Norwegian business magazine since 1891

Av J.K. Baltzersen

Vi har lagt et stort jubileumsår bak oss. Til helgen markerer Eidsvoll 1814 201-årsdagen for Riksforsamlingens åpning. For ett år siden var grunnlovsjubileet godt igang. Den 16. februar 2014 var den offisielle åpningen av jubileumsåret, men den aller første egentlige markeringen kan sies å ha vært i forbindelse med 200-årsjubileet for Kielfreden, 14. januar. Riksarkivet hadde sitt seminar ombord på Color Lines Kielferge Color Magic 13.-15. januar med interessante foredrag både på vei sydover og nordover. Foredragsholderne var alt fra engasjerte sceneopptredere til mer eller mindre tydelige manusopplesere.

Fergen hadde sitt vanlige show, og på vei tilbake til Oslo fikk vi vite av showvertinnen at kapteinen kjører oss oppover mot Oslo. Var showvertinnen klar over at vi var ombord på et skip og ikke en buss? Ved fellesmiddagen senere på kvelden fikk vi vite av avtroppende riksarkivar Ivar Fonnes om hva som var til venstre/høyre for skipet. Tydeligvis flere som ikke var helt klar over at vi ikke kjørte buss?

Under hele denne middagen ble Riksarkivets representanter, uten merkbare unntak, konsekvent omtalt ved fornavn, også overfor den store forsamling som knapt kjenner dem. Dette er intet uvanlig fenomen, men det står i sterk kontrast til hvordan det fungerte på eidsvoldsmennenes tid. At guider i hovedbygningen på Eidsvold Værk ofte omtaler Carsten Anker kun ved fornavn, får ham muligens til å snu seg i graven like utenfor. Henrik Ibsen skrev brev til sin venn Georg Brandes, og det falt ham aldri inn å tiltale ham som noe annet enn Brandes. Det er skjedd en utvikling, og det er ikke nødvendigvis bare positivt.

Denne fornavnsukulturen kan gå langt, og i mars ifjor ble det kjent at en direktør i DNB med bakgrunn fra regjeringskorridorene hadde sendt et brev til regjeringskretser med tiltalen «Hei, Jon Gunnar og også dere gutta på SMK.» Da reageres det i vår tids uformelle Norge i pressen over den uformelle tonen. Skjønt, man skulle tro de hadde bedt om det.

Det var under nevnte fergeseminar foredrag om Christian Frederiks norske rikssegl. Pomp og prakt er blitt redusert betydelig de seneste 200 år. De seneste årtiene har vi til og med opplevet at underbukser blottes over en lav sko. Til tider skulle man ikke tro at prefikset (under-) var noe som noen brydde seg om. Og så sies det at alt blir bedre? Det var også foredrag om eidsvoldsmennenes efterkommere, med både ekte og uekte forbindelser. Og noen videre refleksjon over utviklingen på dét området skal vi la ligge.

Under middagen ombord på Kielfergen ble vi presentert for et utdrag av et dramastykke, en lang smakebit, flere rundt ved bordene mente at det var altfor langt. Oppsetningen illustrerte også hvor skjør friheten var. Her skulle det ofres blod og mere til. Om nødvendig skulle eiendom ofres for å kjempe mot svenskene. Man kan stille seg spørsmål hva poenget med å sikre eiendomsretten på Eidsvold da var.

I løpet av jubileumsåret godkjente Språkrådet «tjue-fjorten» som sideordnet «korrekt» uttale av årstallet 2014. På norsk sier vi ikke «tyve hundre» — eller «tjue hundre» for den saks skyld. Derimot i svensk er dette vanlig — og forsåvidt også i engelsk. Derfor er det helt logisk på norsk å si «nitten-fjorten», men ikke «tyve-fjorten» (klokkeslett er selvfølgelig noe annet). Både på engelsk og svensk blir det en annen sak. Men Språkrådet har her altså valgt å gi efter for en tilsnikelse. Det er kanskje betegnende at det er i jubileumsåret 2014 man gjør en slik «endring», for da markerer man utviklingen, og utviklingen har klart og tydelig vært mot middelmådighet, slurv og forflatning.

Det er også i totusenogfjorten (nei, jeg gir meg ikke på dette, selv ikke når jeg har trukket mitt siste åndedrag) at Stortinget vedtok å «modernisere» Grunnlovens sprog. Jusprofessor Fredrik Sejersted presterte attpåtil i en forberedt kommentar i Historisk museum å si at det var et forslag med konservativt riksmål som var blitt valgt. «Farger» er ikke konservativt riksmål. Skribenten må si at det var noe mere ærverdig over det gamle grunnlovssproget enn det nærmest gatesproget som nu har funnet sin vei dit.

Nu er det viktigere ting enn den skrevne forfatnings sprog for en konstitusjon, f.eks. dens evne til å gi, sikre og/eller bevare friheten, noe som behandles i et pågående bokprosjekt der herværende skribent er redaktør og prosjektleder. Det er også slik at sproglige endringer kanskje ikke er ment å inneholde materielle endringer, men omsider gjør det allikevel. Det er jo også litt ironisk at det ble oppdaget en teknisk feil i gjennomføringen av den sproglige revideringen. Her skulle man visst ha så god kontroll?

I seksbindsverket Nye perspektiver på Grunnloven ved hovedredaktør professor Dag Michalsen er det blant annet en artikkel som oppsummerer intervjuer med offentlige tjenestemenn. Du verden så mange fyllord det er å finne i disse intervjuene. Og dette skal altså være folk med høy kompetanse? Sproget står det ihvertfall ikke veldig bra til med.

En av aktivitetene i jubileumsåret, som man også har hatt tidligere, er muligheten til å «skrive under på Grunnloven». Skribenten har både et så elitistisk utgangspunkt at han ikke ønsker at hvem som helst skal skrive under på Grunnloven, og motforestillinger mot vesentlige deler av Grunnloven, at han ikke ønsker å delta i noe slikt. Men det finnes vel folk som setter pris på den slags juggel, og hvorfor nekte dem gleden? Og det er vel slik i vår tid at de spesielle fenomener skal alminneliggjøres?

Herværende skribent var i juni innom stortingsbygningen for å befare utstillingen i anledning jubileet derinne. Mye stå-hei i forbindelse med sikkerhetssjekk. Man fikk vite at stortingsreglementet åpnet for tiltale av en kvinnelig stortingspresident som «fru president». Javel? Vi vet da at «fru» foran en stillingsbetegnelse betegner vedkommende stillingsinnehavers kone. Men Stortinget har altså visstnok ikke brydd seg om den slags ved vedtagelsen av sitt reglement. De færreste burde være overrasket dersom den forsamlingen vedtok at månen er en grønn ost.

Så var det den storstilte offisielle åpningen foran den gamle ærverdige hovedbygningen på Eidsvold Værk. Det måtte vel være mye populærkultur her, og et visst sportsarrangement kunne man heller ikke her slippe unna. Her fikk vi gjentatt myten om at FN i en årrekke har kåret Norge til verdens beste land å bo i. Og myten om at Danmark ga Norge til Sverige ble også ukritisk trukket frem.

Det var en blanding av politisk korrekthet og kritikk derav, mest politisk korrekthet selv. Formannen i Forskningsrådets grunnlovskomité efterlyste flere «drittsekker» til å kritisere samfunnet. Vi fikk høre — fra annet hold — at det var viktig med «frihet til» «velferdsgoder».

Herværende skribent hadde noen dager tidligere overhørt på bussen en norsk mann med canadisk kone i samtale med en bekjent. Vedkommende var fast bestemt på å benytte seg av «velferdsgodene» i Norge før utflytting til Canada.

Det var mye forenkling under dette arrangementet, for å si det pent, spesielt om demokrati og dets alternativ(er). Skulle marsboere som forsto norsk komme på besøk og observere dette, ville de nok lure på om skolebarna som opptrådte var indoktrinert. En sang spilte på uttrykket «solgt som kveg». Helt ukritisk fikk vi vite at Norge er et fritt land med frie mennesker. Borte var Ibsens «frit land befolket av ufri mennesker». Det ble trukket paralleller til den såkalte «arabiske våren» — uten tanke på fundamentale vesensforskjeller. «Tenk om myndighetene var vår verste fiende?», ble vi retorisk spurt. Tenk om nordmenn kunne se med litt mindre vennligsinnede øyne på sine svært så intervensjonistiske myndigheter?

En jente som hadde tjenestegjort som soldat, holdt tale. Å sende kvinner til fronten, er det nye «hotte». Og paralleller mellom vår egen «middelalder» og kvinnenes posisjon i dagens Midt-Østen var heller ikke fraværende under dette arrangementet på Eidsvold.

Det ble sagt at dersom grunnlovsfedrene kunne komme på besøk, skulle man tro at de ville si at vi hadde det ganske bra. Det er vel mere sannsynlig at de ville snu seg i graven? Riktignok var de progressive for sin tid, og de ga uttrykk for at fremtidens generasjoner måtte få styre seg selv, men det er langt derfra til å bifalle alt.

Falsens efterslekt stilte opp 16. februar med adelsvåpen. Er pomp og prakt på vei tilbake kanskje?

Flere turer til Eidsvold senere var det selveste 17. mai. Tidligere på dagen var det bekransning ved Christian Magnus Falsens grav. Menn synes fortsatt å ta av seg hodeplaggene ved spilling av nasjonalsangen, men det er litt verre med Fedrelandssalmen.

Det var tale ved graven — denne gangen ved Christian Magnus Falsen, tippoldesønn av mann ved samme navn. Og tippoldesønnen har noen grunnlovsforslag. Ett går ut på at ingen skal kunne tjene mer enn tolv ganger den som tjener minst. Planøkonomi er flott! Han hadde også et forslag om at oljen måtte bli liggende, blant annet av hensyn til klimaet. Det klimaet klarer seg nok fint selv. Og ja, oljefondet skulle i tillegg gis bort til FN. Det er et tydelig ønske om å være progressiv, men slike forslag trenger altså ikke å være gode forslag — selvom det selvfølgelig kunne være fristende å la Staten gi slipp på sin rikdom.

Oppe på Eidsvold var det et lokalt arrangement før det store nasjonale arrangementet. Og den lokale russepresidenten holdt tale. Det ble snakket positivt om den skandinaviske modellen, og det kom en standarduttalelse om den unge generasjons positive bidrag. Det har alltid vært snakket negativt om den oppvoksende slekt, i all tid, fikk vi vite. Og dette skulle bety at de som har snakket slik alltid har tatt feil? Greit nok, det kommer bidrag fra både den oppvoksende slekt, de unge i arbeidslivet og nyvinninger, men dette betyr ikke at skepsisen fullt ut er feil.

Ved en annen anledning fikk vi vite at det på Eidsvold er etablert rosarussen for barnehavebarn på Eidsvold. Trøste og bære! Ikke nok med at barn nærmest alle sammen nærmest skal tvinges inn i disse dagbarnehjemsinstitusjonene, til og med fra ettårsalderen, men nå skal de ytterligere kollektiviseres i en såkalt «rosaruss». Små, jenter som gutter, skal tvinges til å gå i rosa uniform.

Ved det nasjonale arrangementet kom turen til stortingspresidenten for å si noen ord. Han snakket om «Norges fødsel». Det er kanskje greit nok at vi snakker til barn om at «Norge ble født», men når voksne folk snakker slik til andre voksne mennesker, er det nok mest bare å himle med øynene. Trumfkortet ble igjen trukket frem, nemlig at eidsvoldsfedrene hadde gitt efterslekten anledning til å utbedre systemet. Da er visst alt annet tilgitt. Og da kan verden bare bli bedre, for vi vedtar at den blir det.

Nevnte vi at det var hullete olabukser på scenen?

J.K. Baltzersen er assosiert redaktør i Farmann. Han er for tiden prosjektleder og redaktør for en forestående bokutgivelse der det settes spørsmålstegn ved om Grunnloven virkelig gir oss frihet.