks. flyvningen Los Angeles, CA til Auckland, NZ tar hele 12 timer.

A.R.M. Lingua tilbyr en ”pose og sekk”-pakke for dem som ønsker både WLC og MLC, men vi savner altså her en fleksibilitet. Som et forretningsblad for næringslivets frihet støtter vi selvfølgelig firmaets rett til selv å velge blant annet forretningsmodeller og teknologi. Dette burde være unødvendig å påpeke, men det er da dessverre ikke like selvfølgelig for alle i dette samfunnet. Vi har forståelse for at man ønsker å unngå massedistribusjon i strid med firmaets betingelser for produktene. Vi venter i spenning på hvordan balansegangen mellom fleksibilitet og hensynet til vern mot uautorisert distribusjon blir håndtert i fremtiden.

Disse konseptene er som sagt spennende. Vi venter i spenning på utviklingen, og vi forventer at tilsvarende konsepter vil lanseres for andre områder. Spesielt er reisetid noe som burde kunne utnyttes effektivt langt bedre enn idag, og reisetid kan brukes til langt flere ting enn språkopplæring. Her er det mange forretningsmuligheter.

Vi ønsker A.R.M. Lingua og andre firmaer som forsøker seg på lignende konsepter lykke til.

Er sentralbankens rolle kun koordinering?

For spesielt interesserte i makroøkonomi:

Neoklassisk kvantitetsmonetaristisk teori, fremhevet av herrer som Milton Friedman, mener det er pengemengdesveksten som bringer frem inflasjonen på lang sikt. Når staten ”trykker” penger, vil inflasjonen nødvendigvis komme, på sikt.

Keynesianerne mener også pengemengden spiller en sentral rolle når de ønsker å stimulere økonomien ved å slippe løs mer penger.

Begge disse teoriene møter dog vesentlige problemer når de skal kontrolleres mot virkeligheten. Sentralbankene trykker nemlig ikke penger i spesielt stor grad, ei heller kan de påvirke de lange rentene. Sentralbanken påstås å kunne påvirke de korte rentene, men i hvilken grad det er sant er vanskelig å bevise. Det blir et 'hønen og egget'-problem siden sentralbanken prøver å sette den renten markedet trenger, og markedet retter seg etter den renten sentralbanken setter.

Professor Ingemar Ståhl og doktor Ingemar Bengtsson ved Lunds Universitet lanserer gjennom boken ”Central bank power: a matter of coordination rather than money suppy” et radikalt nytt syn på sentralbankens rolle og funksjon. Sentralbanken mener den har egentlig ingen annen rolle i en moderne økonomi enn at den fungerer som en koordineringsmekanisme. Markedet etterspør en inflasjonstakt som markedet kan rette seg etter. Det er mest effektivt for alle aktører som skal planlegge og skrive kontrakter at man retter seg etter samme forventninger. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken inflasjonstakt som velges bare de aller fleste aktørene velger samme takt så vil relativprisene og økonomien fungere. Det markedet ettersøker kan man kalle et fokalpunkt, et effektivt punkt eller nivå å rette seg etter.

Sentralbankens rolle blir dermed å fungere som et fokalpunkt for markedets inflasjonsforventning. Penger fungerer i dag mest som en betalingsenhet, på samme måte som en meter er en måleenhet. Det handler ikke om absolutte verdier, men snarere bare noe å måle betalinger med.

Sentralbanken har en overlegen mulighet til å kunne fungere som autorativt fokalpunkt fordi den er eiet av staten. De aller fleste mennesker har gjeld mot staten (skatt) som må betales og disse menneskene må derfor forholde seg til staten på en eller annen måte og jevnlig betalte til staten. I så måte er sentralbanken unik.

Markedet velger derfor å rette seg etter de inflasjonsforventningene som sentralbanken setter opp. Når markedet retter seg etter dette og bruker dette i planlegging og kontrakter, blir dette også selvoppfyllende.

Inflasjonsforventningen uttrykt ved dette fokalpunktet blir således ankeret i den monetære politikken. Inflasjonsforventningene skaper den naturlige begrensninger for kredittvekst og pengemengdesvekst uten at staten eller sentralbanken trenger å gjøre noe mer en å sette opp dette fokalpunktet.

Ingemar Ståhl og Ingemar Bengtssons teori er radikal innefor de fleste kretser innen nasjonaløkonomien. Men om de har rett. snur det opp ned på mye av det vi tror vi kan om sentralbanker, renter og inflasjon… og dermed veldig mye annet også.

Sammendrag av doktoravhandlingen:

Doktoravhandlingen/boken kan lastes ned gratis på nett:
Central bank power: a matter of coordination rather than money supply

Oil on the up, again

The oil price reached $68 a barrel on Friday, January 20th, amid worries about the security of supply from Iran, the world’s fourth largest exporter, where there is talk of possible economic sanctions. Adding to the tension, oil firms in Nigeria, the eighth biggest exporter, have been attacked by militants. And Osama bin Laden has released an audiotape threatening more attacks on the west. With demand from Asia as firm as ever, oil is heading in only one direction. (The Economist)

January 21, 2006

Eksperttips

Svenske Affärsvärlden har denne uken et langt intervju med fire ledende aksjeplukkere.
Her er tipsene de gir for 2006:

Mats Qviberg:
- Investor
- Industrivarden
- SAAB

Ragnhild Wiborg
- Transocean, verdens største riggselskap notert på hovedlisten i USA. Er fremdeles billig.
- Pfizer

Patric Tigerschiold
- Astra
- Ericsson
- Munters
- SEB

Johan Lannebo
- Astra Zeneca
- Scania
- Audiodev

January 20, 2006

Flukt fra lederskap

Vi ser det til stadighet i media. Færre og færre ønsker seg lederjobber. Man ønsker utfordrende og utviklende arbeid, men man ønsker ikke det ansvaret og presset som lederrollen fører med seg. Spesielt unge mennesker oppgir nå at de ikke ønsker lederposisjoner. En venn av oss i en organisasjon med 200 mennesker fortalte denne uken ”jeg ble nødt til å ta lederjobben, det var ingen andre som ville ha den.”

Å være leder er en utakknemlig oppgave. Man er ansvarlig for alt som går dårlig, og alt som går bra skyldes ”medarbeidere”. Topplederjobber krever en vanvittig tilstedeværelse, man må være ”on top of everything”. Og everything er i dag mer en noensinne. Lederoppgaven er blitt motsatsen av vår tids ideal om det frie mennesket som har mulighet til å gå egne veier. Det oppleves som mer frihet å arbeide med et fagfelt uten å ta hele det store ansvaret.

I Norden får heller ikke ledere spesielt godt betalt, det er ikke underlig at man sliter med rekrutteringen. Faren er at de som havner i lederpossisjonene ikke lenger er de beste.

Gode ledere som er villige til å ta på seg oppgaven vil bli mer og mer ettertraktet. Dette kommer til å bringe lønningene til denne gruppen opp. Men selv med høyere lønninger vil vi ikke ha alle de gode ledere vi trenger. Ledere er en knapp ressurs, og samfunnet må finne måter å bruke færre ledere og bruke de ledere som finnes mer effektivt.

Antagelig må lederrollen omdefineres. Dette skjer allerede. I dag kan en leder godt være en familiemann og være noe myk, på en helt annen måte enn for én eller to generasjoner siden. Lederrollen er også velkommen og åpen for kvinner med ansvar for små barn. I det hele tatt må lederrollen omskapes slik at den passer med den livssituasjon som de potensielle ledere ønsker seg. Dette betyr ikke minst større fleksibilitet og frihet. Vi kan ikke forvente at lederen skal være på kontoret hver dag fra 07.00 til 20.00 og samtidig måtte mentalt jobbe med problemstillingene hvert eneste minutt i døgnet hele året – det er naturlig at potensielle ledere søker seg bort fra det. Ledere må få mulighet til hjemmekontor, selskaper må tenke gjennom hvordan hverdagen til lederne kan gjøres enklere. Kan man skaffe dem assistenter, kan man kjøpe inn husholdningstjenester osv. for å lette hverdagen for lederen. Lederrollen må frigjøres for at de gode skal ville ta den.

20. januar 2006
Hans Jørgen Lysglimt

The New Market Bubble Theory

So here's the good news: The next five years will bring us the biggest stock-market boom in history. The bad news? The party will end in late 2010, after which we'll face the worst economic decline since the Great Depression.

Welcome to the world of Harry S. Dent, an economist and demographic researcher whose 1992 book, The Great Boom Ahead, called the stock-market bubble of the late '90s when few saw it coming. In his 2004 book, The Next Great Bubble Boom, Dent predicts an even bigger bubble forming over the next few years. That is, before everything crashes down around us. (Wired News)

January 19, 2006

Looting

Snake

January 18, 2006

Gullprisen ... igjen

Gullet har over natten falt og er blitt omsatt for USD 542,50. Det betyr at USD-550-nivået skal testes en gang til før det brytes. Vi tok noen posisjoner over USD 550 som vi har tapt penger på, men der vi har marginer til å holde posisjonene. Vi mener dette er en gyllen (sic!) mulighet til å ta posisjoner på en lav kurs.
Geopolitisk risiko øker nå, Israel har advart Iran mot å skaffe atomvåpen. Konflikter kan bryte ut når som helst, og det vil sende gullprisen opp.
Vi fortsetter å kjøpe gull.

January 17, 2006

Gullprisen

Gullprisen har brutt over USD 550 per unse og ble fredag omsatt for USD 557. Mandag morgen omsettes gull for USD 558. Grafen viser gullprisen fra årsskiftet til fredag. Vi har kjøpt gull i lange posisjoner som vi har til hensikt å ha i mange år fremover. Farmann anbefaler kjøp av gull. Gull har hatt en fantastisk utvikling, men det er ennå ikke for sent å kjøpe gull. Vi tror gull skal videre opp forbi USD 600 innen kort og videre opp forbi all time high fra 1980 på USD 850 per unse før den skal ytterligere opp sakte, men sikkert. Vi frykter at gullet skal stige brått enda mer, det er i prinsippet ingen grense for hvor høyt det kan gå. Eller for å si det omvendt, det er i prinsippet ingen grense for hvor lavt dollaren kan falle når den ikke er backet med annet en løfter og gode hensikter. Men vi håper ikke at gullet når USD 3000 som noen aktører spår – kommer vi dit har det finansielle systemet brutt sammen – da har vi virkelig store problemer.

I 1971 brøt USA gullmyntfoten ved Bretton-Woods-avtalen. Dette markerte et brudd mellom dollaren og gull. US dollar var fra det tidspunktet ikke lenger backet i gull. Som vi ser fra denne grafen (viser årlig snittpris) steg prisen på gull kraftig etter dette. Det er det samme som å si at verdien/prisen på US dollar falt tilsvarende kraftig.

Grafen viser gullprisen fra 2000 til 2006. Som vi ser bunnet gullet på USD 260 i 2001 og har siden steget kraftig. Omvendt kan vi si at US dollar har falt kraftig i verdi siden "toppen" våren 2001. Vi husker at 2001 var året George Bush allerede hadde bestemt seg for å gjøre noe i Irak før 9/11-hendelsen. Så kom 9/11 med alt hva det innebar.

I et historisk perspektiv vil vi om en del år klart kunne konstatere at fallet i verdien av US dollar og verdistigningen på gullet henger sammen med de enorme budsjettunderskuddene i USA, samt kostnadene med krigen siden 2001.

January 16, 2006

Gull fortsetter opp

Gull fortsetter opp og er mandag handlet for USD 559,7 per unse.

En rekke artikkler om gull fra LewRockwell.com for videre studium og fordypning her:

January 15, 2006

2 store jubileer

Året vi nettopp er gått inn i, byr på 2 store kulturjubileer. Mozart og Ibsen henholdsvis feires og markeres. Vi har det med å markere istedenfor å feire i dette landet, men i denne sammenhengen er nok markering mere på sin plass enn feiring. Det er i mai 100 år siden Henrik Ibsens død, og dette passer det veldig dårlig å feire. Offisielt kaller man det ikke markering engang. Det heter Ibsen-året 2006. 250 år siden Mozarts fødsel passer det med en feiring til.

Vidunderbarnet og komponisten Wolfgang Amadeus Mozart ble født 27. januar 1756 til Anna Maria og Leopold Mozart. Det er altså kun 12 dager til selve dagen.

Nettstedet aboutvienna.org kan fortelle om noen av arrangementene. Ved reiselivsmessen 2006 var det noen få aktører som kunne tilby pakker i anledning. Blant tilbudene var opplevelse av Mozart-ukene i Salzburg ved Peer Gynt Tours om veldig kort tid – med start førstkommende lørdag. Samme selskap tilbyr opplevelse av ”Wiener Festwochen,” hvor Mozart står sentralt. Dette er medio til ultimo mai. Peer Gynt Tours tilbyr også ”Mozartbyene Wien og Praha” primo desember. Ifølge reiseselskapet ble det holdt en minnemesse i Praha den 5. desember 1791 – komponistens dødsdag – med deltagelse fra over 4000 innbyggere.

HagaNor Reiser tilbyr en 10-dagerstur med start 22. september for opplevelse av Mozart-jubileet i Østerrike.

Escape Travel tilbyr elvecruise over hele verden, og i anledning Mozart-jubileet tilbyr selskapet et cruise fra søndag til søndag på strekningen Passau-Budapest-Passau med fly mellom Passau og Oslo.

Vi anbefaler interesserte å vurdere disse og andre pakkealternativer og egenorganiserte opplegg.

Dr. Henrik Johan Ibsen forlot denne verden 23. mai 1906.

Når det gjelder hundreårsjubileet for Henrik Ibsens bortgang, er nettstedet for markeringen ibsen.net. Reiselivsmessen 2006 kunne by på flere spennende aktiviteter og produkter i anledning Ibsen-året.

Aschehoug og Universitetet i Oslo kunne tilby Henrik Ibsens skrifter. Ifølge forlaget og ansvarlig redaktør professor Vigdis Ystad er det ”Ibsen komplett for første gang i historien.” Her er for eksempel brever og artikler inkludert.

Teater Ibsen kan tilby en dannelsesreise fra klokken 6 om eftermiddagen til midnatt fra og med 23. mai til og med 15. juni. Dette er en forestilling som går langs Telemarkskanalen.

På spørsmål kunne en representant for Visit Telemark fortelle at standen ikke hadde mere i anledning Ibsen-jubileet enn dette fra Teater Ibsen. Farmanns utsendte medarbeider ble henvist til Skien kommune med kontaktopplysninger. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at det imidlertid var mere. Man har Ibsen-museet i Skien, og ”rottejomfruen” fra ”Lille Eyolf” – en skulptur i Skien. Dette sto opplyst i selveste hovedinformasjonsbladet for Telemark på standen. Medarbeiderne burde muligens vært bedre innført i materialet som de har.

Utenfor Telemark har man Ibsen-sommer i Grimstad fra primo mai til medio august.

Den Polytekniske Forenings vårprogram byr på mye spennende. Blant disse er et møte i samarbeide med Riksteatret. Møtet inkluderer prøveforestilling av Henrik og Emilie. Vi siterer fra foreningens program:

Kan man tenke nytt og originalt rundt Ibsen – det tror vi alt er i gang!

Vi har forsåvidt intet imot originalitet og nytenking, men her er vi skeptiske. Eksempelet ”Holberg på nynorsk” sier det meste i denne anledning.

Vi anbefaler interesserte å vurdere de nevnte og andre aktiviteter og produkter nærmere.

Sheltering Guise

Background Check

Gullpris over USD 555 per unse – NOK 119 100 kiloet

Gullprisen har brutt over USD 550 per unse og ble fredag omsatt for USD 557,2.

Vi kjøpte noe gull fredag ettermiddag på USD 554, men denne gang med gode marginer, slik at naturlige mindre svingninger ikke vil resultere i automatisk salg (margin calls). Dette er lange posisjoner vi har til hensikt å ha i flere år fremover.

Vi tror gull skal videre opp forbi USD 600 innen kort og videre opp forbi all time high fra 1980 på USD 850 per unse før den skal ytterligere opp sakte, men sikkert.

Vi frykter at gullet skal stige brått enda mer, det er i prinsippet ingen grense for hvor høyt det kan gå. Eller for å si det omvendt, det er i prinsippet ingen grense for hvor lavt dollaren kan falle når den ikke er backet med annet en løfter og gode hensikter. Men vi håper ikke at gullet når USD 3000 som noen aktører spår – kommer vi dit, har det finansielle systemet brutt sammen – da har vi virkelig store problemer.

January 14, 2006

Det er noe muffens

Farmann har denne helgen vært på Reiselivsmessen 2006. Her ble vi gjort oppmerksom på rentenivået i Brasil. Utlånsrenten er typisk på 30 % p.a., mens innlånsrenten typisk er på 20 % p.a. Det offisielle inflasjonstallet er på ca. 6 %. Tallet hadde vært 1800 % for noen år siden. Med en nominell rente på 20 % og en inflasjon på 6 % får vi en realrente på ca. 13,2 %. Dette er før skatt. Efter skatt ble renten anslått til 17-18 %. La oss si at renten efter skatt er 17 %. Realrenten blir da med en inflasjon på 6 % på ca. 10,4 %.

Det hører med til historien at den brasilianske real har steget i det siste mot norske kroner.

Det er veldig mange investeringer som ikke gir så god årlig avkastning. Vi undres hvorfor det da i det hele tatt investeres. I Norge og den vestlige verden forøvrig ansees bankplassering som en ganske trygg plassering, tilnærmet risikofri. Dette er nok ikke bare på grunn av statlige garantier. I land som Brasil er det kanskje ikke så enkelt.

Ifølge vår kilde, som er norsk, og som driver med salg av fritidsboliger i Brasil til nordmenn, hadde det høye rentenivået ført til at brasilianerne hadde fått tillit til realen. Før plasserte de midler i utlandet. Nå sparer de i brasilianske banker.

Penger skal svare til reelle verdier. Altså når investor A låner penger via en bank til låntager B, kan vi forestille oss at A låner 100 traktorer til B. Når det da er gått ett år, og lånet forfaller, skal B betale 130 traktorer til den formidlende banken. Den formidlende banken beholder 10 traktorer og leverer 120 til A. Banken tjener ikke nødvendigvis 10 traktorer. Det kan være at det er svært vanskelig å låne ut til en rente på 30 % p.a. Men er det virkelig mulig at 2/3 av innskuddsmidlene blir utlånt til en så høy rente med en årlig inflasjon på 6 %? Det er nemlig dét som kreves for at det skal gå rundt, og da er det intet igjen til lønninger og andre kostnader i banken, eller til utbytte til bankens aksjonærer.

Ifølge vår kilde er brasiliansk økonomi ganske stabil. Kan dette vare med slike forhold? Det er jo noe her som ikke stemmer.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at bankinnskudd i brasilianske banker kun mottaes fra personer med adresse i Brasil

Det var en gang, Aftenposten

Det var en gang en avis som med rette kunne kalles både borgerlig og riksmålsavis. Avisen vi snakker om er Aftenposten. Mange har fått med seg at det er en god stund siden avisens nevnte egenskaper gikk over i historien.

Mandag denne uken kunne Aftenposten formidle sterk kritikk mot at ”lønnskakser” har fått en ”skattegave.”

Aftenposten hadde videre snakket med noen toppskatteydere. Aftenposten sier:

Toppskatteytere som Aftenposten snakket med i helgen, var svært lite opptatt av hvorvidt skattetrykket for dem personlig øker eller reduseres som følge av endringene i skattesystemet.
. Aftenposten presenterer imidlertid ikke noe stort utvalg. Det er snakk om et par, som sier:
Vi kan gjerne betale skatt, bare vi vet at pengene brukes til gode formål.

Vi reagerer ikke på at slikt presenteres i Aftenpostens spalter. Dét vi reagerer på at det er det eneste perspektiv som presenteres.

Det nevnte par synes muligens det har råd til å betale toppskatt. La det da få betale frivillig. Ja, vi vet at ekstrabetalinger blir avvist, men det må da være mulig med anonyme betalinger. Paret mener tydeligvis at Staten ikke har nok penger som det er. At ikke Aftenposten har klart å finne noe alternativ til et slikt perspektiv er mildt sagt slett journalistikk.

Misforståelsen at statskassen representerer gode formål, mens private lommebøker representerer dårlige formål får stå uimotsagt hos Aftenposten.

Det finnes faktisk de som ikke ønsker å ha sine barn i kindergulag, som vil sikre ordentlig skolegang for sine barn, og som vil gi seg og sine økonomisk trygghet – for å nevne bare noen eksempler. Et samfunn hvor vi fra vugge til grav skal få utdelt lommepenger til vårt forbruk, som skal være gjennomsnittlig, mens Staten gir oss de –velferdsgoder– av dårlig kvalitet som den mener vi bør ha, er ikke noe dette forretningsblad ønsker. Vi vil også påpeke at et samfunn med mange mennesker med midler til overs gir mange uavhengige mennesker. Slik uavhengighet er en fare for dem som ønsker total statskontroll. Vi minner om at steder der kun Staten har makt, er lite trivelige steder.

Er det noen som fortsatt tror at Aftenposten ikke er en sosialistavis?

Danger time for America


The economy that Alan Greenspan is about to hand over is in a much less healthy state than is popularly assumed.
DESPITE his rather appealing personal humility, the tributes lavished upon Alan Greenspan, the chairman of the Federal Reserve, become more exuberant by the day. Ahead of his retirement on January 31st, he has been widely and extravagantly acclaimed by economic commentators, politicians and investors. (The Economist leder)

Concern over global warming

The Economist Intelligence Unit Country Briefing - Norway


The Economist Intelligence Unit har sin nye Country Briefing for Norge ute denne uken.
Fra rapporten: The centre-left government presented a revised budget proposal on November 10th. More public spending will be directed to health and education over the next two years and to a programme of employment creation in the public sector, which entails an expansionary fiscal policy. Economic growth is buoyant, and the Economist Intelligence Unit estimates that real GDP grew by 2.8% in 2005. GDP growth is expected to slow slightly to 2.6% in 2006, when we expect to see higher interest rates. A deceleration in investment growth will lead to lower growth of 1.9% in 2007. High oil prices are boosting the trade and current-account surpluses, with the current-account surplus expected to reach around 16.5% of GDP in 2005-06, before narrowing slightly in 2007. Hele rapporten koster USD 540 men The Economist publiserer et sammendrag på sine sider.

January 13, 2006

Think Tanks

Intervju: Jacob Wallenberg

Dagens Industri har et lengre intervju med Jacob Wallenberg som leder Investor og som fyller 50 år 13 januar.

Portoøkning i USA

Farmann kommentar:
US Postal service øker portoen i USA, dette skaper furore. Men, levering av tradisjonell post kommer bare til å bli dyrere og dyrere. Vi må være forberedt på ytterligere prisøkninger i USA og her hjemme i Norge.

January 12, 2006

Trying hard

January 11, 2006

Fallout

Holding one's breath

January 10, 2006

Gull-bullrun fortsetter

Gull fortsetter sitt sterke bullrun og brøt mandag gjennom grensen på USD 550. Spotnoteringen nådde rekordnotering på USD 550,75, den høyeste prisen siden 1981. I skrivende stund handles gull spot til USD 546,10.

De gullposisjoner vi tok forrige uke på rundt USD 528 har gitt en meget god avkastning, men med en advarsel. Vi tok to posisjoner. Én på USD 25 og én på USD 150. Posisjonen på USD 25 hadde så liten margin at den automatisk solgte allerede første natten da kursen sank til USD 524,05. Det gjelder å ha tilstrekkelige marginer til å ta svingningene. Men, posisjonen på USD 150 hadde vi en høyere margin på, den ble ikke solgt og har vært med på oppgangen fra USD 528 og dermed tjent inn de tapte USD 25 flere ganger før vi rullet den over i nye posisjoner.

Gullpapiret streetTRACKS Gold Shares (NYSE:GLD) vi kjøpte i New York med norsk nettmegler til kurs USD 52,79 for 1/10 unse gull har steget til USD 54,60 og dermed gitt 3,49% avkastning.

Selv om gull nå har nådd en psykologisk grense på USD 550, mener vi gull skal videre opp. Hovedgrunnen til dette er det fundamentale fakta at Federal Reserve og alle andre sentralbanker "trykker" penger. Pengemengdesveksten ser ikke ut til å avta. Dessuten liker vi det faktum at gull handles internasjonalt til én pris. Du og jeg får samme pris som George Soros, Berkshire Hathaway og Goldman Sachs.

På kort sikt vil vi likevel se an om grensen på USD 550 brytes eller om vi skal ha en reaksjon ned før grensen brytes definitivt for godt. Vi selger derfor våre posisjoner nå og avventer. Vi kjøper igjen enten når vi mener en reaksjon ned begynner å bunne ut, eller når 550 grensen brytes med kraft.

January 09, 2006

Cartoon Jihads

Cartoon Jihads
By Daryl Cagle

Nothing generates anger in the Muslim world like a cartoon. The most recent cartoon-Jihad comes from a Danish newspaper that printed cartoons depicting the prophet Muhammad. The Jyllands Posten, Denmark's biggest newspaper, has been bombarded by street protests, international diplomatic incidents and death threats against cartoonists who have gone into hiding, fearing for their lives.

I'm fond of the Jyllands Posten newspaper because they run my cartoons. Reporter Anders Raahauge wrote the report below to cartoonist Doug Marlette who alerted me to the ongoing events:

"To test the limits of self-censorship, we asked all Danish cartoonists to draw Muhammad. We were provoked by the fact that a Danish author of children's books couldn't find any illustrators for his planned, decidedly non-polemic book on the prophet. Twelve cartoonists dared.

"There has been a great uproar. 5000 Danish Muslims protested in the streets of Copenhagen, 12 Muslim ambassadors demanded that our Prime Minister should take immediate and harsh action against (us) which he firmly declined (to do). The ambassadors then complained to the "Organization of the Islamic Conference"; there has been a general strike in Kashmir, and a political party in Pakistan, with Danish affiliations, has put a bounty on the heads of the 12 Danish cartoonists: 50,000 Danish Kroners for each execution."

Danes treasure their press freedoms. The newspaper ran the Muhammad drawings as part of an article about self-censorship in the press, noting that even with a free press defined by law, there are other constraints regarding what can or can't be published. The Danish prime minister refused to meet with ambassadors from 11 Islamic countries, led by Egypt, who objected to Denmark's "smear campaign" and demanded punitive action against the newspaper. The ambassadors then announced a general boycott against Denmark. The United Nations weighed in, conveying sympathies to the offended Islamic countries. Last week, in an apparent concession to the angry Muslims, Danish Prime Minister Anders Fogh Rasmussen urged Danes to exercise their rights to free speech without inciting hatred against Muslims. The Danish government had the prime minister's words translated into Arabic and distributed to Middle Eastern countries in the hope of easing the diplomatic crisis. Jyllands Posten's editor-in-chief is quoted as saying, "the next step will be giving orders to suppress the newspaper."

I found the offending cartoons on the web; they are disappointingly dull and it is hard to see how they could make anyone angry. Muslims consider any graphic depiction of Muhammad to be taboo. For the Muslim countries, it is a matter of imposing their sensibilities upon the infidels in the West. For the Danish "infidels" at Jyllands Posten, it is a matter of press freedom and an unwillingness to accept restrictions on an absolute and treasured freedom, which includes the right to offend anyone they choose to offend. In America we take our freedom to offend seriously; we would never threaten the lives of artists who paint the Virgin Mary with animal dung, or put a crucifix into a jar of urine -we limit the argument to whether our National Endowment for the Arts will subsidize these artists.

Depictions of Muhammad are not the only cartoons that inspire Islamic rage. Montreal Gazette cartoonist Terry "Aislin" Mosher had a similar experience. In response to a deadly terrorist attack against foreign tourists in Luxor, Egypt, Mosher drew a dog wearing Arab headgear; the dog was labeled "Islamic Extremism" and the caption read, "With Apologies to Dogs Everywhere." Mosher and his newspaper received a flood of Muslim threats and vitriol in a Jihad similar to the situation in Denmark.

A cartoonist whom I syndicate, Sandy Huffaker, drew a cartoon showing an Iraqi holding a book titled, "The Koran for Dummies," and an American soldier asks, "Anything in there about GRATITUDE?" I was bombarded by many thousands of e-mails in a flame campaign instigated by the Council on American Islamic Relations (CAIR), which asked readers on their Web site to e-mail me. The e-mails were hysterical, filled with colorful threats and demands that I fire and punish Huffaker. I posted a big batch of the emails on my Web site and asked my own readers to respond to CAIR. (My Web site has a rather large audience, so I flamed CAIR back.) Being on the other end of a flame campaign may have been a new experience for CAIR, because their flame campaign against me stopped abruptly -or more likely, CAIR saw that the hysterical rantings of their supporters, displayed on my Web site, did not speak well for their cause.

Pulitzer Prize-winning cartoonist Doug Marlette of the Tallahassee Democrat, found himself blasted by a CAIR e-mail Jihad when he drew a cartoon with the caption, "What Would Muhammad Drive?" The drawing showed a man wearing Arab headdress and driving a Ryder truck (a reference to Oklahoma City bomber, Timothy McVeigh). In response to an inquiry from Jyllands Posten, Doug writes, "I was used to negative reactions from religious interest groups, but not the kind of sustained violent intensity of the Islamic threats. The nihilism and culture of death of a religion that sanctions suicide bombers, and issues fatwas on people who draw funny pictures, is certainly of a different order and fanatical magnitude than the protests of our home-grown religious true believers."

Marlette continues, "As a child of the segregated South, I am quite familiar with the damage done to the "good religious people" of my region when the Ku Klux Klan acted in our name. The CAIR organization that led the assault (on me), describes itself as a civil rights advocacy group. Among those whose "civil rights" they advocated were the convicted bombers of the World Trade Center in 1993. They cannot be taken seriously. For many of those who protested my cartoon, recent émigrés, many highly educated, it was obvious that there was not that healthy tradition of free inquiry, humor and irreverence in their background that we have in the west. There was no Jefferson, Madison, Adams in their intellectual tradition. Those who have attacked my work, whether on the right, the left, Republican or Democrat, conservative or liberal, Protestant, Catholic, Jewish or Muslim, all seem to experience comic or satirical irreverence as hostility and hate. When all it is, really, is irreverence. Ink on paper is only a thought, an idea. Such people fear ideas. Those who mistake themselves for the God they claim to worship tend to mistake irreverence for blasphemy."

Muslim countries expect the press in Denmark to suppress cartoons that would be offensive to them, but they don't extend the same cartoon courtesy to others that they demand for themselves. Cartoons in the Arab press are typically so ugly and racist that American audiences have never seen anything like them. Middle Eastern cartoon venom is targeted toward Israel, often depicting Jews with hooked noses and orthodox garb, sometimes with fangs and bloody teeth, often in the roles of Nazis. The Jews are sometimes shown crucifying Arabs in a "Jews killed Jesus" scenario, or enacting their own concentration camp Holocausts on their neighbors, along with their henchmen, the Americans. The cartoons are designed to be as offensive to Jews as possible, and are seen as nothing out of the ordinary by Middle Eastern newspaper readers.

Unless we defend our funny little drawings with the same zeal that we see from the victims of our irreverence, we'll continue to see our freedoms constricted by the loud voices of those we offend.

©2006 Daryl Cagle - Daryl Cagle is a political cartoonist and blogger for MSNBC.com. He is a past president of the National Cartoonists Society and his cartoons are syndicated to more than 800 newspapers, including the paper you are reading. His books "The BIG Book of Bush Cartoons" and "The Best Political Cartoons of the Year, 2006 Edition," are available in bookstores now.




Comment and discuss this artickle in the Farmann forum:
http://www.farmann.no/forum/showthread.php?p=389#post389

January 08, 2006

Schibsteds søkemotor Sesam i flat utvikling

Schibsteds storsatsning på den egne søkemotoren Sesam er en forsiktig suksess. Aktørene i bransjen har fulgt satsningen nøye med tanke på egne satsninger. Det store spørsmålet er om norske brukere vil la seg lokke bort fra Google til en mer rendyrket norsk søkemotor med fokus på norske resultater.

Vi kan nå 9 uker etter lansering konstatere at utviklingen er flat. Søkemotoren fikk voldsomt mange søk ved lansering, av brukere som ville teste søkemotoren, men Sesam har kun klart å beholde en del av disse som fortløpende brukere.

Fra Alexa:

January 07, 2006

Kjøp Fast Search & Transfer

Uansett sirkuset rundt Opticom er nå den tidligere låste situasjonen Fast Search & Transfer løsnet betraktelig opp. Vi må forvente at de kontrollerende parter vil bruke noe tid på å få full kontroll over situasjonen i Opticom. Blant annet må de gå igjennom rapporter og legge frem for aksjonærene hva granskningen kommer frem til. Så fort dette er over vil Opticom bli lagt inn i Fast. Når det er på plass, er tiden fort moden for å gjøre noen trekk med Fast Search & Transfer. Selskapet er spådd som en aktuell oppkjøpskandidat i løpet 2006. Øystein Stray Spetalen har begynt å kjøpe seg opp i selskapet. Dette kan fort bli veldig spennende.

Selg Opera Software

Insidere selger i Opera Software. Det tyder på at et salg ikke er nært forestående. Om det er nært forestående vil det være til omtrent samme kurs som vi har nå. Et salg av selskapet Opera Software er avhengig av at nøkkelpersonene ønsker å selge. Insidersalgene tyder på at en slik vilje ikke finnes i nær fremtid.

January 06, 2006

Pipe Wrench

January 05, 2006

Farmann kommentar: Opticom – En seier for norske aksjonærer

(Bilde: Gordon Gekko - Øystein Stray Spetalen)

Det dramatiske oppgjøret i Opticom ASA kuliminerte med at duoen Thomas Fussel og Robert Keith tok tilbake kontrollen over selskapet. Duoen sitter nå igjen med full kontroll over både børsnoterte Opticom og Fast Search & Transfer. De to fremstår i dag som seierherrer, men det reelle bildet er mer nyansert enn som så.

Kontrollen er tilbake, men alt er likevel ikke som det var før opprøret begynte. I kjølvannet av denne saken er en rekke ting forandret. Noen ting er enkle og opplagte, andre mindre så. Aksjekursen i Opticom har mer enn doblet seg og er nå priset til tilnærmet reell markedsverdi for Fast-aksjene. Øystein Stray Spetalen har igjen vist seg som en effektiv raider, tjent og realisert omtrent 60 millioner raske kroner på å ha tatt initiativ til opprøret. Mange andre Opticom-aksjonærer har tjent gode penger om enn i mindre skala. Men, noen har også tapt penger på å kjøpe seg inn på de høyeste kursene, Stordalen har tapt penger. En mengde ny og oppsiktsvekkende informasjon om forhold i selskapene og persongalleriene bak dem er kommet frem.

Vi vet ikke sikkert hva herrene Fussel og Keith hadde for planer med sitt innehav og tidligere fullstendige kontroll over Opticom før raidet. Situasjonen i selskapet var låst, og prisingen var presset i bunn. Fussel og Keith var selvfølgelig klar over verdien av Fast-aksjene og selvfølgelig bestemt på å få dem frem før eller senere. Deres utspill til norske media der Keith aktivt manipulerte markedet med kritisk å snakke ned verdien av Opticom sannsynliggjør at planen var en lav prising av Opticom. En lav prising før mer fullstendig kontroll og større eierandel skulle sikres. Den planen er nå torpedert, Opticom legges inn i Fast til omtrent markedspris uten at den kontrollerende aksjegruppen kommer over ytterligere andeler av selskapet til bunnkurs.

Dagens rapport fra avtroppende styreformann Anders Eckhoff gav lite ny informasjon. Den granskning det forrige styret i har gjennomført viste likevel det alle allerede viste. Herrene Fussel og Keith har forsynt seg av selskapets midler på en måte som i Norge er oppsiktsvekkende, uvanlig og satt i den større sammenheng urimelig. I Norge er 7 millioner i honorar per år, år etter år, for en deltidsjobb fullstendig urimelig – selv om det strengt tatt ikke nødvendigvis er ulovlig. Når det samtidig er kommet frem at duoen i skjult har forsynt seg på tilsvarende måte fra Fast Search & Transfers datterselskap i U.K., må konklusjonen bli at vi her har å gjøre med en grådighetskultur som ikke hører hjemme i norske forretningsliv.

Dagens rapport kunne også fortelle at Fussel og Keith aktivt har gått inn for å hindre og motarbeide en effektiv og ryddig granskning av selskapet – noe minoritetsaksjonærene selvfølgelig har et krav på at skal gjennomføres på en ryddig måte. At selskapets tekniske leverandør Fast Search & Transfer holder tilbake data fra selskapets styre og granskere er fullstendig uholdbart.

Industrialistene og finansmennene Thomas Fussel og Robert Keith har nå begge fått noen stygge riper i lakken. Mye mer synd er det at selskapet Fast Search & Transfer også drar på seg en rispe. Fast er et svært spennende selskap på alle måter, men så lenge denne duoen har kontroll i selskapet må norske og internasjonale investorer bli nødt til å legge inn en viss rabatt for en ”Fussel/Keith – wildcard”-faktor, noe som skader verdien på selskapet. Oppsiktsvekkende nok drar Orkla Finans også på seg en ripe gjennom å ha deltatt i et raid på en måte som vel er det selskapet uverdig.

Mest forunderlig er det likevel at Petter Stordalen med følge i denne generalforsamlingen på tampen av sirkuset med åpne øyne og skyhøy profil går inn i en situasjon de vet de ikke kan vinne. De har nå fått riper de lett kunne unngått gjennom å ha spilt sine kort annerledes. Det forundrer oss at Stordalen legger opp til et slik show fremfor media – hva har han å tjene på dette? For Anders Berggren har det hele endt ganske fatalt med at han har forlatt Orkla Finans.

Det kan være vanskelig å se vinnerne her, mange har fått stygge riper, noen få har tjent gode penger, men de største vinnerne i denne saken er faktisk norske aksjonærer. Dels har aksjonærene som satt i Opticom før dette begynte, fått realisert de store underliggende verdiene. Det viktigste er likevel at Spetalen & Co. gjennom å initiere denne prosessen strammer opp markedets spilleregler. Raidet holder aksjelovens og børsens beskyttelsesmekanismer i live og skjerper dermed alle aktørene i bransjen. Gjennom denne saken sendes et tydelig signal til aktørene i disse markedene, både til engler og til togrøvere, at et raid kan komme når som helst og som lyn fra klar himmel. Dette disiplinerer i alle ledd til gode for alle. Raideren fyller en viktig funksjon i det kapitalistiske systemet, og det er ikke en selvfølge at han finnes.

Spetalen har fylt rollen som en norsk Gordon Gekko, han har fått frem verdier som tidligere var låst og utilgjengelige. Vi husker scenen i filmen Wall Street der Gordon Gekko på generalforsamlingen i Teldar Paper forteller hvordan hans raid får frem milliardverdier for aksjonærene:

”In the last seven deals that I’ve been involved with there were 2,5 million stockholders who have made a pretax profit of 12 billion dollars. Thank you.” – Gordon Gekko

Opticom var underpriset med over en milliard kroner fordi Fussel og Keith satt med total kontroll i selskapet, denne kontrollen rokket opprørerne ved og brakte dermed verdier frem i dagen.

Raidet er markedet i funksjon – og et fungerende marked tjener vi alle på. Thank you.

Hans Jørgen Lysglimt
Redaktør Farmann
http://www.farmann.no

SV kludrer det til igjen

Nok en gang har SV kludret det til i regjeringen. Først demonstrerte en del av SVs stortingsgruppe mot sin egen regjering mot norsk deltagelse i Afghanistan, i strid med regjeringens politikk.

Og nå har finansminister Kristin Halvorsen oppfordret til boikott av israelske varer, i strid med regjeringens politikk.

Forstår ikke SV hva det vil si å sitte i regjering?

Fra BBC

Norway split over Israel boycott

Norway's Finance Minister Kristin Halvorsen is backing a planned consumer boycott of Israeli goods, contradicting the coalition government's policy.

Ms Halvorsen voiced support for a campaign of solidarity with the Palestinians, due to be launched by her Socialist Left party this month.

"It is a long time since I bought any Israeli products," she told Norway's Dagbladet newspaper.

Norway's foreign ministry said such a boycott was not government policy.

Ms Halvorsen insisted she was expressing her party's view and not that of the government. She would not front the campaign, she added.

She gave the interview before Israeli Prime Minister Ariel Sharon suffered a stroke on Wednesday.

Ms Halvorsen's party is a minority partner in a three-party coalition formed after elections in September, alongside the Labour Party and Centre Party.

Last month, the municipality of Soer-Trondelag in central Norway launched a boycott of Israeli goods and services.

A finance ministry spokesman, Runar Malkenes, told the BBC News website that "there are no moves to push for a boycott of Israeli goods" at government level.

He said such differences of view were part of coalition politics.


Tok tilbake kontrollen i Opticom

Thomas Fussel og Robert Keith tok på dagens generalforsamling i Opticom ASA tilbake kontrollen over selskapet. Det var høy tempratur på generalforsamlingen, som fikk et usedvanlig etterspill. Duoen hadde overlegent flest stemmer og satte dermed inn Fussel, Keith og sin mann Ralph Carabal i det nye styret. Duoen hindret også det gamle styrets formann Anders Eckhoff i å holde sin presentasjon som første punkt ved generalforsamlingen. De fikk nemlig gjennom endring av dagsordenen slik at valg av styre ble behandlet før presentasjonen. Siden valgt styre er konstituert og effektivt umiddelbart, kunne Fussel nå som ny styreformann forslå at presentasjonen skulle trekkes tilbake, noe som gikk igjennom.

Eckhoff holdt likevel sin presentasjon etter at den offisielle ekstraordinære generalforsamlingen var avsluttet, tildels med jubel fra småaksjonærene.

Ideologisk debatt i USA

I USA pågår det en intens ideologisk debatt der noen av de viktigste aktørene er Michael Moore, Al Franken, Bill O´Reilly, Rush Limbaugh og Ann Coulter.

Moore har en meget konfronterende stil, det skal jeg innrømme, selv om Fahrenheit 9/11 stilte en del viktige spørsmål ved den meget reaksjonære klikken som styrer republikanerne og USA. Bidragsytere hos Farmann befinner seg nok i begge leire, og slik skal det være i et forum.

Jeg vil likevel anbefale alle å lese LIES: And the Lying Liars Who Tell Them – A Fair and Balanced Look at the Right av Al Franken. Dette er en bok som retter et kritisk søkelys på Bush-administrasjonen, høyrevridde kommentatorer og Fox News.

Ariel Sharon

Israels statsminister, Ariel Sharon, er alvorlig syk og har gjennomgått en operasjon. Han har hatt dårlig helse en tid, og visestatsminister Ehud Olmert har tatt over oppgavene midlertidig.

Ariel Sharon meldte seg november 2005 ut av Likud, som han hadde ledet siden 1999, og dannet Kadima. Kadima leder på meningsmålingene, men er fullstendig dominert av Sharon. Hvis det viser seg at Sharon er såpass syk at han må trekke seg tilbake, er det vanskelig å spå utgangen av parlamentsvalget i mars. Sharon er Israels mest populære politiker og har støtte fra alle fløyer. På grunn av sin tøffe lederstil og vilje til fred med palestinerne er det mange som ser Sharon som den eneste garantien for fred og sikkerhet.

Cameron forandrer toriene

En måned etter at toriene valgte David Cameron som ny leder er partiet i ferd med å gjennomgå en forandring. Partiet skal rekruttere flere kvinner og etniske minoriteter som parlamentsmedlemmer, og politikken skal forandres på viktige områder:


  • sosial rettferdighet

  • miljøvern

  • økonomi

  • globalisering

  • offentlige tjenester

  • sikkerhet

David Cameron har nedsatt arbeidsgrupper som skal bidra til å utforme ny politikk og har knyttet til seg folk utenfor det politske miljøet som rådgivere, herunder Zac Goldsmith i miljøverngruppen og Bob Geldof i globaliseringsgruppen. Målet er å fravriste Labour overtaket over sentrum i britisk politikk. Alarmen har allerede gått i Labour, og flere ledende politikere i regjeringen erkjenner at David Cameron er en seriøs utfordrer ved neste valg.

Samtidig er det flere torier som reagerer på en del av utspillene fra Cameron. Faren er at partiet dreies for mye over til venstre, slik at høyresiden starter å protestere. Partiet har en stor fløy som er sterkt konservativ og EU-fiendtlig. Historien har vist at denne fløyen kan lage nok bråk til at velgerne skremmes.

Likevel ser det ut til at britene er i ferd med å vende tilbake til toriene under ledelse av en ung, dynamisk og karismatisk leder.

Korrupsjon i USA

Lobbyisten Jack Abramoff har erklært seg skyldig i korrupsjon, og politikere er i ferd med å distansere seg fra ham. Han kan dra med seg flere toppolitikere i dragsuget. Tidligere majoritetsleder i Representantenes Hus Tom DeLay har allerede måttet gå av, og flere kan følge.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/4579474.stm

January 04, 2006

Chris Patten urges stronger line against Tsar Putin

The former EU foreign affairs commissioner and former Tory Chairman was reacting to Russia's apparent attempts to punish Ukraine's Orange Revolutionaries for rejecting its preferred presidential candidate.

The man who has been Chairman, Governor, Commissioner and is now Chancellor and Lord argued that the EU (and the west in general) had been too soft on Russia for too long. The EU has attempted to bring Russia into the family of western democracies by treating it with kid gloves, inducements and membership of the G8 (even though its economy doesn't warrant it). Rather than accepting these encouragements to become more democratic Mr Putin has become increasingly authoritarian and, says Patten, bullied its neighbours. As an illustration of policy pusillanimity we have recently witnessed Gerhard Schroeder behave in an ethically dubious way by taking a €1m pa job from Russia's Gazprom for involvement in a project he rushed through in the dying days of his Chancellorship of Germany.

Lord Patten recommended tougher treatment of Russia. He said that it was "extraordinary" that Putin had been allowed to assume the chairmanship of the G8 even though it was going "backwards on democracy". He urged the other G8 leaders to tell Russia - privately or otherwise - that its recent behaviour was unacceptable. He also urged the EU to be warmer to Ukraine's aspiration to Union membership.

Chris Patten said that the west had done nothing about Russian misbehaviour in Moldova and Georgia because it was afraid of upsetting a major supplier of its energy needs. The west should remember, he said, that Russia's narrow economy hugely depended upon Europe's custom and it needed to be more assertive. (Conservativehome)

Kommentar:
Lord Patten har utvilsomt et poeng, president Putin oppfører seg mer og mer som en tsar. Vesten bør starte å være tøff mot president Putin og Europas siste diktator, president Lukasjenko i Hviterussland.

LO skal knekke FrP

www.dagsavisen.no

Nå kaster LO seg inn i kampen mot FrP. Organisasjonen skal bruke et millionbeløp for å holde den politiske debatten fra valgkampen levende.

Kommentar
Dette viser nok en gang at det er LO som er den mektige faktoren i norsk politikk. Ap er et rent underbruk for Gerd-Liv Valla.

NHOs Årskonferanse 2006

NHO avholdt onsdag sin årskonferanse 2006.

Se fullstendig dekning av konferansen på NHOs sider.

Farmann kommentar:
Dagens konferanse la frem en imponerende lineup av talere. Konferansen setter søkelys på polarområdene, et område som representerer neste fase i det verdiskapende Norge. Vi gjør oss noen betrakninger:

- Nordområdene vil kreve store ressurser fremover i oppbyggingsfasen. Dette vil sette ytterligere press på innenriksøkonomien i Norge. Oppbyggingen vil trenge mye arbeidskraft, og vil kunne betale disse bra og bidra til ytterligere lønnspress oppover i Norge. I sum vil dette gjøre det ennå vanskeligere for ikke-oljerelatert konkuranseutsatt eksportindustri i Norge.

- Relasjonen med Russland vil bli mye viktigere fremover. Dette åpner muligheter, men også mulige konflikter. Norske politikere må være forberedt på å håndtere et tøft Russland i fremtidige forhandlinger – ref gassforhandlingene i Ukraina.

- Jens Stoltenberg tok forsamlingen med storm. Mannen har en gudebenådet talegave. Selv Farmanns redaktør lot seg nesten rive med et øyeblikk. I stil gir vi ham 10 av 10 mulige poeng, men innholdet er det samme gamle og fortjener bare 2 eller 3 poeng av 10 mulige.

Gasskrisen i Ukraina

Gasskrisen i Ukraina er midlertidig løst for denne gang. Det grunnleggende problemet gjenstår likevel. Russerne vil ha markedspris for sin gass, det er et helt rimelig krav og burde være en selvfølge. At det ikke er en selvfølge illustrerer hva som er problemet. Problemet er egentlig ikke prisen, problemet er at russerne bruker Ukraina som transportdistanse for gass levert til Europa. Hva Ukraina kan kreve betalt for dette? Det er spørsmålet. At Ukraina har en lav pris på gass er bare en omvendt måte å ta betalt for transporten. I prinsippet kan Ukraina kreve nesten hele renten eller overskuddet på gassen levert til Europa. Så lenge russerne har overskudd på virksomheten vil de antagelig fremdeles levere til både Ukraina og Europa. Det var dette den norske stat gjorde da oljen ble funnet i Nordsjøen, de tok nesten alt. Det hele blir til slutt en forhandling. Det er ingen gitte svar på en slik situasjon, partene forhandler utifra sine styrker og svakheter. Man kan kaste lys over forhandlingen med spillteori, men ikke finne svaret.

Så lenge det ikke er noen gitte svar på problemet kommer spørsmålet til å komme opp igjen. Spørsmålet handler ikke om hva Ukraina skal betale for gassen, spørsmålet handler om hva russerne skal betale for å få lov til å transporte gassen over Ukraina til markedene i Europa.

Gull fortsetter opp

Gull fortsetter opp og handles onsdag morgen norsk tid til USD 532,86.

Den gullhandelen vi gjorde i går har dermed kastet bra av seg. Vi tok to posisjoner i gull og én valutaposisjon i NOK mot USD. Valutaposisjonen har vi tapt USD 7,44 på, og gullposisjonene har vi tjent USD 19,05 og USD 32,10 på. Netto har vi på 14 timer tjent USD 33,82. (Vi har hatt noen transaksjonskostnader).

USD 33,82 avkastning på et døgn er respektable 16,9%.


Day Trading deals
ID Open
Date Buy Sell Rolling
Until Rate Stop loss
rate TAKE PROFIT
rate Margin Last
rate Current
profit/loss
663436 03/01/2006 5.00
XAU 2,645.25
USD 03/02/2006 529.05 524.05 25.00
USD 532.86 19.05 USD
663526 03/01/2006 19,879.75
NOK 2,500.00
EUR 03/02/2006 7.9519 7.9919 100.00
NOK 7.9716 -7.44 USD
663565 03/01/2006 10.00
XAU 5,296.50
USD 03/02/2006 529.65 514.65 150.00
USD 532.86 32.10 USD

January 03, 2006

Spennende år for USA

2005 var et ganske dårlig år for president Bush. Befolkningen startet å protestere mot den dårlige planleggingen av hvordan Irak skulle utvikle seg etter at koalisjonsstyrkene styrtet Saddam Hussein, tallet på drepte amerikanske soldater er over 2000, enormt underskudd på statsbudsjettet, nominasjonen av Harriet Miers som høyesterettsdommer måtte trekkes tilbake, majoritetslederen i Representantenes Hus Tom DeLay måtte gå av, stabssjefen for visepresident Cheney, Lewis "Scooter" Libby måtte gå av etter skandalen som involverte avsløringen av CIA-agent Valerie Plame, partifeller i Senatet startet å protestere mot Patriot Act og tortur av fanger.

Så hvordan kommer 2006 til å fortone seg?

Presidenten har allerede måttet legge den store innenrikspolitiske saken på is, nemlig reform av Social Security. Alan Greenspan går av som Chairman of Federal Reserve og etterfølges av Ben Bernanke. Her skal det tillegges at presidenten har utnevnt en mann som nyter stor respekt i alle leire.

Men 2006 er et stort valgår og Republikanerne må forsvare sitt flertall i Representantenes Hus og Senatet. Eneste trøst er at Demokratene også sliter og ikke har noen samlende lederskikkelse.

Den største utfordringen er å få orden på økonomien, og da må utgiftene i Irak kuttes kraftig. Sannsynligvis vil USA starte å trekke tilbake en del av troppene etter at Irak har fått en regjering og flere militærstyrker som kan slå tilbake mot opprørerne. Men det er problematisk for presidenten at stadig flere av partifellene er kritiske.

Partiene har også startet å posisjonere seg foran presidentvalget 2008, og for mange er drømmeoppgjøret Condoleezza Rice-Hillary Clinton. Det kommer nok til kun å være en drøm. Men én ting er sikkert, president Bush er i ferd med å være en belastning for sitt parti.

Diskutér saken på Farmann Forum

Challenges ahead for US economy

Many people may not know the name Ben Bernanke. But at the end of January he becomes the world's most powerful central banker when he succeeds the respected head of the US Federal Reserve, Alan Greenspan.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/4549942.stm

Helen Bjørnøy vil frede Grünerløkka

Miljøvernminister Helen Bjørnøy (Sv) vil frede Grünerløkka. Riksantikvaren har arbeidet med en fredning av Grünerløkka siden 2001, og nå gir Bjørnøy sin velsignelse til fredningen. 136 bygårder, 1400 husstander omfattes av fredningen.

Farmann kommentar:
Fredning av Grünerløkka innebærer et enormt tap av menneskelige verdier, både som tapt livskvalitet og finansielle tap. Bygårdene er gamle og slitte, og mange trenger kraftig oppgradering for å svare til dagens krav. Det beboerne helst ønsker seg er balkonger. Beboerne vet at balkong øker livskvaliteten betydelig. Adgang til balkong og andre forbedringer fremmer velvære og helsen direkte. Når nå miljøvernministeren og Riksantikvaren nå går inn og dreper 1400 husstanders drøm om balkong mm, er det intet mindre enn et fryktelig overgrep mot disse menneskene. I disse boligene vil det bo mennesker i mange tiår fremover, tilsammen blir det titusenvis av menneskeår med redusert livskvalitet. Beboerne snakker om at verdien ville gått opp dersom de fikk bygge, den økte verdien er selvfølgelig bare en konsekvens av øket livskvalitet i boligene.

Bruker man noe sunn fornuft, innser man at det ikke er nødvendig å verne 136 bygårder på Grünerløkka. Dersom Riksantikvaren har meget gode grunner til det, kan man kanskje gå med på å verne én eller to – med erstatning til eierne. Men å teppeverne hele bydeler på denne måten kan ikke forsvares oppveiet mot ønsket til 1400 husstander om forbedringer for å få en høyere livskvalitet. Tenk om Riksantikvaren anno 1850 hadde vernet datidens råtne trehusbebyggelse i området – da ville den stått der fremdeles. Teppeverning på denne måten er et misbruk av Riksantikvarens mandat. Farmann kan faktisk ikke annet enn å oppmuntre til sivil ulydighet i dette spørsmålet – bygg balkongene!

Kjøp gull

Vi har gjentatt flere ganger at vi tror på gull fremover. Så lenge verdens stater trykker penger som de gjør vil gullprisen gå opp. Den voldsomme veksten i pengemengden innebærer også en viss risiko for global finansiell krise. Vi tror ikke risikoen for dette er veldig stor, men når pengene eller papirene i vår lommebok tross alt bare er papirpenger er risikoen hele tiden tilstede.

Vi kjøper gull:

Vi kjøpte derfor noe gull i dag. Gull kan kan handles på en rekke måter og på en rekke handelsplasser og hos flere meglere. Noen som for eksempel easy-forex.com tillbyr sågar giring på 200 ganger innsatsbeløpet. Om du hadde kjørt full giring på gull i dag, ville du kunne tjent 400% på innsatsbeløpet! Vi valgte å kjøpe noe gull via Street Tracks Gold Shares et amerikansk gullfond notert på New York Stock Exchange. Tickeren GLD representerer et papir som holder 1/10 unse gull som i skrivende stund handles for USD 52,79. Internetaksjehandlere som Nordnet tillbyr direkte handel i USA så dette er veldig greit for dem som har adgang til dette. Vi satt også opp en konto på easy-forex.com og deponerte et mindre beløp bare for å teste systemet (USD 25 er minimum). Vi girer fullt med maksimalt mulig og får 100-gangeren slik at innsatsen vår på USD 200 (NOK 1290) gjorde at vi kunne kjøpe 15 unser gull mot USD til totalt USD 7941.

Gull har hatt en fantastisk oppgang i 2005, men vi forventer at gull skal videre opp. Det skal bli spennende å følge dette fremover.

For å teste gjorde vi også noen posisjoner i NOK mot USD. Disse solgte vi igjen med unntak av en posisjon for å kunne posisjonere oss fullt i gull.

Dette er derfor dagens transaksjoner på easy-forex.com:

Date ID Description Credit
(USD) Debit
(USD) Amount
to risk Free balance
(USD)
03/01/2006 T_1882193 Deposit 25.00 25.00
03/01/2006 D_663436 Day Trading Deal 25.00 25.00 USD 0.00
03/01/2006 T_1882316 Deposit 25.00 25.00
03/01/2006 D_663526 Day Trading Deal 15.06 100.00 NOK 9.94
03/01/2006 T_1882371 Deposit 150.00 159.94
03/01/2006 D_663543 Day Trading Deal 90.28 600.00 NOK 69.66
03/01/2006 D_663553 Day Trading Deal 60.21 400.00 NOK 9.45
03/01/2006 C_663553 Close Day Trading Deal 60.19 -400.00 NOK 69.64
03/01/2006 T_1882410 Day Trading P/L 6.40 63.24
03/01/2006 C_663543 Close Day Trading Deal 90.29 -600.00 NOK 153.53
03/01/2006 T_1882411 Day Trading P/L 2.93 150.60
03/01/2006 D_663565 Day Trading Deal 150.00 150.00 USD 0.60

Your total amount to risk is currently: 190.05 USD

Your free balance is: 0.60 USD

Dagens Næringsliv annonsepriser

Vi fikk nylig se annonseprislisten for Dagens Næringsliv for 2006.

For informasjon:
1/1 side hverdager s/v - 117 500 kr
1/1 side hverdager 4 farger - 117 500 kr
2/1 (to helsider) hverdager 4 farger - 151 000 kr
1/1 side lørdager s/v 129 250 kr
2/2 lørdager 4 farger 166 100 kr

The concequences of your vote

Uncontrolable beast

Gull fortsetter opp – 519,3

Gull fortsetter opp og noteres tirsdag morgen spot til USD 519,3 per unse, opp fra 516,2 nyttårsaften. I Farmann tror vi dette er fortsettelsen av en langsiktig oppgangstrend for gull. Verdien av gull fallt kraftig på 90-tallet, til tross for at pengemengden vokste kraftig. Dét gjorde at mange mistet troen på gull, veldig mange droppet helt gull som en naturlig del i en veldiversifisert portefølje. Nå er interessen for gull kommet tilbake, og vi tror den er kommet for å bli. Dette alene gjør at flere og flere investorer vil kjøpe gull for 5-20% av sin portefølje, noe som er et naturlig nivå, og dette vil drive prisene opp. At gullet falt på 90-tallet bør ses som en feilvurdering av markedet. Så lenge verdens stater fortsetter å trykke penger som de gjør skal verdien av gull opp – det er et direkte forhold mellom de to. Vi siterer Dr. JG Hülsmann som i en privat samtale med oss nylig uttrykte sin bekymring "Gold will continue to rise – there is way too much confidence in the world right now." Dr. Hülsmann er faktisk så bekymret for den monetære situasjonen at han ikke vil risikere å oppbevare sitt gull i en vanlig bank. "The governments have confiscated our gold before – and they can do it again. Better not have it in the bank where they have direct access to it."

January 02, 2006

Hudkrem til 5000 kr / 125 000 kr kiloen


Kosmetikkprodusenten Kanebo har lansert en hudkrem til damene, den vil koste over 5000 kr i norske butikker. 5000 kr for 40 ml krem tilsvarer 125 000 kr per kilo – dyrere enn gull med andre ord.

Vi bryr oss ikke spesielt mye om kremer, men vi er fascinert av priser. 5000 kr for en slik flaske er helt åpenbart ikke basert på hverken kostnad ved å produsere, eller enorm etterspørsel. Prisen er satt fordi Kanebo ser at det finnes et segment i markedet som er villig til å betale dette for håpet om skjønnhet. Produktet blir til og med snakket om som rimelig, siden en plastikkoperasjon kan koste 30 000 kr. Kan hende er det hele en markedsføringsgimmic. Om det stemmer, er de rimelig smarte, mye gratis markedsøfring – noe ikke minst denne artikkelen er et bevis på.

Nye åpningstider for Oslo Børs

I dag 2 januar 2006 er første dag med Oslo Børs' nye åpningstider. Aksjer er åpent fra 09.00 til 16.30 og derivater fra 09.00 til 16.20.

Oslo Børs åpner nå på samme tidspunkt som de andre nordiske børsene. Oslo Børs stenger en time før Stockholm og Helsinki og en halv time før København.

Offentliggjøring av børsmeldinger skjer fra 07.30 til 16.30 alle børsens virkedager.

Farmann kommentar:
Aktører Farmann er i kontakt med mener utlendingene ennå ikke har fått med seg Oslo Børs' nye åpningstider. Det kan ta noe tid før dette er helt innkjørt, dét skaper muligheter for daytradere.