Er sentralbankens rolle kun koordinering?

For spesielt interesserte i makroøkonomi:

Neoklassisk kvantitetsmonetaristisk teori, fremhevet av herrer som Milton Friedman, mener det er pengemengdesveksten som bringer frem inflasjonen på lang sikt. Når staten ”trykker” penger, vil inflasjonen nødvendigvis komme, på sikt.

Keynesianerne mener også pengemengden spiller en sentral rolle når de ønsker å stimulere økonomien ved å slippe løs mer penger.

Begge disse teoriene møter dog vesentlige problemer når de skal kontrolleres mot virkeligheten. Sentralbankene trykker nemlig ikke penger i spesielt stor grad, ei heller kan de påvirke de lange rentene. Sentralbanken påstås å kunne påvirke de korte rentene, men i hvilken grad det er sant er vanskelig å bevise. Det blir et ‘hønen og egget’-problem siden sentralbanken prøver å sette den renten markedet trenger, og markedet retter seg etter den renten sentralbanken setter.

Professor Ingemar Ståhl og doktor Ingemar Bengtsson ved Lunds Universitet lanserer gjennom boken ”Central bank power: a matter of coordination rather than money suppy” et radikalt nytt syn på sentralbankens rolle og funksjon. Sentralbanken mener den har egentlig ingen annen rolle i en moderne økonomi enn at den fungerer som en koordineringsmekanisme. Markedet etterspør en inflasjonstakt som markedet kan rette seg etter. Det er mest effektivt for alle aktører som skal planlegge og skrive kontrakter at man retter seg etter samme forventninger. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken inflasjonstakt som velges bare de aller fleste aktørene velger samme takt så vil relativprisene og økonomien fungere. Det markedet ettersøker kan man kalle et fokalpunkt, et effektivt punkt eller nivå å rette seg etter.


Sentralbankens rolle blir dermed å fungere som et fokalpunkt for markedets inflasjonsforventning. Penger fungerer i dag mest som en betalingsenhet, på samme måte som en meter er en måleenhet. Det handler ikke om absolutte verdier, men snarere bare noe å måle betalinger med.

Sentralbanken har en overlegen mulighet til å kunne fungere som autorativt fokalpunkt fordi den er eiet av staten. De aller fleste mennesker har gjeld mot staten (skatt) som må betales og disse menneskene må derfor forholde seg til staten på en eller annen måte og jevnlig betalte til staten. I så måte er sentralbanken unik.

Markedet velger derfor å rette seg etter de inflasjonsforventningene som sentralbanken setter opp. Når markedet retter seg etter dette og bruker dette i planlegging og kontrakter, blir dette også selvoppfyllende.

Inflasjonsforventningen uttrykt ved dette fokalpunktet blir således ankeret i den monetære politikken. Inflasjonsforventningene skaper den naturlige begrensninger for kredittvekst og pengemengdesvekst uten at staten eller sentralbanken trenger å gjøre noe mer en å sette opp dette fokalpunktet.

Ingemar Ståhl og Ingemar Bengtssons teori er radikal innefor de fleste kretser innen nasjonaløkonomien. Men om de har rett. snur det opp ned på mye av det vi tror vi kan om sentralbanker, renter og inflasjon… og dermed veldig mye annet også.

Sammendrag av doktoravhandlingen:

Doktoravhandlingen/boken kan lastes ned gratis på nett:
Central bank power: a matter of coordination rather than money supply

Share
This entry was posted in Finans. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.