« Open source fem år frem i tid | Forsiden | Østerriksk Økonomi »

September 10, 2005

Politikk fra et psykologisk og økonomisk perspektiv

Sist torsdag holdt Vitenskapskaféen en samling om politisk kommunikasjon. Inviterte foredragsholdere var psykologiprofessor Peter Bull fra York og økonomiprofessor og tidligere statsråd Victor Norman.

Bull har skrevet en bok om politisk kommunikasjon. I boken beskrives det blant annet 35 måter politikere unngår spørsmål på.

Vitenskapskaféen

Bull var førstemann til å foredra. Han beskrev overgangen fra en partilojal kultur hvor man typisk identifiserte seg med et parti og man kunne snakke om ”partistammer” til en forbrukskultur når det gjelder partier. I denne overgangen har man sett en kraftig nedgang i partimedlemskap. I forbrukskulturen sammenligner den enkelte velger sine egne holdninger med partienes for å finne det partiet som passer best.

Bull mente allikevel at det var ledelseskompetansen som var viktigst. Han mente at de konservative hverken i 1987 eller 1992 passet veldig godt holdningsmessig med velgermassen, men at de vant på grunn av at de fremsto som mest kompetente.

Mye av det som ble sagt var gammelt nytt. Av det som ble nevnt som innhold i ”politikerkompetanse” var evnen til å respondere til velgerne, prinsipielle holdninger og evnen til å kommunisere.

Bull driver med mikroanalyse av politisk kommunikasjon. Han undersøker hvordan politikere håndterer spørsmål og avbrytelser og hvordan de inviterer folk til å sette pris på dem, inklusive hvordan de inviterer applaus.

Norman mente man ikke kunne klandre media fordi det her dreier seg om kommersielle virksomheter hvis mål er å tjene penger, og som derfor gir folk det som selger. På et senere spørsmål fra publikum svarte han blant annet ved å vise til en pressekilde at et politisk hovedoppslag typisk får salgstallene til å falle med 5 prosent.

Norman ga en økonoms forklaring på hvorfor det er ganske mange som ikke stemmer. Det å stemme har liten påvirkning på den enkeltes private interesser. Sannsynligheten for at ens egen stemme skal slå ut er ganske liten. Han tok et eksempel fra innkjøp av bil. Her vil den enkeltes valg i stor grad påvirke ens egen situasjon, da en ”stemme” på en bil vil medføre at denne bilen blir ens egen. Kontrasten til sannsynligheten for at ens valg i et demokratisk valg skal ha betydning er stor. Når avstanden mellom partiene blir liten, føler den enkelte også at heller ikke hvis stemmen slår ut, vil den ha betydning.

Norman mente at forskjellene er større på alternativene nå enn på lang tid.

I spørsmålsrunden – som forøvrig varte lengre enn bolken med de innledende foredrag – reflekterte foredragsholderne over kravet til tydelighet fra politikere. Norman mente at den tydelige politiker er et menneske som vi ville se negativt på i andre sammenhenger. Han ville bli sett på som en ureflektert person.

Bull pekte på at Blair ikke kunne velge én G8-leder som han helst ville samarbeide med. Det spørsmålet kunne han ikke besvare. Han måtte nemlig tenke på at han skal samarbeide med alle sammen. Bull var også inne på at også ikke-politikere unngår å svare på spørsmål. Et eksempel var det ganske vanlige spørsmålet om man liker en gave. Hele poenget med å unngå å svare på spørsmål er å lykkes i kommunikasjonen, og ofte er det mest vellykkede å la være å svare på spørsmål.

Bull fikk spørsmål om de 35 spørsmålene. Istedenfor å ramse opp alle 35 metodene ga han publikum hovedkategoriene. Disse var å fremsette poenger, å angripe spørsmålet, å angripe opponenten og å angripe spørsmålsstilleren. Under kategorien å angripe spørsmålet har man ”dette er ute av kontekst,” negativt svar (fortelle hva man ikke kommer til å gjøre istedenfor å svare på hva man kommer til å gjøre), ”spørsmålet er hypotetisk,” og ”spørsmålet er spekulativt.” Willochs ”jeg ville ikke stilt spørsmålet slik” for så å stille sitt eget spørsmål som han så svarte på ble tatt opp, og dette hadde Bull flere eksempler på.

Det ble snakket om forskjellen på det å unnlate å stemme fordi man ikke bryr seg og det å unnlate å stemme fordi man er aktivt imot alle alternativer eller systemet i seg selv. På spørsmål om hvor stor andel av hjemmesitterne som er lei av å måtte velge det minste ondet ble det svart fra Bull at det ikke fantes noe data for dette.

På spørsmål om Bush sa Bull at det ikke er talegaver som er den eneste kompetansen som blir vurdert av velgerne. Som eksempel på en kompetanse trakk Bull frem evnen til tillitsfullt å fremstå som ”en av oss.” Metaforer var en annen sak Bull nevnte som viktig i politisk kommunikasjon. Her hadde han et eksempel fra Margaret Thatcher, som fikk folk til å tenke på alt som ”enterprise.”

En ideell situasjon for en politiker, sa Bull, var å kunne selge et ”produkt” som han ikke kan levere, slik at ”produkt” kan selges om igjen i det uendelige.

Norman tok opp forslag om pliktig stemmegivning. Han mente dette var en dårlig idé, men han kunne tenke seg en ordning med offentliggjøring av dem som ikke hadde stemt ved forrige valg med en formulering om at disse ikke hadde noen rett til å klage. Dette ville kanskje få opp stemmeprosenten.

På spørsmål om hva som var Normans yndlingsmåte å unngå spørsmål som tidligere statsråd svarte han ”slik” med et smil idet han overleverte mikrofonen til Bull. Da han fikk mikrofonen tilbake, ga han en redegjørelse om det å unngå å svare på spørsmålet før han til slutt sa at han som statsråd ikke unnlot å svare på spørsmål, noe som sannsynligvis var å forsømme jobben.

Posted by Baltzersen at September 10, 2005 08:10 EM

Comments

Post a comment




Remember Me?