Hva ga nå dette året oss?

Av J.K. Baltzersen

fyrverkeri

Nok et år er ebbet ut. Hva fikk vi ut av det?

Tidlig i året raslet noen med begrepet ”vinterolympiade.”
For dem av oss som aller helst vil ha tyve grader pluss og over året rundt, ga
dette et kaldt gufs nedover ryggen. En olympiade er jo en fireårsperiode, og en
fireårig vinter kan neppe kalles et gode. Fireårsvinteren slo heldigvis ikke
til. Isteden fikk vi en varm sommer og en meget lang sensommer. Vinteren så
langt har ikke vært blant de varmeste. Sommeren hevdes å ha vært den varmest på
hundre år.

Det er nesten til å forundres over at NRK faktisk fikk med
seg i sin nyhetskavalkade at Cirkus Merano ble plaget av sne ved sesongstart.

Klimabekymringer – eller mer presist troen på at dette må
være menneskehetens skyld ene og alene – har det ikke skottet på. At vi har
hatt klimaforandringer gjennom all tid på denne klode synes ikke å bite på
noen, med få unntak. Skribenten forundres ikke av at Julian Lincoln Simon og
Bjørn Lomborg ikke kom høyt på julesalgslistene. Ikke å komme høyt her kan
imidlertid muligens ansees som et kvalitetsstempel.

FN-delegater dro hjem fra en klimakonferanse i Nairobi uten
å bli enige. Dét kan jo det være grunn til å være glad for, for selvom det kan
være grunn til bekymring – og noe sannsynligvis bør gjøres for at vi ikke skal
havne i en enda verre situasjon – er en lite diskutert fare, faren for at
miljøproblemer brukes til øket statsmakt og øket politiker- og byråkratmakt.
Hvis politikere eller byråkrater fra hele verden blir enige om noe, er det
grunn til bekymring, for da blir de sannsynligvis enige om at ”vi alle er i
samme båt,” og at du må ro. Ellers brøt det ikke ut noen fugleinfluensa her til
lands.

Alt tidligere enn alt snakket om ”vinterolympiade” hadde vi
Hamas’ valgseier. Allikevel har vi ikke sett noe til en nevneverdig svekkelse
av troen på demokratiet – eller folkeflertallsstyre – som det beste alternativ.
En god del senere på året forlot den store Milton Friedman, vinner av Sveriges
Riksbanks pris i økonomis videnskap til Alfred Nobels minne i 1976, oss. Mange
hedret – med store rett – hans innsats for friheten. Civita hadde et
seminar til hans minne. Til tider under seminaret kunne man få inntrykk av at
det å være mot demokrati er den største synd som tenkes kan. Både Friedman og
Buchanan, som ble tildelt samme pris 10 år senere, skulle visse ha seg frabedt
som motstandere av demokratiet. Dersom man er motstander av demokratiet, er det
selvfølgelig meget vesentlig hva man har som alternativ, og det er godt mulig
at begge de nevnte store menn ikke med rette kan kalles demokratimotstandere.
Dette er imidlertid ikke poenget her. Poenget er den gudestatus demokratiet har
oppnådd, og som setter folk i stand til for nærmest enhver pris å ville
forhindre at ens helter blir tatt i å være motstandere av demokratiet.

Ibsenåret ble fullført uten at De unges forbund, En
folkefiende
eller Samfundets støtter var blant stykkene oppført på
hovedstadens scener. Kan det være fordi vi hyller Ibsen som en stor dikter, men
ikke vil vite av hans kritikk av demokratiet, ihvertfall ikke av det norske, og
i særdeleshet ikke rett efter det store jublieumsåret 2005? Rundt
kroningsjubileet kunngjorde forøvrig Adresseavisen en meningsmåling der en
betydelig andel av befolkningen var for at Kongen personlig skulle gis mere
makt.

Tilbake til Middelhavets østlige strender. I Libanon gikk
det ikke helt fredelig for seg i 2006. Libanon ble evakuert. Ryktene vil ha det
til at det ble klaget over mangel på standard på transporten ut. Uten å måtte
betale for det blir folk bragt ut av en krigssone, men nåde den som begår brudd
mot folks ”luksusrettigheter.”

Landet med en betydelig skattekåthet mistet John Fredriksen
som statsborger til Kypros. Drosjenæringen ble uglesett for å ha vært involvert
i skatteunndragelse. Antallet angiverier til skattemyndighetene gikk opp med en
betydelig prosentandel, men i landet hvor grensene for skattemyndighetenes
innsyn synes uten grenser, satte DnB NOR seg opp mot skattemyndighetene og
ville ikke samarbeide.

Cathrine Sandnes ble redaktør av Samtiden. Interessant.
Sandnes sto jo frem for en god stund siden – før året vi omtaler – på
reklameplakater rundt omkring som kulturredaktør i Dagsavisen med ”hånden på
kulturmeldingen” og skjelte ut politikere for at de ikke skjønte at det var andre
ting som betydde noe enn rentenivået. Vi kan jo lure på om Sandnes forstår at
det finnes ting som betyr noe som politikere ikke har noe med. Det religiøse
forholdet til Statens stortingsmeldinger bør få flere enn skribenten til å være
skeptiske. Leseren får selv vurdere Sandnes’ hittil 2 utkomne Samtiden-numre og
de fremtidige i dette lys.

Ytringsfriheten ble utfordret av reaksjoner mot frie avisers
publiserte stoff. Munch-bilder kom til rette i et land der verdier for
millioner får henge ubevoktet. Nettavisen Liberaleren ga heroisk uttrykk
for at den ikke ville bidra til kjendisstatus eller sympati for mordere eksempelvis
i forbindelse med Nokas-rettssaken.

I oktober la den rødgrønne regjering frem sitt første
”selvstendige” statsbudsjettforslag. Flittig viste regjeringen til ”mandatet
fra velgerne.” Det er blitt sagt at ”valgordningen har gitt oss mandat” ville
vært en mer presis beskrivelse. Skattebetalerforeningen la frem tall som viste
at skattenivået fra 2004 til 2005 øket i antall kroner. OECD la frem tall som
viste at skattenivået øket med ett prosentpoeng som andel av BNP. Allikevel
banket de rødgrønne med at de skulle bringe skattenivået tilbake til 2004-nivå
– underforstått opp.

Rett før fremleggelsen av statsbudsjettforslaget var det
tendenser til omplassering av midler fordi man ikke kunne stole på at
skattereglene var stabile. Landets finansminister hånet disse rett efterpå. Vi
kommer og tar dem når de ikke venter det, lød det omtrent fra dét hold. Ingen
truet finansministeren med å rane hennes hus mens hun ikke var forberedt på
det, men det ville nok vært fortjent.

Vi fikk også vite fra samme hold at ingen burde tjene mer
enn statsministeren. Utsagnet ble senere presisert. Hos nettavisen Liberaleren
ble utsagnet tatt tak i. Der tok man til orde for at man i Staten burde tjene
langt mindre enn dagens statsministerlønn. Således skal den overoppblåste stat
tas hånd om. Meget godt poeng innvilges.

Samme finansminister tok til orde for boikott av Israel. Det
kan muligens falle finansministeren tungt for brystet at hun er statsråd, og da
hverken statsminister eller utenriksminister. Statsråder har som kjent ikke
utenrikspolitikk som sitt domene. Noen tilsvarende rollemisforståelse fikk vi
ikke da Norge brøt med enigheten om operasjonene i Afghanistan.

Den norske stat er til fulle gått til krig mot
detaljvarekjeden Wal-Mart. Kjeden driver visst så uetisk at petroleumsfondet –
eller Statens pensjonsfond – Utland, som det visst nå heter – ikke kan ha
befatning med den.

Finansministerens tidligere partikollega Paul Chaffey
bekjente sin ideologiske vandring, og han tok til orde for eliteskoler.

Landets aviser og media forøvrig kunne fortelle oss at Norge
igjen av FN var kåret til verdens beste land å bo i. Når det står i avisen, må
det jo være sant. Og ihvertfall hvis NRK sier det. I tillegg sier jo FN det, og
da må det jo være dobbelt sant. Problemet er bare at FN ikke sier det.

FN måler menneskelig utviklingsnivå. Det er interessant at
et land hvor man blir mer og mer vant til å se småbarnsfedre som ikke selv kan
kle på seg, og som demonstrerer dette ved å vise frem halve underbuksen til
resten av verden, beskjeftige seg med å skifte bleier og kle på småbarn i
svømmehallsgarderober, er å betrakte som høyt utviklet. Om ikke mange år får vi
vel se ”folk” gå med bare underbukser på Karl Johans gate, og da er vel
utviklingsnivået kommet enda høyere?

Nå er ikke evnen til å kle på seg en av de faktorer som UNDP
måler. Imidlertid er mangel på analfabetisme det – eller ”literacy rate.” Det
er interessant at et land hvor flere og flere uttaler setninger som ”Jeg bare
liksom lissom bare bare sånn derre lissom bare bare lissom” og tror at det er
meningsfylte setninger, blir oppfattet som et land hvor analfabetismen nærmest
er utryddet.

Vi så også iår alternative kåringer hvor Norge ikke havnet
på førsteplass.

I dette ”verdens beste land” ble Mohammad Yunus og hans
Grameen Bank tildelt Nobels Fredspris. De kritiske røstene var få, deriblant Economist
og Jeffrey Tucker ved Ludwig von Mises Institute, men de var der. Det er
dermed ikke sagt at prinsippet om å låne ut midler istedenfor å gi
bistandsmidler ikke er et godt prinsipp. Dét medfører ikke nødvendigvis at det
bør ha noe med Nobels Fredspris å gjøre, eller at Yunus fortjener en glorie,
men den diskusjonen tar vi ikke her.

På den andre siden av kjølen ble Fredrik Reinfeldt valgt av
Riksdagen til ny statsminister. Flere av hans første statsråder måtte gå. De
hadde engasjert svart arbeidskraft og latt være å betale TV-lisens. Tenke seg
til å sette seg opp mot den svenske omnipotente staten på denne måten! Man kan
stille seg spørsmålet om det kun er de som kryper for den moderne omnipotente
staten som skal kunne reformere eller omskape den. Hvor lett er det da å gjøre
noe med situasjonen?

Civita arrangerte et frokostseminar i anledning det
svenske maktskiftet. På seminaret ble det sagt at Moderaterna hadde
beveget seg mot venstre i det store, men ikke i det praktiske. Videre ble det
sagt at de andre borgerlige partier hadde beveget seg mot høyre. Reinfeldt og
hans kampfeller snakket ikke så mye lenger ideologisk om skatt og den offentlig
sektor, men isteden om arbeidsplasser som skal bringe landet fremover.
Reinfeldt er en mann som fremstår som en A4-mann som kjører til ”dagis.” Er
ikke dette en sosialdemokrat?

NRK kunne rapportere om at den amerikanske President Bush
tapte årets kongressvalg. Det var ukjent for denne skribent at presidenten sto
til valg til Kongressen.

Liv-Gerd Valla var fornærmet på den rødgrønne regjering
fordi den ikke tok tilstrekkelig hensyn til henne. Valla ble kåret til Norges
mektigste og av noen omtalt som overstatsminister.

En sak ble påbegynt i EU-systemet for vurdering av om den
norske engangsavgiften på biler kan tillates eller ei. Det ville jo vært
hyggelig om den ble avskaffet, men den som tror at det ikke kommer en
erstatning, tror også på julenissen. Kommer det en erstatning, hvor sannsynlig
er det at det blir så lett å komme unna den som ved kun å la være å kjøpe bil?

FrPs Per Sandberg fikk hard medfart for å ha vært beruset på
talerstolen. Det er en selvfølge å være edru i stortingssalen, har vi fått høre
fra selveste stortingspresidenten. Hva er egentlig forskjellen på den mangel på
edruelighet man får når litt alkohol kommer inn i bildet og den mangel på
edruelighet som vi generelt har i politikken?

Landets falskmyntnermonopol skaffet en leverandør i utlandet
av de luftbaserte papirpenger.

Fusjonen mellom Statoil og Hydro ble kunngjort mot slutten
av året. Trygve Hegnar uttalte at det ikke blir gøy fremover. Det er Statoil
som overtar Hydro. Begge selskaper har tradisjoner med å være statseiede
selskaper, mens Statoil har vært statsdrevet og Hydro ikke. Ting kan tyde på at
vi nå får ett statseiet og statsdrevet selskap. Når denne skribent ser Statoils
logo i utlandet, er det ikke akkurat stolthet som er den første følelse som
kommer frem. Den norske stats oljeselskap og norsk statskapitalisme lukter lang
vei, og det lukter ikke spesielt godt.

En kommentator presterte å skrive en artikkel om at ”du” var
blitt rikere efter Norsk Hydros kursoppgang på Oslo Børs. ”Du” var blitt rikere
fordi Staten var blitt rikere. De som benytter denne form for ”logikk” bør
egentlig behandles på samme måte som de som bruker uttrykk som ”dette bør Norge
ha råd til.”

Godt nytt år!

J.K. Baltzersen er sivilingeniør. Se også øvrige av hans artikler.

Share
This entry was posted in Kommentar. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.