Et radikalt alternativ til velferdsstaten

Skrevet av Håkon Skaarud Karlsen.

[ Dette var mitt bidrag til Minervas essaykonkurranse om velferdsstaten. Jeg vant ikke. Det gjorde derimot dette innlegget, som jeg også anbefaler å lese. ]

Måten vi har organisert samfunnet vårt på er, enkelt sagt, at vi velger noen som skal bestemme hvilke lover som skal gjelde og hvem vi skal ta penger fra og gi til. De fleste nordmenn mener nok dette er et godt system fordi det er ment å ta vare på dem som ellers ville falt utenfor. Det de er uenige om er bare hvem som skal bestemme – om det er Høyre/FrP eller Ap/SV, for eksempel. Jeg er anarkist og mener ingen av dem burde bestemme. Det høres sikkert ekstremt ut, og det hadde jeg selv også ment for bare noen få år siden. Den gangen var jeg forsåvidt ikke spesielt interessert i politikk, men det endret seg etter at jeg ble introdusert for liberalisme. Jeg liker vitenskap og realfag og er glad i ting som er logiske, og plutselig ble også politikk logisk (og dermed interessant), og jeg begynte å lese bøker og se videoer om liberalisme. Etter hvert har jeg kommet frem til at den samfunnsorganiseringen som vil gi det mest harmoniske og effektive samfunnet er anarki/anarko-kapitalisme (som er en form for liberalisme). Samtidig er anarki etter min mening den mest moralske måten å “organisere” samfunnet på.

De fleste som hører ordet anarki forbinder det med kaos. Men anarki i denne sammenhengen betyr bare fravær av herskere. Man trenger noen som opprettholder lov og orden, men ikke nødvendigvis et statlig monopol.

Vi mennesker er egoistiske, det vil si vi handler som regel i samsvar med vår egeninteresse; men det er ikke nødvendigvis negativt. Som Adam Smith skrev:

By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it.

Det er som om vi blir ledet av en usynlig hånd til å gjøre det som er best for samfunnet. Et system der folk får lov til å handle i sin egeninteresse er derfor, hvis vi skal tro Adam Smith, et system som gir et godt samfunn.

Ren kapitalisme, laissez-faire kapitalisme, er det økonomiske systemet liberalister er tilhengere av og som passer best i forhold til Adam Smiths usynlige hånd. Kapitalisme går ut på at vi har privat eiendomsrett og at alle handler er frivillige. Både selger og kjøper (eller arbeidsgiver og arbeidstaker ved inngåelse av arbeidskontrakt) må være enige før en handel kan finne sted - begge har rett til å si nei. Frivillige handler er noe begge parter tjener på, og på den måten fører kapitalismen til at den generelle levestandarden øker. Idag har vi ikke ren kapitalisme noen steder, og velferdsstaten er inkompatibel med ren kapitalisme siden skattebetaleren ikke har anledning til å si nei til å betale skatt. I dagens politiske system skjer det dessuten ofte at store firmaer kjøper seg innflytelse hos politikerne, og politikerne gjengjelder ved å favorisere disse firmaene. Dette systemet er korporativisme, også kalt cronyism eller crony capitalism på engelsk.

Laissez-faire kapitalisme kan sies å være det mest forbrukervennlige økonomiske systemet, da det tilrettelegger for lavere priser og stadig bedre varer og tjenester. Det betyr også at det er det systemet som er mest effektivt når det gjelder å gi økt levestandard. Vi er vant til at prisene generelt går oppover, samtidig som prisene på visse typer varer og tjenester går ned. Det er først og fremst innen informasjonsteknologier (PCer, mobiltelefoner, TVer) at prisene går ned. Det skyldes at så snart noe blir en informasjonsteknologi, følger utviklingen Moores lov, som gir en dobling av ytelse med få års mellomrom. Men i et fritt marked er det naturlig at det meste ville blitt billigere til tross for at alle firmaer er “grådige” og ønsker å tjene så mye som mulig. Bedre teknologi gjør det nemlig mulig å tilby en lavere pris – samtidig fører fri konkurranse til at ingen kan sette prisen uforholdsmessig høyt, ihvertfall ikke over en lang periode. Høyere priser fører nemlig til at det blir mer attraktivt for nye firmaer å prøve å konkurrere med de etablerte firmaene. Det gjør det også mer attraktivt for et av de etablerte firmaene å senke prisen litt for å få en høyere markedsandel. Vi skjønner derfor at det er unødvendig med statlige lover og reguleringer for å hindre monopoler og karteller. Markedet vil regulere seg selv. Og som Milton Friedman påpekte virker mange statlige reguleringer mot sin hensikt.

Det frie markedet er likevel ikke perfekt. Markedssvikt (market failure), der markedskreftene ikke gir den best mulige bruken av ressurser i et marked, finnes selvfølgelig. Tilhengere av staten argumenterer ofte for at vi derfor må ha en stat som kan rette opp i markedssvikten, men det er bare et godt argument hvis politikerne faktisk klarer å forbedre situasjonen. Ifølge public choice theory er frie markeder, til tross for at de ikke er perfekte, som regel bedre enn om staten prøver å blande seg inn. En annen ting public choice theory har lært oss er at politikerne ofte påvirkes av lobbyister og sterke pressgrupper, slik at de ikke alltid handler til beste for folket, men heller for å blidgjøre lobbyistene og pressgruppene.

Når prisene på mange produkter og tjenester likevel går oppover i dagens samfunn, skyldes det to ting; en økning i pengemengden (inflasjon, som skyldes statens pengepolitikk), og at de største firmaene bruker det politiske systemet til å holde konkurrenter ute med kostbare reguleringer som de store firmaene har råd til å betale for, men som blir et uoverkommelig hinder for de mindre firmaene. Dermed blir konkurransen mindre, samtidig som reguleringene i seg selv setter en grense for hvor langt ned prisene kan komme.

I en fri laissez-faire-verden ville prisene gått nedover og levestandarden dermed ha økt jevnt og trutt, men vi har ikke en fri verden. Vi har et politisk system og en velferdsstat, der velferdsstaten er en naturlig konsekvens av det politiske systemet. Grunnen til det er at for å bli valgt må politikerne love flere og flere goder til innbyggerne. Velferdsstaten har dermed en naturlig tendens til å vokse. Siden sentralstyring ikke fungerer, vil det på et eller annet tidspunkt bli klart at ting har begynt å gå dårlig, og politikerne vil skylde på de grådige kapitalistene og innføre enda flere lover og reguleringer. Vi ser hva som skjer i Sør-Europa, og det er nok bare et tidsspørsmål før det samme skjer i Norge.

Som nordmenn er vi oppvokst med velferdsstaten, og vi blir egentlig ikke introdusert for argumentene mot den i særlig grad hvis vi ikke selv aktivt oppsøker den type informasjon. Det er derfor forståelig at folk i utgangspunktet er skeptiske til liberalisme, og spesielt anarkisme. Argumentene for det, hvorav jeg nå bare så vidt har kommet inn på noen få, er gode, men det krever en del innsats å sette seg inn i og forstå dem. Men det er et annet argument for anarki også, et moralsk argument.

Anarko-kapitalisme bygger på ikke-aggresjons-prinsippet, at det ikke er legitimt å initiere tvang eller vold mot andre. Dette er et prinsipp det virker som de aller aller fleste mennesker lever etter i det daglige. Vi tillater verken at privat-personer eller firmaer stjeler, dreper eller tar noen som slaver. Men det er én organisasjon som får lov til å initiere tvang og vold mot fredelige mennesker, og det er staten.

Grunnlaget for statens makt er skatt. Hadde det vært noen andre enn staten som krevde inn skatt, hadde vi kalt skatteinnkrevingen tyveri. Den norske stat og mange andre stater kriger i fremmede land. Hadde det ikke vært en stat som sto bak krigføringen, kunne krigføringen fort ha blitt kalt massemord. Nå, derimot, “må man regne med noen sivile tap”.

Når man har forstått ikke-aggresjons-prinsippet og mener det er et godt prinsipp, er det egentlig ikke nødvendig å skjønne argumentene som går på effektivitet og konsekvenser for å være anarkist (selv om det er en fordel). Hvis man mener det er galt at staten bryter ikke-aggresjons-prinsippet, kan man sammenligne staten med slaveriet, noe blant andre Stefan Molyneux gjør i en del av sine videoer på Youtube. Før slaveriet ble avskaffet var det mange som argumenterte med at man ville få en mindre effektiv økonomi uten slaver, og “hvem skal plukke bomull hvis vi ikke har slaver?”. Idag er de aller fleste enige om at slaveri er umoralsk, og det er vel nærmest ingen som mener det hadde vært feil å avskaffe slaveriet selv om det hadde hatt uheldige effekter på økonomien? Likevel krever de fleste utfyllende svar på hvordan vi i en fri verden skal klare å tilby de samme tjenestene som staten tilbyr idag. “Hvem skal bygge veiene?”, for eksempel, og “Hvem skal ta vare på de fattige?”. Det er helt forståelig å stille disse spørsmålene, men hvis man er enig i slave-analogien, er det ikke nødvendig å kreve svar på dem. På den annen side kan liberalister gi gode svar for dem som er interessert. Det er riktignok vanskelig å vite nøyaktig hva som vil skje i fremtiden. En grunntanke i liberalismen er at konkurransen i det frie markedet fører til at mange forskjellige idéer blir prøvd ut, hvorav de beste overlever – en slags evolusjon altså. Derfor vil nok mange av løsningene liberalister skisserer bli utkonkurrert av bedre løsninger.

Noen spør om vi liberalister skal tvinge sosialistene til å leve under et liberalistisk styresett. Det er et relevant spørsmål å stille, og svaret er at det skal vi ikke. En gruppe mennesker kan frivillig gå sammen og ha sitt eget styresett, det jeg mener blir feil er å tvinge andre mennesker til å måtte være med i et bestemt styresett. Hvis noen ønsker å leve som frie mennesker uavhengig av en regulerende stat, mener jeg de må få lov til det.

Dersom staten bare hadde tillatt folk å melde seg ut, mener jeg faktisk vi hadde hatt anarki/anarko-kapitalisme. Grunnen til det er at anarki som sagt betyr fravær av herskere, og dersom man er medlem av en stat når man har muligheten til å melde seg ut, kan man etter min mening ikke si at man har herskere. Det er derfor veldig lite som skal til for å få anarki, ihvertfall i teorien. Fordelen med å innføre anarki på denne måten er at det blir en veldig myk overgang. Friborgerforbundet jobber for å tillate folk å melde seg ut av velferdsstaten, det vil si at friborgerne skal slippe å betale inntekts- og formueskatt mot at de betaler full pris for eventuelle offentlige tjenester. En friborger, slik friborgerforbundet definerer det, er riktignok ikke fullstendig løsrevet fra statens makt, noe som ville vært nødvendig for å kalle samfunnssystemet anarki.

Det er kanskje noen som tenker at anarki høres bra ut i teorien, men at det aldri vil fungere i praksis. Science fiction-forfatteren Vernor Vinge, som blant annet har skrevet The Ungoverned, en novelle om et anarkistisk samfunn som blir angrepet av en tilgrensende stat, mener menneskeheten ennå ikke er fredelig nok til at anarko-kapitalisme vil fungere, men han mener anarko-kapitalisme er en god ting og tror at vi på et eller annet tidspunkt vil få en anarko-kapitalistisk verden. Mye tyder nemlig på at verden blir mer og mer fredelig. Jeg tror Norge og mange andre land er fredelige nok, men det at nesten ingen tror anarki kan fungere kan muligens være en slags selvoppfyllende profeti, som gjør at det ikke vil fungere. Hvis staten kollapser og folk fortsatt tror vi må ha en stat, vil de sikkert støtte ulike grupperingers forsøk på å tilkjempe seg makten i landet.

Det kan altså bli vanskelig å få anarki så lenge det ikke er oppslutning om det i befolkningen, og en forutsetning for høy oppslutning er at så mange som mulig får høre argumentene for det. Personlig har jeg blitt utrolig imponert over hvor gode argumentene er, og jeg synes derfor det er synd ikke flere har hørt dem. Anarko-kapitalisme handler jo om frivillighet, og hadde det ikke vært bedre om alle de positive tingene staten gjør idag kunne vært gjort frivillig istedenfor med tvang? Mulig det foreløpig høres vanskelig ut å få til, men det er en fin målsetning?

Share
This entry was posted in Kronikk, Politikk, Samfunn. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.