Terrorkrigen i tidsskriftet Samtiden

Av J.K. Baltzersen

I Amerikas Forente Stater har det vært endel debatt omkring
tapet av friheter og rettigheter i kjølvannet av terrorkrigen. Sentralt i denne
debatten står den såkalte USA Patriot Act. Den
samme debatten har vi ikke sett i Norge. Dette kommer nok for det meste av at
vi ikke har noen lov tilsvarende den nevnte her til lands.

På grunn av den manglende debatten her på den vestre del av
den skandinaviske halvøy var det med forventningsfull interesse at denne
skribent registrerte at Samtiden 1/2006
hadde en artikkel ved Ole Jan Larsen med tittel Terrorkrigens pris i Norge.
Efter å ha lest artikkelen er den
forventningsfulle interesse forvandlet til skuffelse. Med en slik tittel skulle
man forvente en mer eller mindre systematisk analyse av konsekvensene av
terrorkrigen i Norge. Isteden blir leseren presentert for en fortelling om en
enkeltskjebne.

Enkeltskjebner er viktige nok, og det samme er de
problemstillinger som luftes av artikkelforfatteren. Samtidig er ofte konkrete
historier som gir innblikk i et hendelsesforløp, mer interessante enn abstrakte
prinsipielle betraktninger. Ikke minst gir en konkret historie troverdighet i
den forstand at en konkret historie forteller om noe som faktisk er skjedd. Det
er ikke kun snakk om betraktning om noe som kan komme til å skje én eller annen
gang.

Når denne skribent er skuffet, er det ikke først og fremst
på grunn av innholdet i artikkelen i seg selv. Det er på grunn av
forventningene til artikkelen. Disse forventningene er basert på artikkelens
tittel. Forholdene for somaliere i Norge efter 11. september 2001 – og da
spesielt den ene somalierens og hans families skjebne – er nok en av
terrorkrigens kostnader. Men er det den eneste?

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer
deg selv, manet Arnulf Øverland. Derfor skal ikke denne skribent avvise Larsens
historie med at vi kun skal bry oss dersom det er øvrige kostnader ved
terrorkrigen i Norge. Ei heller kjenner denne skribent historien om somalieren
Abdi Hashi fra annet enn Larsens artikkel. Derfor skal vi la skyldspørsmålet
her ligge.

Det som savnes er en systematisk analyse av hvilke
konsekvenser for vårt samfunn krigen mot terror medfører. Her kommer blant den
filosofi som går ut på ingen fugl skal falle til jorden uten at Staten har det
i et register – det er visselig ikke nok med at ingen spurv skal falle til
jorden uten at Staten så har bestemt – inn.

Larsen er i sin artikkel inne på dette. Han viser til at
Abdi Hashi ble dømt for brudd på valutaloven, regnskapsloven og ligningsloven.
Han viser videre til at myndigheter i andre land har tatt tak i lignende
virksomhet og sørget for at den holder seg innenfor tilsvarende regelverk. Larsen
mener visst at Abdi Hashi ikke burde havne i fengsel fordi norske myndigheter
burde ha veiledet virksomheten, noe som de – ifølge Larsen – har hatt lang tid
på i forkant av 11. september 2001.

Artikkelen tar imidlertid ikke opp de prinsipielle
problemene rundt nevnte lovverk. Det synes ikke å være noe problem for Larsen
at norske myndigheter skal vite om alt som kryper og går av
valutatransaksjoner, og at skattevesenet skal vite om alle mulige slags
detaljer, samt at skattevesenet skal ha full kontroll, slik at det kan innkreve
penger når og hvis det selv – eller Stortinget – skulle finne det for godt.

Misforståelsen at den som har rent mel i posen, ikke har noe
å frykte er ikke noe som oppsto med terrorkrigen. Ei heller oppsto filosofien
om at ingen fugl skal falle til jorden uten at Staten har det i et register med
terrorkrigen. Det kan imidlertid være liten tvil om at terrorkrigen blir brukt
som legitimering. Like efter 11. september 2001 var en representant for Økokrim
ute i media og nærmest proklamerte seier i kampen mot skatteparadisene.
Terrorkrigen skulle være hjelpemiddelet. Fra tid til annen er det endel som bør
påminnes om at flukt fra tyranniske og konfiskatoriske skatteregimer ikke er en
universelt anerkjent kriminell handling.

En annen kostnad er de biometriske pass. Press fra
amerikanske myndigheter har ført til at europeiske pass blir biometriske. Nye
norske pass er det allerede. I førsteomgang er det et ansiktsfoto som skal
lagres elektronisk i passet. Senere vil det også bli lagret fingeravtrykk.

Ifølge en pressemelding fra Det kongelige justis- og
politidepartement er det av hensyn til dem som skal reise til Amerikas Forente
Stater at det er innført biometriske pass for norske statsborgere. Jo, takk.
Ikke bare gjør politikerne valget mellom brukervennlighet versus personvern for
de USA-reisende, men alle norske borgere – uansett hvorhen i verden de måtte
ønske seg – skal påtvinges dette regimet.

Hvis vi skal tillates å reise utenfor Schengen-området, skal
informasjon lagres elektronisk i et dokument som vi må ha med oss til utlandet.
Denne informasjonen kan avleses trådløst av alle som har utstyr til det. I
førsteomgang er det snakk om ansiktsfoto. Om noen år vil også nye pass ha
informasjon om fingeravtrykk. Hvor er protestene?

Mot slutten av denne kommentar berører vi noe i artikkelen
av den grunn at denne skribent ikke kan dy seg. Ole Jan Larsen skriver:

Etter å ha fulgt denne saken siden 2001, er det Grimstads lemfeldige omgang med fakta og ubegrunnede
mistanker som har gjort sterkest inntrykk.

Javel? Ordet lemfeldig
er synonymt med ordene skånsom og forsiktig. Basert på konteksten aner det
denne skribent at Larsen har ment noe annet. Larsen anbefales derfor – med all
respekt å melde – å holde seg til fremmedord han kjenner betydningen av.

Larsens artikkel er interessant og leseverdig, men den
berører altså kun en del av det som er terrorkrigens pris i Norge. Dessverre er
nok terrorkrigens pris noe langt mere enn det Larsen fremstiller. Og i den grad
Larsen berører temaer som gjelder den vidtrekkende og omfattende stat, tar han
intet oppgjør med den. Den er kun noe Abdi Hashi burde vært veiledet inn i.
Larsen kunne gjort et poeng av at med den lovjungel vi har idag er det alltid
noe man kan ta noen på. Selvom hans eksempel er godt egnet til å gjøre et slikt
poeng, kommer intet slikt poeng.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Se også øvrige av hans artikler.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.

4 Comments

  1. Bår Stenvik
    Posted 8 March, 2006 at 12:10 pm | Permalink

    “Lemfeldig” betyr skånsom, men har også fått en mer negativ betydning – overfladisk, lettvint, slapp osv.

  2. Posted 11 March, 2006 at 1:08 am | Permalink

    At et ord på grunn av sproglig uformuenhet misbrukes i stor grad er ikke ensbetydende med at dette ordet også har fått en annen betydning.

  3. Bår Stenvik
    Posted 28 March, 2006 at 3:19 pm | Permalink

    Siden det jeg skrev ovenfor var direkte sitat fra bokmålsordboka, må det vel sies å ha fått det?

  4. Posted 13 April, 2006 at 7:29 pm | Permalink

    Beklager sent svar.

    “Bokmålsordboka” gjelder det statsstyrte bokmålet. Her har i stor grad demokratisme i sprogets ”utvikling” – hvilket vil si at ”utviklingen” styres nærmest av en stemmeprosess hvor selv analfabetene har stemmerett – rådet grunnen.

    Hvis hr. Stenvik kan henvise til en autoritet som Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, vil skribentens posisjon tas opp til ny vurdering. Ellers ikke.