Det overadministrerte Norge

Av J.K. Baltzersen

I forrige uke la tankesmien Civita frem rapporten Det overadministrerte Norge av Øyvind Såtvedt. Såtvedt er stabssjef ved byrådsformannens kontor i Oslo. Denne skribent var tilstede under frokostseminaret, og skribenten har lest rapporten.

Rapporten kan virke lovende når Dag Ekelberg skriver i forordet:

Denne rapporten skiller seg ut ved at den ikke foreslår mer politikk.

Den store skuffelse kommer imidlertid når det i rapporten sies:

[U]tdefinering av spesifikke problemstillinger fra det offentlige ansvarsområde er likevel kortsiktig eller naivt i et bredere samfunnsperspektiv.


Rapporten kan nok for mange synes altfor tettpakket med administrative detaljer. Videre kan denne skribent ikke se i rapporten noe særlig potensiale for forbedringer i offentlig forvaltning. Dette er muligens en kombinasjon av at skribenten ikke ser hvordan ting skal bli så meget bedre ved litt omorganisering, og av at budskapet nok ikke kommuniseres godt nok, men det kan like gjerne være at det kun er bare det ene av disse to fenomener som gjør seg gjeldende.

Såtvedt gjør i rapporten seg noen tanker om begrepet demokrati. Han er ikke like ille som mange, idet det ofte blir slik at demokratisk og udemokratisk brukes om fenomener avsender henholdsvis liker og ikke liker. Rapporten avviker imidlertid fra den klassiske definisjon av demokrati, og man kunne under frokostseminaret merke tendenser til uenigheter om hva begrepet demokrati omfatter. Da blir diskusjonen slitsom. Ved diskusjoner må man tross alt snakke samme sprog.

Såtvedt uttalte under frokostseminaret at demokratiet tar utgangspunkt i enkeltmenneskers rettigheter, som individene gir fra seg ved valg. Man kan jo spørre seg om hvordan man kan la være å gi fra seg disse rettighetene, og om hvordan man eventuelt beskytter de rettigheter man ikke har gitt fra seg når stortingspresidenten ber om stemmer foran Oscar Wergelands maleri av Eidsvoldsmennene. Dag Terje Andersen, som var invitert til å holde innlegg på frokostseminaret, og som under seminaret uttalte at ”politikere skal kunne blande seg inn i alt,” mistenker skribenten sterkt for ikke å være enig i denne demokratidefinisjonen.

Såtvedt ga uttrykk for et ønske om et mer effektivt demokrati og mer politisk legitimitet.

Ett perspektiv er at det er sløsing med skattebetalernes penger når eksempelvis EU-parlamentet flytter mellom Brüssel og Strasburg. Et annet perspektiv kan være at når EU-parlamentarikerne er opptatt med flytting, er det andre ting de ikke får gjort, f.eks. å lage nye reguleringer.

Det kan være grunn til å minne om hva Will Rogers (1879-1935) sa:

Be thankful we’re not getting all the government we’re paying for.

Når det gjelder øket politisk legitimitet, kan jo dette ha sine positive sider, men det kan også stilles spørsmål om vi virkelig vil dette. Med øket legitimitet har Statens makt øket av den naturlige årsak at statsmaktsutøvelse er blitt mere legitimt – på godt og ondt. Det er ikke sikkert at mere legitimitet er ønskelig. Det kan være at det kloke her ville være å komme med den gamle advarselen om å være forsiktig med hva man ønsker seg, for det kan gå i oppfyllelse.

Når det gjelder Dag Terje Andersens påstand om at vi holder oss idag med de samme prinsippene som da vi på et tidlig stadium fikk vår nasjonale grunnlov og det kommunale selvstyre, er det grunn til å spørre hvilken planets historie det er Andersen har studert. Man kan mene hva man vil om utviklingen siden 1814, men en påstand om at det er de samme prinsipper vi holder oss med idag som i 1814 fordrer vel et lengre måneopphold?

Andersen hadde også en refleksjon om Gaustadtoppen. Dette var visstnok et ”politisk fjell.” Den som kommer fra den ene siden, tegner fjellet på én måte, og den som kommer fra den andre siden, tegner fjellet på en helt annen måte. Moralen er visstnok at selvom fjellet blir tegnet på hver sin måte, tar ingen av dem feil. Andersen må innrømmes et poeng, selvom denne skribent ikke er helt med. La oss illustrere det med et eksempel for denne moralen. Noen ser at lovfestet kjønnskvotering til private bedrifters styrer er feil. Andre ser at det er riktig. Skribenten er ikke helt med på at ingen av perspektivene er feil.

Denne skribent kan ha sympati med ønsket om å fjerne det ene av de to nivåene fylkeskommunen og primærkommunen, men skribenten er ikke imponert – hverken av denne rapporten eller Dag Terje Andersen. I vurderingen av norsk forvaltningsstruktur kan det anbefales å ta med Odd Gunnar Skagestads kronikk fra januar om forvaltningsreform, hvor Skagestad blant annet sier:

Den rasjonelle løsningen ville da være å overføre de fleste oppgaver som idag er tillagt fylkene, til staten sentralt. Og dersom vi – for å få såkalte slagkraftige enheter – reduserer antallet kommuner til ca. 100 stykker, så nærmer vi oss faktisk det antallet fylker som Norge hadde i middelalderen. Disse var – og er fortsatt – distrikter med forlengst etablerte og stort sett geografisk definerte innbyrdes grenser. Navn – tradisjonsrike, men samtidig høyst levende navn som folk føler tilhørighet til – har de jo allerede. Så hvorfor ikke da like godt kalle dem fylker?

Debatt om det overadministrerte Norge ønskes velkommen, og i så måte er også Civitas utgivelse av denne rapporten prisverdig.

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Flere av hans artikler finnes her.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.