Jaktsesongen på rikingene er i gang

Kronikk, av Andreas Hardhaug Olsen:

Den er riktig nok usynlig, men flertallet hadde vært tjent med at SV ble kjent med Adam Smiths berømte hånd. Og ikke minst forsto hvilken overvurdert dyd gode intensjoner er.

Selv om Sosialistisk Venstreparti ikke ser ut til å være i modus eller i stand til å forstå det, finnes det andre måter å bidra til fellesskapet, enn beskatning. Jeg har aldri betvilt SVs gode intensjoner, akkurat som jeg ikke betviler at Lenins intensjoner var gode. Men handlinger må bedømmes etter resultat og ikke intensjoner. For hvem er det som driver verden fremover, er det individet som gjør frie valg, eller er det byråkraten som forsyner seg av dette individets inntekt, og distribuerer kronene til formål han og en liten gruppe mennesker antar vil gagne folk flest?

Med jevne mellomrom finner våre politikere ut at de skal sikte med børsa mot landets bemidlede, og nå er igjen jakten i gang. Bare så synd for jegeren at våpenet hennes er ladet med utdaterte solidaritetsfraser, og ikke vil imponere andre enn hjernevaskede marxister. “[John] Fredriksen lider av en sykdom som er utbredt blant verdens rikeste. Den heter manglende ansvarsfølelse og manglende fellesskapsfølelse”, sa SV-topp Inga Marte Thorkildsen nylig til NA24. Med dette ønsket hun skipsrederen god tur ut av landet, og fnøs av tanken om at han på noen måte var av viktighet for Norge. Fredriksen fremhever på sin side at han ikke får kreditt for at han er en av landets største private arbeidsgivere. Han sier at hans bedrifter i Norge betaler fem til seks milliarder kroner i skatt hvert år, og bidrar med tusenvis av arbeidsplasser og verdiskapning. Ikke langt tilbake i tid skjedde liknende da Stein Erik Hagen fikk beskjed om at han skulle tas. Statsministeren skulle nemlig lete med lys og lykte etter muligheter for at denne mannen skal betale mer i skatt. Hagen signaliserte senere at han var lei av hvordan norsk politikk ble drevet, og ønsket nå å flytte til Sveits. Finansministeren kvitterte med at Hagen “stakk av fra regninga”. Noen konkret definisjon på rettferdighet finnes ikke, derfor er det lett for politikere å bruke dem som merkelapper på sine egne formaninger og tiltak.

Hvorfor uttaler Thorkildsen seg som om hun skal ha bidratt mer til landets velstand enn Fredriksen? Fordi hun er opptatt av at alle burde ha det fint og flott, mens Fredriksen er en forretningsmann som bare vil fôre sin egen lommebok? Jeg vet ingenting om Fredriksens person, men antar at han har fulgt samfunnets spilleregler uten å bedrive tvang eller trusler for å bli rik (tar jeg feil, får det bli opp til en domstol å bevise annet). Åpenbart er han grisk etter penger, men det var sist jeg sjekket ingen synd. Derfor bør man spørre seg hvorfor han opplever angrep fra en av våre folkevalgte (som for øvrig ikke har noe med å kalle lovlydige borgere “sleipe griske rikinger”). Kjølig fakta kan være brutal for et parti som vil at vi alle skal holde hender og stå i ring og synge sanger sammen og aldri sette oss selv foran andre. Men man skal ikke ha bladd gjennom mange sider i Nasjonenes velstand av Adam Smith, før man ramler inn i en berømt aforisme: Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det.

Verdens drivstoff er ikke gode intensjoner eller filantropi. Den drives fremover av individer som forfølger sin egen lykke. Sosialister og kollektivister, som Thorkildsen representerer, som handler på vegne av en ”større sak”, kan derimot gjøre fantastiske skader på et samfunn. Europas møte med fascismen, nazismen og kommunismen er eksempler på hvor galt det kan bære av sted når altruismen havner foran egoet: når idealet blir viktigere enn mennesket.

Intet alternativ hittil i historien har vært i stand til å måle seg med de produktive kreftene som slippes løs i et samfunn basert på fri handel. Ikke alle vil bli like rike, naturligvis, og forskjellen mellom fattig og rik vil gjerne øke til å begynne med. Skal en bli velstående i et kapitalistisk samfunn, eller en blandingsøkonomi (som vi og de aller fleste samfunn i verden har) er en nødt til å utvikle produkter og tjenester folk ønsker. (De som beriker seg ved hjelp av vinningskriminalitet er en annen sak, og ikke interessante her. Disse er uansett en oppgave for politiet, ikke SV.) Enhver arbeidsmann disponerer over en stor mengde arbeidskraft utover det han har bruk for selv. Siden enhver arbeider er i nøyaktig samme situasjon, er arbeideren i stand til å bytte en stor mengde av sine egne produkter mot en stor mengde av andre arbeideres produkter, eller, mer vanlig, mot prisen for en stor mengde av andre arbeideres produkter, noe som innebærer det samme. Han forsyner dem rikelig med det de har behov for, og de forsyner ham rikelig med det han har behov for. En generell velstand spres av seg selv til alle ulike samfunnslag. Livet er ikke en kake som må deles i like store stykker – et nullsumspill der man kun kan bli rik hvis en annen samtidig blir fattig.

Den amerikanske juristen og statsmannen John Marshall skrev i 1819: ”The power to tax involves the power to destroy.” Ikke alle er av den oppfatning at høye skatter er med på å utjevne samfunnsforskjeller, eller i seg selv er moralsk riktig, og dette må du ha lov til å si selv om du personlig er godt stilt økonomisk. Det er ikke gitt at dagens skattesystem er hverken mest lønnsomt eller rettferdig. Dessuten, det må vel også skapes verdier, før staten kan kreve inn og ødsle ut? Da er det paradoksalt at profitt er den formen for inntekt folk er mest fiendtlig innstilt mot. Dette til tross for at det er klart at han som plasserer risikokapital noe sted løper en risiko ikke bare for å bli uten utbytte, men å tape hele sin kapital. Fortjeneste oppnås heller ikke ved å heve prisene, men ved å gå inn for en økonomisering og effektivisering som sparer inn på produksjonsomkostninger. Firmaene med lavest produksjonsomkostning, er de som oppnår høyest fortjeneste. Disse vil igjen ekspandere på bekostning av de ineffektive firmaene med høye omkostninger. Det er på denne måten forbrukere og publikum best blir tjent. Også sosialister, som helst skulle sett at ingen tjener mer penger enn de akkurat kan klare seg på. I hvert fall ikke tilstrekkelig til å kunne investere i noe.

Norge, som et hvert annet land, trenger utvilsomt hardtarbeidende forretningsmenn med visjoner, som vil og kan investere penger i ideer og arbeidsplasser. Vi trenger grådige, løsningsorienterte aktører som tenker innovativt og smart, som kan raskt identifisere behovene i markedet. Det Norge ikke trenger er misunnelige politikergneldrer som behandler lovlydige borgere som dårlige mennesker, av den enkle grunn at de har en formue og ikke bifaller dagens skattesystem. Byråkrater og jantedyrkende politikere har vi mer enn nok av. Jeg foreslår at John Fredriksen avser Kypros-billetten sin til Inga Marte Thorkildsen.

Andreas Hardhaug Olsen
Markedsfører
Epost: andreas at hissig.no

Share
This entry was posted in Økonomi. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.