Vil vi virkelig alltid være "på?"

[Baltzersen]

Hentet fra farmann.no (http://www.farmann.no/2005/10/vil_vi_virkelig_alltid_vre_p.html):

Sjef for Microsoft Norge, Knut Morten Aasrud, holdt foredrag ved mandagens 'First Tuesday'-samling. Han så en betydelig økning i innovasjonen fremover. Noe av det han så i "krystallkulen" var at vi alltid ville være "på," og at skillet mellom arbeide og fritid ville viskes ut. Dette er forsåvidt tendenser som vi allerede ser. Disse to konseptene kombinert betyr at vi alltid ville være "på" – også på fritiden.

Et spørsmål vi kan stille oss er om vi ønsker å være "på" til enhver tid. Man kan tenke seg at det utvikles mobiltelefoner som er vanntette, og som er praktiske å ha med seg når man svømmer. Men ønsker man virkelig å være "på" når man er ute og svømmer?

[Lysglimt]

Dette problemet hadde de sikkert når telefonen kom også. Da var man jo også alltid "på", og det samme med mobiltelefonen.
Alltid å være på vil om kort tid være helt naturlig, vi kommer ikke til å kunne forestille oss noe annet.

[PAR]

Dette problemet hadde de sikkert når telefonen kom også. Da var man jo også alltid "på", og det samme med mobiltelefonen.
Alltid å være på vil om kort tid være helt naturlig, vi kommer ikke til å kunne forestille oss noe annet.

I beg to differ. Det er først nå jeg har innsett verdien av å være utilgjengelig til tider.
Jeg anerkjenner ingen krav om at jeg skal være tilgjengelig 24/7. Dette har også ført til at jeg er restriktiv med bruk av mobil. Det er ingen selvfølge at jeg tar den med meg når jeg går ut. Kun hvis jeg er ute i jobbsammenheng mener jeg det er nødvendig. Jeg deler heller ikke ut mitt mobilnr. til andre enn de som har velbegrunnede behov for å ta kontakt, og selv tar jeg bare mobilkontakt/sender SMS når det definitivt er påkrevet.
Og dette lever jeg aldeles utmerket med.

Mobiltelefonen er blitt en mani: Som en bekjent av meg sa: Jeg er blitt helt hektet på å kommunisere med SMS. Hvis jeg glemmer mobilen hjemme er det som jeg har mistet en arm. Hvor mye vesentlig kommunikasjon går via SMS, og hvor mye er ren likegyldig pludder? Jeg tipper 90-10% i favør av intetsigende likegyldigheter.
I en periode kunne man få kjøpt forskjellige deksler til Nokia telefoner. Nokia var i en periode den suveren designvinner, og for å markere min avstand til den eksessive mobilbruk anskaffet jeg aldri Nokia. Jeg ville ikke være "into cellphones", og følte med ett en viss eksluslivitet, en avstand til hvermannsen :-).
Dekslemanien slo særlig an hos unge kvinner, og jeg fikk en mistanke om de endelig hadde fått sin Barbie-dukke, noe de av ukjente grunner var avskåret fra i barndommen.
Ellers ser jeg stadig folk på gaten gå med målrettede skritt, holdende mobilen i hånden foran seg, febrilsk knastende med tommelen på mikroskopiske taster, omtrent som dette var veien til paradiset. Endelig er jeg ikke ensom mer ! Jeg får SMS-er hele tiden og kan svare på dem! Det formelig lyser ut av øynene på dem. Bare stopp opp litt og observer det jagete uttrykket mange av disse har. Det må være et betydelig behov for oppmerksomhet som endelig har funnet sin forløsning. Men er ikke dette et rent surrogat? Gir det oss et rikere liv å være på hele tiden, eller har man av og til behov for å trekke seg tilbake og lade batteriene? Jeg tror definitivt på det siste. Jeg er sterkt i tvil om jeg ville ansette en person med jaget blikk og en mobil fastgrodd til hånden, nesten som en hjerneforlengelse. Beam me up to paradise, Scotty!

MVH
PAR

[Baltzersen]

Dette problemet hadde de sikkert når telefonen kom også. Da var man jo også alltid "på", og det samme med mobiltelefonen.
Alltid å være på vil om kort tid være helt naturlig, vi kommer ikke til å kunne forestille oss noe annet.

Da folk efterhvert fikk telefon i sine hjem, var det kanskje noe av det samme. Dette var nytt, og det var "kult" (de brukte sikkert ikke det ordet) å snakke med hverandre i telefonen.

Mobiltelefonen er noe relativt nytt. Det er absolutt ikke utenkelig av vi kommer til å oppleve at folk efterhvert kommer til å få et mere avslappet forhold til mobiltelefoner.

Jeg trener endel. Og jeg ser at det er mange, kanskje spesielt studenter, som tar med seg mobiltelefonen inn i treningsstudioet. De lar enhver oppringning avbryte treningen. Man kan også tenke seg andre situasjoner hvor man ikke ønsker å la seg avbryte. Sitter man fordypet i et studium av et komplisert emne, er det jo ikke ønskelig å bli avbrutt.

Selv tar jeg ikke med meg mobiltelefonen inn i noe treningsstudio, med mindre det er spesielle situasjoner hvor det er spesielt påkrevet, eksempelvis hvis det på forhånd er avtalt med en kollega som trenger telefonstøtte i den tiden.

Det er ikke hendt meg ennå, men jeg vil være nådeløs mot folk som f.eks. står foran en kasse i en dagligvareforretning og hindrer køens fremdrift pga. en telefonsamtale.

[PAR]

Jeg trener endel. Og jeg ser at det er mange, kanskje spesielt studenter, som tar med seg mobiltelefonen inn i treningsstudioet. De lar enhver oppringning avbryte treningen. Man kan også tenke seg andre situasjoner hvor man ikke ønsker å la seg avbryte. Sitter man fordypet i et studium av et komplisert emne, er det jo ikke ønskelig å bli avbrutt.

Siden jeg selv bestemmer allokering av tid til arbeid/andre aktiviteter pleier jeg på gå og trene tidlig ettermiddag, før det blir en stim av folk. Blant de fleste andre som pleier å gå da er faktisk mobiltelefon et sjeldent syn. Takk og pris! Hva er mer irriterende enn folk som utbasunerer hva det skal være mens de snakker i mobilen, enten det er på trikken, på treningssenteret, i kassakøen eller hvor som helst ellers? Som om vi andre var interessert i de trivialitetene disse mobil-plagerne utgyder for sine omgivelser med den største suffisanse? Jeg hevder at slik adferd signaliserer et så lavt selvbilde at de for enhver pris må vise for omverdenen at det finnes noen som er interessert i å snakke med dem, samtidig som de prøver å få samtalen til å låte "viktig".
Jeg lurer på om "mobilgenerasjonen" kommer til å gjennomgå en mutasjon der det vokser fram en spesialtilpasset mobilarm ut av magen, og stikker ca en halv normal armlengde fram. Klassisk positur er jo når folk kommer gående med mobilen i hånden ca en halv armlengde foran magen , og viser med all ønskelig tydelighet hvor mange SMS'er de får som de nå må svare på. Se så viktig jeg er, jeg er virkelig i skuddet! Og det er så viktig at jeg simpelt hen ikke KAN vente. Andre kan være rene skvaldrebøtter som må jabbe i vei hele tiden om ingenting, og så har mobilen kommet dem til unnsetning. Man observerer også folk som stadig vekk sjekker mobilen: "Er det kommet en SMS nå, tro?"

Vil du plukke ut taperne? Observer deres mobiladferd. Dersom de må prøve å understreke sin betydning med mobil- eller SMS-skvaldring har man en solid indikator.

Hvis jeg skulle ansette noen, ville det første jeg gjorde være å kartlegge deres mobiladferd. Folk som hele tiden lar seg distrahere av denne dingsen får definitivt ikke tilbud om jobb, be sure! Hvordan skal de kunnne makte å konsetrere seg om en seriøs langsiktig arbeidsinnsats?

MVH
PAR

[Baltzersen]

Denne artikkelen (http://www.lewrockwell.com/decoster/decoster90.html) er kanskje interessant for denne diskusjonen. Her er et utdrag:
Take cell phones, for instance. Of course I detest the cell phone Nazis, because I feel I have control of my cell phone situation, so take your phone fascism and back off, please. However, there's much room for criticism of people in that realm, when speaking of privacy boundaries. Is anything more disrupting and exhibitionist than loud-mouthed cell talkers in a public place? Note how these people babble on and on, while on their cell phones, in very public places. They gab boisterously on their phone, in hair and nail salons, retail store lines, airport hangars, waiting rooms – you name it. They loudly and proudly reveal all details of their personal life, their dating life, their previous night's partying, the cost of their night out, who did what or said what, and the various cross-sections of their interpersonal relationships. They purposely heighten the volume of their voice; they speak loudly and self-importantly, gladly giving everyone around them all the details of their rather pitiable, personal lives. It's not only pathetic, it's disrupting to others and it’s uncouth.

[Lysglimt]

Det finnes nå teknologi som kan blokkere mobiltelefonsignaler.
For eksempel i kinoer, operasjonsstuer, topphemmelige lokaler kan man kjøpte en radio-jammer som kutter alle mobiltelefonsignaler utadgående og innadgående.

Man kan vel med rette mene at de som eier et stykke land har rett i til å bestemme hvilke radiosignaler som går over eiendommen.

[PAR]

Denne artikkelen (http://www.lewrockwell.com/decoster/decoster90.html) er kanskje interessant for denne diskusjonen. Her er et utdrag:

Ypperlig utdrag.

They purposely heighten the volume of their voice; they speak loudly and self-importantly, gladly giving everyone around them all the details of their rather pitiable, personal lives. It's not only pathetic, it's disrupting to others and it’s uncouth.
Eksakt mitt poeng! Dette er stakkarslig.

MVH
PAR

[Lysglimt]

PARs kommentar får meg til å tenke på hvordan en del amerikanere prater unødvendig høyt. Jeg er veldig glad i amerikanere, men det kan likevel være ganske irriterende når samtalevolumet skrus opp til det som ville bli kallt å "rope" mange andre steder. Man ser dette fenomenet i alle mulige sammenhenger, men mest spesiellt er det kanskje på talkshows på tv - hvor gjestene sitter å roper over hverandre. Som utlending er dette noe av det vanskeligste å takle i samtaler med amerikanere, for vi har en innbygget motstand mot å rope i normale samtaler - amerikanerene synes da vi er unødvendig forsiktige.

Man kan spørre seg hva som er den sosiale funksjonen av amerikanerenes volum - hvorfor er det blitt slik? Samtalen ville fungert like fint dersom volumet ble skrudd ned til samtalenivå.