« Otto von Habsburg | Main | The best is yet to come »

Den glemte økonomen: Trygve J.B. Hoff – En motpol til Frisch

Av Tord Kopland Eid

Dr. Trygve J.B. Hoff
Faghistorie er for tiden særlig aktuelt i forbindelse med Agnar Sandmos nye bok ”Samfunnsøkonomi – en idéhistorie”. Ifølge Aanund Hyllands anmeldelse av boken gir Sandmo tre begrunnelser for å bruke tid på faghistorie: ”Det er rett og slett interessant, det er en del av den faglige allmenndannelsen, og det gir en klarere forståelse for at samfunnsøkonomi er et fag i stadig utvikling, og dermed en dypere innsikt i hva forskning består i” (Sandmo, sitert av Hylland i Økonomisk forum 2006:39). Etter at jeg har studert ved Økonomisk Institutt i fem semestre har jeg lært mye om mye forskjellig, men hørt svært lite om faghistorie. Dette er synd, særlig fordi ØI ved Universitetet i Oslo ser ut til å ha hatt en rekke interessante og dyktige økonomer i tidligere år, som nok fremdeles preger det vi lærer her ved universitetet: Mange har vel hørt om Ragnar Frisch, Leif Johansen og Trygve Haavelmo. Internasjonalt anerkjente økonomer som, etter hva jeg har lest, tilførte økonomisk teori mye, men som samtidig (spesielt i de to førstnevntes tilfeller) hadde sympati for det sovjetiske systemet med reguleringer av økonomien – planøkonomi. Et syn som nok må ha preget utdannelsen av økonomer ved UiO i en viss grad (Professor Jon Vislie sa på en forelesning i høst noe sånt som at ”da vi studerte her på 70-tallet lærte vi å bli gode planøkonomer”). I dag, over 15 år etter Sovjetunionens endelige oppløsning, kan det, i tråd med den faghistoriske aktualiteten, være interessant å stille spørsmålet om det kan ha vært andre økonomer ved UiO som hadde et annet syn på forholdet mellom plan og marked, og på det sovjetiske systemet, enn de økonomer som kom til å prege utviklingen. Svaret på dette spørsmålet er at det ved UiO fantes i hvert fall en annen økonom med et annet syn på disse spørsmålene: Trygve Jacob Broch Hoff. Denne artikkelen handler derfor om ham.

Før og etter Farmand

Trygve J.B. Hoff, født 12.november 1895, ble ferdig utdannet statsøkonom ved UiO i 1916, og dro deretter til Frankrike og USA hvor han studerte bank- og finansvirksomhet. På 1920- tallet var Hoff finansmedarbeider i Dagbladet hvor han skrev kommentarer om økonomiske spørsmål. Mest kjent er han imidlertid som redaktør for forretningsbladet Farmand, som han overtok i 1935. Hoff gjorde det helt fra begynnelsen klart at Farmand skulle være et upolitisk organ for næringslivets frihet, og han skriver i programartikkelen fra 1935 at ”Vi ser ikke kun på denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten” (Hoff 1975:21)

Frem mot krigsutbruddet fremla Hoff kommentarer og prognoser i Farmand, som i ettertid viste seg å være korrekte både når det gjaldt krigens forløp og omfang, og når det gjaldt katastrofene både kommunismen og nazismen skulle føre til. Hoff var, i motsetning til mange andre i mellomkrigstiden, motstander, ikke bare av kommunismen eller nazismen, men av begge samfunnssystemer. Han så hvordan disse ideologiene ofrer individet på bekostning av et høyere mål, henholdsvis klassen eller rasen. Under Hoffs ledelse ble Farmand, til tross for at bladet i liten grad ble markedsført, trykket i et opplag på ca 30 000. Innholdet i bladet ble regnet som et tilstrekkelig salgsargument i seg selv, derfor ble omslaget frem til 1980- årene brukt til helsides annonser istedenfor redaksjonelt stoff.

Økonomen Trygve J.B. Hoff

Hoffs liv og virke som redaktør for Farmand kunne i seg selv vært tema for en artikkel som denne, men for oss som studerer samfunnsøkonomi er det enda mer interessant at Hoff også var en ”betydelig” økonom. Som en av de første tok han doktorgraden i sosialøkonomi ved UiO for avhandlingen ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund.” Den 28.oktober 1938 sendte Hoff boken til Ragnar Frisch, og fikk brev med følgende innhold tilbake:

”Fikk nettopp levert boken ved døren, takk for den. Jeg åpnet den og ble sittende og bla – lenge – på tross av at bordet lå fullt av ting som burde vært ekspedert. Jeg synes det ligger en meget behagelig duft over boken. Selv om jeg ikke kan garantere at jeg ikke senere med nøyere lesning vil finne meget å kritisere, må det foreløpige hovedinntrykk være meget behagelig. Jeg hadde lyst til å la Dem vite det med en gang. Jeg synes De burde innlevere den som doktoravhandling” (Brev fra Frisch til Hoff datert 28.10.1938)

Hoff ble naturlig nok svært glad for dette. Den 25.november 1939 fulgte han oppfordringen og forsvarte avhandlingen med stor suksess. De tre medlemmene av vurderingskomiteen; Frisch, Wilhelm Keilhau og Gunnar Jahn, var alle enige om at avhandlingen tilfredsstilte kravene til doktorgraden.

Ifølge Egil Bakke hadde Hoff lenge interessert seg for hvordan sosialistiske økonomier, der staten eier produksjonsmidlene og der man ikke har frie markeder med ordinær prisdannelse, vil klare å bruke ressursene på en effektiv måte. Avhandlingen ble derfor ”et forsøk på å belyse behovet og mulighetene for økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund” (Hoff 1938:Forord), der et sosialistisk samfunn er definert som et samfunn hvor, for det første, privat eiendomsrett til produksjonsmidlene er opphevet, og, for det andre, hvor det forretningsmessige inititativ ligger hos en sentral ledelse som alene dirigerer næringslivet.

I første kapittel gjør Hoff rede for andre økonomers behandling av det tekniske spørsmålet om muligheten for kalkulasjon. Problemet ble ifølge Hoff behandlet av flere (blant annet Vilfredo Pareto og Enrico Barone), men debatten kom først i gang for alvor da østerrikeren Ludwig von Mises i 1920 hevdet at priser (både på konsumvarer, halvfabrikata og produksjonsfaktorer) uttrykt i penger, var den nødvendige forutsetning for økonomisk kalkulasjon. På Mises side i debatten sto blant annet hans velkjente elev fra ”østerriker-skolen” Friedrich von Hayek, mens Oskar Lange og Alva Lerner er de mest kjente navnene blant dem som mente at effektiv bruk av ressursene var mulig i en planøkonomi. Hoffs avhandling var altså et bidrag til en betydningsfull, internasjonal økonomisk debatt.

”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund”

Hoffs doktoravhandling Avhandlingen om kalkulasjon i sosialistiske samfunn er også i dag grei å lese (selv for en bachelorstudent som meg selv). Årsaken er for det første at Hoff sto for en ”verbalisme” som er langt mindre utbredt i dag, ettersom matematikken er blitt en så viktig del av faget. I hele avhandlingen er det faktisk kun ett regnestykke, og derivasjon nevnes ikke. For det andre er Hoff også en svært grundig, ryddig og nøyaktig skribent, som blant annet bruker de første tre av 15 kapitler på å forklare emnets tidligere behandling, metode, definisjoner og problemstilling.

Etter å ha dannet dette grunnlaget går Hoff videre til å undersøke mulighetene for kalkulasjon innen flere ulike varianter av et sosialistisk samfunn som faller under hans definisjon av sosialisme (uten privat eiendomsrett og med sentralledelsen som eneste intitativtaker i økonomien): Fra en naturalhusholdning med tvangsarbeid, til et samfunn med utviklet pengehusholdning og fritt valg av yrker og forbruksgoder. Hoff finner det naturlig å begynne med det pengeløse naturalsamfunn, fordi det på 30-tallet sto som et ideal for mange sosialister. I februar 1932 skal finanskomissæren i Sovjet ha uttalt at finansdepartementets politikk tok sikte på å forberede den dag da penger kan overlates til museene (Hoff 1938:46).

Hoff kommer frem til at en naturalhusholdning ikke kan skaffe den nødvendige fellesnevner for å foreta en rasjonell økonomisk kalkulasjon, altså trengs priser for å få nødvendig informasjon. Hoff forklarer imidlertid grundig hvorfor heller ikke prisene i et sosialistisk samfunn, kan sørge for at ”det økonomiske prinsipp” (best mulig resultat, for gitt innsats) kan følges, fordi det vil være svært vanskelig for en sentralledelse å hele tiden skaffe seg de data som avgjør hva prisene bør være for å nå målet om å dekke mest mulig behov ved bruk av en gitt mengde ressurser.

Etter å ha argumentert for at kalkulasjon er svært vanskelig i ulike former for sosialistiske samfunn, går Hoff over til å behandle ”faktorer som sentralledelsen må ta med i sine kalkulasjoner og omkostningsberegninger, så sant ”det økonomiske prinsipp” skal følges” (Hoff 1938:185): Rente, grunnrente (jordrente) og amortisasjon (kapitalslit). Han kommer frem til at disse faktorene ”var vanskelige, til dels umulige, å bestemme uten priser på produksjonsmidler”(Ibid).

I resten av avhandlingen redegjør Hoff for – og drøfter – ulike økonomers forslag til løsninger på Mises’ påstand om at sosialisme (uten privat eiendomsrett og med sentralledelsen som eneste initiativtaker i produksjonen) ikke er gjennomførbart på grunn av fraværet av markeder og priser, som gjør det umulig å bruke ressursene effektivt. Han tilbakeviser de ulike løsningene med at de enten ikke er tilfredsstillende, eller fordi de innebærer at det åpnes opp for forhold som bryter med sosialismen slik den er definert (for eksempel dersom det innføres konkurranse).

Etter grundig gjennomgåelse av bidragene til de viktigste deltakerne i debatten, konkluderer Hoff avhandlingen med at det selvsagt ikke er umulig for et sosialistisk samfunn å eksistere, og å produserere goder som er etterspurt. Imidlertid kreves det, for å oppnå ”maksimal behovsproduksjon – et apparat med priser og omkostninger – og det er på dette punkt at det i praksis gjør seg særegne vanskeligheter gjeldende for socialistiske samfund” (Hoff 1938:277).

Det er vel liten tvil om at de triste forholdene man i praksis har sett i de samfunn, som (helt eller nesten helt) har falt innenfor den anvendte definisjonen av sosialistiske samfunn, er i tråd med denne konklusjonen.

Hvorfor ble Hoff og avhandlingen glemt?

Hoff var, såvidt jeg vet, aldri ansatt ved noe universitet, og det var hovedsaklig som redaktør han fortsatte å gjøre seg bemerket. Det er da kanskje ikke så rart at jeg, som nevnt, ennå ikke har hørt Hoffs navn nevnt ved UiO? På den ene siden er jo tross alt ikke avhandlinger så sjeldne at alle kan omtales, og det begynner jo også å bli veldig lenge siden Hoff skrev sin.

På den annen side er det mye som taler for at avhandlingen, og Hoff selv, var noe utenom det vanlige. Egil Bakke skriver for eksempel: ”Etter min mening var hans doktoravhandling forbilledlig i sin avbalanserte redegjørelse for de argumenter som ble ført i marken.... Den gir en bred oversikt over et betydningsfullt kapittel i den økonomiske idéhistorie” (Bakke 1995).

I tillegg ble Hoffs avhandling og hans navn, lagt merke til i utlandet. Ifølge Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæter, professorer i samfunnsøkonomi, ble avhandlingen anmeldt av flere utenlandske tidsskrifter, og forlagsrettighetene solgt både til et britisk og et fransk forlag (den engelske oversettelsen ble imidlertid utsatt, mens den franske aldri fant sted, som følge av krigen).

Det som imidlertid kanskje var mest betegnende for at Hoff var noe utenom det vanlige skjedde i 1947, da Friedrich von Hayek, en av de mest kjente økonomer i det forrige århundre, inviterte til en konferanse på toppen av Mont Pelerin i Sveits. Hayek var bekymret for utviklingen, og anså sosialistiske idealer og planøkonomi som trusler mot friheten. Han samlet derfor 36 personer (for det meste økonomer) som han anså for å være gode intellektuelle og som forsto markedsøkonomien. Blant dem Hayek inviterte var Milton Friedman, Ludwig von Mises, Karl Popper, og, som den eneste fra Norge: Trygve J.B. Hoff. Forøvrig kan det nevnes at ”The Mont Pelerin Society”, som fremdeles eksisterer, har hatt åtte vinnere av Nobels ”minnepris” i økonomi.

I Norge er det få som ser ut til å ha hatt samme tiltro til Hoff som det Hayek hadde. Søker man for eksempel etter Hoff på internett, er det lite hjelp å få, med unntak av en artikkel av Hanisch og Sæter som nettopp omhandler ”Den glemte doktoravhandling”. Forfatterne av denne (leseverdige) artikkelen foretok en spørreundersøkelse ved ØI ved UiO for å undersøke hvor godt kjent man var med Hoff. Selv om alle kjente til Hoff og Farmand, var det ingen som visste at han hadde skrevet en avhandling i samfunnsøkonomi, eller hva temaet var. Dette til tross for at de spurte hadde vært studenter ved instituttet i tidsrommet 1945-85.

På bakgrunn av hva som er skrevet i denne artikkelen, er det på sin plass å stille spørsmålet om hvorfor Hoff er endt opp med å bli en glemt økonom i et lite land med et lite fagmiljø. Både krigsutbruddet og det faktum at Hoff ikke var ansatt som forsker, er nærliggende årsaker som allerede er nevnt. Hanisch og Sæter legger i tillegg frem en annen sannsynlig forklaring: ”det (er) rimelig klart at verken form, innhold, eller konklusjon (i avhandlingen) passet særlig godt i forhold til de planer Frisch hadde for Sosialøkonomisk Institutt etter krigen” (Hanisch og Sæther: 2005).

Hoff i Mont Pelerin SocietyNår det gjelder form, var som nevnt Hoffs avhandling verbal, fri for matematikk. Frisch hadde liten tro på dette, og dermed fremsto vel ikke Hoffs bok som den første han trakk frem for studentene. I tillegg var det en stor politisk uenighet mellom de to. Begge ønsket et fritt ”åndsliv” med personlig frihet og ytringsfrihet, men når det gjaldt næringslivet var de sterkt uenige, noe som også fremgår i en interessant brevveksling mellom de to, høsten 1941. Frisch hadde i begynnelsen av 30-årene ganske stor tro på ett fritt marked, men han la seg snart på linje med Arbeiderpartiets Ole Colbjørnsen, og utviklet en sterk tro på muligheten og behovet for planlegging av økonomien. Frisch var sentral i utformingen av Aps økonomiske politikk etter krigen, men den 24.august 1964, uttrykte han (i et brev til Hoff) skuffelse over at ”Norge har ikke fått så mye igjen for sine store investeringer som vi burde ha fått.... DNA har gått inn for en ytterst naiv og fantasiløs form for økonomisk planlegging.” Frisch skal også, på begynnelsen av 60-tallet, ha uttalt at han aldri mer ville stemme på Arbeiderpartiet, og han ble etter det en bombastisk tilhenger av Sosialistisk Folkeparti (Njølstad 2005: 342).

Også andre velkjente økonomer ved UiO hadde et helt annet politisk syn, og en helt annen tro på det sovjetiske systemet, enn hva Hoff hadde. Jeg tenker da først og fremst på Leif Johansen. Det er kanskje ”urettferdig” overfor Johansen å trekke ham frem i denne sammenheng, ettersom alle som omtaler Johansen i litteraturen beskriver ham som en politisk nøktern og svært dyktig økonom som, særlig i sine siste leveår, fremhevet fordeler og ulemper ved både marked og regulering. Imidlertid kan det nevnes – for å fremheve hvor langt Hoff sto fra hovedstrømningene ved Sosialøkonomisk Institutt i Oslo – at Johansen, i tillegg til å være medlem av Norges Kommunistiske Parti hele sitt liv, også skal ha regnet ut ”århundrets regnestykke” i 1960. Spørsmålet var: ”Når vil Sovjet nå igjen USA i samlet produksjon eller produksjon per innbygger, om det ikke skjer drastiske endringer i ett eller begge land?” Johansens svar var henholdsvis 10-11 år og 17-18 år (Thalberg 2000:136-137). Til Johansens forsvar skal det imidlertid sies at han langt fra var den eneste økonomen som kom til feilaktige konklusjoner på dette punkt.

Hoff var altså en motpol til Frisch og de toneangivende økonomer i Norge i etterkrigstiden. Det er nok vanskelig å argumentere mot at dette var en viktig årsak til hans relativt anonyme status. Samtidig gjør dette ham til en interessant person, særlig for oss som studerer ved det universitet hvor han fikk sin doktorgrad.

Hvorfor bry seg om Hoffs avhandling?

Det er nå ca. 70 år siden Hoff skrev sin avhandling og forklarte hvorfor det er umulig å følge ”det økonomiske prinsipp” – best mulig resultat, for gitt innsats – i et sosialistisk samfunn. I dag er de aller fleste klar over dette, og det er i dag svært få som argumenterer for at en sentralledelse alene bør bestemme hva som skal produseres i et samfunn. Er det da noe poeng i å bry seg om Hoff og hans avhandling? I innledningen henviste jeg til tre generelle argumenter for å bruke tid på faghistorien, og etter min mening gjelder disse også for Hoff og hans avhandling: Det er interessant, det er en del av den faglige allmenndannelsen, og det gir en klarere forståelse for at samfunnsøkonomi er et fag i stadig utvikling, og dermed en dypere innsikt i hva forskning består i.

I tillegg mener jeg at det er minst tre argumenter for hvorfor spesielt Hoffs avhandling er interessant: For det første vil det være for enkelt å ignorere avhandlingen med den begrunnelse at samfunnssystemet Hoff kritiserte, i dag har minimal oppslutning. Jeg mener det er naivt å tro at de samfunnssystemer som i dag anses for å være/ikke være aksepterte, aldri vil kunne endre status i fremtiden. Dersom f.eks. troen på det kommunistiske system igjen skulle øke etterhvert som Sovjets fall (og de andre mislykkede forsøkene på planøkonomi) kommer mer på avstand, vil Hoffs arbeid igjen være svært aktuelt.

For det andre kan avhandlingen også være en viktig påminnelse for økonomer, politikere og andre, i sosialdemokratiske og sosialliberale samfunn, om at inngrep i samfunnets ”trafikklys” – prisene – ikke er uproblematisk, dersom man ønsker å få mest mulig ut av ressursene.

For det tredje, og kanskje viktigst, for oss som ønsker å forstå økonomien og verden bedre, er det all grunn til å være oppmerksom på Hoff, ettersom hans prediksjonsevne i ettertid har vist seg å være så sterk. En samfunnsforsker som evner å predikere vil sannsynligvis ha gjort mange ting riktig når det gjelder metode, tema og forutsetninger. Planøkonomiens kollaps i slutten av forrige århundre skjedde blant annet som følge av de forhold Hoff advarte mot. Avhandlingen fremstår som et eksempel på hvordan en systematisk og grundig økonomisk analyse kan fremlegges verbalt på en svært ryddig og fruktbar måte. Det er all grunn til å ”bry seg om” Trygve J.B. Hoff – en mann som svært tidlig forsto problemene med planøkonomien, men som selv ble forstått i langt mindre grad i Norge, enn det viste seg å være grunn til.

Skriftlige kilder:

  • Bøker/tidsskrifter:
    • Hoff, Trygve J.B. (1938): ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund”. Aschehoug, Oslo.
    • Hoff, Trygve J.B. (1975): “Tanker og ideer”. Aschehoug, Oslo.
    • Thalberg, Bjørn (2000): ”Leif Johansen 1930-82“. Spesialnummer av Statsøkonomisk tidsskrift.
    • Bjerkholt, Olav (1994): ”Ragnar Frisch 1895- 1995”. Statistisk sentralbyrå.
    • Munthe, Preben (1999): ”Populister og originale økonomer”. Aschehoug.
    • Njølstad (Redaktør), Olav (2005): ”Norske nobelprisvinnere: Fra Bjørnson til Kydland.” Universitetsforlaget.
    • Økonomisk Forum nr 9, 2006.
  • Artikler/brev:
    • Hanisch, Tore Jørgen og Arild Sæther (2005): ”Den glemte avhandling: Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund.” (I Praktisk økonomi og finans- nr 2, 2005).
    • Bakke, Egil (1995): ”Trygve J.B. Hoff – Et hundreårsminne.” (I Aftenposten morgen 12.11.1995).
    • Sørensen, Øystein: ”Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer.” (I Ideer om frihet nr 1-2, 1991). Nettadresse: http://www.ideeromfrihet.no/1991-7-sorensen.php
    • Garmann Johnsen, Hans Christian: ”`Østerrikerne` i Norge.” (I ideer om frihet nr 4, 1984).
    • Munthe, Preben (1995): ”Ragnar Frisch – ved hundreårsminne”. (I Aftenposten 05.03.1995)
    • Hansen, Hans Petter: ”Johan Galtung versus Leif Johansen”. (I Friheten). Nettadresse: http://www.friheten.no/lang/2000/12/leifj.html
    • Slotnæs, Marit (1999): ”Skrullete økonomer”. (I Universitas 20.10.1999).
    • Brevveksling mellom Ragnar Frisch og Trygve Hoff, 1935-64. Nasjonalbiblioteket.
  • Nettsider:
  • Film:
    • Commanding Heights: The Battle for the World Economy (2002), del 1

Latest Original Farmann Articles:


Active Treads On Farmann Forum (open forum):


Secure Fast Email And Webhosting By Www.Runbox.Com
Runbox - The Leader In Premium Email And Webhosting
Runbox Premium Epost og Webhosting