Prisdannelsen

[Lysglimt]

Hvordan settes priser?
Økonomisk teori tilsier at "perfekt konkurranse" gjør at prisene settes til et nivå der tilbud og etterspørsel møter hverandre, et equilibrium der prisene er "fair".
Ingen forhandlinger skjer under perfekte markedsforhold. Men, praktisk erfaring viser at denne modellen på langt nær viser hele bildet. Snarere er det riktig å snakke om at prisdannelsen ofte er "what people can get away with" basert på den markedsmakt de har i forhandlingen. Når en rørlegger tar 980 kr timen pluss 250% tillegg på søndag etter kl 18.00, når en middels norsk revisor tar 1350 kr timen så er dette mulig fordi dette er hva de kan "get away with" basert på den styrken de har i den forhandlingssituasjonen som foreligger.

Priser er en forhandlingssituasjon, men ingen forhandlingssituasjoner er like. Vi er for fri konkuranse og fri prisdannelse, men bør vi som markedsaktører også føle en plikt til å sørge for at markedet fungerer og at ikke noen aktører får en urimelig god forhandlingssituasjon ved prisdannelsen som de utnytter og "gets away with".

Det mest åpenbare eksemplet på en urimelig forhandlingssituasjon er den med legen som kan redde ditt liv ved akutt behov. Han kan potensielt kreve hele din formue der og da for å redde livet ditt. Men, dette gjør han ikke fordi han ikke "can get away with it". Dette blant annet fordi han har sverget ved lege-eden, han ville miste sin legebevilgning dersom han gjorde dette. Han vil også bli hengt ut i media og sosialt utfryst. Dette "mottrykket" regulerer nogelunde effektivt hva han kan gjøre og sørger for at han ikke krever 20 millioner kroner for en times arbeide når du trenger han.

Men, et problem i Norge i dag er at mange "gets away with" vanvittige priser fordi det er for lite "mottrykk". They are actually getting away with it!
Det finnes en del mottrykk. Norske lederlønninger holdes nede fordi det er sosialt uakseptabelt i Norge for en leder å få 100 millioner i årslønn.
I USA er også disse sperrene borte, der tar ledere 500 millioner i årslønn og "gets away with it". Grensene flyttes og er konstant i bevegelse. Hva som er mulig og hva "you can get away with" endrer seg hele tiden.
Vi trenger en økonomisk modell for å få med deisse fenomenene i prisdannelsen.
Vi spør: hvordan fungerer "getting away with" dynamikken?
Hvilke faktorer regulerer hva folk kan "get away with" i prisdannelsen?
Sosialt trykk er viktig i denne modellen, hvordan fungerer dette?
Hva "koster" det å bli fryst ut av det gode selskap?
Hva "koster" det å bli hengt ut i media?

[Farmann]

Vi gjentar denne etterlysning av en økonomisk modell for "what price someone can get away with".
Den klassiske måten å forklare dette på er å vise til forhandlingsstyrke og mulighet til å "sette" priser. Men, problemet med disse forklaringene er at de bare konstaterer og ikke analyserer de underligende årsakene.

[PAR]

Frikonkurransemodellen omtalt i "hvordan settes priser" har lite med virkeligheten å gjøre. Den bygger på et sett urealistiske forutsetninger som f.eks. kravet til "transparente produkter", dvs. at de kan substitueres perfekt med hverandre. Dessuten forusetter modellen at aktørene er prisfaste kvantumstilpassere, det innebærer at de hver for seg ikke kan påvirke prisdannelsen ved å øke eller redusere sitt totale tilbud.
Problemet med denne modellen er at den blir tatt på alvor av det politiske miljø, da den viser "den beste utnyttelse av tilgjengelige ressurser", og den gir ikke noe grunnlag for "monopolprofitt". Sistnevnte er er gedigent fy-ord, og skaper et bilde av en forpint befolkning som knapt har penger til brød, mens flosshatt-kapitalistene bader i pengebingene sine, utsugt av det stakkars folket.
Når utgangspunktet er som galest blir resultatet tidt originalest er en av Ibsens evigunge observasjoner.

Å bruke den gammeldagse tilnærmingen som forklaring på prisdannelse er neppe produktivt. Verden er ikke og blir ikke så enkel og perfekt som frikonkurransemodellen forutsetter. I virkelighetens verden må vi nok leve med imperfekt konkurranse.
Innen spillteorien har man imidlertid utviklet en del interessante resultater innen området "bargaining games".
Lysglimt peker helt korrekt på at prissetting svært ofte er et forhandlingsspill, og i spillteorien er dette formalisert og gjort til stringent teori.

I litteraturen om spillteori studerer man ulike adferdsmønstre og konstruerer modeller deretter, og jeg kan liste opp noen stikkord:

Forhandlinger fri for utålmodighet
Forhandlinger med symmetrisk utålmodighet
Forhandlinger med asymmetrisk tålmodighet
Sekvensielle bilaterale forhandlinger

Som eksempel på "forhandlnger fri for utålmodighet" har vi lønnsforhandlinger mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Denne prosessen modelleres slik at den skal kunne gå over flere runder, derav "fri for utålmodighet". Hvis der bare var en runde ville tilbud/mottilbudprosessen ikke komme i gang.
Man må jobbe seg gradvis frem til resultatet.

SItuasjonen med symmetrisk utålmodighet oppstår dersom man risikerer svært mange runder.
For å løse dette teoretisk introduserer man en "tap" for hver runde på viss prosent, dette kan f.eks være kostand ved tapt tid. Hvor mange runder vil man gå med en bruktbilselger? For hver ny runde må selger bruke tid på meg i stedet for et potensielt salg til neste kunde, og jeg må drive tautrekking med selgeren i stedet for å få utført viktige oppgaver i forbindelse med jobben. Begge parter har altså grunn til å være utålmodig.

Asymmetrisk utålmodighet er en situasjon der den ene part har det travelt med å få en avtale, og i prosessen kommer i skade for å røpe den høyeste pris som er aktuelle å betale/eller gi.
Det vil påvirke utfallet negativt for vedkommende.

Disse eksemplene skulle rekke for å vise hvilken tilnærming spillteorien benytter for å løse problemet med prisfastsettelse gjennom forhandlinger. Modellene er stringente matematisk baserte modeller og gir klare utsagn om resultatene - der kan man avlese både hva og hvorfor.
Lysglimt introduserer også "sosiale kostnader" sine betraktninger,
kontnaden ved å bli frosset ut f.eks, og dette er selvsagt også relevant.

Jeg har ikke her berørt problemet med asymmetrisk informasjon (da kommer vi inn på prinsipal/agentteori og incentivsystemer), men dette hører også med i bildet.

MVH
Per-Anton Rønning

[Lysglimt]

Takker Per Anton Rønning for innsiktsfull belysning av temaet.

Spillteori er antagelig mer beskrivende av prosessen rundt prisdannelsen en det perfekt marked modellen er.

En mulig måte å analyse på er å bruke perfekte markeder som et teoretisk utgangspunkt og samtidig innse i formell analyse at ingen faktiske situasjoner har perfekte markedsforhold. Da kan man konstruere et analyseapparat basert på hvordan hver enkelt faktisk situasjon skiller seg fra perfekte markedsforhold.

Det interessant å se hvordan faktiske prisdisskusjoner føres:
I dagens Computerworld se vi denne artikkelen:
http://www.computerworld.no/index.cfm/siste_nytt/artikkel/id/53693

Fiskvik mener musikk til 7-8 kroner er billig forde en trikkebilett koster 30 kroner og garderobeavgift er 25 kroner. Dette er ting som overhode ikke har med saken å gjøre, men det blir brukt for å forsvare noens ønske om å få en høy pris.

I USA finnes det studier som viser at de aller fleste børsnoterte selskapers styrer mener deres administrerende direktør fortjener en lønn over gjennomsnittet i bransjen. Det viser seg at de mener de har gjort en dårlig jobb med å finne daglig leder dersom han er "gjennomsnittlig". Det sier seg selv at når størstedelen av aktørene i en sektor mener de skal ha betalt over gjennomsnittet så skaper det en vanvittig priskarusell. Nesten alle aktørene bidrar da til å presse opp snittet, den øvre smertegrensen nås når en del bedrifter faktisk ikke kan eller vil betale mer. Slik sett vil man i dette tilfellet ha nytte av å analyse hvilke faktorer som styrer når et styre mener smertegrensen er nådd og sier stopp i denne priskarusellen. Dette har uansett i praksis lite med teoretiske perfekte markedsforhold å gjøre.