Politisk kompetanse og inkompetanse

Skribenten var denne uken på boklansering i prosjektet Nye perspektiver på Grunnloven, prosjektets femte boklansering.

Herværende skribent gikk til boklanseringen med blandende forventninger. På den ene siden var det forventning om å lære noe nytt. På den andre siden var det ingen store forventninger om noen virkelig store politisk ukorrekte perspektiver.

Efter en kort introduksjon fra bokseriens hovedredaktør, professor Dag Michalsen, fikk vi en presentasjon ved bokens redaktør, professor Nils Rune Langeland.

Ifølge Langeland hadde prosjektet vært en fest å være med på. Han trekk linjen fra professor Schweigaard som foreleste med ryggen til publikum til de unge maskingeværsoldatene efter den andre verdenskrig, soldater som forlangte å bli sett på som like kompetente som den gamle professor Schweigaard. Langeland fortalte om systemet der man måtte sverge ed til Grunnloven for å kunne delta i valget. Han gikk også i møte med myten om at en demokratisk utvikling måtte tvinge seg frem ved å påpeke at utviklingen absolutt ikke er lineær. Utviklingen er allikevel gått fra politisk kompetanse i hendene hos lokalsamfunnets beste menn til det som foraktelig av høyresiden ble kalt konvoluttsystemet (ca. 1890), sa Langeland.

Så fikk bidragsyder Cathrine Holst ordet. Holst reflekterte over forholdet mellom ekspertstyre og ikke-ekspertstyre. Den kjente tesen om at enhver har en moralsk rett til å delta i styret ved prinsippet én person/mann én stemme ble behørig omtalt. Hun var inne på at mange mener at både dette prinsippet og det at demokrati bør gi gode beslutninger, må oppfylles. Hun luftet også konseptet om delegert ekspertstyre, altså et styre der ikke ekspertene har myndighet i utgangspunktet, men er blitt delegert myndighet fra demokratiske institusjoner. Holst viste også til at ikke-ekspertene følger ekspertenes råd når de kommer under press.

Så fikk professor Øyvind Østerud, kjent som formann i makt- og demokratiutredningskommisjonen, ordet. Først hadde han det han kalte ubetinget ros for ukonvensjonelle bidrag. Så gikk han til verks med det han mente var mangler i boken. Blant manglene han påpekte var en behandling av tanken bak jødeparagrafen, for dette var noe ganske annet enn det man fikk oppleve i Europa i 1930- og 1940-årene. En annen mangel han påpekte var en behandling av  forholdet mellom eiendom og demokrati og begrunnelsen for at stemmerett skulle være knyttet til eiendom. Professor Østerud foreslo, med et glimt i øyet, et syvende bind i bokserien. Her er Østerud inne på noe vesentlig. Selvom mange nye perspektiver kommer frem, er det nok mye som burde komme frem, men som ikke gjør det. Dette skal imidlertid denne skribent i hovedsak la ligge til han selv har vurdert boken, evt. hele bokserien.

Sistemann blant de inviterte kommentatorer var høyesterettsdommer Henrik Bull. Bull viste til at eidsvoldsfedrene sannsynligvis var blitt skremt av den franske revolusjon og dermed ikke gikk inn for almen stemmerett. Allikevel, ifølge Bull, begynte det på Eidsvold med almen stemmerett, men så ble den innskrenket. Bull refererte også Falsens holdning at man skulle vedkjenne seg sin stemme, noe som er ganske annerledes enn nåtidens forventning om at «alle» støtter opp om hemmelige valg. Motstanderne av kvinnelig stemmerett ble til slutt ledd av, ifølge Bull, og det som sto tilbake var motstand mot senket stemmerettsalder, noe som, også ifølge Bull, bare var en skjult motstand mot øket makt til Arbeiderpartiet. Mot slutten foreslo høyesterettsdommeren at man kanskje skulle ha et nytt stemmerettsjubileum i 2019, for da er det nemlig 100 år siden suspensjonsbestemmelsen ble opphevet.

I hvilken grad de som innehar politisk kompetanse virkelig er kompetente, eller om de er inkompetente, var man inne på under boklanseringen, men noen seriøs drøfting av dette kunne man ikke merke.

Share
This entry was posted in Politikk. Bookmark the permalink. Both comments and trackbacks are currently closed.