Notat om pengepolitikken til FrP’s programkomite

Skrevet av Thomas Kenworthy

Innledning
Finanskrisen hadde nettopp 5 års jubileum. Krisen vokser i omfang og krisen vil vedvare og utdypes til bank og pengevesenet blir reformert. Skadevirkningene for det norske folk er utålelige og den viktigste enkeltsaken ved valget i 2013 for folkets fremtid er utvilsomt en reform av bank og pengevesenet.

Skadevirkningene av ”pengerikelighet” har vært kjent i mange hundrede år. Romerriket gikk i oppløsning på 300 tallet under skadevirkningene av høy inflasjon. Pengeproduksjon for å finansiere Syvårskrigen og Napoleonskrigen førte til nød i Norge. Jappetiden og dotcom der alle fikk låne til alt er friskt i minne.
I moderne tid har Ludvig von Mises og Friedrich von Hayek m.fl gjort grundig teoretisk arbeide med å forklare årsakssammenhengen mellom inflasjon og de tilbakevendende økonomiske krisene. Pengevesenet som årsaksfaktor er plausibelt; Det er normalt at enkelte bedrifter går overende. Men når tusenvis av virksomheter jorden over på tvers av bransjer kommer i vanskeligheter samtidig er pengevesenet en fellesfaktor.

Det er i dag tverrpolitisk enighet om dagens pengepolitiske regime. Men det finnes ingen forankring i Frp’s grunnplattform for statsmonopoler og planøkonomi. Økonomisk sentralstyring er dokumentert ubrukelig i 70 års eksperimenter i kommunistlandene. Sentralbanksystemet er en arv fra en fortid der sentralplanlegging var populært. Når skadevirkningene nå blir stadig mer alvorlige må Frp ta ansvar og skifte kurs. Pengeproduksjon og renter må i fremtiden overlates til markedet.

Litt teori
Dagens pengeregime er nokså likt jorden over. Alle nasjoner har sentralbanker, statlige nasjonale pengemonopoler, som koordinerer sin virksomhet i BIS (Bank og International Settlements). Statsmonopolene regulerer pengemengden ved å kjøpe aktiva (ofte statsobligasjoner) med penger laget ut av løse lufta. Denne delen av forvaltningen styrer også pengemengden og renten ved å auksjonere ut lån til nasjonale banker som igjen kan låne disse ut til privatpersoner og næringsliv med en forskriftsbestemt multiplikator (typisk 10-20). Dvs. når bankene låner 500.000 av Sentralbanken kan de låne ut 10.000.000 til sine kunder.

Hovedoppgaven for sentralbanen er å stille kreditt tilgjengelig for forvaltningen slik at statsutgiftene kan holdes høyere enn inntektene. Differansen dekkes av gjeld. Ved forfall innløses gjelden ved opptak av ny gjeld slik at statens konsum hele tiden kan holdes høyere enn det som drives inn med skatter og avgifter.
Underskuddene økes gjerne i nedgangstider i henhold til teorier om at folkets konsum bør øke når produksjonen synker. Sentralbankene kjøper gjerne opp aktiva til overpris for å redde folk og bedrifter fra konkurs. Disse inngrepene kalles motkonjunktur politikk.

Kjennetegn ved pengeregimet er at den statsdirigerte renten kronisk ligger under markedsrenten (den renten folk ville krevet for å låne ut penger) og at pengemengden kronisk stiger (de siste 15 årene har f.ex pengemengden 3 doblet seg hvilket tilsvarer ca 8% inflasjon hvilket forøvrig er omtrent det samme som før depresjonen på 30 tallet).

Den store pengeproduksjonen og lave renten gir alvorlige forstyrrelser i økonomien;
For det første “treffer” pengene økonomien et bestemt sted. En god del av banklånene treffer for eksempel boligmarkedet først. Prisene stiger derfor først og mest i dette markedet før pengene sprer seg ut i resten av økonomien. Effekten av dette er at prisene blir drevet opp i visse deler av økonomien og slutter å reflektere folkets reelle preferanser. Større økonomiske innsatsfaktorer blir kanalisert til sektorene med forhøyde priser på bekostning av andre sektorer. Pengepolitikken ødelegger næringslivets kapitalstruktur i forhold til folkets behov.

Sentralbankene manipulerer også rentene og setter dem lavere enn markedsrenten. I ett fritt marked overlater utlåner hovedstolen til lånetaker i låneperioden. Utlåner må derfor utsette sitt konsum til lånet tilbakebetales. For å tjene hovedstolen har utlåner produsert noe og disse varene er, sammen med andre varer, tilgjengelige for lånetaker å kjøpe.

Under dagens pengepolitiske regime lager bankene pengene ut av tynn luft og det finnes ingen varer lånetaker kan kjøpe. Dette betyr at innsatsfaktorene lånetaker hadde forutsatt var tilgjengelige ikke finnes og lånetakers prosjekt er således dømt til å mislykkes. Når denne praksis settes i storskala system er resultatet storskala kriser. Man kan mange steder bokstavelig talt se effekten i form av halvferdige forlatte bygninger. Det er et stort sløseri å avslutte halvferdige prosjekter. Investorer og entreprenører blir ruinert og arbeidere må skifte yrke.

Nødvendige reformer

  • Statens pengemonopol må opphøre. Sentralbanklovens pgr 14 om kronen som tvungent betalingsmiddel må fjernes og det må innføres fri konkurranse i fremstillingen av betalingsmidler. Konsekvensen av dette vil være at folket vil velge en fysisk vare som byttemiddel til erstatning for dagens penger som lages ut av tynn luft og som kun brukes fordi folket tvinges til det.
  • Bankene må pålegges å ha 100% innskudd for sine innskuddskontoer. Det vil si at bankene kun kan drive utlån av såkalte tidskontoer, kontoer med uttaksbegrensninger.

Effekten av reformene
Bankene
Effekten av dette vil bli at bankenes virksomhet med oppbevaring av penger og betalingsformidling blir skilt fra utlånsvirksomheten. ( Man kan sammenlikne dagens bankdrift med at bilutleie ble drevet av folks parkerte biler. “Banken” lover at bilen alltid er på plass men noen ganger er den jo utlånt. Andre ganger lover “banken” utlån av en bil også tar plutselig eieren seg en tur. I begge tilfeller blir det krise for kundene og da trår staten til for skattebetalernes regning og hjelper bankene. )
Prisene
Erfaringen viser at med et varebasert (gull, sølv) er prisene konstante eller svakt synkende. Folk kan spare til alderdommen i forvisning om at pengenes kjøpekraft holder seg stabil. Konstante lønninger gjør at behovet for kollektive lønnsoppgjør faller vekk. Det vil også bli slutt på bobler slik vi ser i for eksempel bolig og aksjemarkedet.
Næringslivet
Den viktigste effekten er at det blir slutt på den såkalte forretningssyklusen med omfattende feilinvesteringer under oppturene og smertefulle omstillinger under nedturene. Dersom en større del av verdensøkonomien forblir i inflasjonen vil vi nok merke effektene av de internasjonale krisene, på den andre siden vil vi nyte godt av store investeringer fra aktører som ønsker stabile økonomiske rammer.
En annen viktig effekt er at utvanningen av bedriftenes egenkapital opphører. Derved vil vårt nasjonale næringsliv blomstre i betydelig grad. Det vil også bli en betydelig endring av finansieringen av næringslivet vekk fra banklån i retning av personlig eie og investeringsselskaper. Dette vil ganske sikkert øke innovasjonen da beslutninger kan tas uten å ”spørre banken”.
FrP har tradisjon for å tale folkets sak og makten midt mot. Jeg håper FrP i denne umåtelig viktige saken kan finne tilbake til sine friske frihetlige røtter og gå inn for en opphevelse av sentralbankloven og avhending av makt til folket. Med krisen som bakteppe er tiden inne og man ser at for eksempel Republikanerne i USA nå seriøst diskuterer å legalisere sivile betalingsmidler.

Dersom programkomiteen ønsker ytterligere innspill i en hvilken som helst form stiller jeg gjerne opp.

Mvh
Thomas Kenworthy

Share
This entry was posted in Economics, Politikk, Samfunn, Skandinavia, Økonomi. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.