« Greenspan advarer mot boligkollaps | Forsiden | Dansk økonomi går så det griner »

August 28, 2005

Gjestekommentar: Eidsvolds endelikt

Av J.K. Baltzersen

Men Uret ophører ikke at være Uret, fordi om den øves i de pynteligste Former og med den største Dygtighed.

Christopher Bruun, ”Til det Norske Folk”

Christopher Bruuns pamflettI likhet med Skagestad ville denne kommentator unnskylde leseren dersom han er lei av alt pratet om hundreårsjubileum. Det er nesten så man kan få dårlig samvittighet for å plage leseren med enda mere hundreårsjubileumsstoff. De perspektiver som denne kommentator presenterer er det imidlertid ikke så meget av ellers, og da bør det i aller høyeste grad la seg forsvare.

Vi passerte denne måneden 100-årsdagen for begivenheten hvor hele folket med unntak av 184 ”svikere” ”bifalt” unionsoppløsningen. Dagen ble nesten forbigått i stillhet. Hva kan dette skyldes? Har pengesluket ”Hundreårsmarkeringen – Norge 2005 as” begynt å få forstoppelse på bankkontoen? Eller har man skjønt at denne farsen av en folkeavstemning er noe man må gå stille i dørene med?


Historieprofessor Nils Ivar Agøy var ute i forkant og kommenterte folkeavstemningen i en kronikk i Dagbladet 19. juli. Han avviser det vi ”alle” ”vet” og gir autoriter som ”Hundreårsmarkeringen,” det kongelige Utenriksdepartement og Norsk Radikal Kringkasting det glatte lag når han blant annet skriver:

Stemte man ikke over om unionen med Sverige skulle oppløses, da? Mange synes å tro det, også slike som burde vite hva de snakker om. Hundreårs-markeringen opplyser at det var «368 208 ja og 184 nei til oppløsning av unionen»; UD ordlegger seg tilsvarende. NRK hevder at folk svarte «ja eller nei på spørsmålet om de ville ha en unionsoppløsning», Riksarkivet at de 184 ville beholde unionen. Disse får stå som eksempler på alle de som skriver som om nordmennene stemte over en realitet, om unionen skulle fortsette eller ei. Men slik var det jo ikke. Da stortinget først hadde vedtatt å holde avstemningen, var det om å gjøre å hamre inn at unionen var oppløst, ugjenkallelig. Stortingets spesialkomité endret endatil avstemningstemaet fra «enige i unionens opløsning» til «enige i den stedfundne opløsning af unionen», for at det ikke skulle finnes skygge av tvil om at 7. juni-vedtaket hadde vært endelig og legitimt.

I lys av ofte gjentatte påstander om at 7.-juni-vedtaket er greit på tross av dets revolusjonære karakter fordi folket aksepterte det blir det interessant hva Agøy skriver videre:

Avstemningen er ingen bekreftelse på at 7. juni-vedtaket skjedde «under fuld tilslutning og billigelse af det norske folk», som regjeringen like etter erklærte. Den er ikke, og kan ikke være, noe mål på hvor mange nordmenn som 13. august ønsket unionen med Sverige opprettholdt, eller som mente at 7. juni-vedtaket hadde vært den beste måten å håndtere unionsstriden på. Og den kan selvsagt ikke gis tilbakevirkende kraft, slik regjeringen påstod. Vi har da også mange vitnesbyrd om at folk som opp til 7. juni ønsket å bevare unionen, stemte ja 13. august. Dette var ikke nødvendigvis fordi de hadde endret syn, men heller fordi det ikke kunne tjene til noe å stemme nei. Det ville jo ikke bringe unionen tilbake, men det kunne gjøre situasjonen for landet vanskeligere i august.

Unionsoppløsningen og kuppet mot Konge og Grunnlov oppfattet de 184 – i likhet med øvrige stemmegivere – altså som et faktum, og – for å bruke Agøys lignelse – sto det full brann, en brann som det var om å gjøre å slukke. Aksepterte man ikke at kongeavsettelsen og/eller den tilhørende unionsoppløsning var noe som lå innenfor Stortingets kompetanseområde, var det riktigste å la være å stemme, noe som heller ikke ble sett på med spesielt blide øyne. Som Agøy skriver:

[V]ed å stemme i det hele tatt, godtok de at [unionsoppløsningen] var «stedfunden» (spørsmålet var et godt eksempel på «Har De sluttet å slå Deres kone?»-typen).

Agøy – som forøvrig også har skrevet en interessant fremstilling om offisersedene og sikkerhetsmekanismene som sviktet i 1905 i sin bok For konge og fedreland? – forteller videre om de 184 som ofte feilaktig blir fremstillet som de eneste – som om de ca. 15 % som ikke stemte ikke eksisterte – som gikk mot strømmen:

[K]ildene tyder på at ikke så få av dem [som stemte nei] stemte som de gjorde fordi de tok troskapseder til grunnlov og konge mer alvorlig enn andre, altså et forhold som angår 7. juni-vedtakets revolusjonære sider, men ikke synet på unionen som sådan.

Historieprofessor Øystein Sørensen skriver om presset rundt folkeavstemningen:

Klimaet rundt den var slik at man mildt sagt måtte være tøff for å stemme mot Stortingets 7. juni-vedtak. Resultatet var så overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil sammenligne seg med […]

Professor i statsvitenskap Thomas Chr. Wyller sier blant annet i sin kronikk Da folket stemte som én mann i Aftenposten på selve hundreårsdagen for folkeavstemningen:

99,95 PROSENT JA. Folkeavstemningen i dag for hundre år siden om å oppløse unionen med Sverige er den eneste slike avstemning i vår historie der det praktisk talt ikke fantes avvik. Som om det var i en ettpartistat!

Ingen tvil om hva som var den ’riktige’ stemmeseddel!Og sammenligningen med en ettpartistat er ingen spøk, hvilket kan underbygges med noe av det Wyller skriver videre:

Og informasjonsproblemet, så vesentlig for enhver ”ideell” måling av en folkemening? Det ble løst via to ukers voldsom og ensidig agitasjon til fordel for 7. juni-vedtaket, slett ikke til objektiv orientering om noe valgaspekt. Fra regjering og storting, partier og organisasjoner, fra pressen og bygdenes lensmenn og kirkebakkenes sogneprester lød kravet unisont: det er en hellig fedrelandsplikt å stemme ja til unionoppløsningen. Stemmelokalene var dels utsmykket med offisiell ja-propaganda.

Agøy sier i sin kronikk:

[H]istorien om folke-avstemningen er også historien om en sterk og ensrettet propaganda og en bevisst underkuelse av synspunkter som ikke stemte med flertallets. Den handler om press, trakasserier og selvtekt overfor dem man trodde stemte nei, eller ikke stemte. En mann i Drammen skrev til Sverige om «den fuldstændige terroristiske Undertrykkelse af al Opposition i Norge»; behandlingen han fikk da ordene hans ble kjent, bekreftet dem på sett og vis. En innsender i Dagbladet skrev truende om «en Regnskabets Dag for dem, der sveg, da alle Mand kaldtes paa Dæk.» Myndighetene maktet på sin side ikke alltid å bevare «valg-handlingens renhet». På Hamar prøvde opprørte jafolk å finne en mann som hadde stemt nei ut fra håndskriften på stemme-seddelen, uten at valgstyret hindret det. I Helgen Kirke var «en Svenske med sin Ja-Seddel» første mann ved urnen. Hemmelig valg var det knapt.

”En mann i Drammen” var overlærer Winther. Han flyktet først til Kristiania, og derefter til Sverige. Mens han var i Kristiania ble hans bolig utsatt for ruteknusing med steinkasting. Dette var ikke det eneste eksempelet på steinkasting. Én historie forteller om at noen i en naboleilighet til en mistenkt ”sviker” ble truffet. Vi har ikke bare historier om at politiet måtte rykke ut for å beskytte mistenkte ”svikere,” men også beskyttende arrest ble tatt i bruk. Man kan nok si at den norske revolusjonen var mildere enn andre revolusjoner, men helt fredelig var den ikke. Og med historiene om folkemengdenes vrede er Wyller på meget tynn is når han sier:

[Folkeavstemningens] karakteristika er nettopp at beslutninger treffes ovenfra og deretter søkes applaudert nedenfra. Det er den Bonapartistiske variant, kjent fra mange systemer i skiftende utforminger. Deres demokratiske gehalt avhenger av den konkrete kontekst de utspiller seg innenfor. De kan være mer og mindre ledsaget av trusler om represalier mot opposisjonelle, gli over i en folkedemokratisk kategori der innpå 100 %-oppslutningen om makthaverne er åpenbart fiktiv. Den norske plebisitt i 1905 hadde intet av dette. ”Dissidentene” kunne telles på én hånd; de utgjorde intet avvikende politisk tyngdepunkt. De ble nok presset, men tolerert, truet hverken på liv eller helse.

Han har muligens rett i at myndighetene tolererte avvikende synspunkter, og at de hverken truet folk på liv eller helse, men forøvrig var nok intoleransen og trusler mot liv og helse høyst tilstede.

Den østerrikske forfatter Erik von Kuehnelt-Leddihn (1909-99) kan i den sammenheng gi oss en tankevekker:

We have only to ask a prospective inmate of a jail whether he would prefer a prison with hostile warders to one with hostile fellow prisoners. We think that he would.

Nå kan det nok trygt tilføyes at de politiske ledere i 1905 neppe var uskyldige i den stemning som rådet blant folket.

Drammen kommune har lagt ut informasjon om blant annet den nevnte Winther. Om alle detaljene er korrekte vites ikke, men en annen kilde forteller at Winther ble tatt tilbake ved latinskolen.

Når det gjelder Wyllers kronikk, må det til Aftenpostens fortjeneste tillegges at avisen fredag 26. august tok inn en replikk av professor i statsvitenskap Tor Bjørklund til nevnte kronikk. Bjørklund beskriver med eksempler hvordan gatemobben regjerte i Norge på den tiden, og han trekker også frem bruk av politimakt for å hindre opposisjonen i å nå frem med sitt budskap.

Agøy forteller videre om avstemningsresultatet:

FOLKE-AVSTEMNINGEN var ikke en fri meningsytring. En ukjent, men trolig ikke ubetydelig del av jastemmene kom fra folk som faktisk var uenig i 7. juni-vedtaket, men som ikke så at det tjente noe fornuftig formål å gi uttrykk for det.

Og han avslutter sin kronikk med følgende:

Resultatet av avstemningen 13. august 1905 forteller mer om disiplin og bevisst, taktisk tilsidesettelse av et mindretalls syn enn om den overveldende enighet som er blitt forbundet med den.

Da folket har godkjent 7.-juni-vedtaket, skulle ikke vi bare la dette ligge? Utifra de tvilsomme trekk ved folkeavstemningen er det grunn til ikke å la det ligge. En annen grunn er at den absolutte folkesuverenitet ikke er noe å rope hurra for. Det at folket har godkjent en handling gjør ikke nødvendigvis handlingen rett.

Christopher Bruun var inne på dette i sin pamflett – som det var umulig å få trykt i Norge, og som han måtte til Danmark for å få publisert – datert 29. juni 1905:

Og den Uret vi har øvet, blir aldeles ikke bedre, fordi om hele Folket lærer seg til at raabe: det er ikke vi som har gjort Uret, det er Kongen.

Tvert imod. Det at Folket lærer at vende op og ned paa de moralske Begreber, det er Noget af den værste Side ved Sagen.

Det er mange Mennesker, som gaar omkring med en dunkel Følelse af, at naar Folket eller dets Flertal blir enigt om en Ting, da maa den ogsaa være rigtig. De siger det vel ikke, men det gaar ind i deres hele Tankegang. Flertallet har jo i mange Maader Magt til at gjøre det som før var ulovligt om til lovligt. Saa maa det vel ogsaa have Evne til at gjøre Uret om til Ret?

Og saa har vi den moralske Begrebsforvirring gaaende som en Smitte.

Det var det samme i Rigsrettens Dage. Man sammensatte en Domstol, der var en Haan mod al Retfærdighed. Og man fik indbildt Folket, at det havde Ret til at gjøre det.

Som apropos til sammenligningen mellom Riksretten i 1883-84 og hendelsene i 1905 kan vi trekke frem en kronikk av historieprofessor Ole Kristian Grimnes i Aftenposten 26. mars ifjor:

Det heter gjerne at parlamentarismen i Norge ble innført i 1884, men det er bare delvis riktig. Om vi med parlamentarisme mener at den utøvende makt skal fungere som den lovgivende makts forlengede arm, kunne ikke den utøvende makt i Norge gjøre det så lenge kongen opptrådte politisk, og det gjorde kongen helt til 1905. Først med den nedkvisting av kongemakten som unionsoppløsningen innebar, kunne parlamentarismen fungere uforstyrret, med kongen som et samlende symbol, men uten politisk makt.

Organisasjonen Nei til EU hadde nylig en egen feiring av unionsoppløsningen med en revyforestilling ved navn ”Aldri mer union – oppløst og vedtatt!” Denne feiringen ble lagt bevisst i nærheten av hundreårsdagen for folkeavstemningen – en begivenhet som ble forbigått i stillhet av den offisielle hundreårsmarkering, noe man av flere grunner kan forstå (man kunne håpe at det var på grunn av et mere edruelig forhold til penger, men dét er nok neppe tilfelle). Denne kommentator har intet til overs for prinsippet om den absolutte folkesuverenitet. Det er imidlertid for fristende å nevne de åpenbare paradokser i denne sammenhengen til å la være.

Det ene er at den sosialistiske nei-bevegelse under forrige folkeavstemning om EU var flittig i å bruke Grunnloven som argument. Nå hyller samme bevegelse nedtramping av Grunnloven. Grunnloven var rundt folkeavstemningen for drøyt et årti siden så viktig for endel nei-mennesker at et lite ja-flertall ikke skulle kunne sette den til side. Igjen må det påpekes at den sosialistiske nei-bevegelse nå hyller nedtramping av Grunnloven med folkeflertallets ”legitimitet.” Tradisjonelt har det vært konservative som har vært skeptiske til prinsippet om at flertallet skal få råde uhemmet. Dette kunne man se i kampen mellom kongemakt og folkemakt frem mot 1905. Venstresiden kjempet derimot for mere folkemakt og må sies å ha hovedansvaret for at prinsippet om at folkeflertallet alltid skal ha det siste ord – også kalt folkesuverenitetsprinsippet – vant frem. Det er muligens urettferdig ikke å inkludere liberale i kampen mot det absolutte demokratiet, men inntil sosialistene kom på banen for fullt utgjorde de liberale – eller kanskje rettere sagt partiet Venstre – dem som kjempet massedemokratiet frem. Unntak finnes dog, som for eksempel Christopher Bruun, som var venstremann.

Over mod hinanden høine!Erik von Kuehnelt-Leddihn har så treffende sagt at demokratiet er venstreideologienes mor. Slik sett er det ikke forunderlig at den siden av politikken som har drevet massedemokratiet frem, feirer folkeavstemningen en augustsøndag for 100 år siden. Høyrefolk i disse tider snakker i festtaler om beskyttelse av mindretallets rettigheter, og da er det gjerne i vendinger som ”demokrati er noe mere enn rent flertallsstyre” – hvilket det strengt tatt ikke er, men ”demokrati” er kanskje det mest misbrukte ord i politisk terminologi, slik at det har fått en rekke ”definisjoner,” slik at det gjerne ”betyr” noe som er godt, og slik at bruken av ordet nærmest kan bli meningsløst. Det blir i vår tid gjerne med festtalene. I den grad begrensninger av rent flertallsstyre innføres blir det gjerne i form av ordninger som Stortinget selv kan oppheve. Slike ordninger kan ha noe for seg, men til syvende og sist er de ikke begrensninger i folkesuvereniteten. I forbindelse med folkeavstemninger virker høyresiden nå til dags ubøyelig i sitt krav om folkeflertallets hellige rett til å få sin vilje – i sterk kontrast til den tid da høyresiden støttet kongemakten som et redskap for å begrense folkeflertallets makt og dermed beskytte mindretallet.

Som et siste paradoks må nevnes at det i Norge gjerne er slik at tilhengere av enda mere statsmakt er motstandere av norsk medlemskap i EU, som er et redskap for mere statsmakt, mens tilhengere av mindre statsmakt gjerne også er tilhengere av norsk medlemskap i EU. Unntakene finnes, men det generelle bildet er ganske så paradoksalt.

Vi hører ofte om folkesuverenitetsprinsippets seier på Eidsvold i 1814. Dette er en tvilsom påstand. Eidsvoldsfedrene ga oss et maktfordelingssytem, som kanskje best uttrykkes kort med noen ord fra Ibsens prolog ved festforestillingen i anledning nedleggingen av grunnstenen for stortingsbygningen 10. oktober 1861 – 47-årsdagen for Christian Frederiks abdikasjon:

Folkets Gaard og Kongens Gaard
Over mod hinanden høine!
Ret som Frender to de staar,
Ser hinanden ind i Øie.

Dette systemet fikk kanskje sitt alvorligste skadeskudd da riksrettsdommen mot Ministeriet Selmer kom i 1884 og den første parlamentariske regjering med Johan Sverdrup ble utnevnt noen måneder senere. Det var imidlertid i 1905 at systemets endelikt ble fullbyrdet. Kongen ble avsatt fordi han våget å bruke sitt utsettende veto mot folkeforsamlingens og den parlamentariske regjerings vilje. Siden har ingen sett noe til Eidsvoldssystemet. En dødsbobehandling var det nok i den følgende tiden, men ikke noe mere. Haakon VII var nok ganske hard mot de folkevalgte bak kulissene med den engelske konstitusjonsteoretiker Walter Bagehots tre rettigheter for monarken – retten til å bli konsultert, advare og oppfordre – med noen abdikasjonstrusler som det som kunne minne om en kongemakt i konflikt med folkemakten (utnevnelsen av Regjeringen Hornsrud er en kuriositet, da det ikke var noe klart parlamentarisk alternativ, da denne regjeringen kun satt i 18 dager, og da det var nettopp et ledd i å skape ”folkemonarkiet”). Det som er viktig er at den nye kongen aksepterte folkesuvereniteten.

Er forholdene før parlamentarismen noe vi savner? Flere historikere har påpekt at den aktive staten begynte nettopp med parlamentarismen. For hvert stortingsvalg som går ser det bare ut som den relativt begrensede staten bare blir fjernere og fjernere. For fire år siden fikk vi en ”borgerlig” regjering. Mange hadde nok forventninger til positive ting som kunne oppnås, og andre var nok ganske pessimistiske med hensyn til at systemet kunne endres. Det er nok ikke å ta for hardt i å si at det er mange skuffede forventninger.

Dr. Eamonn Butler, direktør for tankesmien Adam Smith Institute i London, sa i april – forut for det britiske parlamentsvalg – i et nyhetsbrev:

But I'm beginning to wonder why we have elections; increasingly, they seem just a way of replacing one autocracy with another.

Og han fortsatte:

The Stamp Act 240 years ago caused Ben Franklin to complain that the only certainties were death and taxes. But at least death doesn't get worse after every election. (As taxes are bound to do after this one.)

I denne demokratisk-republikanske tidsalder er det grunn til å minne om at Montesquieus maktfordeling dreide seg om mere enn formell deling av makten mellom ulike statsmakter. Montesquieu snur seg nok i graven som følge av at maktfordelingsprinsippet er blitt redusert til å dreie seg om deling av makten mellom ulike statsmakter som alle er valgt av folket. Domstolene består av utnevnte dommere, men de er på sett og vis indirekte valgt av folket. Genuin maktfordeling og folkesuvereniteten lar seg ikke kombinere.

Montesquieu advarte mot sammenblanding av begrepene ’folkets makt’ og ’folkets frihet.’ Den franske 1900-tallstenkeren Bertrand de Jouvenel uttalte at sammenblandingen av disse begrepene er roten til moderne despotisme. Dét er noe å tenke over ved hundreårsmarkeringen av fullbyrdelsen av Eidsvolds endelikt.


J.K. Baltzersen er sivilingeniør.

Posted by Baltzersen at August 28, 2005 08:57 EM

Trackback Pings

TrackBack URL for this entry:
http://www.farmann.no/cgi-bin/mt-tb.cgi/261

Comments

Post a comment




Remember Me?