Penger er ikke et slør

Arne Jon Isachsen kommenterer QE3 på E24 og begynner artikkelen med å prise ”kreativiteten i amerikansk pengepolitikk” ettersom de skal ”kjøpe obligasjoner basert på boliglån for 40 milliarder dollar i måneden” inntil de har innfridd mandatet sitt om lavere arbeidsløshet med lav inflasjon. Han bemerker samtidig at dette kan kalles kvantitative lettelser runde tre eller QE3, ettersom FED har tidligere kjøpt utrolige mengder obligasjoner, og essensen av dette er først og fremst “ekspansiv pengepolitikk” altså skapelsen av mer penger og kreditt. I den forstand er ikke dette kreativt, men en gjentagelse av hva de har forsøkt uten hell.

Sett i dette lys, bør spørsmålet for inflasjons”elskere” som Isachsens være hvorfor har ikke tidligere stimulanser produsert “mindre arbeidsløshet” ?
Hvis lavere renter skal hjelpe, hvorfor har ikke 0 % rente og enorme ekspansjoner av penger fungert ?

Ved QE3 endrer Fed sammensetningen av aktiva som privat sektor eier. Obligasjonsbeholdningen i privat sektor reduseres, mens beholdningen av penger øker. Den bedrede likviditeten håper man vil gi lavere rente. Og særlig på boliglån siden det er slike lån Fed nå tar over.

Prof. Isachsen noterer at målet er en lavere rente spesielt på boliglån.
Dette skal være løsningen på arbeidsledigheten, selvom boliglånsrenter er på sitt aller laveste på 30 år:

Men hvorfor bør man stimulere lån mot et “aktiva”(en type finansiell eiendel, her bolig) over andre ?

Var det ikke nettopp for lave renter på lån, spesielt boliglån som skapte boligboblen ? Hva er grunnen til at dette ikke vil gjenta seg med den nåværende politikken ?

Han gjengir skepsisen, som bare et medlem av beslutningsorganet i FED hadde:
” Med så god likviditet i økonomien, i hvilken grad vil ytterligere tilførsler av penger endre atferden?”
Det er bra at noen i FED begynner og tvile litt på om disse gjentatte og relativt ekstreme pengepolitiske tiltakene, men mer fundamentale spørsmål bør stilles her.

Hvorfor skal en statlig komitee planlegge hva penger er, hvordan og hvor mye de penger de skal trykke for å få den riktige økonomiske atferden hos befolkningen ? Penger er et vare som alle andre, hvor hovedforskjellen er at dens nytte er dens evne til å brukes i utveksling med andre varer. Hva som brukes som penger, hvordan disse pengene produseres er da alle viktige ting som bør styres av markedet som tradisjonelt har valgt en kostbar vare som penger.

Har ikke Isachsen forstått hvorfor sosialismen ikke fungerte ? For nesten 80 år siden, forklarte Trygve Hoff hvorfor sentralstyrt planlegging ikke vil klare overgå markedsprosessen og hvorfor den ville feile, og Professor Isachsen kan undersøke boken om han er usikker.

Han forsetter: “Fisher viser til en undersøkelse der ni av ti små og mellomstore bedrifter ikke er interessert i å låne mer, eller ikke ville ha noe problem med å låne mer, om de det ønsket.”

Han burde ha sitert ytterligere fra det denne Fisher sier:
“The National Federation of Independent Business (NFIB), for example, makes clear that monetary policy is not on its members’ radar screen of concerns, except that it raises fear among some of future inflationary consequences”

Små bedrifter merker allerede inflasjonen i følge av høyere kostnader, og frykter prisstigningene som vil komme. Dette er det “eneste” pengepolitikken har oppnådd.

Men viktigere enn det er at en spørreundersøkelse som dette kan ikke forklare hva som vil skje og hva som vil være effekten av tiltaket.

Økonomisk teori kan forklare hva effekten vil være.

Effektene:
1. “Cantillon” effekten er den viktigste effekten. En økning i mengden penger vil skape en omfordeling av goder fra de som mottar pengene sist til de som mottar pengene først. Det vil bare endre omfordelingen og dermed føre til unødvendige skjevheter mellom rik og fattig.

Det finnes to veldig eksplisitte eksempler på dette.
Det første er at senkningen av renter vil føre til at pensjonskasser ikke vil kunne oppnå avkastningen de behøver og vil gå med tap. De kan enten akseptere tap eller så må de begynne kjøpe mer risikable eiendeler. “Terra-kommunene” bør være et skrekkeksempel på hvorfor dette er negativt.
Det andre er at senkningen av renter vil øke den tilsynelatende verdien av obligasjoner. De som eier disse obligasjonene, banker, fannie mae osv. vil få høyere inntekter ved å selge dem. De fikk essentielt gratis penger fra FED, som vil gjøre at deres inntekter stiger først samtidig som at prisen på råvarer osv. har steget som senker inntektene til nærmest alle andre sektorer av økonomien(andre mennesker og andre bedrifter).

2. Disse “Cantillon” effektene kan også utvides til noe ytterligere nemlig at denne inflasjon(altså ment økning i mengden penger) vil øke lønnsomhet av enkelte sektorer overfor andre. Den vil altså kunstig oppfordre til mer produksjon av enkelte varer/tjenester, og MINDRE av andre varer/tjenester.
Men endringen i produksjon som finner sted pga. denne inflasjon, kan helt objektivt kalles feilinvesteringer. Ettersom det er investeringer som ikke vil hatt en høy nok avkastning til at de skulle settes igang.
Det reflekterer at disse varene/tjenestene er mindre prioritert av den delen av samfunnet som fortsatt produserer og konsumerer goder i den amerikanske økonomien. Det kan hende at ytterligere boliger bør bygges om 10 år i USA, men og bygge dem idag når de bør startes om 10 år istede er en bortkastning av ressurser.
Optimale investeringer eller korrekte investeringer(eller mer sannsynligvis korrekte investeringer), er prosjekt som BØR investeres i idag vil kunne tilegne seg mindre ressurser.

Flere sitater fra artikkelen bør gi latterkrampe hos liberalister:
«Nobody really knows what will work to get the economy back on course», sier Fed-sjefen i Dallas. I stedet for ytterligere pengepolitiske eksperimenter, legger Richard Fisher ansvaret over på politikerne.

Igjen, hvorfor har vi en sentral-planleggings komite for penger og bank når de ikke engang vet hva som vil fungere ?

Som FED-sjefen sier selv i talen Isachsen referrer til: “Certain theories and various hypothetical studies and models tell us that flooding the markets with copious amounts of cheap, plentiful liquidity will lift final demand, both through the “wealth effect” channel and by directly stimulating businesses to expand and hire. And yet …not responding to our policy initiatives as well as theory might suggest.”

Kort sagt , visse teorier ofte kalt “Keynesianisme”(eller Ny-Keynesianisme) har ikke effekten de antar den vil ha. Det er samtidig teoriene som amerikansk finans og pengepolitikk er tuftet på, det er forsåvidt politikken de norske myndighetene arbeider utifra og det er politikken som Isachsen selv talte for(Se f.eks Minerva 2009). Men det er tilsynelatende ikke grunn nok for Isachsen til å begynne betvile disse teoriene.

FED-sjefen Fisher skylder på Kongressen som ved endringer i reguleringer i talen som Isachsen omtaler, og det er legitimt. Men hva FED gjør, ikke gjør osv. er også en stor om ikke større kilde til usikkerhet.

Ved QE3 i USA setter Ben Bernanke, sjefen for Fed, ytterligere fart i seddelpressen. Gjennom Feds oppkjøp av obligasjoner basert på utlån til boligeiere, skal milliarder av nye dollar tilflyte markedet. Men å tro at flittigere bruk av seddelpressen i seg selv skaper økonomisk vekst, er urimelig. Bortsett fra økt sysselsetting blant dem som betjener denne pressen. Men ettersom sedler er erstattet av elektroniske penger, forsvinner selv denne virkningen på realøkonomien.

Her resonnerer Isachsen fortsatt på bakgrunn av en teori om “nøytrale penger”. Poenget med denne teorien var og understreke at det er realøkonomien som generer goder, og ikke økt pengemengde som keynesianere har med suksess overbevist verden om.

Men selvom den konklusjon er sann, er selve analysen feilaktig fordi penger er IKKE nøytrale og en økning/nedgang i dens mengde vil påvirke realøkonomien.

Med dagens kreative sentralbanker er det viktig å være klar over dette: At penger er et slør. Slik at vi ikke lures til å tro at pengepolitikk kan levere noe den ikke kan levere – nemlig vedvarende økonomisk vekst.

Det er merkelig at Isachsen påminner leserne at penger ikke skaper verdier, etter og ha nettopp fremmet resonnement om at mer penger skal på et sett skape mer verdier. Mer verdier kan bare komme fra mer produksjon og de fleste neo-klassiske økonomer minner om Jekyll-Hyde i måten de omfavner begge alternativer.

Mitt forslag er at Arne Jon Isachsen leser Østerrikske økonomer i tradisjonen til Richard Cantillon som Mises, Rothbard, Hazlitt, Hayek og De Soto, og at han legger vekk ideene ervervet fra tradisjonen til John Law og Ricardo som så negativt har påvirket verden i form av keynesianisme og neo-klassisme som finanskrisen, eurokrisen, norske boligboblen og antagelig amerikanske gjeldskrisen illustrerer veldig godt.

Share
This entry was posted in Economics, Media, USA, Økonomi. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.