Chess slaget må stoppes

[Farmann]

Dette mener forskere ved Handelshøyskolen NHH i Bergen.
http://www.dn.no/forsiden/IT_Telekom/article618796.ece

[Lysglimt]

I utgangspunktet skal ikke det frie næringslivet hindres i å gjøre forretninger.

Men, dette gjelder når man har fri konkurranse.

Det som gjør denne dealen spesiell er at mobil selskapene er bygget på og avhengige av lisenser fra myndighetene til å bruke mobilspektrum. Man kan med rimelig god grunn argumentere for at mobil radio-lisenser er et marked som må reguleres (selv om man kan debattere også dette på prinsipiellt og teknisk grunnlag). Men gitt at det er regulert skaper det en interessant problemstilling.

Myndighetene kan ikke både være restriktive med tildeling av lisenser og samtidig se på at de som har lisensene skaper konkurransehemmende duopol.

Problemet med å regulere markedet in the first place er at da må man følge opp og regulere aktørene innenfor det regulerte systemet.
Løsninger er å deregulere, men så lenge reguleringene består er det riktig av myndighetene å gripe inn.

Spesiellt når ekspertene påstår at dette vil lede til høyere priser for konsumentene bør myndighetene vurdere å gripe inn.

[PAR]

.
Spesiellt når ekspertene påstår at dette vil lede til høyere priser for konsumentene bør myndighetene vurdere å gripe inn.

Jeg vil tillate meg å banne litt i kirken her. For det første hviler dette med "fri konkurranse" på en ubrukelig modell. Den er basert på flere urealitiske forutsetninger, først og fremst perfekt substituerbare (transparente) produkter, samt mange små tilbydere. Sistnevnte innebærer at ingen enkelt tilbyder kan påvirke prisen i markedet.

I dag har vi Telenor, Telia-Sonera (Netcom), og Chess, altså tre aktører. Om vi så får Telenor og Telia-Sonera, hvor mye vil prisene gå opp i forhold til dagens nivå?

Duopolspillet er et kjent spillteoretisk resultat og det er formulert i to varianter: Cournot som finner optimalt tilbudt kvantum, samt Bertrand som finner optimal pris. Optimal likevektspris er (for de som kjenner Bertrand-spillet) er P=(a+c)/(2-b) Dette viser at aktørene ikke vil ta hvilken pris som helst, en konklusjon som også virker intuitivt fornuftig. Prisen avhenger av hvor mye som totalt sett er mulig å få solgt (a), konkurrentenes enhetskostnader (c) samt hvor substituerbare produktene er (b). (Se tekniske detaljer nedenfor, der forklares modellen litt mer)

For det første kan ikke myndighetene regulere fram et større antall konkurrenter som da vil opptre som prisfaste kvantumstilpassere. For det andre: Hvordan vet man at en reduksjon fre tre til to aktører vil ha noen betydelig effekt? Dersom de to gjernværende jobber systematisk for å trimme enhetskostnadene i den hensikt å ta en større bit av kaken, vil c-komponeneten i likevektsprisen bli redusert. Hvis den ene aktøren klarer å lansere et produkt som reduserer b (substituerbarheten, dvs. produktet blir mer unikt) jo nærmere kommer vi P=(a+c)/2. Jo høyere substituerbarhet mellom tilbudene, jo nærmere kommer vi "en tilbyder" og jo høyere blir prisen. Da synker salget.
Jo høyere prisen blir, jo mer attraktivt blir det for en ny aktør å prøve seg. Dette taler imot å gå for høyt i pris. Jo likere de to er hverandre, jo større mulighet har en ny aktør for å skille seg ut.
Jeg har ingen som helst tro på at noen konkurransemyndighet kan regulere dette til kundenes beste. Jeg har før vært talsmann for å avskaffe hele konkurransetilsynet, det er et resultat av forfeilet sosialdemokratisk tenkemåte. Perfekt konkurranse er et ideal som ikke lar seg realisere, ja, det er ikke engang et ideal. Hvordan skal en kapitalkrevende bransje utvikle seg hvis den bare består av mange små aktører? Hvordan skal disse kunne bygge opp finansielle muskler til å ta et skikkelig ekspansjonsløft? Hvordan skal de kunne drive kostnadskrevende R&D?
Kunne f.eks. faramsøytisk industri klart dette om de bare var atomister? I think not.
Jeg finner ingen grunn til å frykte et duopol. Det vil neppe vare så lenge heller, før en ny Idar Vollvik presser seg på og underbyr de to store.
Statlige konkurranseinngrep hviler på en illusjon. La oss kvitte oss med dette.

MVH
PAR
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
*)
Bertrand-modellen:
Tilbudt kvantum (aktør x,y) : Qx=a-Px+bPy, Qy=a-Py+bPx hvor Px er pris aktør x og Py er pris aktør y og b er en kontant som viser i hvor stor grad de to produktene kan subsititueres med hverandre. a er en maksimumsverdi for omsatt kvantum. Når prisen er meget lav kan man selge tilnærmet a. På den måten får man modellert basisantagelsen på en enkel måte, nemlig: Økende pris gir fallende salg.
Modellen benytter en lineær sammenheng. Dette er tilstrekkelig for å nå de konklusjoner man er på jakt etter.
Hvis x reduserer Px og Py holdes konstant vil Qx (og dermed overskuddet til x) øke. Men det er lite trolig at Py holdes konstant. Den vil også bli redusert, og med lavere b*Py vil Qx reduseres tilsvarende. Vi ser at resultatet for x er Rx =Px*Qx-c*Qx, tilsvarende for y.
Sett inn for Qx (Qy), deriver og stå i og finn maksimum for R. Resultatet blir som vist ovenfor, Px=Py=P=(a+c)/(2-b).
Modellen krever b<2. c=aktørenes marginale enhetskostnader som for enkelhets skyld settes lik hverandre: c(x)=c(y)=c. For to konkurrerende bedrifter av noenlunde lik størrelse i samme bransje er dette en rimelig realistisk antagelse, iallfall god nok til
å trekke de nødvendige konklusjonene.

[Farmann]

Vi kan diskutere om vidt det er mulig for en ny aktør å komme inn på markedet. Med ny teknologi er det selvfølglig alltid det.

Men, et hovedpoeng i denne saken er at markedet er strengt regulert. Og dersom markedet er regulert bør ikke myndighetene samtidig tillate at det dannes monopol eller duopol. I reguleringen bør det inngå et element av at det skal være konkurranse.

Vi er imot denne type reguleringer i utgangspunktet. Men når vi vel har di reguleringene, om vi tar det for gitt. Da må vi se på situasjonen utifra reguleringen.

Det som er værre en regulering er jo monopolisering eller duopolisering.

[PAR]

Det som er værre en regulering er jo monopolisering eller duopolisering.

Jeg har nettopp kommentert dette.

http://www.dyrkmammon.no/index.php?trackback.php?y=05&m=10&entry=entry051020-143713

I en dynamisk økonomi vil ikke duopoler bestå lenge, og monopoler vil ikke dannes. Et monopol kan kun lykkes såfremt det er lovbeskyttet, som f.eks. Vinmonopolet.

Chess er jo et eksempel på at det går an å utfordre "de store" og lykkes med det.
Idar Vollvik har fortjent å høste fruktene av sin innsats, det var bra kjempet, det der.

Dessuten: Hva med et fritt samfunn? I et fritt samfunn vil ikke slike reguleringer høre hjemme overhodet.. For undertegnede er et fritt samfunn et overordnet prinsipp.
Staten er alltid en inadekvat aktør uansett hva den driver med, og gjør som regel vondt værre.
I innlegget ovenfor argumenter jeg også formelt for at et duopol ikke fører til tilfeldig høye priser. Dette er også intuitivt opplagt, det er tross alt to om å dele markedet, og begge vil være interessert i å skaffe seg størst mulig inntekt.
Vi må dessuten ikke forveksle et duopol med et kartell, der man avtaler prisene bak kulissene.

Statlig konkurranseregulering er også umulig for en bedrift å forholde seg til, for dette er ikke "rule by law", det er "rule by beuraucratic whims".
Hvis konkurransebyråkratene mener en pris er for høy, hører vi "monopol". Er prisen "normal" har vi prissamarbeid, og dersom den er uvalig lav, er det snakk om "dumping", eller "predatory pricing". Dermed kan en bedrift bli ilagt bøter eller få andre reaksjoner basert på regler som blir fastsatt i etterkant. Hvordan skal en bedrift kunne forutsi en konkurransebyråkrats innfall? Det er nemlig ikke mulig å gi klare forhåndsdefinisjoner av de "ulovligheter" man senere blir ilagt reaksjoner for.
Dette er også et viktig prinsippielt poeng, som Farmann skulle tenke over.

MVH
PAR