« Revalueringen av den Kinesiske Yuanen er en stor feil | Forsiden | Google Earth - We have seen the future »

Juli 25, 2005

Gjestekommentar: ”Demokrati på norsk”

Av J.K. Baltzersen

Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.

– Henrik Ibsen – i et personlig brev

Hundreårsmagasinet – Demokrati på norsk Pengesluket ”Hundreårsmarkeringen-Norge2005 as” kom i juni med en middelmådig publikasjon ved navn ”Hundreårsmagasinet – Demokrati på norsk.” Ikke nok med at dette kan fåes gratis ved henvendelse til organisasjonen, men man får det altså fritt tilsendt med A-post. Her er det ikke snakk om at man kan samle opp og sende ut med billigere alternativer. Taler kritikerne av pengebruken for døve ører?

Hvorvidt dette ”hundreårsmagasinet” er verdt portoen på énogtyve kroner og syvogfemti øre er noe usikkert. Legger man til utgiften til konvolutten blir det enda mere usikkert. Magasinet er en usalig blanding av bokmål, nynorsk og svensk. Riksmål tillates nok ikke her. Skjønt, det kan være like greit at ikke riksmålet blir besudlet av et slikt middelmådig magasin.

Magasinet innledes av statsråd Haugland. Hun påstår at det uten tvil er viktig at historien om unionsoppløsningen i 1905 nå får en faglig nytolkning. Det er mulig at vi får en faglig nytolkning, men at seierherrens versjon av historien i stor grad består som den dominerende synes det å være svært liten tvil om. Skagestad har tidligere vært inne på hvordan man pynter på historien i forbindelse med jubileer. Det er kanskje dette statsråden mener med ”faglig nytolkning?” Mytene ser det ihvertfall ikke ut til at vi blir kvitt med det samme, noe også Skagestad har vært inne på. Bondeviks senere påstand om at ”hundreårsmarkeringen” skal gi oss en forståelse av fortiden er jeg ikke så sikker på at slår til.

Efter statsrådens introduksjon blir vi servert småartikler om livet på Stortinget. Vi blir fortalt om at antallet stortingsrepresentanter økes fra 165 til 169. Enda flere politikere?!? Hjelpe oss! Videre blir vi fortalt at Stortingets budsjett for 2005 er på hele NOK 832.949.000. Kanskje vi burde bli fortalt hvor mye Stortinget egentlig svir av i løpet av et år? Det bringer meg til et jubileum som jeg var på ifjor høst, nemlig jernbanens 150-årsjubileum. Jeg var invitert dit som medlem i sivilingeniørforeningen. Konferansieren, Dan Børge Akerø, hadde visst lest et 1200-siders verk om norsk jernbanehistorie. En sammenligning Akerø trakk frem var relatert til åpningen av Bergensbanen i 1909. Bergensbanens utbyggings andel av statsbudsjettet ble sammenlignet med dagens statsbudsjetter på den måten at det ble listet opp en rekke av den senere tids prosjekter som måtte til for å fylle opp en tilsvarende andel av statsbudsjettet. Man kunne lett bli svett i de to organer som hjernen sitter mellom. Det er kanskje ikke så rart siden Bergensbanen ifølge Jernbaneverkets nettsider kostet et helt statsbudsjett. Historien sier nok mindre om hvor dyr Bergensbanen var på den tiden enn hva den sier om ødeleggende inflasjon, og ikke minst om en eventyrlig vekst i Statens omfang. Akkurat dét – kanskje mere enn noe annet – får en til å sette spørsmålstegn ved om de siste hundre år er verdt å feire.

Vi bringes så videre til generasjonsforskjellene representert ved Inge Lønning og Inga Marte Thorkildsen. At sistnevnte ikke kan kle seg er ikke overraskende. Vi blir fortalt at for bare 10, 15 år siden var det for eksempel helt utenkelig at en mannlig representant sto på talerstolen uten slips, at det ble ansett som upassende, og at ingen idag reagerer på det. Det sistnevnte kommer nok av at hverken jeg eller noen av mine likesinnede befinner seg der. Skjønt, i en tid hvor – når man en sjelden gang trenger å gå i et banklokale – ikke typisk treffer mannlige bankfunksjonærer med slips, mange ungdommers bukser tyder på at deres behov for bleier ikke tok slutt med slutten på bleiebruken – i tilfeller hvor det ikke er så ille, er allikevel underbuksen godt synlig, i beste fall skjult av et plagg som henger over – og nøkkelbarnkjeder henger rundt halsen og ut av bukselommene over en lav sko, kan man kanskje ikke vente annet enn at unge frøken Thorkildsen minner en smule om nevnte stil. Kanskje er det greit at klesstilen ikke fordrer respekt? Det henger jo sammen med politikken.

Neste tema er endring i politikkens retorikk. Her er det en vesentlig reduksjon i stil. Man får følelsen av forfallet i politikken, klesstil og retorikk har gått hånd i hånd. Det er fristende å la tankene falle hen på et slags trekantdrama.

Jeg må innrømme at jeg neppe er uskyldig i å delta i denne ”hundreårsmarkering.” Jeg har vært på foredrag og utstillinger og kjøpt og lest bøker over en lav sko. Det første arrangementet jeg var på utover rene faglige arrangementer var en tilstelning hos Carl Gustafs sendemann ved det norske hoff. Dette var et arrangement i samarbeide med Den Polytekniske Forening. Det var riktignok der først en del med foredrag. Der ble det trukket frem noen svenske karakteristikker av nordmenn, hvorav to av dem var:

  • De går alltid i fritidsklær.
  • ”Business by skippertak.”

Tankene faller hen til internasjonale møter med menn i mørke dresser – dvs. alle har mørk dress bortsett fra én, og da vet man hvem som er nordmannen.

Jeg tok meg også friheten til å være med på Kulturnatten i Oslo fredag 3. juni. Da var jeg blant annet på omvisning hos Det Kongelige Finans- og Tolldepartement. Der var det lang kø. De slapp inn femogtyve stykker ca. hver halvtime. En som sto ved siden av meg i køen, spurte om vi skulle stå så lenge i kø for å se det stedet som tar alle pengene våre. Da kunne jeg ikke dy meg. Jeg poengterte at det tok langt mindre for hundre år siden, og at vi allikevel skulle feire. ”Du sier noe,” fikk jeg til svar.

Omsider kom jeg inn for en omvisning. Omvisningen var – ble vi fortalt – ved folk i kostymer fra NRKs kostymeavdeling. I den gamle statsrådssalen ble vi vitne til et lite soloskuespill. Skuespilleren skulle forestille Christian Michelsen. Da utkastet til stortingsvedtak ble lest opp, kunne jeg nok en gang ikke dy meg. Jeg uttalte – høyt, men ikke overdøvende – ”usurpator.” Hvorvidt det var helt historisk korrekt å ha et slikt skuespill i en statsrådssal i et bygg som sto ferdig som regjeringskontor i 1906, skal jeg la være usagt.

De forenede rigerPå selve revolusjonsdagen holdt jeg meg unna festlighetene, og da spesielt den såkalte ”folkefesten.” Jeg har tidligere redegjort for hvorfor jeg ikke vil feire kuppet mot Kongen og Grunnloven. Sverige kan heller ikke sies å være blitt inspirert på noen god måte av det som skjedde.

Efter artikkelen om retorikken skal vi opplyses om det siste norske statsråd med Oscar II. Om man har vært uvitende eller bevisstløs i valget av portrettet av Kong Oscar vites ikke, men portrettet ligner svært et som står i utstillingen i Oscarshall i den delen hvor svenske plagg og effekter er utstilt. Et portrett av Oscar II som svensk konge passer nå svært dårlig til en artikkel som dreier seg hovedsakelig om Oscar II som norsk konge. Det som imidlertid er verre er at journalist Odd Inge Skjæveland påstår at konsulatloven var vedtatt av Stortinget for tredje gang, og at dermed Kongen ingen rett hadde til å forhindre at den ble norsk lov.

Undertegnede skal kanskje være forsiktig med å være altfor bastant når det gjelder andres presentasjon av fakta når denne forfatter har tatt mål av seg til å presentere unionsoppløsningen og tiden i forkant – en blanding av faktapresentasjon og oppgjør med historien og forståelsen av den – for et engelsktalende publikum uten noen faglig historisk bakgrunn utover gymnaset og selvstudier på fritiden. Det er allikevel fristende å kalle dette ”faktumet” fra Skjævelands penn for pølsevev. Det var den korte lovlinje som var blitt valgt, og den gikk nettopp ut på at man ikke skulle vente på at det suspensive veto ble oppbrukt. Dette er såpass godt kjent stoff at presentasjon av nevnte ”faktum” i beste fall er på grensen til det utilgivelige. Det som bekymrer ytterligere er at denne journalisten har skrevet bok om Ministerhotellet i Stockholm – den norske Regjerings representasjonslokaler i den svenske hovedstad inntil unionens oppløsning. Forøvrig kan man lure på hvor meget av det andre i magasinet man kan stole på når dette har fått passere en eventuell kvalitetskontroll. Vet Skjæveland – mot meget sterk formodning – noe andre historisk opplyste mennesker ikke vet, burde han redegjort for dette, hvilket han ikke har gjort i nevnte artikkel.

Vi får så en artikkel av Olav Versto. Versto hyller Michelsen for sin jernvilje, og savner attpåtil tilsvarende jernvilje hos dagens norske politikere. At en slik jernvilje ofte finnes hos dem som man forøvrig svært sjelden vil sammenligne seg med nevner ikke Versto. Versto avlutter med å omtale Michelsens lederskap som ”førerskap.” Da kan vel undertegnede tilføye at ”folkeavstemningen om unionen” ga 99,95% oppslutning om Michelsens og Stortingets linje, mens Østerrikes ”Anschluß” i 1938 fikk 99,75% oppslutning? Ingen sammenligning forøvrig? Til en viss grad er det nok grunn til sammenligning forøvrig. Vi vet at det var et klima som – mildt sagt – ikke var spesielt vennlig overfor dem som hadde ”feil” oppfatning. Dét tenkte neppe Versto på da han brukte ordet ”førerskap.”

Mot slutten av magasinet får vi en dose ”norske selvbilder anno 2005.” Og der heter det blant annet:

Nordmenn heier på det offentlige, enten det gjelder skole, helse eller barnehager.

Utfra et slikt sitat er det nok ikke vanskelig å komme til konklusjonen, nemlig at demokrati på norsk ikke er noe å rope hurra for. Skulle noen være i tvil, er det ikke magasinet jeg nå først og fremst snakker om, selvom dét heller ikke er noe å rope hurra for. Demokratiet leder logisk til sosialdemokrati og forsørgerstat. Observasjonen av alt hva demokratiet bringer med seg – kanskje spesielt i Norge – gjør ihvertfall ikke denne forfatter til noen god demokrat. Demokratiet blir gjerne fremstillet som den minst dårlige styreform, men det er en tvilsom påstand, som ofte relateres til et tvilsomt Churchill-sitat.

einstein-stortinget.jpg Nesten ved dette årets begynnelse var jeg på et arrangement i regi av Vitenskapskaféen. Denne gangen var i anledning fysikkens år. Det er iår 100 år siden Albert Einstein utga flere artikler eller avhandlinger, blant annet om sin spesielle relativitetsteori. På en brosjyre med Einsteins portrett utgitt i forbindelse med fysikkens år heter det:

Du kan ikke stemme denne mannen inn på Stortinget…
…men han har betydd mer for deg enn politikere flest.

De fleste kommentarer blir overflødige i forhold til en slik uttalelse. Jeg er imidlertid sterkt fristet til å tilføye at fysikkens år representerer et langt mere verdig jubileum enn ”hundreårsmarkeringen.”

Et annet verdig jubileum er Norsk Hydros jubileum, selvom det senere statsoppkjøpet bidrar til å dempe entusiasmen. I den norske historien om Norsk Hydro hører vi ofte to navn, nemlig Birkeland og Eyde. Den svenske industrifamilie Wallenberg var imidlertid også sterkt involvert. Uten Wallenberg ville man neppe hatt kapital til å starte industrieventyret Norsk Hydro. Uten unionen ville man neppe fått Wallenberg med på laget. Hvorfor hører vi så sjelden om Wallenberg i historien om Norsk Hydro? Det kan vel ikke være fordi det er snakk om en svensk familie? Norsk Hydros jubileum kommer blant annet til å bli markert – det kommer sikkert også til å bli feiret – ved et plenumsmøte i Den Polytekniske Forening kommende høst. Det sies at en Wallenberg vil være tilstede.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør.

Posted by Baltzersen at Juli 25, 2005 10:55 EM

Trackback Pings

TrackBack URL for this entry:
http://www.farmann.no/cgi-bin/mt-tb.cgi/144

Comments

Er nok enig i at denne hundreårsmarkeringen har tatt av.

Selv feirer jeg at det i år er 30 år siden Thatcher overtok som konservativ leder etter Heath.

Posted by: Fjeldberg at Juli 26, 2005 03:00 EM

Post a comment




Remember Me?