”Oslo er en herlig by!”
(Albert Nordengen, ordfører i Oslo fra 1976 til
1991)
Mange mener at
kulturdebatten er det sikreste tegn
på at alt er vel i Kongeriket.
Kulturdebatten dreier seg alltid om saftige, sexy og ikke minst
tidsriktige spørsmål som f.eks. bokhandleravtalen, Vestbanens fremtid, Bislett
stadion og Nasjonalgalleriets endelikt.
Og skulle alle andre temaer for en stakket stund være uttømt, så har man
alltids Tullinløkken (alternativ
skrivemåte Tullinløkka) som evig
tilbakevendende stridsspørsmål.
”Solid
bakgrunn for egne meninger” har aldri vært noen forutsetning for å delta i den
norske kulturdebatten, men det hjelper.
Et greit utgangspunkt er å søke bakgrunnskunnskap i Oslo byleksikon
(4. utg., Oslo 2000), som på s.449 kan fortelle at ”Det har vært fremlagt en rekke planer for bruken av Tullinløkka, som
nå i en årrekke har vært benyttet som offentlig parkeringsplass. Flere av forslagene har ført til adskillig
debatt”.
Nøkternt og
korrekt nok, men ikke særlig spenstig!
En påtagelig
mer aktivistisk tone ble slått an i referanseverket Norge på terskelen
(Oslo 2000), som under oppslagsordet ”Tullinløkken” på s.179 fremfører følgende
kreative innspill: ”Grei parkeringsplass midt i Oslo, men slik kan det jo ikke
fortsette! Gjennom hele det 20. århundre
har det klødd i fingrene på utbyggingsivrige liebhabere, som har lansert stadig
nye pompøse monumentalprosjekter.
... Har du en god idé, så kom deg
ut av treverket og inn på banen! Og la
oss ikke avspore av muligheten til å bebyrde byens sentrum med enda en grønn
lunge. ... Noen har foreslått en
rocke-scene i rokokko, men alternativene er legio: Hva med et skateboard-senter i
ny-brutalistisk stil? Kanskje en
Rikshospital-filial med renessansepreg og diskrete overskridelser? Eller et ungdomsherberge i jugend-stil? Hvorfor ikke et barokk-inspirert hvilehjem
for miskjente politikere og trette byvankere?
Et akvarium med lekre lekkasjer i ekte funkis? Eller en aldri så liten opera?”
Ingen av disse
forslagene er foreløpig realisert. Ingen
andre heller, men det har ikke manglet på friske idéer. I en artikkel med den alarmistiske titelen
”Tullinløkken – kulturpolitikkens mare” 13. august 2001 kunne således Aftenpostens
kulturmedarbeider Birger Kolsrud Jåsund presentere en liste med ialt 21 ”Forslag til hva Tullinløkken kan brukes
til”.
Men om det
ikke har manglet på friske idéer, har det heller ikke skortet på idéer med
adskillig mer tvilsom helsetilstand. Den
23. april ble Fortellingen om Frosken brettet ut over to hele
tabloidsider i kulturorganet Verdens Gang, under den suggestive
overskriften ”Froske-prinsen”. Og det
var såvisst ikke småtterier! Hele
Tullinløkken skulle nemlig fylles med en oppblåsbar og endatil grønn struktur,
som påstås å ligne en frosk. Nei, mer
enn som så, den er en frosk, kan vi
lese – en grønn, oppblåsbar frosk, stor som en parkeringsplass og høy som en
enebolig. Og for at vi ikke skal være i
tvil om at den faktisk er en frosk, skal den bli åsted for en utstilling som
skal hete ”Kyss Frosken. Forvandlingens
kunst”. Gespenstet stod ferdig
oppblåst 7. mai, og selve utstillingen skal åpnes av dronning Sonja 28.
mai. Der skal den bli værende til ny
arkitektkonkurranse om Tullinløkkens skjebne er utlyst. Hvilket visstnok – har vi senere fått vite –
skal bety 18. september.
Skaperverkets
opphavsmann er en arkitekt Magne Wiggen, som i VG-artikkelen forklarer
hva det er han steller med. Herr Magne
Wiggen er åpenbart en modig mann, som blant annet kan fortelle at han ikke er
redd for voldsomme følelser. Avisen lar
det dertil skinne igjennom at han også er forberedt på sinte ord og en kvass
strid om den strukturen som nå reiser seg.
Er det ikke så man formelig aner at her vil et illsint, snerpet og
bakstreversk borgerskap rykke ut på krigsstien med Jantelov i hånd! I så måte er det fare for at arkitekten og
avisen forregner seg. Mest sannsynlig
vil hele froske-konseptet bare resultere i et langt gjesp fra folk flest
(muligens med unntak av brukerne av parkeringsplassen, som nå må finne andre
steder å gjøre av bilene sine – men bilister teller ikke med i
kulturdebatten).
Men om
froske-konseptet totalt sett knapt er egnet til å vekke forargede reaksjoner
eller revitalisere en hensovnende kulturdebatt, bør man likevel kunne glede
arkitekten og hans sponsorer med en respons som kan bære bud om at jo da, det var faktisk noen som likevel lot seg
provosere! Noen som lot seg lokke til å
gi en skikkelig sur og humørløs småborgerlig reaksjon som kunne gi arrangørene
den etterlengtede bekreftelsen på at jovisst, her hadde man truffet
riktig! Redningsplanken i så måte er
konseptets aldeles dustede form for
relasjonsbygging andsynes vilkårlig valgte nøkkeltall i norsk
historie.
Her blir vi
presentert for følgende blødmer:
·
Froskens
kropp er på 1240 kvm for å minnes Håkon 4 Håkonsson og slutten på
borgerkrigstiden fra 1130 til 1240.
·
Froskens
ben er hvert på 82 kvm for å minnes et stavknekk i 1982.
·
Froskens
inngang er på 51 kvm for å minnes at i 1951 fikk Norge sin første statistikk
over innvandring til Norge.
·
Kunsthallens
tekniske areal (heis, toalett og lager) er på 54 kvm til ære for ”Nusse”,
Norges første datamaskin, som kom til verden i 1954.
Sorry
Mac, - dette er ikke godt nok!
Til årstallet
1240 er bare å si at det er grovt krenkende å utelate hertug Skule – det var
tross alt han som ble drept.
Hva tallet 82
angår, er det temmelig historieløst å trekke frem året for Oddvar Brås
stavbrekk i stedet for arkitekt Arnstein Arnebergs fødselsår – 1882 – dette
dreier seg tross alt om arkitektur og
ikke heseblesende dekonstruktivisme.
I norsk
historie burde tallet 51 fremfor alt assosieres med Lappekodicillen av 1751 – selveste grenseavtalen mellom Norge og
Sverige, og dertil også samefolkets grunnlov.
Og hvis tallet
54 skal bringe tanken hen på årstallet 1954, så bør vi særlig minnes at det
året vant Martin Stokken 50-kilometeren i Holmenkollen, - uten å brekke noe som helst.
Skal det først
bedrives tallmagi, så bør det være sterk
tallmagi. Noe som river og sliter i en. Noe som på samme tid både synliggjør og
virkeliggjør historiens kraftlinjer, og forlener dem med en transcendental
dimensjon. En dimensjon som lar
betrakteren fordype seg i det sekeltunge spranget fra dagens Oslo tilbake til
fordums Kristiania – denne forunderlige by som ingen (ifølge Knut Hamsun) kunne
forlate uten å ha fått merker av den.
Skal det først
være bullshit, så la det være skikkelig bullshit. Dette er ikke engang humbug
– det er bare fjolleri. Pretensiøst og
gørrkjedelig fjolleri. Uformuende og
useriøst.
”Kyss Frosken!” – her oppfordres vi til å foreta en magisk handling. Et kyss, - og som ved et trylleslag skal en
eventyrprins, eller i dette tilfellet, en ny og vakrere virkelighet åpenbare
seg. Tro det, den som vil. I virkeligheten er løpet lagt: Her skal Nasjonalmuséet
for kunst – dette sammenfusjonerte monsteret som ble etablert for å rasere
Nasjonalgalleriet – få breie seg med sine vidløftige utbyggingsplaner. Og her er det svart magi som gjelder: Et
prima beliggende om enn litt slitent byrom med potensiale til å kunne
opparbeides til en frodig park, - ja en
urban oase, skal fylles igjen med betong i skjærende kontrast til de
flankerende klassiske bygningsmassene.
For makta rår, og kulturpolitikkens klåfingrete maktmennesker og
besserwissere vet å fortelle oss hvordan det offentlige rom – og vi med det –
skal formes for å tjene som arena for deres egen dekonstruktivistiske,
post-strukturalistiske og høyst provinsielle kunst- og kulturforståelse. Og på denne arenaen er det om-kontekstualisert
pjatt som gjelder. Som statssekretær
Yngve Slettholm i Kulturdepartementet så politisk korrekt uttrykte det i Aftenposten
3. mars i år: ”Utstillinger av visuell kunst er kommunikasjon. Det ligger i kunstutstillingens dynamikk at
skifte av sammenhenger og kontekst kan fremheve ulike sider ved enkeltkunstens
budskap og forståelse”.
For 100 år
siden ble Tullinløkken på vinterstid brukt som skøytebane for byens
befolkning. Om sommeren var her
lekeplass for barn. Kanskje ikke den
optimale anvendelse av tomtegrunnen, dessuten var det før det utvidede kulturbegrep ble oppfunnet. Men nå skal løkka til pers, voldtas og
vansires for å tilfredsstille kultokratiets forfengelighet.
Ikke av de
største tragedier, kan hende, sett under tsunamiers og evighetens
synsvinkel. Men nok til at man må kunne
unne seg noen sure oppstøt.
Odd Gunnar
Skagestad
Mai 2005