Noen tanker om årstalen

Av J.K. Baltzersen

Den nytiltrådte sentralbanksjefen, Øystein Olsen, holdt torsdag sin første årstale for Norges Banks representantskap og andre inviterte.

Vi kommenterer her kort innholdet i årstalen.

Olsen beskrev i sitt foredrag 10 års erfaring med den såkalte inflasjonsstyringen. Han påpekte at inflasjonen fra 1970- og 80-tallet ikke er kommet tilbake. Han trakk frem avisoppslag fra den tiden, og han hevdet at inflasjon er forsvunnet fra folks bevissthet, noe som nok i stor grad er riktig. Det er klart at når man sammenligner med 1970-tallets hyperinflasjon, og også den relativt sterke inflasjonen på 1980-tallet, er inflasjonen ikke noe å skrive hjem om.

Hvis vi tar en inflasjon på 2,5 prosent årlig, gir dette en halvering av pengenes kjøpekraft på såvidt i overkant av 28 år. Hvis vi tar 2 prosent årlig, gir dette en halvering av kjøpekraften på i overkant av 35 år. Sammenlignet med krone-isens konstante pris på én krone i 16 år (1955-1970) er dette absolutt inflasjon å snakke om – spesielt når vi vet at inflasjonskompensasjon for investeringer som hovedregel skattlegges som „gevinst”.

Krone-isen, som har sitt navn fra produsentens symbol, ikke den opprinnelige pris, som faktisk var 75 øre, firedoblet sin pris under 1970-tallets sterke inflasjon. Fra 1980 til 1990 doblet den seg „bare”. Fra 1990 frem til idag øket prisen med „bare” 150 %. Siden 2000 var prisøkningen 33 %. Hvis vi altså ser på kroneisindeksen, bør det være åpenbart for enhver at vi lever i en inflasjonens tidsalder, selvom de ti siste årene har hatt en forholdsvis moderat inflasjon.

Hvorvidt konsumprisindeksen gir korrekt informasjon er jo også et viktig tema. Som navnet sier, måler den konsumpriser. Det synes således korrekt ikke å ha med investeringsobjekter, som f.eks. boliger. Vi vet at når vi har monetær inflasjon, vil vi før eller siden få en prisinflasjon, og denne prisinflasjonen trenger ikke å vises i konsumprisindeksen. Den kan få sitt utløp i f.eks. en boligboble. Det er interessant at sentralbanksjefen tar ansvar for den monetære inflasjon som følger av sentralbankens pengepolitikk dersom den gir utslag i konsumprisindeksen, men ikke dersom den gir utslag på andre måter.

Løsningen synes alltid å være sentralstyring, regulering, skatter og avgifter.

I likhet med Finanskriseutvalget synes sentralbanksjefen å forstå at lave renter over lang tid kan gi problemer, men ingen av de nevnte synes å forstå at det er den monetære inflasjon som er kjernen i problemet. Man kan selvfølgelig peke på den enkelte og si at det ikke er nødvendig å forsyne seg av punchbollen. Man må imidlertid huske på at den enkelte person og bedrift blir – med monetær inflasjon – gitt valget mellom å sitte og se på egne pengers utvanning og å være med på oppturen selv – og få „sin del” av den monetære inflasjonen.

Olsen syntes å være veldig opptatt av teorier om „asymmetrisk informasjon”. Det kunne være interessant å høre sentralbanksjefens tanker om hvilke markeder vi snakker om der ingen vet mer enn andre. I tillegg legges det skyld på Kina.

Når Øystein Olsen snakker om strengere reservekrav, berører det i aller høyeste grad problemet med brøkdelsreservesystemet og den tilhørende multiplikatoreffekten. Økede reservekrav kan bidra til å motvirke kredittekspansjonen, men reservekrav for utlåner i siste instans hører vi lite om.

Det er også positivt at sentralbanksjefen leder oss i retning av at banker skal få lov til å gå konkurs.

Farmann vil følge Norges Bank og den nye sentralbanksjefen videre.

Denne skribent fikk forøvrig samtidig med at sentralbanksjefens årstale ble kunngjort publisert sin egen årstaleLiberaleren.

Petter Sandstad hos DLF har også kommentert årstalen.

Share
This entry was posted in Finans, Skandinavia, Økonomi. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.