Strafferammer for narkotikaforbrytelser

[Trondh]

Strafferammer på narkotikaforbrytelser:
1964: maks 2 år
1968: maks 6 år
1972: maks 10 år
1981: maks 15 år
1984: maks 21 år, lovens strengeste straff

1991: 4,8% av alle forbrytelser var narkotikaforbrytelser
2001: 15,4% av alle forbrytelser var narkotikaforbrytelser

1970: 412 personer i Norge var siktet for narkotikaforbrytelser
2001: 10 746 siktet

% av ungdom mellom 15 og 20 år i Oslo som oppgir at de har røyket cannabis:
1968: 5%
1975: 20%
2000: 28%

Forbudet virker altså mot sin hensikt hvis hensikten er å redusere forbruk.


Den Gode Fiende - Nils Christie

Forord:
Denne bok er sprunget ut av en dyp bekymring overfor det syn på narkotika som er framherskende i store deler av Norden, og over den narkotikapolitikk som dette syn fører til. Vi har - som mange fagfeller - forsøkt å si fra tidligere, men uten særlig gjennomslagskraft. Det kan i noen grad skyldes at problemstillingene er så sammenvevd at det aller meste må sies nesten samtidig for å kunne bli forstått i en helhet. Det er denne helhetsforståelse vi her forsøker å skape.
oktober 1984

Forord II:
Det er gått 11 år siden førsteutgaven. Og narkotikakrigen bare fortsetter. Hva vi den gang beskrev, og advarte mot, kommer nå tydeligere fram. Det er blitt lettere å se at vi er på gale veier. Og enda viktigere å si fra.

Kettil Bruun døde i 1985. Den gode og kloke venn. Og den kunnskapsrike vitenskapsmann. Hans død har gjort revisjonsarbeidet vanskelig, men jeg har forsøkt å føre bokens tanker videre også i hans ånd. Han var en fremragende forsker, og en gammeldags humanist. Det narkotikafrie samfunn er en destruktiv illusjon, sa han. Slik kan vi bare ikke fortsette, ville han i dag ha sagt om denne krig som aldri kan vinnes. Jeg føyer til for egen regning: Det er en skam at vi lar dette fortsette. Fremtidens generasjoner vil undres over at vi så lenge har kunnet la dette skje.
Oslo, januar 1996

Forord III:
Det har gått ytterligere seks år. Narkotikakrigen fortsetter. Men den går stadig dårligere. Mer stoff slipper inn. Flere bruker. Flere dør. Flere tviler på om vi er på rett vei i denne krigen. En rekke land er i gang med å legge om deler av sin narkotikapolitikk. Teksten er i hovedsak urørt, bortsett fra enkelte strykninger. Noen tall er foreldet. De får bli stående som historiske monument, egnet til sammenligning med bokens siste kapitel, kapitel 15. Dette er et nytt kapitel som viser hovedtrekkene i de senere års utvikling, og som også går inn på drivkreftene for den politikk som føres. Takk til Kristin Hobson og Øystein Ruud for god hjelp.
Oslo, september 2002.
Nils Christie

http://home.chello.no/~trondh/DenGodeFiende/4-5.jpg
http://home.chello.no/~trondh/DenGodeFiende/6-7.jpg
http://home.chello.no/~trondh/DenGodeFiende/8-9.jpg
... osv...
http://home.chello.no/~trondh/DenGodeFiende/240.jpg

[TheTrader]

Trondh - Interessant, kjente ikke til den boken før nå.
Narkodebatten blusser jo opp med jevne mellomrom, nå er det en stund siden sist.

Det er flere problemer med den debatten. Det viktigste er vel at saken er så betent at det er politisk selvmord å ta den opp. Ingen seriøse politikere vil ta i saken. Det er heller ingen organiserte på "Ja til narkotika" siden.

For å få denne saken gjennom må noen sette seg ned og lage en skikkelig strategi. Saken kommer garantert opp igjen, da må man ha på plass en politiker som kan fronte saken og en organisasjon som kan fremme krav. Dette må på plass før det blusser opp igjen.

Jeg tviler på at det vil skje.

Det som derimot har skjedd og som skjer i økende grad er at folk ikke blir dømt. Har ikke hørt om noen som er blitt dømt for litt canabis på veldig lenge. Så vi har en indirekte avdramatisering av lett narkotika gjennom at folk ikke blir dømt for det. Positivt om det fortsetter.

[Trondh]

Professor i psykiatri og lærer ved Harvard Medical School, Lester Grinspoon, har studert cannabis siden 1967 og er sett på som en av de fremste eksperter på marihuana. I forordet til sin bok Marihuana the Forbidden Medicine, skriver han:

"Da jeg begynte å studere marihuana i 1967, var jeg ikke i tvil om at det var et meget skadelig narkotikum som dessverre ble brukt av flere og flere dumme unge mennesker som ikke ville eller kunne forstå advarslene om farene. Min hensikt var å definere vitenskapelig naturen og graden av de farene. Men i de følgende tre årene, som jeg gikk igjennom den vitenskapelige og medisinske litteraturen, begynte mitt syn å endre seg. Jeg kom til å forstå at jeg, som så mange andre mennesker i dette landet, hadde blitt hjernevasket. Mine oppfatninger om farene ved marihuana hadde lite grunnlag å bygge på. Da jeg var ferdig med forskningen som formet grunnlaget for en bok, hadde jeg blitt overbevist om at cannabis var atskillig mindre skadelig en tobakk og alkohol, de mest vanlig brukte legale stoffer. Boken ble utgitt i 1971; og dens tittel, Marihuana Reconsidered, gjenspeilte min endring i synet på marihuana.

På den tiden trodde jeg naivt nok at så snart folk forstod at marihuana var mye mindre skadelig en stoffer som allerede var lovlige, ville de støtte legalisering. I 1971 spådde jeg at marihuana sikkert ville bli legalisert for voksne innen 1980. Jeg hadde ennå ikke lært at det er noe veldig spesielt med ulovlige stoffer. Hvis de ikke alltid får brukeren til å oppføre seg irrasjonelt, så får de absolutt mange ikkebrukere til å oppføre seg slik."

side 25-27:
Tidlig i 1972, etter Sidney Farbers død, en barneonkologist ved Harvard som har fått Sidney Farber Cancer Research Center oppkalt etter seg, var min kone og jeg invitert på middag hjemme hos et felles fakultetsmedlem på Harvard Medical School. Han ville at jeg skulle møte Emil Frei, som hadde kommet fra Houston for å overta Dr. Farbers stilling.

Under middagen fortalte Dr Frei meg om en atten-år-gammel mann fra Houston med leukemi som hadde fikk større og større motstand til kreft kemoterapi fordi han ikke lenger orket kvalmen og oppkastet. For hans doktor og hans familie ble det stadig vanskeligere å overtale ham til å ta medisinen han var livsavhengig av.

En dag, til Dr. Freis overraskelse, tok den unge mannen medisinen sin med glede, og fra da av viste han ingen motstand til kemoterapi. Omsider avslørte han at han hadde røyket marihuana tyve minutter før hver legetime; det forebygget oppkast og det minste tegn til kvalme. Dr. Frei spurte meg om disse egenskapene var nevnt i det nittende århundrets medisinske litteratur om cannabis, og jeg fortalte ham at det var det. På vei hjem foreslo min kone, Betsy, som hadde lyttet med stor interesse, at vi skulle skaffe litt cannabis til sønnen vår Danny.

Danny fikk først diagnosen acute lymphatic leukemia i juli 1967. Han var da 10 år gammel. De første årene hadde han greit forhold til behandlingen på Children’s Hospital i Boston, til og med til innleggelse en gang i mellom. Men i 1971 begynte han å ta de første medisinene som førte til sterk kvalme og oppkast. Danny var en av de pasientene som hadde vanskeligheter med å kontrollere disse reaksjonene, og hvor standard antibrekkmiddel ikke var tilfredsstillende. Han startet å kaste opp kort tid etter behandling og fortsatte å kaste opp opp til 8 timer etterpå. Han kastet opp i bilen på vei hjem, og når han kom hjem måtte han ligge i sengen med hodet over en bøtte på gulvet. Likevel, jeg var sjokkert når Betsy foreslo at vi skulle finne cannabis til Danny. Jeg motsatte meg fordi det var forbudt, og fordi det kunne fornærme de sykehusansatte, som hadde vist stor omsorg for Danny. Jeg avslo idéen.

Dannys neste behandling var to uker senere. Når jeg kom var Betsy og Danny allerede i behandlingsrommet. Jeg kommer aldri til å glemme min overraskelse. Vanligvis var min kone og sønn i en tilstand av stor bekymring før behandlingen begynte, men denne gangen var de fullstendig avslappet, og enda mer, det virket som om de lo av meg.

Endelig fortalte de meg hemmeligheten. På vei til klinikken den morgenen hadde de stoppet nær Wellesley High School, og Betsy hadde bedt en av Dannys venner om å skaffe henne litt marihuana. Så fort han kom over mistroen hadde vennen forsvunnet og kommet tilbake etter noen få minutter med en liten mengde marihuana. Betsy og Danny hadde røyket på sykehusets parkeringsplass før de gikk inn.

Min overraskelse endret seg til beroligelse når jeg så hvor rolig Danny var. Han protesterte ikke når han fikk medisinen, og vi var alle glade når ingen kvalme eller oppkast etterfulgte. På vei hjem spurte han moren sin om han kunne stoppe for en Submarine Sandwich, og når vi kom hjem begynte han med sine vanlige aktiviteter istedenfor å gå rett til sengs. Vi kunne knapt tro det.

Dagen etter ringte jeg Dr. Norman Jaffe, legen som var ansvarlig for Dannys pleie. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, og at mens jeg ikke ønsket å fornærme ham eller resten av det medisinske personale, så kunne jeg ikke nekte Danny å røyke marihuana før neste behandling. Dr. Jaffe svarte ved å foreslå at Danny røyket marihuana i hans nærvær i behandlingsrommet.

Neste gang gjorde Danny det. Når han fikk den kemoterapautiske agenten, kunne Dr. Jaffe selv observere at han var fullstendig avslappet. Etterpå ba han igjen om en Submarine Sandwich. Senere har han brukt marihuana før hver behandling, og resten av årene av hans liv ble mye mer behagelig for oss alle.

Dr. Jaffe spurte om jeg kunne bli med ham i rapportering av våre observasjoner til Dr. Frei, som var tilstrekkelig interessert i å gjennomføre det første kliniske eksperiment på bruk av cannabis i kreft kemoterapi.