og det vil man jo ikke være”.
Tom Stalsberg i Dagbladet
6. februar 2005.
Som noen hver vel har registrert, er jubiléer, åremålsfeiringer og –markeringer
blitt en av de heftigste vekstnæringer her til lands. I utlandet også, for den saks skyld. Uavlatelig lanseres stadig mer selsomme påskudd for å ta seg en
fest. Fortellinger om fornstore bragder
og begivenheter graves frem fra historiens skattkister, skraphauger og
roteloft. Eller man tar i bruk tøvete
tallmagi, trivielt men fengende.
Det skorter ikke på kuriøse eksempler:
Ikke bare Norge, men hele verden gikk av hengslene i overstadig jubel
da tallet 1999 på kalenderbladet ble avløst av et to-tall pluss tre
nuller. Og da hadde trenden allerede
vært merkbar en god stund.
På innenriksplanet tok det av for alvor i 1984, da vi fikk en storslått
nasjonal markering av 800-årsdagen for slaget ved Fimreite. Et jubiléum
kalte media det, til tross for at det dreiet seg om en av Norgeshistoriens mest
tragiske hendelser, med nedslakting av 2160 av våre beste ungdommer. Senere har det gått slag i slag.
Rimelig nok er byjubiléer
blitt en yndlingsgeskjeft blant utålmodige og historieløse operatører. Historie
kan man alltids dikte opp! De
tilårskomne blant oss vil minnes at da Tønsberg i 1971 feiret sitt 1100-års
jubiléum som by, gikk det pent og ordentlig for seg, uten noe juks av noe slag. Verre ble det med de overivrige og festkåte
metropoler Oslo og Skien, som i år 2000 måtte skrøne på seg ytterligere 50 og
358 års alder for å kunne feire såkalte tusenårsjubiléer (og til alt overmål
lot Postverket toppe det hele med å gi ut frimerker for å kaste glans over
”begivenhetene”).
Likeledes med unioner, - inngåelser såvel som oppløsninger.
Da danskene i 1997 insisterte på at Kalmarunionens åremålsdag måtte
feires, stilte Norge - og svenskene – beredvillig opp. Et 600-års jubiléum var de frekke nok til å kalle dette gespenstet – en
nostalgisk festforestilling til ære for millenniets største bondefangeri, nå
fremstilt som selveste høydepunktet i det noble fellesnordiske prosjekt. Vanskelig å si nei takk til et så pompøst
nachspiel, tenkte man vel ...
For tiden er det høysesong for nasjonale jubiléer innen kommunikasjons-
og samferdselssektoren. I 2004 feiret
vi jernbanens 150 år her til lands, og i år noterer vi at både telegrafen og
det første norske frimerke har 150-års jubiléum. For ikke å snakke om ar det er 125 år siden telefonen kom til Norge,
og 80 år siden man kom igang med radiokringkasting (... mens det bare er skarve
45 år siden NRK innledet fjernsynsepoken med regulære daglige sendinger). Ruvende milepæler over epokegjørende
hendelser, som vel fortjener å minnes!
Men året 2005 har flere godbiter på lager: Om vi aldri så gjerne skulle ønske å klare oss uten 65-årsminnet
for 9. april, så får vi til gjengjeld desto større grunn til å feire
60-årsdagen for frigjøringen 8. mai.
Den polarhistorisk interesserte vil videre vite at det i år er 80 år
siden Norge overtok suvereniteten over Svalbard, og 75 år siden vi annekterte
Jan Mayen. Bokormer har selvsagt merket
seg at det er 200 år siden bibliotekpionéren Carl Deichman ble født. Og som om ikke dét var nok har Kirkens
Bymisjon nettopp fylt 150 år, mens Norsk Geologisk Forening runder de 100. Ja, Norsk Hydro, også! Blant de mindre påaktede jubiléer bør det
heller ikke glemmes at det i år er 150 år siden Vestfold-bonden og
meierigründeren Anders Larsen Bakke lyktes å fremstille den første Jarlsbergosten, – et produkt som i våre
dager er blitt et veritabelt nasjonal-ikon og selve flaggskipet i norsk
landbrukseksport.
Her er såvisst ingen mangel på anledninger til utagerende
åremålsfeiringer!
Men som de fleste vel har fått med seg, er vi allerede forlengst igang
med et kalas som skal vare hele året til ende, et åremål av så formidable
dimensjoner at det stiller alle andre jubiléer i skyggen. Et av våre kjæreste nasjonale skrømt hentes
ut av skapet og støvtørres, blankpusses og stilles ut for alt folket, hjemme og
ute. Alle jubiléers mor: I år er det 100 år siden oppløsningen av unionen med Sverige. Steike ta!
Selveste unionsoppløsningen,
folkens, intet mindre! Med raus bruk av
skattebetalernes penger jobber våre øvrigheter på spreng for å skape høystemt
blest om den store begivenheten, både i inn- og utland. Riktignok kan vi høre enkelte forsiktige
røster hviske at nei, vi må ikke si jubiléum,
vi får kalle det markering, av hensyn
til svenskenes såre følelser. Men så
glemmer de seg straks, og turer frem med sine monotone besvergelser om hvor
stort og flott det er å kunne markere, ja feire, med all den brask og bram som
står til rådighet, at det er 100 år siden ”det unge Norge” ble en ”selvstendig
nasjon”.
Å, ja? Var Norge virkelig ikke
en selvstendig, suveren stat før 1905?
Kutt ut tøvet!
For all del, ikke et vondt ord være sagt om unionsoppløsningen. Den inntraff da tiden var moden, og fikk
lykkeligvis et fredelig forløp, men hva så?
De fleste andre land har også tilbrakt perioder av sin historie i union
med andre, uten at dét er noe som de gjør noe vesen av.
For å rettferdiggjøre 100-års-jippo’et, må historien tilpasses. De 91 årene vi var i personalunion med
Sverige, må utlegges som en nasjonal ydmykelse. Og vi opplever at unionsoppløsningens betydning blåses opp mens
vår forutgående tusenårige historie krympes så det er rent pinlig, ikke minst
når det gjelder det budskap vi formidler til omverdenen. Utenfor landets grenser lurer de på hva i
all verden det er vi holder på med.
Hvor små er det egentlig vi ønsker å gjøre oss? Hva er hensikten med å late som om – ja
utbasunere at – Norgeshistorien begynte i 1905? Hva er det vi med disse iherdige oppkomlings-faktene ønsker å
bevise?
- At 1905 var året da vi
(gjen)vant vår nasjonale frihet?
Det skjedde i 1814.
- Er poenget atter en gang å
blottlegge vårt seiglivede nasjonale mindreverdighetskompleks overfor
svenskene?
Denslags burde vi være ferdige med nå
(svenskene er det iallfall).
- Er det om å gjøre å fortelle
omverdenen at vi er en ”ung nasjon”?
Forstå det, den som kan, - Norge har vært på kartet i over tusen
år.
- Eller at ”vi ere en nasjon,
vi med”?
Glem det, nasjonsbyggingens tidsalder er forbi (selv om
opera-prosjektet i Bjørvika kan få noen hver til å undres).
- Eller er det bare tale om
se-på-meg-generasjonens bevisstløse trang til å demonstrere og massere egen
historieløshet, anrettet og servert som ”virtual reality”?
Bingo!
Begivenheten er ikke kommet så aldeles brått på. I flere år har det pågått en tildels livlig
offentlig debatt om hvordan man best
skulle feire/bejuble/markere det forhold at 100 år hadde svunnet hen siden
unionsoppløsningen. Spørsmålet om dette åremålet i det hele tatt burde
være verd noen jubiléumsfeiring, har knapt blitt stilt. Og nå er det åpenbart bare å la det stå til,
- vi kommer vel til hektene igjen i tide til å kunne rette blikket frem mot år
2014.
Jubiléers positive funksjon som sosiale identitetsmarkører skal ikke
rakkes ned på. Jubiléer er gøy, så la
for all del festen gå sin gang. Og
skulle du ikke finne noen bedre foranledning, så jubl allikevel av hjertens
lyst - fordi du fortjener det! Men også
påskudd kan velges med smak.
Unionsoppløsningen?
La oss heller feire Jarlsbergosten.
Odd Gunnar Skagestad
OGS/-
1.03.05.
Tilbake til fremsiden:
www.farmann.no